Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Barne- og familiedepartementet la 17. juni 2005 fram for Stortinget Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) Om lov om endringer i barnelova mv. (omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall, tilbakebetaling av barnebidrag mv.). Det framsatte forslaget ble ikke behandlet av det forrige storting. I henhold til Stortingets forretningsorden § 33 tredje ledd må odelstingsproposisjoner som ikke er ferdigbehandlet av Odelstinget og Lagtinget i den valgperiode de er overbrakt i, framsettes på ny for å bli tatt under behandling. Barne- og familiedepartementet legger med dette fram forslaget om endringer i barnelova mv. på ny. Forslaget er i samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 103 (2004-2005).

Barne- og familiedepartementet fremmer i Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) forslag om endringer i barnelovens kapittel 5, 6, 7 og 8. Forslagene gjelder omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall og regler for tilbakebetaling av barnebidrag der farskapet endres.

Departementet foreslo i sitt høringsbrev å oppheve lovens definisjon av vanlig samværsrett. Ved å oppheve legaldefinisjonen vil det legges til rette for at avtaler inngås på individuell basis, og at hver enkelt avtale skal ha grunnlag i en vurdering av behovene til barnet det gjelder og ikke i en standardordning. Dette fikk stor tilslutning, men flere høringsinstanser uttalte likevel at dette kunne virke konfliktfremmende, og det ble samtidig påpekt usikkerhet om forslaget kunne føre til mindre samvær for barn og foreldre som fra før har liten kontakt. På bakgrunn av dette foreslår departementet nå en mellomløsning, med en ny fleksibel hovedregel, samtidig som man beholder legaldefinisjonen av "vanlig samværsrett".

Følgende momenter skal ifølge forslaget legges til grunn for avtaler og avgjørelser som gjelder samværsordninger: hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnas alder, reiseavstanden mellom foreldrene og andre hensyn til barna.

Departementet foreslår i proposisjonen å gjøre meklingsordningen mer fleksibel og bedre tilpasset de enkelte sakene, slik at det kan brukes mindre tid på foreldre som ikke har utbytte av mekling og mer tid på foreldre med store konflikter. Departementet foreslår å utvide meklingstilbudet ved en omlegging av timetallet. Det obligatoriske elementet ved meklingen foreslås å være én time, samtidig som rammene for frivillig mekling utvides. I tilfeller hvor det er mulighet for foreldrene å komme fram til en avtale, kan de motta inntil sju timer med mekling.

Proposisjonen fremmer videre forslag om at også samboere med felles barn under 16 år skal være forpliktet til en times mekling ved samlivsbrudd.

En særlig utfordring på området er å få samboerne til å møte til mekling, ettersom de kan flytte fra hverandre uten formaliteter. Det foreslås i proposisjonen å lovfeste at meklingsattest må legges fram før utvidet barnetrygd skal kunne tilstås ved samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år.

Som et ledd i regjeringens oppfølgning av Familiemeldingen, nedsatte Barne- og familiedepartementet en arbeidsgruppe som blant annet skulle foreslå tiltak for at hensynet til barnet skal bli bedre ivaretatt i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær hvor det foreligger mistanke om overgrep, og for at fiktiv identitet og sperret adresse skal kunne gi effektiv beskyttelse også for kvinner med barn.

På bakgrunn av arbeidsgruppens innstilling foreslår departementet flere tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Det fremmes forslag om å presisere i lovteksten at ved avgjørelsen av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal det tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for overgrep. Videre går departementet i proposisjonen inn for å lovfeste at dersom samvær ikke er til barnets beste, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær.

Domstolene kan sette som vilkår for samvær at det utøves under tilsyn. Departementet går inn for at Barne-, ungdoms- og familieetaten på regionalt nivå får en lovpålagt plikt til å oppnevne tilsynsperson i særlige tilfeller. Den lovpålagte plikten til å utøve tilsyn bør etter departementets oppfatning begrenses til særlige tilfeller og situasjoner hvor det på grunn av forholdene kun er aktuelt med sterkt begrenset samvær.

Av sikkerhetshensyn går departementet i proposisjonen inn for at fast verneting kan være Oslo tingrett i saker hvor barnet bor på sperret adresse eller det foreligger vurdering av fiktiv identitet som beskyttelsestiltak.

I dag får en forelder som ikke tidligere har hatt foreldreansvar, tildelt dette automatisk ved den andre forelderens død. Departementet går inn for at den siktede ikke skal få overført foreldreansvaret automatisk i disse tilfellene. Dersom gjenlevende har hatt foreldreansvar før dødsfallet, foreslår departementet at tingretten skal fatte foreløpig avgjørelse om foreldreansvaret. Forslaget ivaretar behovet for en konkret vurdering av barnets beste gjennom en rettslig avgjørelse, samtidig som en får en rask avgjørelse som motvirker at det oppstår en urimelig situasjon.

Etter gjeldende rett kan den som er blitt fritatt for et farskap kreve betalt barnebidrag tilbake fra folketrygden med samme sum som innbetalt, dvs. det nominelle beløpet.

Departementet foreslår at det gjøres en lovendring som innebærer at det innføres en ordning som sikrer mot verdifallet i pengeverdien fra bidraget første gang ble betalt og til det blir tilbakebetalt. Det foreslås at dette gjøres ved en direkte anvendelse av konsumpersonindeksen fra Statistisk sentralbyrå.

Under behandlingen av Familiemeldingen gikk komitéflertallet inn for å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samvær.

