Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Proposisjonen inneholder for det første forslaget i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) Om lov om opphevelse av løsgjengerloven og om endringer i straffeloven mv. (eget straffebud mot vold i nære relasjoner mv.), som ble fremmet i den forrige sesjonen. Forslaget i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) ble ikke behandlet i den sesjonen. Etter forretningsordenen for Stortinget § 33 tredje ledd må Regjeringen legge det frem på nytt i den nye valgperioden. I tillegg inneholder proposisjonen forslag om noen andre endringer i den gjeldende og den nye straffeloven, og endringer i barnevernloven og sosialtjenesteloven.

Straffelovkommisjonen avga i mars 2002 sin sjuende delutredning. Kommisjonen fulgte der opp forslaget fra det såkalte Lovstrukturutvalget om å oppheve løsgjengerloven.

Videre fremmet stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen i Dokument nr. 8:91 (2003-2004) følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve forbudet mot tigging, i tråd med forslag fra Straffelovkommisjonen."

Justisdepartementet uttalte i brev 1. november 2004 at spørsmålet om å oppheve løsgjengerlovens bestemmelser mot tigging burde ses i sammenheng med forslaget om å oppheve hele løsgjengerloven. Komiteen sluttet seg til denne fremgangsmåten, og forslaget ble deretter vedlagt protokollen.

Løsgjengerloven har bestemmelser om "betling" (tigging) i §§ 11-14, og en regel om gaver eller understøttelse i § 15. Bestemmelsen i § 11 rammer sedvanemessig eller gjentatt tigging, mens et engangstilfelle faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Gatemusikanter rammes ikke av bestemmelsen, idet de yter musikk som vederlag.

Den høye levestandarden i Norge har gjort at tigging har vært et lite problem de senere tiår, og løsgjengerloven har knapt vært brukt. I de siste årene har imidlertid antallet personer som i storbyer ber forbipasserende om penger, økt betraktelig, og politiet har igjen begynt å håndheve løsgjengerloven § 11. Oslo politikammer har imidlertid opplyst at bestemmelsen ikke har vært brukt til å strafforfølge noen for tiggervirksomhet, men at den sammen med politiloven § 7 har vært brukt som en bortvisningshjemmel.

Straffelovkommisjonen foreslår at tigging i ordinær form - det vil si å be andre om penger - ikke lenger skal være straffbart. Straffelovkommisjonen foreslår på denne bakgrunn å oppheve løsgjengerloven § 11, og som en konsekvens, § 12. Kommisjonen foreslår også å oppheve løsgjengerloven § 13 om truende tigging mv. Begrunnelsen for forslaget er ikke at slik atferd bør gjøres straffri, men at andre, generelle straffebestemmelser kan ramme truende eller kvalifisert plagsom tigging. Som en følge av at kommisjonen foreslår å oppheve straffebudet mot tigging, foreslår den også å oppheve § 14 om medvirkning i form av bevitnelse etc. Kommisjonen foreslår å oppheve § 15 og viser til at bestemmelsens anvendelsesområde er dekket av straffelovens generelle bestemmelser om bedrageri og underslag, som foreslås videreført i kommisjonens utkast til ny straffelov.

Det er noe ulikt syn på kommisjonens forslag blant høringsinstansene.

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet at alminnelig tigging avkriminaliseres. Departementet har i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) lagt til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering. Den mest grunnleggende konsekvensen av skadefølgeprinsippet er at handlinger som i vår tid ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade, bør avkriminaliseres. Det ubehaget som alminnelig tigging kan vekke hos forbipasserende, kan etter departementets syn ikke anses som en skade og bør derfor ikke kvalifisere til bruk av straff.

Anvendelsen av skadefølgeprinsippet gir etter departementets mening en tilstrekkelig begrunnelse for å oppheve straffebudet mot alminnelig tigging. Men det kan også pekes på andre momenter som taler for en avkriminalisering. Departementet har grunn til å tro at de fleste som tigger, er i en vanskelig livssituasjon. Mange er rusmisbrukere som finansierer sitt rusmisbruk ved midler innsamlet fra forbipasserende. Dersom de som i dag tigger, ikke hadde tigget, ville de kanskje finansiert rusmisbruket ved salg av seksuelle tjenester eller ved vinningskriminalitet. Det ikke å straffe den som tigger, kan dermed føre til en nedgang i andre - og grovere - straffbare handlinger (vinningskriminalitet), eller i uønsket atferd (salg av seksuelle tjenester).

