4. Midlertidig ansettelse
§ 14-9 i ny arbeidsmiljølov innebærer en betydelig utvidelse av adgangen til bruk av midlertidig ansettelse. Departementet mener at endringene bryter med det grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv at hovedregelen skal være fast ansettelse. Endringene innebærer at en virksomhet vil kunne benytte midlertidige ansettelser både i tilfeller hvor det er midlertidig og hvor det er et permanent behov for arbeidskraft. Departementets klare utgangspunkt er at midlertidig ansettelse bør begrenses til arbeid av midlertidig karakter. Det fryktes at endringene vil føre til at langt flere enn i dag blir midlertidig ansatt, på bekostning av faste ansettelser.
Departementet understreker at det ikke er dokumentert at økt adgang til midlertidig ansettelse er et godt virkemiddel i arbeidet med inkluderende arbeidsliv ved at utsatte grupper lettere får prøvd seg i yrkeslivet. En utvidelse vil tvert imot kunne føre til at marginale grupper vil få svakere og mindre stabil tilknytning til arbeidslivet enn i dag.
Dagens regler i arbeidsmiljøloven § 58 A anses i tilstrekkelig grad å ivareta virksomhetenes behov for midlertidig ansettelser.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve bestemmelsen i § 14-9 første ledd bokstav g om generell adgang til midlertidig ansettelse i seks måneder, med mulighet for forlengelse i ytterligere seks. Likeledes foreslås bestemmelsene i første ledd bokstav b og d om adgang til midlertidig ansettelse henholdsvis "når arbeidstaker bare trengs for å utføre et bestemt oppdrag" og ved "ansettelse av arbeidstaker som ikke fyller lovbestemte kvalifikasjonskrav", opphevet. Til erstatning for disse bestemmelsene foreslås det i § 14-9 første ledd bokstav a en gjeninnføring av gjeldende bestemmelse i § 58 A nr. 1 første ledd bokstav a, som gir adgang til å benytte midlertidig ansettelse "når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet adskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften". Departementet foreslår å bytte ut benevnelsen "bedriften" med det mer moderne "virksomheten" uten at dette innebærer noen materiell endring.
Departementet ønsker ikke å innføre en generell adgang for partene i arbeidslivet til å inngå tariffavtale om adgang til midlertidig ansettelse. Departementet foreslår at dagens regel i arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 andre ledd gjeninnføres. Det innebærer at adgangen for landsomfattende arbeidstakerorganisasjon til å inngå tariffavtale om midlertidig ansettelse fortsatt vil gjelde arbeidstakere som utfører kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid eller arbeid i forbindelse med idrett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at iverksettelse av § 14-9 slik den ble vedtatt 17. juni 2005 vil bidra til et råere og mindre inkluderende arbeidsliv. Flertallet støtter derfor Regjeringens forslag til ny § 14-9. Flertallet mener at denne lovendringen vil forhindre at langt flere enn i dag blir midlertidig ansatt, på bekostning av faste ansettelser. Flertallet mener forslaget vil understreke prinsippet om at hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være fast ansettelse.
Flertallet vil understreke at trygghet og stabilitet for arbeidstakerne både gir økt motivasjon hos den enkelte ansatte og forutsigbarhet for bedriftene.
Flertallet viser til at de funksjonshemmedes organisasjoner i høringene til ny arbeidsmiljølov gikk sterkt imot forslaget fra regjeringen Bondevik II, fordi de frykter at økt bruk av midlertidige ansettelser vil føre til at det oppstår et A-lag og et B-lag i arbeidslivet der funksjonshemmede får de midlertidige stillingene. Det vises også til at arbeidsgivers vilje til å tilrettelegge for funksjonshemmede vil være mindre når det kun gjelder et midlertidig engasjement, og at funksjonshemmedes yrkesdeltakelse dermed kan bli ytterligere redusert.
Flertallet mener at Regjeringens forslag til ny § 14-9 vil styrke ungdommens stilling på arbeidsmarkedet, og skape større trygghet for en gruppe som er i etableringsfasen. Uten varig arbeid og stabil inntekt kan unge få vanskeligheter med å finansiere egen bolig, og det kan påvirke unges økonomiske muligheter til å stifte familie eller etablere seg.
Flertallet vil også peke på studier som viser at midlertidig ansatte har mindre mulighet for selv å påvirke hvordan arbeidet utføres, de er generelt mindre fornøyd med sin jobb enn fast ansatte, og de oppgir oftere at de har monotont arbeid. Midlertidig ansatte lønnes ofte også lavere enn fast ansatte. De fleste studier konkluderer også med at midlertidig ansatte har mindre tilgang til formell og uformell opplæring enn fast ansatte.
Flertallet mener at Regjeringens forslag i stor grad ivaretar bedriftenes behov for midlertidige ansettelser. Det vises til at det allerede i dag er om lag 200 000 midlertidig ansatte, i underkant av 10 pst. av arbeidsstyrken.