Fordelen med å oppheve legaldefinisjonen vil være å legge bedre til rette for at alle avtaler inngås på individuell basis. Hver enkelt avtale skal ha grunnlag i en vurdering av behovene til det konkrete barnet det gjelder og ikke i en standardordning. Selv om det er et økt fokus på hensynet til det enkelte barns beste som er hovedmålet med lovendringen, vil det også være et mål at lovendringen skal føre til at foreldre som gruppe avtaler mer samvær, og at fedres rolle som omsorgspersoner som følge av dette styrkes.

Departementet legger til grunn at barnelovens bestemmelser om samvær bør være utformet på en slik måte at de tar opp i seg samfunnsutviklingen på dette området, og legger til rette for en positiv utvikling av samværshyppighet og omfang. Det vil imidlertid være unntakstilfeller hvor det vil være best for barnet at det ikke er samvær, eller at samværet er sterkt begrenset. Dette kan være tilfeller hvor samværsforelderen har problemer i forhold til rus, vold, psykiatri eller lignende. Lovforslaget er ikke ment å oppfordre til mer samvær i disse tilfellene. Det understrekes at det er en forutsetning for samvær at dette er til barnets beste.

Departementet mener at lovteksten bør gi en angivelse av noen sentrale momenter som Høyesterett i sin praksis har lagt til grunn i sin vurdering av barnets beste. Det vises til lovutkastets § 43 andre ledd. Disse momentene skal vurderes av de som skal fastsette en samværsordning, enten det er barnets foreldre eller en domstol. Hvilken vekt de forskjellige momentene skal tillegges, kan variere fra sak til sak på bakgrunn av de individuelle forholdene.

Et hensyn som bør framheves i lovteksten, er hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt etter samlivsbrudd. Dette er et moment som er mye vektlagt i rettspraksis i saker om hvor barn skal bo fast. Anvendelsen av prinsippet barnets beste kan imidlertid bli noe forskjellig i saker om samvær og saker om hvor barnet skal bo fast. Samværets omfang skal avgjøres ut fra det konkrete barnets behov, slik at en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak blir avgjørende. Ved at loven bruker begrepet best mulig samlet foreldrekontakt, vil ordlyden omfatte omfanget, uten å gi føringer på hvor mye samvær det skal være, samtidig som det sies noe om innholdet. Kontakten kan f.eks. også innbefatte telefonkontakt, e-post, sms mv.

Departementet foreslår videre å lovfeste at "anna omsyn til barnet" skal tillegges vekt. Det er ikke konkretisert hvilke hensyn som her kan være relevante. Andre hensyn kan f.eks. være tidligere utførelse av omsorgsoppgaver, tilknytning til foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, hensyn til trygghet og stabilitet mv.

På bakgrunn av de motforestillinger som er fremmet av høringsinstansene i forhold til å oppheve legaldefinisjonen av vanlig samværsrett, foreslår departementet en mellomløsning, der bestemmelsen som ble sendt på høring fremmes som forslag til ny lovtekst, samtidig som man beholder legaldefinisjonen i barneloven § 43 andre ledd. Departementet legger særlig vekt på de betydelige motforestillingene som er reist av samtlige domstoler som har uttalt seg. Som Justisdepartementet har påpekt, er det en gruppe foreldre som har svært begrenset samvær. Barne- og familiedepartementet legger til grunn at økt kontakt og samvær vil være et gode for det store flertallet av barn i denne gruppen. Usikkerheten om det å oppheve legaldefinisjonen vil ha negative konsekvenser for denne gruppen, er så vidt alvorlig at departementet av denne grunn mener at legaldefinisjonen av vanlig samværsrett ikke bør oppheves. Departementet mener det er særlig viktig å legge til rette for kontakt mellom barn og foreldre i tilfeller hvor det er lite eller ikke noe samvær, og samvær vil være til beste for barnet. Det er svært bekymringsfullt dersom denne gruppen skulle få mindre samvær som følge av at legaldefinisjonen oppheves.

På denne bakgrunn foreslår Barne- og familiedepartementet å lovfeste hvilke momenter som skal legges til grunn for samværsordningen i utkastet § 43 andre ledd. Dette tilsvarer forslaget som ble sendt på høring. I tillegg foreslår departementet å beholde legaldefinisjonen av vanlig samværsrett i samme ledd, nytt fjerde punktum i paragrafen. Loven vil på denne måten først og fremst signalisere at det er de individuelle hensyn som er avgjørende når samvær skal avtales eller fastsettes. Det er barnets konkrete behov som skal være i fokus når en samværsordning avtales eller fastsettes, og ikke lovens standardordning. Definisjonen av vanlig samvær vil deretter følge, som et signal til foreldre som er i konflikt og som har behov for et utgangspunkt for sin forhandling om en samværsordning som passer for deres barn. Hensikten med lovteksten slik den nå er foreslått utformet, er å styrke den individuelle tilpasningen. Samtidig ønskes legaldefinisjonens signaleffekt beholdt, for å fremme samværets omfang i de sakene hvor det er lite eller ikke noe samvær, og en økning av samværet vil være til barnets beste.

Barne- og familiedepartementet foreslår å beholde det tvungne elementet i separasjons- og skilsmissesaker og barnefordelingssaker ved én obligatorisk meklingstime. Mekling ut over én time gjøres frivillig. Rammen for frivillig mekling utvides, slik at de som ønsker det totalt kan få sju timer med mekling (1+3+3 timer), jf. lovutkastet § 54.

Meklingens innhold følger av barneloven § 52, der formålet er å få foreldrene til å komme fram til en skriftlig avtale om foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast og samvær. Partene bør gjøres kjent med de viktigste økonomiske konsekvensene som avtalen medfører. Det foreslås ikke endringer i denne bestemmelsen. Departementet ønsker en ordning med en viss tvungen mekling for alle som ønsker separasjon eller skilsmisse, samboere som flytter fra hverandre og for foreldre som vil reise sak for retten om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Denne meklingen foreslås å være én time.

