Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

8. Ordinær mekling, rettsmekling og rettsforlik

Utvalget tar utgangspunkt i at det regulært ikke er noen fordel for partene at tvister blir løst ved dom framfor ved mekling og forlik eller på en annen måte som i mindre grad tilspisser forholdet mellom partene enn domstolsprosessen. For partene kan det ha en betydelig egenverdi selv å ha vært med på å utforme og godta en løsning på en rettstvist.

Minnelig løsning er ikke ønskelig i alle situasjoner. Iblant er det viktig å få en avgjørelse ut fra behovet for rettsavklaring. Mekling kan videre være betenkelig hvis partenes ressurser i meklingssituasjonen er for ulik. Utvalget trekker fram som et hensyn av vekt at mekling for partene kan lede til forgjeves bruk av ressurser og medføre at en endelig løsning av konflikten blir forsinket.

Utvalget konkluderer med at forlik generelt er en god måte å løse rettstvister på, og at det bør legge opp til en saksbehandling som muliggjør inngåelse av forlik når sakens karakter tilsier det.

Departementet slutter seg til utvalgets drøftelse av ulike hensyn knyttet til alternative måter å løse en rettstvist på innenfor domstolene.

Tvistemålsloven § 99 gir en generell regel om at retten kan mekle mellom partene på ethvert trinn av saken. Det er uklart i hvilken utstrekning dommeren kan tilkjennegi sannsynlig utfall av saken dersom den kommer til pådømmelse. Dommeren kan uansett ikke gå så langt at det fører til inhabilitet.

Utvalget foreslår å videreføre regelen om at domstolene kan forsøke mekling på ethvert trinn av saken. Utvalget foreslår å lovregulere hvordan meklingen skal foregå og dommerens rolle i meklingen. Retten skal ikke kunne holde separate møter med hver part eller motta opplysninger som ikke kan gjøres kjent for alle parter. Etter utkastet skal retten ikke kunne sette fram forslag til løsning, gi råd til partene eller gi uttrykk for synspunkter som er egnet til å bringe retten i en inhabilitetssituasjon.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å få løst tvisten ved forlik. Departementet er også enig i at meklingens innhold lovreguleres. Dommerne må ikke stille seg slik de kan bli inhabile til å fortsette i saken og avsi dom. Departementet er på denne bakgrunn enig med utvalget i at det ikke skal være anledning til å ha separate møter med partene.

Departementet forstår utvalgets forslag slik at det ikke er noe absolutt forbud mot å sette fram forslag, gi råd eller gi uttrykk for synspunkter så lenge det gjøres på en måte som ikke er egnet til å svekke partenes tillit til rettens upartiskhet. Departementet er enig i at retten må kunne peke på ulike hensyn partene bør ta i betraktning ved vurderingen av et forlik, eller gi råd om den tekniske utformingen av et forlik. Retten må også kunne antyde mulige praktiske mellomløsninger i forhold til partenes egne forslag, herunder løsninger som partene ikke kan oppnå i en dom.

Departementet er ikke enig i at partene skal kunne be om forslag og synspunkter som går så langt at retten kan bli inhabil til å behandle saken videre. Hvis partene ønsker en dyperegående mekling, må det skje som rettsmekling.

Tvistemålsloven § 99 a gir hjemmel for forsøksordning om "utvidet mekling" i saker som er brakt inn for domstolene. Forsøksordningen trådte i kraft 1. januar 1997. På vegne av Tvistemålsutvalget og Justisdepartementet er forsøksordningen med rettsmekling blitt evaluert for å gi grunnlag for å vurdere spørsmålet om en ny tvistelov bør ha en permanent rettsmeklingsordning. Hovedkonklusjonen i evalueringsrapporten er positiv (NOU vedlegg 3 s. 1207).

Departementet er enig med utvalget i at rettsmek­lingsordningen bør bli en permanent del av tvisteloven. Rettsmekling vil i denne sammenhengen være et virkemiddel til å forlike tvister under domstolsbehandlingen, i tillegg til ordinær mekling. Departementet er enig med utvalget i at det er grunn til å tro at en velfungerende rettsmeklingsordning på sikt vil lede til at flere saker forlikes. Som utvalget foreslår bør rettsmekling være et alternativ både i allmennprosessen og småkravprosessen.

