21. Lovens kapittel 17: Rettergang
Departementet foreslår i dette kapitlet enkelte endringer i reglene om utøvelse av statens partsstilling i skatte- og avgiftssaker. Blant annet foreslås at reglene om rettslig prøving av ligningsavgjørelser, som etter gjeldende rett hovedsakelig reguleres i skattebetalingsloven § 48, tas inn i ligningsloven § 11-1. Videre foreslås en opprydding ved at skattefogdkontorenes og tollregionenes utøvelse av statens partsstilling, som i dag i stor grad reguleres ved fullmakter, lovfestes. Det foreslås også enkelte andre presiseringer som vil bidra til klarhet om hvilken myndighet som utøver statens partsstilling ved rettslig prøving av skatte- og avgiftskrav.
Viktige bestemmelser om fremgangsmåten ved rettslig prøving av ligningsavgjørelser etter krav fra skattyteren er ved en henvisning i ligningsloven § 11-1 i hovedsak tatt inn i skattebetalingsloven § 48. Bestemmelser om rettslig prøving av ligningsavgjørelser etter krav fra det offentlige er tatt inn i ligningsloven § 11-2.
Da den nye skattebetalingsloven skal være en generell lov om betaling av ulike skatte- og avgiftskrav foreslår departementet at bestemmelsene i skattebetalingsloven som regulerer søksmål om riktigheten av ligningsavgjørelser, flyttes over til ligningsloven. Dette vil omfatte skattebetalingsloven § 48 nr. 3 til nr. 6 første og siste punktum. Det foreslås ingen endringer med hensyn til hvem som skal utøve partsstillingen. Departementet viser til forslag til § 11-1 i ligningsloven. Krav som nevnt i ligningsloven §§ 10-6 til 10-8 er i utkastet til ligningsloven § 11-1 nevnt særskilt slik at det ikke skal være tvil om at bestemmelsen gjelder for slike krav. Det samme gjelder for avgjørelser som nevnt i ligningsloven § 8-6 nr. 5.
Flyttingen får konsekvenser også for en del andre krav som via henvisning, gir skattebetalingsloven § 48 tilsvarende anvendelse. Dette gjelder svalbardskatteloven § 5-4 annet ledd og folketrygdloven § 24-4 sjette ledd.
Manglende lovfesting av skattefogdkontorenes og distriktstollstedenes utøvelse av statens partsstilling i innfordringssakene, har i enkelte tilfeller medført at, domstolene har reist spørsmål om innkrevingsmyndighetenes kompetanse. Etter departementets oppfatning kan dette unngås ved en klarere lovregulering på dette området. Departementet foreslår derfor å lovfeste at innkrevingsmyndigheten for kravet utøver partsstillingen i innfordringssakene slik som dette er regulert for skatteoppkreveren i skattebetalingsloven § 48 nr. 2 første og annet punktum. Etter departementets oppfatning vil dette være i samsvar med dagens praksis på området. Det vises til utkastet § 17-1.
Departementet legger til grunn at det ikke er behov for å regulere nærmere hvor søksmål skal reises. Det vises til uttalelsen i Ot.prp. nr. 17 (1993-1994) om endringer i skattelovgivningen og merverdiavgiftsloven side 9, hvor det uttales følgende:
"Domstolsvalget i innfordringssaker følger av lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring, som trådte i kraft 1. januar 1993. Særskilt regulering av dette i skattebetalingsloven anses dermed ikke påkrevet."
Skattebetalingsloven § 48 nr. 2 tredje punktum om overføring av tvist til søksmåls former etter tvangsfullbyrdelsesloven, foreslås også videreført og gjort generell slik at den gjelder tilsvarende for alle skatte- og avgiftskrav. Det kan i praksis ikke henvises presist til hvilke regler som skal gjelde ved overføring av saker til søksmåls former, slik det i dag er gjort for skattesakene. Departementet foreslår at det for skattekravene vises til utkast til endring av ligningsloven § 11-1. For de øvrige skatte- og avgiftskrav vises det til at reglene om utøvelse av partsstillingen i saker om kravets grunnlag gjelder tilsvarende. Dette innebærer at det er den myndigheten som har fastsatt kravet, som vil utøve partsstillingen. Bestemmelser om dette er inntatt i utkast til ligningsloven § 11-1 annet ledd.
Det følger av skattebetalingsloven § 48 nr. 1 annet og tredje punktum at departementet kan gi instruks om utøvelsen av partsstillingen, og at departementet kan overta utøvelsen eller overføre den til annen myndighet. Departementet foreslår at denne bestemmelsen gjøres generell. Den vil da gjelde for alle skatte- og avgiftskrav som omfattes av den nye skattebetalingsloven, jf. utkastet § 17-1 tredje ledd.
Også skattebetalingsloven § 48 nr. 6 annet punktum om fastsettelse av nytt skattebeløp etter rettslig prøving, bør gjøres generell slik at den gjelder for alle skatte- og avgiftskrav. Det vises til forslaget § 17-1 fjerde ledd. Skattebetalingsloven § 48 nr. 7 om renter av skatt som pliktes betalt etter ny ligning, foreslås også videreført i forslaget § 11-7 første ledd.
Skattebetalingsloven § 48 nr. 8 om fordeling av utgifter mellom skattekreditorene ved rettslig prøving av saker, foreslås videreført i lovutkastet kapittel 8 om fordeling av skatt mellom skattekreditorene, jf. omtalen av dette ovenfor i kapittel 12.
Innkrevingsmyndighetene treffer avgjørelser i medhold av loven som vil kunne prøves ved ordinært søksmål. Uten særreguleringene, vil de alminnelige reglene om partsstilling mv. komme til anvendelse. Det vil si at søksmål skal rettes mot staten, og at partsstillingen utøves av Finansdepartementet. Dette vil for de fleste krav være i samsvar med det som er gjeldende praksis, med unntak for de krav som etter gjeldende rett reguleres av skattebetalingsloven § 48.
Slike avgjørelser vil for eksempel gjelde spørsmål om riktigheten av renteberegning.
Departementet antar at antall saker av denne typen er begrenset, noe som taler for at man bør følge de alminnelige regler. På den andre siden er det lite hensiktsmessig at partsstillingen utøves av Finansdepartementet. Departementet foreslår derfor at dette reguleres særskilt, slik at partsstillingen skal utøves av innkrevingsmyndigheten. Det vises til utkastet § 17-2.
Departementet mener det er hensiktsmessig å gjøre unntak for avgjørelser om renter i medhold av ny skattebetalingslov § 11-2, særlig av hensyn til de krav hvor innkrevingsmyndigheten og fastsettelsesmyndigheten ligger til to ulike organer. Slike renter vil normalt fastsettes i forbindelse med, og av det organ, som treffer endringsvedtaket. Det er hensiktsmessig at partsstillingen i slike tilfeller utøves av det organet som har truffet vedtaket om beregning av renter. Dette foreslås løst ved et unntak fra hovedregelen i utkastet § 17-2 annet ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til skattebetalingsloven kapittel 17.