En videre prosess med mekling krever imidlertid at partene er villige til å forhandle og er derfor vanskelig å gjennomføre med tvang.

Departementet fremmer forslag om å utvide tilbudet til de som er motivert for mekling, slik at de kan møte til totalt sju timer mekling. Foreldrene som er enige og foreldre som ikke ønsker å mekle, blir bare pålagt å møte til en times mekling. Selv om den obligatoriske meklingen reduseres til én time, vil det ikke si at foreldre med høyt konfliktnivå og en langvarig tvist skal unngå å mekle. Mekler skal oppfordre foreldrene til å benytte seg av meklingstilbudet på tre timer, når foreldrene ikke er enige om barna. I tilfeller hvor mekler mener det er mulighet for å komme fram til en avtale, skal foreldrene få tilbud om ytterligere tre timer med mekling. Departementet mener at man på denne måten vil utnytte ressursene bedre. Meklingsordningen gjøres mer fleksibel og tilpasses de enkelte sakene, slik at det kan brukes mindre tid på foreldre som ikke har utbytte av mekling, og mer tid på foreldre med store konflikter.

Barne- og familiedepartementet anser det som viktig å utvikle metoder for rådgivning og støtte i familier med store konflikter. Det påbegynte arbeidet med å utvikle bedre meklingsmetodikk i fastlåste meklingssaker med høyt konfliktnivå vil bli videreført.

Samfunnet har et selvstendig ansvar for å fremme barnets beste og gi barn rettsvern. Et viktig mål er at barn født av samboende foreldre ikke skal diskrimineres i forhold til barn født av gifte foreldre. Dagens meklingsordning fanger ikke i tilstrekkelig grad opp samboende foreldre som skiller lag. Samboere med felles barn under 16 år har siden 1995 hatt mulighet til å få mekling dersom begge parter ønsker det. Samboere har imidlertid ikke plikt til å mekle, slik ektepar som skiller lag har. Barns behov må behandles likt uavhengig av om foreldrene har valgt ekteskap eller samboerskap. På samme måte som for ektepar, bør mekling være obligatorisk også ved samlivsbrudd for samboere med felles barn. Plikten til å mekle bør gjelde samboerpar med felles barn under 16 år. Dagens regler for ektepar er også begrenset til par med felles barn under 16 år.

Departementet tar utgangspunkt i at det med samboere normalt menes to personer som lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning. Det er denne gruppen som skal gis plikt til å mekle ved samlivsbrudd dersom paret har felles barn under 16 år. Forslaget omfatter ikke samboerpar uten barn eller med bare særkullsbarn. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å stille krav til samboerforholdets varighet for at mekling skal være obligatorisk ved brudd. Av hensyn til paret selv og barna er det ønskelig at flest mulig par som faktisk er samboere, omfattes av forslaget.

En særlig utfordring på dette området er å få samboerne til å møte til mekling, ettersom samboere kan flytte fra hverandre uten formaliteter. Gifte foreldre kan riktignok også flytte fra hverandre uten formaliteter, men for å få separasjons- og skilsmissebevilling må de ha meklingsattest. Det er behov for et virkemiddel som sikrer at den obligatoriske delen av meklingen kan gjøres gjeldende overfor samboerparene.

Departementet foreslår å gjøre utbetaling av utvidet barnetrygd til personer som blir enslig forsørger etter oppløsning av samboerskap, betinget av at det fremlegges meklingsattest, jf. utkast til nytt femte ledd i barnetrygdloven § 9. Utvidet barnetrygd er en viktig økonomisk stønad til enslig forsørger. Retten til utvidet barnetrygd vil kunne oppstå etter et oppløst samboerforhold. Den av foreldrene barna bor hos, vil derfor forventes å søke om slik stønad etter samlivsbruddet. Å knytte krav om meklingsattest til retten til utvidet barnetrygd, kan på denne bakgrunn være effektivt for å sikre at samboere møter til mekling.

Kravet om meklingsattest skal bare gjelde der det søkes om utvidet barnetrygd etter et avsluttet samboerforhold og der samboerne har felles barn under 16 år. Det skal altså ikke stilles et generelt krav om mek­lingsattest for rett til utvidet barnetrygd.

Departementet mener det er nødvendig med endringer i barneloven for bedre å sikre at barnet ikke utsettes for risiko for vold og overgrep. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av at det ikke er tilstrekkelig sikkerhet for at hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt. Det store flertallet av høringsinstansene gir også uttrykk for at det er behov for en slik lovendring, og at barnet ikke har tilstrekkelig vern etter praktiseringen av gjeldende regelverk.

Departementet finner det ikke tvilsomt at samværsretten generelt må anses å stå sterkt. Det er uttrykkelig nedfelt i loven at den som ikke bor sammen med barnet har rett til samvær, og det er et grunnleggende utgangspunkt og bred enighet om at barnet skal kunne opprettholde god kontakt med begge foreldre selv om de lever hver for seg. Dette vil normalt være av stor verdi for barnet. Departementet kan ikke se at det foreligger noe som tyder på at samvær ikke tilkjennes uten at det begrunnes særskilt.

Det er i høringsrunden kommet et forslag om at det må angis at det må foreligge særlige grunner for å nekte samvær. Dersom det angis at det må foreligge særlige grunner, i tillegg til at avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet, kan det medføre at terskelen for å nekte samvær blir enda høyere enn den er i dag. Så sterkt som samværsretten i utgangspunktet står, er det etter departementets syn ikke behov for å presisere at det må foreligge særlige grunner.