Selv om straffebudet mot alminnelig tigging foreslås opphevet, mener ikke departementet at tigging er et ønsket fenomen. Imidlertid er virksomheten uønsket først og fremst av hensyn til den som tigger, fremfor av hensyn til forbipasserende. Etter departementets syn bør det brukes sosialpolitiske virkemidler, ikke kriminalpolitiske, i arbeidet for å unngå at medmennesker skal tigge.

På denne bakgrunn foreslår departementet at løsgjengerloven § 11 oppheves. Som en konsekvens foreslås også § 12, som hjemler unntak fra § 11, opphevet. Som Straffelovkommisjonen mener departementet at bestemmelsene i løsgjengerloven §§ 14 og 15 er overflødige og kan oppheves.

Løsgjengerloven § 17 rammer ordensforstyrrelser mv. i beruset tilstand.

Straffelovkommisjonen legger til grunn at løsgjengerloven § 17 i stor grad faller sammen med straffeloven § 350 (ordensforstyrrelse). Av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, foreslår kommisjonen derfor at løsgjengerloven § 17 slås sammen med bestemmelsen om ordensforstyrrelse i sitt utkast til ny straffelov.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og høringsinstansene i at det gir bedre saklig sammenheng i reglene å regulere atferd som nevnt i løsgjengerloven § 17 i straffelovens bestemmelse om ordensforstyrrelse. Departementet foreslår derfor å endre straffeloven § 350 i tråd med dette.

Løsgjengerloven § 24 rammer den som utviser eller lar utvise noen fra skjenkested uten å sørge for at vedkommende gis nødvendig bistand, dersom vedkommende er blitt overstadig beruset av drikkevarer servert på samme sted.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og høringsinstansene i at det fortsatt er behov for en spesifikk bestemmelse som retter seg mot det å utvise overstadig berusede personer fra skjenkesteder uten å sørge for at vedkommende gis nødvendig bistand, til tross for at atferden kan rammes av mer generelle bestemmelser i straffeloven. En særbestemmelse på dette feltet kan bidra til å synliggjøre det ansvaret bevillingshavere har overfor gjestene. Departementet er videre enig med Straffelovkommisjonen og høringsinstansene i at bestemmelsen best kan plasseres i alkohollovgivningen. I samråd med Arbeids- og sosialdepartementet har departementet kommet til at bestemmelsen passer best der.

Løsgjengerloven § 28 gir anvisning på en rekke unntak fra generelle regler i straffeprosessloven og straffelovens alminnelige del. I praksis gjelder unntakene bare for overtredelse av løsgjengerloven § 17.

Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å oppheve løsgjengerloven § 28.

Løsgjengerloven gir retningslinjer for politiets forholdsregler overfor personer som antas å gjøre seg skyldige i overtredelse av § 4. Straffelovkommisjonen foreslår § 4 opphevet, og ser dermed ikke behov for å videreføre § 3. Kommisjonen peker også på at politiloven § 6 gir alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres. Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesielt om § 3. Som kommisjonen går departementet inn for å oppheve løsgjengerloven § 4. På denne bakgrunn er det heller ikke behov for § 3.

Løsgjengerloven § 22 har i dag liten praktisk betydning, idet bestemmelser i alkoholloven og straffeloven passer bedre og brukes i stedet. Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å oppheve denne bestemmelsen.

Spørsmålet om en ny straffebestemmelse mot vold i nære relasjoner gjelder straffelovens spesielle del og inngikk ikke i departementets proposisjon om ny straffelovalminnelig del (Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)). Da justiskomiteen behandlet proposisjonens forslag om fastsetting av fengselsstraff, fremmet den følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner."

Stortinget vedtok 26. april 2005 komiteens forslag.

