Det foreslås her endringer i lov 29. april 2005 nr. 21 om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg. Endringene omfatter presiseringer i reglene i § 4 om tillatte utenlandsopphold og reglene i § 21 om kontroll med utenlandsopphold. I tillegg foreslås etablert en ordning i § 13, slik at for meget utbetalte ytelser under utenlandsopphold avregnes krone for krone mot ytelsene i en ny stønadsperiode.

Loven tar sikte på å garantere en minste samlet inntekt for personer som har fylt 67 år, men som har for kort botid i Norge til å få fulle ytelser fra folketrygden. Det er en forutsetning for ytelser etter loven at vedkommende har lovlig adgang til fast bosetting i Norge. Utenlandsopphold kan ikke overstige tre måneder per kalenderår. Stønad gis for inntil 12 måneder om gangen, og søknad om ytelser eller forlengede ytelser må settes fram ved personlig frammøte på trygdekontoret.

Om ordningen vises det til Ot.prp. nr. 14 (2004-2005), jf. Innst. O. nr. 56 (2004-2005).

Etter loven § 4 faller retten til supplerende stønad bort når en person oppholder seg i utlandet i mer enn tre måneder i sammenheng, eller i mer enn tre måneder i alt i et kalenderår. Når disse grensene overstiges, medfører loven at all stønad i utlandet er utbetalt i strid med reglene. Dersom oppholdet varer en dag utover de tillatte tre månedene, blir også de forutgående tre månedene regelstridige. Det er likegyldig om utenlandsoppholdet består av ett sammenhen­gende opphold eller flere opphold spredt over stønadsperioden. Bortfallet av stønadsretten gjelder også når stønadstakeren melder fra om utenlandsoppholdet slik at stønaden blir stoppet til riktig tid.

Det reiser seg i tillegg spørsmål om å kreve for meget utbetalt stønad tilbake etter loven § 13.

Med henblikk på kontroll av reglene om utenlandsopphold, kan departementet ifølge loven § 21 andre ledd gi forskrift om at vedkommende skal møte personlig på trygdekontoret inntil to ganger i året. Slik frammøteplikt bør i tilfelle omfatte både stønadstakeren selv og ektefelle/samboer/registrert partner. I praksis vil frammøteplikten ved nærmere bestemmelse i forskriften kunne begrenses til ektefelle mv. under 67 år. Etter loven § 5 fjerde ledd vil utenlandsopphold for sistnevnte kunne påvirke retten til supplerende stønad ved at retten til å få en høyere ytelse på grunn av forsørgelse eventuelt faller bort. Det er derfor behov for de samme kontrolltiltak som i forhold til stønadstakeren selv.

Aktuelle endringer og presiseringer

Angivelsen av tillatte utenlandsopphold i måneder har vist seg å reise tolkningsspørsmål. Rikstrygdeverket mener at det vil gi en mer håndterbar ordning dersom det tillatte utenlandsoppholdet settes lik 90 dager. Videre ønsker Rikstrygdeverket at tillatte utenlandsopphold skal være tillatte utenlandsopphold innenfor den enkelte stønadsperiode på 12 måneder, i stedet for i løpet av kalenderåret som i nåværende lovtekst. Departementet er enig i disse justeringene og foreslår tilsvarende endringer i loven § 4.

Det vil kunne reageres på for lange utenlandsopphold ved en tilbakekrevingssak etter loven § 13. Det forutsettes her at vedkommende forsto eller burde ha forstått at utenlandsoppholdet var regelstridig. Vilkåret vil ikke alltid kunne anses å være oppfylt, og tilbakekreving vil i beste fall være en tidkrevende prosess. Det dreier seg om personer med inntekt på et så lavt nivå at tilbakekreving vanskeliggjøres. Dersom vedkommende fortsetter som stønadstaker, vil for meget utbetalt kunne avregnes i framtidig ytelse med inntil 10 pst. av månedsbeløpet.

Ytelser kan tilstås på nytt umiddelbart etter for lange utenlandsopphold. Resultatet kan derfor bli at den supplerende stønadsordningen finansierer utenlandsopphold uten andre konsekvenser enn eventuell tilbakekreving over svært lang tid. Dette kan føre til misbruk av ordningen gjennom gjentatte lengre utenlandsopphold, og oppfordringen til å melde fra om for lange utenlandsopphold blir svært liten.

Departementet har i samråd med Rikstrygdeverket vurdert ulike løsninger med henblikk på en effektiv reaksjon mot misbruk som beskrevet ovenfor. Et vesentlig hensyn i den forbindelse er å unngå at den som lojalt følger reglene og melder fra om sine utenlandsopphold med derav følgende stopp av stønaden, kommer dårligere ut enn den som er for lenge i utlandet uten å si fra og får ytelsen uavkortet. Departementet foreslår at for meget utbetalt supplerende stønad i utlandet skal avregnes krone for krone mot ytelsene i en eventuell ny stønadsperiode ved tilføyelse av et nytt fjerde ledd i loven § 13.

Når det gjelder kontrollen av om reglene om utenlandsopphold overholdes omtaler loven direkte bare frammøte for stønadstakeren selv. Imidlertid kan oppholdsstedet for ektefelle/samboer/registrert partner ha direkte betydning for størrelsen av stønaden, derfor bør også slike personer ha frammøteplikt. Loven gir hjemmel for å fastsette dette i forskrift. Rikstrygdeverket finner likevel at det i praksis vil kunne være hensiktsmessig at frammøteplikten for ektefelle mv. går direkte fram av loven. Departementet foreslår derfor at loven § 21 andre ledd suppleres for å imøtekomme dette. I praksis vil dette bare gjelde tilfelle der ektefellen mv. er under 67 år (se loven § 5 fjerde ledd).

Endringene i lov 29. april 2005 nr. 21 om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg foreslås å tre i kraft 1. januar 2006.

Hensikten med de foreslåtte presiseringer og suppleringer av loven er å gjøre reglene om utenlandsopphold enklere å håndtere i praksis. Forholdene legges til rette for å unngå merarbeid i forbindelse med kontroll og eventuell tilbakekreving av for meget utbetalt stønad i utlandet. Den foreslåtte avregningsordningen vil her være av særlig betydning. Avregningsordningen vil også i noen utstrekning redusere de løpende utgiftene til supplerende stønad, men vil på den annen side kunne føre til økte utgifter til sosialhjelp. Det er imidlertid ikke mulig å tallfeste disse virkningene, som dessuten ventelig vil avta over tid som følge av det insitamentet stønadstakerne får til å melde fra om sine utenlandsopphold og lengden av dem. Endringene antas ikke å gi grunn til budsjettmessige justeringer.