Fra et fåtall av høringsinstansene framheves det også at det tvert imot er et problem at det framsettes falske beskyldninger om overgrep for å vinne fram med en påstand om å få barnet boende fast hos seg eller for å hindre at den annen part får samvær. Etter departementets mening vil spørsmålet om bevisst eller ubevisst uriktige påstander om overgrep være en del av problemstillingen ved de vurderinger og avveininger som må foretas. Forslaget tar sikte på å klargjøre rettstilstanden og de hensyn som må ivaretas. Slik sett er forslaget uavhengig både av delte meninger om forekomsten av falske påstander, og hvilke krav som faktisk stilles til bevisføringen i dag. Målsettingen er å bedre sikkerheten for at barnet ikke utsettes for overgrep.

Det er ofte vanskelig å bevise at overgrep har funnet sted. Det kan stilles spørsmål om hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge for at et slikt faktum skal legges til grunn ved behandlingen av en sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Departementet vil ikke gå inn for en bundet bevisregel om hvilken sannsynlighetsgrad som skal foreligge, og slutter seg i så henseende til arbeidsgruppens vurdering. En bundet bevisregel vil heller ikke være i tråd med systemet i barneloven, hvoretter avgjørelsene skal tas ut ifra hensynet til barnets beste etter en konkret totalvurdering av alle momenter i saken. I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær er fakta svært sammensatt og har stor betydning for den konkrete vurderingen. Hvilken sannsynlighetsgrad som må anses tilstrekkelig vil derfor kunne avhenge av konkrete omstendigheter.

Departementet ser imidlertid behov for en presisering i loven for å sikre at påstander om vold og overgrep blir tatt tilstrekkelig alvorlig, som foreslått i lovutkastet § 48 nytt andre ledd. Dette er i utgangspunktet en selvfølge, og det må kunne legges til grunn at retten tar hensyn til dette ved avgjørelser i dag. Hensikten med å presisere dette i lovteksten, er å sikre at alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført gis tilstrekkelig oppmerksomhet både av domstoler, advokater og sakkyndige, samt tillegges tilstrekkelig vekt i de situasjonene hvor det er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd og/eller vil komme til å skje. På bakgrunn av at samværsretten må anses å stå så sterkt, mener departementet også at det er behov for en særlig presisering av at det er en forutsetning om at samværet skal være til barnets beste, som foreslått i lovutkastet § 43 første ledd nytt tredje punktum.

Etter dagens regelverk har ikke retten myndighet til å pålegge noen å sørge for at det oppnevnes en tilsynsperson. Følgen av at tilsyn settes som vilkår for samvær kan derfor bli at samværet ikke kan gjennomføres, fordi det ikke finnes en egnet tilsynsperson. Departementet mener det vil være positivt at det offentlige får en lovpålagt plikt til å oppnevne en tilsynsperson i særlige tilfeller.

Det er lovens utgangspunkt at det skal være samvær. Et vilkår om tilsyn under samvær er et vesentlig inngrep i samværsretten. Samtidig er det etter loven en forutsetning at samvær skal være til barnets beste. Dersom det er konflikt mellom utgangspunktet om samværsrett og hensynet til barnets beste, er det barnets beste som skal være utslagsgivende i henhold til barneloven. På bakgrunn av at det i utgangspunktet anses som positivt og viktig at barnet kan opprettholde kontakt med begge sine biologiske foreldre, vil samvær under tilsyn være et aktuelt alternativ å vurdere før samvær nektes helt. En tilsynsordning vil være mindre inngripende enn total avskjæring av samvær, og kan være en gunstig mellomløsning for å opprettholde kontakt mellom samværsforelderen og barnet i de tilfellene dette vil være til barnets beste.

Departementet understreker viktigheten av at samvær under tilsyn ikke tilkjennes i større grad enn hvor det faktisk vil være til barnets beste. Departementet mener at samvær under tilsyn vil være unntakstilfelle og at det kun vil være aktuelt med meget begrenset samvær av kort varighet i disse tilfellene.

Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens vurdering av at dersom forelder og barn lever på sperret adresse, vil en tilsynsordning ofte ikke gi betryggende sikkerhet for at deres bosted ikke blir avslørt. Det er viktig at retten er oppmerksom på at samvær, selv under tilsyn, innebærer en stor risiko for den trusselutsatte ved at beskyttelsestiltaket mister sin virkning, som igjen vil kunne ramme barnet.

Etter departementets syn bør en lovpålagt tilsynsordning også kunne anvendes i andre tilfeller. Det kan være andre situasjoner enn overgrepstilfellene hvor det vil være aktuelt for retten å stille vilkår om tilsyn for at barnet skal få tilstrekkelig omsorg. Det kan for eksempel være på grunn av sykdom eller psykiske problemer hos samværsforelderen.

Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens vurdering av at det offentlige bør dekke kostnadene ved tilsyn i disse særlige tilfellene.

Høringsinstansene er gjennomgående positive til at en offentlig etat skal ha en lovpålagt plikt til å sørge for tilsyn under samvær. Departementet mener at Barne-, ungdoms- og familieetaten på regionalt nivå vil være best egnet til å få ansvaret for å oppnevne tilsynsperson. Etaten har god kompetanse når det gjelder overgrep mot barn, og forvaltningsenheten er landsdekkende. Departementet foreslår derfor at myndigheten legges til departementet, som kan delegere oppgaven til Barne-, ungdoms- og familieetaten på regionalt nivå. Det vises til lovutkastet § 43 tredje ledd.