Etter departementets mening taler gode grunner for å ha et eget straffebud som retter seg mot vold i nære relasjoner. Som Kvinnevoldsutvalget og flertallet av høringsinstansene legger departementet til grunn at de generelle straffebudene mot legemskrenkelser mv. ikke like godt fanger opp kompleksiteten og helheten ved denne typen vold som det et eget straffebud kan gjøre. I tillegg deler departementet utvalgets og høringsinstansenes syn på at det er behov for å belegge med straff de psykiske krenkelsene som ofte kjennetegner vold i nære relasjoner, krenkelser som i dag ikke fullt ut omfattes av straffeloven. Også trusler om mindre alvorlige legemskrenkelser bør belegges med straff når de inngår som et ledd i systematisk mishandling av gjerningspersonens nærmeste. Å ha en egen straffebestemmelse som retter seg mot vold i nære relasjoner, kan også være hensiktsmessig for å avdekke hvor mange voldssaker av denne typen som havner i rettsapparatet. Departementet går på denne bakgrunn inn for at det bør være en straffebestemmelse som mer uttrykkelig rammer vold i nære relasjoner.

Flere høringsinstanser har gått inn for å modernisere straffeloven § 219 fremfor å innføre et helt nytt straffebud. Departementet er enig i at det har lite for seg å innføre et nytt straffebud mot vold i nære relasjoner ved siden av § 219. Men slik § 219 i dag er utformet, er bestemmelsen lite tilgjengelig, lite tidsmessig og inneholder til dels kompliserte vilkår. Departementet foreslår derfor store endringer i bestemmelsen, slik at den fremstår som et - i form og innhold - nytt straffebud.

Departementet legger til grunn at de fleste tilfellene av vold i nære relasjoner utøves av menn mot kvinner. Departementets gjennomgåelse av rettspraksis viser imidlertid at slik vold er mer enn såkalte "kvinnemishandlingssaker". Barn som misbrukes og mishandles av sine foreldre utgjør en utsatt gruppe, og det finnes eksempler på at voksne barn går til angrep på sine eldre og forsvarsløse foreldre. En kjønnsnøytral bestemmelse vil videre fange opp de tilfellene hvor menn mishandles av sin kvinnelige samboer/ektefelle. Også vold i homofile og lesbiske forhold vil omfattes av en slik bestemmelse. Likestillingshensyn tilsier dessuten en kjønnsnøytral utforming.

Etter gjeldende rett er gjerningspersonens ektefelle og barn gitt en særlig beskyttelse, ved at krenkelser mot dem rammes av § 219 selv om de ikke lenger tilhører gjerningsmannens husstand. Beskyttelsen opphører ved skilsmisse. Et samlivsbrudd kan ofte utløse aggresjon hos voldsutøveren. Mishandlingen vil dermed ikke nødvendigvis opphøre ved bruddet, det kan tvert imot være fare for at terroriseringen øker som følge av at ektefellen/samboeren flytter ut. Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre dette prinsippet, samt utvide det til å omfatte også fraskilte, stebarn og slektninger i rett oppstigende linje.

Departementet foreslår at bestemmelsen skal ramme det å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke nærmere angitte nærstående. Etter gjeldende rett stilles det ikke krav om at krenkelser etter § 219 skal ha påført offeret skader på legeme eller helse. Departementet viderefører dette prinsippet. Straffbarheten bør ikke bero på om offeret har tålt belastningen ved krenkelsen eller ikke. Det kreves derfor ikke at for eksempel graden av psykisk skade som potensielt kan ha påført offeret, angis eksakt.

Departementet mener det særlig er aktuelt å bruke den nye bestemmelsen på tilfeller der offeret er krenket flere ganger. Departementet foreslår derfor å videreføre vilkåret om at krenkelsen må ha vært grov eller gjentatt. Gjelder det en enkeltstående mindre alvorlig handling, er det mer nærliggende at den bedømmes etter de generelle reglene.

I dag er strafferammen i § 219 fengsel inntil 2 år, men fengsel inntil 6 år når forbrytelsen har hatt til følge døden eller betydelig skade på legeme eller helbred. Departementet mener strafferammen er for lav med tanke på de alvorlige forholdene bestemmelsen retter seg mot. På denne bakgrunn foreslår departementet at den ordinære strafferammen settes til fengsel inntil 3 år, og at strafferammen på 6 år videreføres for tilfeller der handlingen har ført til betydelig skade eller død. Departementet foreslår videre at strafferammen settes til 6 år for grov mishandling.

