4. Tiltak for å beskytte søkeren mot mishandling eller grov utnyttelse i sak om visum
Det forekommer i visumsammenheng at søkeren blir offer for kynisk utnyttelse. Erfaring indikerer at enkelte menn driver en "bruk og kast-utnyttelse" av kvinner ved at de stadig inviterer nye kvinner på tre måneders besøksopphold uten å ha reelle planer om å etablere et mer varig forhold.
Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at det bør innføres en særskilt hjemmel for å avslå søknad om visum for å beskytte søkeren mot mishandling eller grov utnyttelse, jf. forslaget til ny § 25 a. De samme hensyn og avveininger gjelder i utgangspunktet i forhold til visumtilfellene som for familieetablering. I utgangspunktet er det imidlertid et langt mindre inngripende tiltak å nekte visum enn å nekte opphold til en ektefelle.
At visum til Norge nektes vil heller ikke være til hinder for at partene normalt kan treffes, jf. at referansepersonen vil kunne besøke søkeren i dennes hjemland. Dersom dette gjøres og det etter hvert kan dokumenteres et mer seriøst forhold mellom partene, vil det kunne være grunnlag for en endret vurdering av visumspørsmålet.
Departementet er videre enig med utvalget i at vandelskontroll bare bør foretas dersom det er forhold som gir utlendingsmyndighetene grunn til å tro at det er en risiko for mishandling eller alvorlig utnyttelse som kan tilsi at visum bør nektes. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at det kan innhentes en uttalelse fra politiet på tilsvarende måte som i saker om familieetablering dersom det foreligger "særlig grunn" til det, jf. forslaget til ny § 44 b. Hva som utgjør en "særlig grunn" må overlates til utlendingsmyndighetenes skjønn. Departementet forutsetter at adgangen til å innhente en uttalelse om vandel anvendes i svært begrenset utstrekning i visumsammenheng.
Når det gjelder søkerens adgang til personlige opplysninger om referansepersonen, vises det til kapittelet foran om familieetableringstilfellene. Departementet mener at de samme hensynene gjør seg gjeldende i visumsaker, og foreslår at disse sakene reguleres likt.
Det kan være nærliggende å konkludere med at arbeidet med vandelskontroll i saker om familieetablering og saker om visum samlet sett, vil representere ca. ett årsverk i politiet. Det legges til grunn at merbehovet dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.
Det synes ikke rimelig å anta at bestemmelsen vil medføre noe økt ressursbehov verken i UDI eller i UNE.
Komiteen slutter seg til at de samme hensyn og avveininger bør gjelde i forhold til visumtilfellene som for familieetablering. Komiteen støtter en bestemmelse om at det kan innhentes en uttalelse fra politiet på tilsvarende måte som i saker om familieetablering dersom det foreligger "særlig grunn" til det, jf. forslaget til ny § 44 b, samt at søkeren bør få adgang til personlige opplysninger om referansepersonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til merknader under kapitlene 3 og 5.