Formålet med tilsynet må være å føre kontroll med at barnet ikke lider overlast under samværene. Departementet finner ikke å kunne si noe spesifikt om hvilken type kompetanse tilsynspersonen bør ha. Dette vil kunne variere og være avhengig av den konkrete situasjon.

Departementet mener det vil være behov for en forskriftshjemmel for å utarbeide retningslinjer for oppnevnelse av tilsynsperson, samt for den nærmere utøvelsen av tilsynet og godtgjørelse for dette, jf. lovutkastet § 43 tredje ledd siste punktum.

Trusselutsatte kvinner og deres barn er en viktig målgruppe for den nye ordningen med etablering av fiktiv identitet og for den allerede etablerte ordningen med adressesperring. Det kan imidlertid oppstå problemer i tilknytning til samværsrett, foreldreansvar og retten til opplysninger om barnet, som kan gjøre det vanskelig for forelder og barn å benytte seg av disse beskyttelsestiltakene. Trusselutøvers rettigheter etter barneloven og etter en domsavgjørelse kan føre til at den fiktive identitet eller bosted blir avslørt.

Departementet understreker at en livssituasjon som tilsier at en person må leve på sperret adresse eller med fiktiv identitet fordi vedkommende er utsatt for trusler fra tidligere samlivspartner, omfatter et fåtall mennesker. Det dreier seg imidlertid om situasjoner hvor det foreligger alvorlig fare for liv og helse.

Iverksettelse av fiktiv identitet krever omfattende saksforberedelse og er en langvarig prosess. Alle uavklarte rettsforhold og andre forhold som kan ha innvirkning på beskyttelse og trusselutsattes videre liv, skal avklares. Departementet støtter arbeidsgruppens vurdering av at det i utgangspunktet ikke er mulig å gi fiktiv identitet til en forelder med barn boende fast hos seg uten at den andre forelderen er frakjent foreldreansvar og samværsrett, og at dette vil kunne avklares før fiktiv identitet innvilges. Når det gjelder sperret adresse vil det ofte ikke være tid til å avklare spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær før vedtak fattes. Det har imidlertid heller ikke den avgjørende betydning at spørsmålene er avklart på forhånd, slik det vil ha ved fiktiv identitet. Departementet understreker at den andre forelderen må få anledning til å reise sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær etter at det er innvilget sperret adresse, og før det fattes en avgjørelse om fiktiv identitet. Forelderen som har barnet fast boende hos seg, må også ta de rettslige skritt som er nødvendig for å avklare den andre forelderens rettigheter i forhold til barnet i de tilfellene vedkommende har rettsavgjørelse på samvær. I begge tilfellene er det viktig å få en rask avklaring, og departementet mener disse sakene bør prioriteres ved domstolene.

Departementet mener det i praksis vil være vanskelig, og normalt også umulig, å ivareta behovet for beskyttelse gjennom sperret adresse og fiktiv identitet samtidig som en trusselutøver har del i foreldreansvaret, samværsrett, eller opplysningsrett.

Fiktiv identitet og sperret adresse er aktuelle beskyttelsestiltak i tilfeller hvor det foreligger en alvorlig trussel mot vedkommendes liv og helse. Ofte vil det også foreligge tidligere voldsutøvelse som barnet kan ha vært vitne til. På bakgrunn av den kunnskap som nå foreligger om skadevirkningene for barn ved å være vitne til vold, mener departementet at retten i stor utstrekning vil ha grunnlag for å komme til en avgjørelse hvor trusselutøveren ikke gis del i foreldreansvaret og ikke gis samværsrett i de tilfellene vedkommende må anses å utgjøre en alvorlig trussel mot den andre forelderen. Å utsette barnets omsorgsperson for alvorlige trusler vil gjennomgående skape en tilværelse med konstant frykt som kan virke svært ødeleggende for både omsorgspersonen og barnet. Etter departementets syn må dette anses å være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side. Det er derfor ikke bare hensynet til trusselutsattes sikkerhet som tilsier at det ikke bør være samvær og felles foreldreansvar, men direkte hensynet til barnet.

Departementet mener det er viktig at det ved vurderingen tas hensyn til at de alvorlige truslene som foreligger gjennomgående, innebærer at en av partene ikke kan opprettholde kontakten med barnet. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det vil være tilfeller hvor domstolene kan komme til at det skal gis et visst samvær eller er mulig med felles foreldreansvar. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av at i de tilfellene der det er en annen enn barnets forelder som utgjør trusselen, vil det være større sannsynlighet for at det vil være til barnets beste å få fast bosted hos den forelder som verken er trusselutsatt eller trusselutøver, framfor å leve på sperret adresse eller med fiktiv identitet. Departementet mener at spørsmålene må avgjøres etter en konkret vurdering av hva som er best for barnet i tråd med det grunnleggende prinsippet i barneloven. Den foreslåtte endringen i barneloven § 48 om at det skal tas hensyn til at barnets fysiske og psykiske helse blir utsatt for skade eller fare, vil etter departementets mening få betydning i saker hvor en forelder er utsatt for alvorlige trusler.