Departementet foreslår i samråd med Finansdepartementet å erstatte uttrykkene "registrert" og "registrering" i straffeloven med henholdsvis "bokført" og "bokføring". Forslaget er i hovedsak en teknisk tilpasning som følge av ny begrepsbruk i bokføringsloven.

I lov om tjenesteplikt for politiet § 1 første ledd fremgår det at menn som i henhold til sivilforsvarslovgivningen er pliktig til å gjøre tjeneste i Sivilforsvaret, i stedet kan pålegges å gjøre tjeneste i politiet.

Departementet foreslår at denne bestemmelsen endres slik at det går klart frem at også kvinner kan pålegges tjeneste.

Ved en inkurie ble ikke § 67 annet ledd bokstav d endret da straffebud knyttet til bokføring, som tidligere var hjemlet i regnskapsloven, ble tatt inn i bokføringsloven. Departementet foreslår derfor nå en endring av denne bestemmelsen ved å ta inn en henvisning til bokføringslovens regel i stedet for regnskapsloven.

Staten overtok ansvaret for spesialisthelstjenesten 1. januar 2002. Endringen innebar at fylkeshelsesjefens funksjon opphørte. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 147 a annet punktum - som fastsetter at rettspsykiatrisk sakkyndige skal underrette fylkeshelsesjefen i saker der det kan bli lagt ned påstand om særreaksjon (overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg) - endret.

Departementet foreslår i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet at det regionale helseforetaket utpekes som det organet de sakkyndige skal underrette etter straffeprosessloven § 147 a annet punktum.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt uttrykk for at det kan være hensiktsmessig at det regionale helseforetaket får adgang til å delegere til et nærmere bestemt helseforetak ansvaret for å håndtere meldinger etter § 147 a. Departementet foreslår at lovteksten formuleres slik. Det er i så fall viktig at de sakkyndige vet hvor de skal sende sin melding. Dersom en delegasjonsordning vedtas, vil Helse- og omsorgsdepartementet sørge for at de regionale helseforetakene varsler påtalemyndigheten - som er den som etter § 147 a første punktum underretter de rettspsykiatrisk sakkyndige om at det kan bli lagt ned påstand om særreaksjon - om hvor de sakkyndiges meldinger skal sendes.

I proposisjonen om ny straffelov - alminnelig del uttalte departementet følgende om begrepet "særreaksjon" i sin gjennomgåelse av forvaringsstraffen:

"Forvaring er en tidsubestemt frihetsstraff for særlig farlige tilregnelige lovbrytere. Straffen gjennomføres i en anstalt underlagt kriminalomsorgen. Forvaringsstraff omtales gjerne som en strafferettslig særreaksjon. I det følgende vil departementet reservere betegnelsen "særreaksjon" til de strafferettslige reaksjonene overfor utilregnelige lovbrytere; overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg."

Som en konsekvens av denne språkbruken, foreslår departementet i proposisjonen her å erstatte begrepet "særreaksjon" i lovbestemmelser der ordet nå omfatter både forvaringsstraffen og særreaksjoner overfor utilregnelige, med formuleringen "særreaksjon eller forvaring". Dersom begrepet bare omfatter forvaring, foreslås "forvaring" i stedet. Bestemmelser som i dag inneholder formuleringer som "særreaksjon og straff" eller "særreaksjon eller straff", foreslås ikke endret. Forvaring omfattes da av alternativet "straff", ikke "særreaksjon".

Det foreslås etter dette endringer i straffeloven, straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven.

Departementet antar at forslaget om å oppheve løsgjengerloven ikke vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Departementet legger også til grunn at forslaget om nytt straffebud mot vold i nære relasjoner ikke vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

De øvrige foreslåtte endringene i straffeloven, samt forslagene til endringer i lov om tjenesteplikt for politiet, straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven, er av redaksjonell karakter og har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.