Flertallet viser til at som en følge av at § 14-9 femte ledd fjerde punktum foreslås opphevet, må henvisningen til § 14-9 femte ledd fjerde punktum i § 14-12 tredje ledd utgå. Dette framgår ikke av proposisjonen.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"§ 14-12 tredje ledd skal lyde:
(3) Ved innleie etter denne paragraf gjelder reglene i § 14-9 femte ledd andre og tredje punktum tilsvarende."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslaget om utvidet adgang til midlertidige ansettelser som ble fremmet av regjeringen Bondevik II og vedtatt 17. juni 2005 av et flertall bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i Odelstinget. Dette forslaget inneholdt for det første samme betingelser for både private og offentlige arbeidsgivere til å benytte midlertidige ansettelser. Dernest innebar det en klar forenkling av regelverket. Premissen om at midlertidige ansettelser skal være en inngangsport til fast arbeid, ikke en permanent tilstand, ble klart fremhevet i lovforslaget. Det ble i loven fastsatt klare grenser for hvor lenge det var anledning til å ansette midlertidig før en fikk rett til fast stilling. Misbruk av ordningen ble forhindret gjennom å forby såkalte serieansettelser i ett og samme engasjement.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen og regjeringspartiene er på kollisjonskurs med sentrale og velinformerte aktører når det gjelder hvilke virkninger en økt adgang til midlertidige ansettelser ville få for arbeidslivet. Regjeringen er på kollisjonskurs med norske virksomheter som sier at økt adgang til midlertidig ansettelse ville ført til at de ville ta sjansen på å ansette flere. Regjeringen overser det klare rådet fra statens viktigste aktør i arbeidsmarkedspolitikken, Aetat, som sier at midlertidig ansettelse er en viktig inngangsport til arbeidsmarkedet, også for arbeidssøkere som tradisjonelt har hatt vansker med å få innpass her. Regjeringen er på kollisjonskurs med hele Kommune-Norge som via sin sentrale interesseorganisasjon KS, sier at de endringene regjeringen Bondevik II foreslo, ville bidratt til at flere som sto utenfor arbeidslivet ville fått prøve seg i arbeidslivet. Ifølge KS er det fare for at de reverseringer regjeringspartiene nå foretar av de vedtatte endringene, fører til færre nyansettelser, til at kommunene i større grad vil velge kjøp av eksterne tjenester framfor å ansette selv, og til at det blir flere tvister i rettsapparatet.
Disse medlemmer mener at fast ansettelse alltid er å foretrekke i stedet for midlertidig, og dette vil også i fremtiden være en hovedregel i norsk arbeidsliv, uavhengig av om regjeringen Bondevik IIs lovforslag hadde blitt stående eller ikke. De klarere rammer og tidsbegrensninger for midlertidig ansettelse som er vedtatt av et flertall bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre etter forslag fra regjeringen Bondevik II, bidrar til det. Disse medlemmer mener videre at det alltid er bedre med en midlertidig ansettelse enn arbeidsledighet. Undersøkelser både i Norge og i andre OECD-land viser at svært mange som blir midlertidig ansatt går over i fast jobb etter hvert, i Norge så mye som opptil 70 pst. etter en 2-årsperiode.
Disse medlemmer viser til at andelen av arbeidsstyrken som er midlertidig ansatt, ikke bare avhenger av adgangen til midlertidig ansettelse, men sannsynligvis i langt sterkere grad av forskjeller i stillingsvern for faste kontra midlertidig ansatte. Disse medlemmer antar at det ikke vil være aktuell politikk for Regjeringen å foreslå parallelle regler for adgang til midlertidig ansettelse og stillingsvern som gjelder i USA eller Storbritannia, som har den høyeste andel fast ansettelse innenfor OECD-området.
Etter disse medlemmers mening prioriterer Regjeringen og regjeringspartiene interessene til velorganiserte og veletablerte grupper i arbeidsmarkedet på bekostning av de som står utenfor. Det største skillet i arbeidsmarkedet i dag er ikke mellom de som er fast og midlertidig ansatt, men mellom de som har og de som ikke har jobb. Etter disse medlemmers syn må et overordnet mål for et inkluderende arbeidsliv med plass for alle være at gruppen som står helt utenfor jobb på langvarig basis, blir minst mulig.
Det framstår som et paradoks for disse medlemmer at Regjeringen foreslår en lovbestemmelse som kan føre til mer overtidsbruk i bedriftene framfor nyansettelser, som skaper større barrierer for unge, innvandrere og andre med mindre relevant jobberfaring i arbeidsmarkedet her i landet, og som diskriminerer mellom ulike arbeidsgivere. Skadeeffektene kan muligens bli noe begrenset ved at rettspraksis har åpnet for en liberal fortolkning av lovens bokstav, men etter disse medlemmers syn burde det uansett medføre at loven ble justert mot faktisk praksis, noe Regjeringens videreføring av eldre bestemmelser ikke medfører.
Disse medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag.
Komiteen støtter at den øvre grense på fire år for varigheten av midlertidig ansettelse beholdes. En midlertidig ansatt med mer enn fire års sammenhengende ansettelse får dermed det samme oppsigelsesvernet som en fast ansatt.