Dersom en forelder som utgjør en trussel mot den andre skal ha rett til å få opplysninger om barnet i henhold til barneloven § 50, vil dette innebære at trusselutsattes adresse avsløres, eller stor fare for at den blir avslørt. Dersom forelder og barn har fiktiv identitet, vil det være praktisk umulig å få opplysninger på vanlig måte, og opplysningsretten må i så fall fratas på forhånd som vilkår for å få fiktiv identitet. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at fiktiv identitet eller bosted på sperret adresse vil kunne være et særlig tilfelle som kan begrunne at fylkesmannen kan avgjøre at trusselutøver skal tape retten til opplysninger etter barneloven § 50. Departementet vil også peke på at det er mulig å begrense opplysningsretten. Departementet antar også at opplysningsretten oftere vil kunne ivaretas uten at omsorgspersonens sikkerhet blir truet dersom det er en annen enn barnets forelder som utgjør trusselen. Fylkesmannen vil måtte foreta en konkret vurdering av trusselbildet og om det er måter opplysninger kan gis på uten at trusselutsattes sikkerhet trues.

Arbeidsgruppen foreslo at sak etter barneloven skal reises i Oslo dersom barnet bor på sperret adresse eller det foreligger vurdering av fiktiv identitet som beskyttelsestiltak. Departementet mener det må få avgjørende betydning at trusselutsattes bosted ikke avsløres og at den andre forelder skal kunne vite hvor saken kan reises. Departementet vil foreslå en bestemmelse om at saken kan reises for Oslo tingrett, istedenfor at den skal reises for Oslo tingrett, jf. lovutkastet § 57. Dette vil i noe større grad også kunne forhindre at det blir en belastning for partene. Departementet mener at trusselutøver ikke skal kunne kreve at saken behandles ved barnets hjemting. Trusselutsatte vil således få valget mellom å benytte Oslo som verneting eller barnets hjemting etter vanlige reg­ler.

Det har i den senere tid vært rettet oppmerksomhet mot den situasjonen at en forelder som forårsaker den andre forelderens død automatisk får foreldreansvaret for barna. I media og fagblader har det vært fokus på flere saker hvor far har drept mor og har beholdt foreldreansvaret eller i den forbindelse automatisk fått det overført til seg.

Foreldreansvar hvor den ene forelder har drept den andre reiser kompliserte problemstillinger, og det kan dreie seg om særdeles forskjelligartede situasjoner. De sakene som det har vært fokusert på i media i denne sammenheng i den senere tid, har gjennomgående dreiet seg om en far som har drept en mor, og uten at det har vært knyttet noen formildende omstendigheter til drapet. Det kan imidlertid vise seg at den som er siktet for drapet er den barnet er sterkest knyttet til og er barnets nærmeste omsorgsperson.

Departementet er enig med arbeidsgruppen og høringsinstansene i at det er store betenkeligheter ved at en forelder som forvolder den andre forelderens død uten at det skyldes uaktsomhet, har omsorgen og foreldreansvaret for barnet. Det kan legges til grunn at det vil være en påkjenning for de pårørende og støtende for folks rettsbevissthet. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens vurdering og forslag om at en forelder som ikke tidligere hadde del i foreldreansvaret, ikke skal få det automatisk dersom han eller hun er siktet, tiltalt eller dømt for å ha drept den andre, jf. lovutkastet § 38 andre ledd andre punktum. I slike tilfelle er det ikke betenkeligheter i forhold til å frata noen en rett de allerede har, men å la være å automatisk tilkjenne en ny rett i kraft av dødsfallet.

Departementet ser imidlertid at det er gode grunner for at også gjenlevende forelder som har hatt foreldreansvaret på en enklere måte kan fratas foreldreansvaret dersom vedkommende har drept den andre forelderen. Departementet er enig i arbeidsgruppens vurdering av at det er for inngripende å frata gjenlevende foreldreansvar han eller hun allerede har uten rettslig prøving. Departementet mener derfor det er viktig å få en konkret vurdering og avgjørelse gjennom rettssak og dom i disse tilfellene.

For å ivareta behovet for rettssak og dom for eventuelt å frata foreldreansvaret, men samtidig få en rask avgjørelse som motvirker at det oppstår en urimelig situasjon, foreslår departementet at tingretten skal fatte en midlertidig avgjørelse dersom en forelder som har foreldreansvar siktes eller tiltales for å ha drept den andre, se forslag til ny § 60 a, og endringer i § 38.

Når det gjelder saker hvor ingen lenger har foreldreansvaret for et barn, foreslår departementet en tydeligere regulering, se § 38 tredje ledd.

Ved at tingretten skal ta avgjørelse på eget tiltak, blir ikke rettssaken avhengig av at det er pårørende som reiser sak. Dette er viktig fordi hensynet til barnet vil stå like sterkt selv om det ikke er pårørende til stede som tar initiativ til rettssak. Samtidig slipper eventuelle pårørende den belastningen det er å måtte reise sak i en slik situasjon.

Det kan være et spørsmål om i hvilken grad retten ved den foreløpige avgjørelsen kan legge vekt på tiltalen og straffesaken uten at forelderen blir "forhåndsdømt". Det vises her til bevisvurderingen i barnefordelingssaker, hvor det ikke kan stilles like strenge krav som i straffesaker. Det må også understrekes at retten ikke tar stilling til skyldspørsmålet i straffesaken. Dette bør gå klart fram av premissene i kjennelsen. Retten må foreta en vurdering av hva som framstår som barnets beste, hvor det tas hensyn til den usikkerhet som foreligger på bakgrunn av dødsfallet og siktelsen eller tiltalen mot gjenlevende.

Departementet ser videre at det er et problem at andre ikke har anledning til å reise sak med krav om å få foreldreansvaret dersom gjenlevende hadde del i foreldreansvaret og bodde sammen med barnet. I disse situasjonene er det i dag bare barnevernet som kan gripe inn for å frata gjenlevende foreldreansvaret. Departementet foreslår derfor en endring slik at andre alltid skal kunne kreve å få foreldreansvaret i disse tilfellene, se § 63 nytt andre ledd.