Den alminnelige delen i den nye straffeloven ble vedtatt ved lov 20. mai 2005 nr. 28. Den gjeldende straffeloven ble samtidig endret på noen punkter. Departementet er blitt oppmerksom på at det er nødvendig med ytterligere endringer i bestemmelsene om tap av rettigheter og samfunnsstraff i den gjeldende straffeloven §§ 15, 16 og 28 a for å videreføre muligheten til å kombinere tap av rettigheter med andre straffer, og muligheten til å kombinere samfunnsstraff og bot. Endringene bør gjøres før de endringene som allerede er vedtatt i den gjeldende straffeloven, trer i kraft.

Det er ikke nødvendig å endre den nye straffeloven på tilsvarende måte. For hver reaksjon er det her uttrykkelig sagt hvilke andre reaksjoner den kan bli kombinert med.

I den alminnelige delen i den nye straffeloven § 5 har det som følge av en tilføyelse i første ledd blitt en tilvisingsfeil i tredje ledd. Departementet foreslår at dette blir rettet opp.

Ved endringslov 17. juni 2005 nr. 65 ble det gjort enkelte endringer i barnevernloven og sosialtjenesteloven. Endringene trer i kraft 1. januar 2006.

Etter gjeldende rett kan en barnevernssak i praksis bli behandlet i fire instanser (fylkesnemnd, ting­rett, lagmannsrett og Høyesterett) før endelig avgjørelse foreligger. For å korte ned saksgangen for tvangsvedtak i barnevernet er det gjort en endring som går ut på at anke av dommen fra tingretten i barnevernssaker ikke kan fremmes uten samtykke fra lagmannsretten. I Ot.prp. nr. 64 (2004-2005) anbefalte Barne- og familiedepartementet at rettslig overprøving av vedtak fra fylkesnemnda skulle skje direkte for lagmannsretten. I Innst. O. nr. 115 (2004-2005) sluttet flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen seg til tilrådingen fra justiskomiteen i Innst. O. nr. 110 (2004-2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister. Flertallet i justiskomiteen gikk inn for å videreføre gjeldende instansrekkefølge ved rettslig overprøving av vedtak fra fylkesnemnda i barnevernssaker. For å sikre hensynet til rask saksgang foreslo justiskomiteen i stedet strenge vilkår for ankebehandling i lagmannsretten. Stortinget sluttet seg til forslagene fra komiteene.

I Ot.prp. nr. 64 (2004-2005) ble det ikke foreslått noen særskilt hjemmel til å gi overgangsbestemmelser. Ny § 9-10 a i sosialtjenesteloven gjør det nødvendig med slike bestemmelser. Blant annet vil det være nødvendig å gi nærmere bestemmelser om hvilke saker som skal bli behandlet etter den nåværende bestemmelsen, og hvilke saker som skal bli behandlet etter den nye bestemmelsen. Det kan også være nødvendig med overgangsbestemmelser til en endring i barnevernloven § 4-20 om forenkling av behandlingen av saker om adopsjon med hjemmel i barnevernloven.

I samråd med Barne- og familiedepartementet foreslår departementet på denne bakgrunn en hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 65 om å gi nærmere overgangsbestemmelser.

Et eget straffebud om kjønnslige framstillinger som gjør bruk av barn ble innført ved lov 20. mai 2005 nr. 29. Bestemmelser om annen pornografi ble videreført i § 204.

Ved en endringslov 17. juni 2005 nr. 65 ble barnevernloven § 6-10 om politiattest endret. Endringen vil tre i kraft 1. januar 2006. Formålet med denne endringen er å tilse at politiattestene innenfor barnevernet omfatter kommersiell seksuell utnytting av barn. Etter endringen vil barnevernloven § 6-10 vise til straffeloven § 204 første ledd bokstav d og f, selv om disse bestemmelsene nå er overført til straffeloven § 204 a.

I samråd med Barne- og familiedepartementet fremmer departementet derfor forslag om å justere endringen i barnevernloven § 6-10 femte ledd slik at bestemmelsen vil vise til straffeloven § 204 a i stedet for straffeloven § 204 første ledd bokstav d og f.

Neste kapittel