Etter at siktelsen eller tiltalen eventuelt er frafalt eller dom i straffesaken er rettskraftig, og med en frist på seks måneder, kan forelderen eller andre etter departementets forslag reise sak om foreldreansvaret, se § 60 a andre ledd, jf. § 63 nytt andre ledd. Midlertidige avgjørelser faller normalt bort dersom det ikke tas ut søksmål innen en gitt frist. Departementets forslag innebærer at tingretten skal ta sak om foreldreansvar opp til ny behandling selv om ingen reiser sak. Dette er viktig for å unngå at foreldreansvaret automatisk blir tilbakeført til den som har vært siktet eller tiltalt eller er blitt dømt, bare fordi det ikke er noen som reiser sak. Det vil også være viktig å få en ny vurdering av spørsmålet i de tilfellene gjenlevende fikk foreldreansvaret etter den midlertidige avgjørelsen.

Forslaget innebærer videre at etter at seksmånedersfristen er utløpt, kan andre enn gjenlevende ikke reise sak om å få foreldreansvaret. Dette er i tråd med normalsituasjonen hvor det bare er foreldre som kan reise sak om å få foreldreansvaret.

Departementet mener videre at gjenlevende i disse tilfellene bare skal få foreldreansvaret dersom dette klart er til barnets beste. Bakgrunnen for dette er at det normalt anses å være positivt for barnet at foreldrene har del i foreldreansvaret og at det som et utgangspunkt skal mye til for ikke å få det. Den usikkerhet som siktelsen/tiltalen medfører i forhold til om gjenlevende er skikket til å ha foreldreansvaret, tilsier at det kan være best for barnet at gjenlevende foreløpig fratas dette. Det kan imidlertid stille seg annerledes hvis det er forhold som tyder på at drapet har skjedd i nødverge eller en nødvergelignende situasjon. Dersom barnet er nært knyttet til gjenlevende og lite knyttet til avdøde, vil dette også kunne få betydning.

Selv om siktelsen/tiltalen frafalles eller gjenlevende frifinnes, er det ikke sikkert at det vil være til barnets beste at gjenlevende får tilbake foreldreansvaret. Det kan ha gått lang tid og barnet kan ha knyttet seg til andre. Det vil også kunne få betydning at det er strenge beviskrav i strafferetten. Selv om det ikke er bevist utover enhver rimelig tvil at gjenlevende er skyldig, kan det være tilstrekkelig sannsynlighet til at det får betydning ved vurderingen av barnets beste når det gjelder foreldreansvaret.

Det kan også være behov for å kunne endre en midlertidig avgjørelse før frafall av siktelse/tiltale eller rettskraftig avgjørelse foreligger. Det kan for eksempel være at gjenlevende blir frifunnet i første instans. Departementet foreslår derfor at det skal være mulig å reise endringssak på samme vilkår som for andre midlertidige avgjørelser, det vil si når særlige grunner taler for det, se § 64 andre ledd nytt siste punktum.

Det er ansett som en samfunnsmessig viktig oppgave å få konstatert hvem som er far til et barn. Farskap kan følge direkte av loven, ved erkjennelse eller ved dom.

Når moren er gift ved fødselen, følger det direkte av barneloven at ektemannen regnes som barnets far (pater est-regelen). Det er en sterk formodning for at ektemannen er barnets biologiske far, og loven legger derfor farskapet på ham.

I tiden før vi fikk DNA-analysene som kan fastslå et farskap med nær sagt 100 pst. sikkerhet, var domstolene ved fastsettelse av farskap prisgitt den til enhver tid vitenskapelige og teknologiske kunnskap og ekspertise på området. Selv om det i ettertid har vist seg at det objektivt sett ble begått feil, ble avgjørelsene like fullt truffet i tråd med den tids gjeldende rett.

Tilnærmingen til spørsmålet om å innføre en reguleringsmekanisme i form av renter eller indeksregulering, må gjøres med utgangspunkt i en ren kompensasjonstankegang, og ikke med utgangspunkt i erstatningsrettslige betraktninger der ansvarsgrunnlag ligger i bunn.

Departementet finner grunnlag i bakgrunnsretten, og da i første rekke utviklingen i rettspraksis, for å innføre en ordning som sikrer mot fallet i pengeverdien for betalte bidrag fra det tidspunktet bidraget første gang ble betalt og til det blir tilbakebetalt. Det understrekes at en slik endring ikke vil ha innvirkning på tilfeller som skal vurderes og avgjøres etter gjeldende rett. Dette følger av at det fremgår klart av dagens bestemmelse og dens forarbeider at lovens løsning er at bidraget skal betales tilbake med samme sum.

Regjeringsadvokaten har i høringsuttalelsen sin stilt spørsmål ved hvorfor krav om tilbakebetaling av bidrag skal behandles annerledes enn andre tilbakebetalingskrav mot folketrygden, og at en slik særbehandling krever en særlig grunn.

Departementet vil bemerke at det er et prinsipielt skille mellom etterbetalingskrav og tilbakebetalingskrav. I etterbetalingstilfellene er utgangspunktet at mottaker ikke har fått en rettmessig ytelse/utbetaling, eller ikke har fått en rettmessig ytelse/utbetaling til rett tid, forårsaket for eksempel av at et krav er avslått ved en feil fra avgjørelsesorganets side, eller som følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger. Ved tilbakebetalinger er situasjonen annerledes. I slike tilfeller er det tale om en tilbakeføring av et kronebeløp det viser seg at betaler har betalt urettmessig.

Det følger av dette at i tilfeller der utbetaling av en trygdeytelse blir forsinket av forskjellige årsaker, vil den utbetaling som da skjer, ikke være en tilbakebetaling, men en etterbetaling av offentlige trygdemidler som burde ha funnet sted før. Slike etterbetalinger kan ikke sammenlignes med tilfeller der en person feilaktig har måttet betale bidrag til en annen person, idet det her er tale om en tilbakeføring av et kronebeløp som det i ettertid viser seg at betaler har betalt urettmessig.

I tilfeller som faller inn under etterbetalingstilfellene, gis det ikke noe tillegg for renter, mens der hovedstolen er et erstatningskrav (ikke etterbetaling), kan det gis rentetapserstatning etter skadeerstatningsloven.

Det følger av dette at det ikke finnes andre utbetalinger som trygdeetaten foretar som kan sammenlignes med tilbakebetaling av barnebidrag.

Når det gjelder synspunktet om at endringsforslaget innebærer en særbehandling som krever en særlig grunn, er departementets syn at tilbakebetalingstilfellene det her er tale om er særegne. Det er viktige samfunnsinteresser som har tilsagt at man har regler for å få fastsatt farskapet til ethvert barn. Når det viser seg at den utpekte far likevel ikke er biologisk far, er det rimeligere at det tap som dette medfører, utlignes på fellesskapet gjennom dekning av folketrygden enn at det blir belastet noen av dem som er parter i saken. Tilbakebetaling av barnebidrag er med andre ord en omkostning det offentlige har påtatt seg ved at ansvaret for kravet kanaliseres fra andre mulige ansvarssubjekt til staten ved folketrygden. Når departementet nå foreslår å utvide dagens ordning til også å sikre mot fallet i pengeverdien, må dette ses med denne bakgrunn. Det må videre ses i sammenheng med at det nok i dag er en allmenn oppfatning - også utenfor kommersielle forhold - at manglende rådighet over penger har en pris, og at det i økende grad gis kompensasjon for tapet man har hatt fordi man ikke har kunnet benytte seg av pengene, eller for fall i pengeverdien. I tillegg gjør rimelighetsbetraktninger seg også gjeldende, all den tid tilbakesøkerne det her er tale om aldri har vært biologisk far til barnet.

Departementet opprettholder etter dette forslaget om at det foretas en lovendring som tar sikte på å innføre en ordning som kompenserer for fallet i pengeverdien i tidsrommet fra bidraget ble betalt og til beløpet blir tilbakebetalt.

Etter departementets vurdering vil en direkte anvendelse av konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå være å foretrekke i valget mellom en ren indeksering og en renteordning. En ordning som skal sikre mot fallet i pengeverdien, bør være utformet slik at den i størst mulig utstrekning gir en kompensasjon som svarer til den aktuelle verdireduksjonen. Med dette som utgangspunkt, synes den beste løsningen å være en direkte anvendelse av konsumprisindeksen som reguleringsmekanisme.

Departementet foreslår at kompensasjonen for fallet i pengeverdien gjøres ved en indeksregulering av tilbakebetalingsbeløpet. Dette forslaget får bred støtte av høringsinstansene. Det vises til lovforslaget § 80 første ledd andre punktum.

Departementet opprettholder videre forslaget om at det skal tas hensyn til den tidligere skattefordelen. Dette forslaget må ses i sammenheng med og på bakgrunn av at tilbakebetaling av betalt bidrag etter gjeldende rett ikke anses som skattepliktig inntekt, slik at det derfor ikke foreligger trekkplikt for tilbakebetalingene. Ved tilbakebetalingen vil således verdien av det tilbakebetalte beløp sammen med tidligere skattefrihet for selve bidraget allerede være høyere enn faktisk innbetalt bidrag. Dette innebærer at det etter dagens system i stor utstrekning finner sted en faktisk verdisikring allerede ved nominell tilbakeføring av innbetalte bidrag. Dersom det ved tilbakebetalingen av bidragsbeløpet ikke tas hensyn til det inntektsfradraget som tilbakesøkeren har fått, vil vedkommende i realiteten få refundert et høyere beløp enn sin netto kostnad, noe som ikke vil være i tråd med formålet om å gi kompensasjon for det reelle fallet i pengeverdien. Forslaget støttes i stor grad av høringsinstansene. Det vises til lovforslaget § 80 første ledd tredje punktum.

Departementet forutsatte i høringsnotatet at arbeidet med å finne fram til en modell som eventuelt kan benyttes for å beregne skattevirkningene ville holde fram.

Ligningskontorene har kun plikt til å oppbevare selvangivelsene i ti år, og det er bare tilfeldigheter som gjør at de oppbevares lenger. Dette betyr at det i eldre saker vil være vanskelig å skaffe til veie nødvendig dokumentasjon for å beregne skatteeffekten, og det er således vanskelig å se hvordan en i praksis på en administrativ håndterbar og rettsteknisk god måte skal kunne beregne den konkrete skatteeffekten fullt ut i det enkelte tilfellet. Departementet foreslår derfor at skattefordelen beregnes etter en skattesjablon, dvs. en fastsatt sats. For å ta hensyn til at en gjennomsnittsvurdering av tidligere oppnådd skattefordel i noen tilfeller vil kunne slå uheldig ut, bør denne sjablonen fastsettes relativt romslig. Med dette som utgangspunkt foreslår departementet at skattefordelen sjablonmessig settes til 20 pst. av betalt bidrag. Dette innebærer at tilbakesøkeren får tilbake 80 pst. av betalt bidrag, oppjustert med veksten i konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå fra det enkelte år. Det vises til lovforslaget § 80 første ledd fjerde punktum.

Neste kapittel