Tvistemålsutvalget mener at i prinsippet kan de fleste sakstyper, forutsatt at partene har fri rådighet i den forstand at de kan inngå avtale om rettsforholdet, være egnet for rettsmekling. Om rettsmekling i saker hvor det offentlige er part, skriver utvalget (utredningen s. 226):

"Det kan ikke generelt sies at rettsmekling er lite aktuelt i saker hvor det offentlige er part … Å utforme et generelt unntak fra rettsmekling for tvister hvor det offentlige er involvert, kan det derfor ikke være grunnlag for …"

I tvister som reiser spørsmål av betydning utenfor den konkrete sak, typisk om regelforståelse, vil én eller begge parter kunne ha et særlig behov for å få tvisten løst ved dom. For slike saker bør domstolene ikke legge opp til rettsmekling.

Utvalget ser ikke grunn til å lovfeste noen regel om at rettsmekling skal begrenses til bestemte sakstyper, ut over et generelt krav om at det rettsforhold som er tvistegjenstand, må være undergitt fri rådighet.

Departementet er enig i utvalgets vurderinger og konklusjon. Retten må i hvert enkelt tilfelle vurdere om den konkrete sak er egnet for rettsmekling.

Tvistemålsutvalget foreslår at både førsteinstansene og lagmannsrettene bør omfattes av ordningen. Utvalget foreslår at også Høyesterett skal være omfattet. Utvalget drøfter om rettsmekling skal være et tilbud ved forliksrådsbehandling, men konkluderer klart mot dette.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Når det gjelder Høyesterett, er det lite tenkelig at partene er interessert i rettsmekling på dette tidspunkt i prosessen, men det er likevel ikke grunn til å utelukke muligheten. Departementet slutter seg også til utvalgets drøftelse og konklusjon om at det ikke skal tilbys rettsmekling i forliksrådet.

Ifølge evalueringsrapporten har eksterne meklere ikke vært benyttet i evalueringsperioden. Utvalget viser til at det bare i meget få tilfeller har vært brukt andre enn dommere. Der eksterne rettsmeklere har vært brukt har erfaringene vært gode.

Tvistemålsutvalget foreslår å beholde ordningen med at domstolens dommere eller en utenforstående med innsikt i rettsmekling eller i de tvistepunkter saken reiser, kan være rettsmekler. Utvalget mener at det er vist alt for stor tilbakeholdenhet med å benytte eksterne rettsmeklere under forsøksordningen. Utvalget mener at den enkelte domstol bør ha et utvalg av personer som kan brukes som rettsmeklere. Domstollederen bør sette sammen dette utvalget. Utvalget foreslår at retten med partenes samtykke kan oppnevne en hjelper for rettsmekleren.

Departementet er enig i utvalgets forslag om å videreføre ordningen med at domstolens dommere skal kunne være rettsmeklere. Bruk av dommeren som rettsmekler gir også mest effektiv utnytting av den tiden dommeren allerede har brukt i saksforberedelsen.

Departementet er videre enig i at også andre enn dommere bør kunne være rettsmeklere, og at domstollederen skal sette opp et utvalg av rettsmeklere. Utvalget bør bestå av personer med innsikt og erfaring på forskjellige saksfelter som domstolen har til behandling, og som har de personlige egenskaper som en rettsmekler bør ha. Departementet er enig med utvalget i at det er ønskelig å bruke andre enn dommere som rettsmeklere i langt større utstrekning enn det er skjedd i forsøksordningen. Men til forskjell fra utvalget foreslår departementet at partene selv skal dekke kostnadene til ekstern rettsmekler.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at retten kan oppnevne en hjelper for rettsmekleren. Siden partene må dekke utgiftene til hjelperen, bør det bare kunne skje med partenes samtykke.

Departementet er enig i at det må oppstilles visse formelle kvalifikasjonskrav i form av opplæring og erfaring i rettsmekling for utvalg av rettsmeklere, og foreslår en forskriftshjemmel for dette formål.

Utvalget foreslår å videreføre at retten beslutter rettsmekling. Det bør være klart om det skal foregå en regulær mekling eller rettsmekling. Utvalget foreslår derfor at rettsmekling forutsetter en formell beslutning. Ved avgjørelsen skal retten blant annet legge vekt på partenes holdning til rettsmekling. Men forslaget innebærer at retten i prinsippet kan beslutte rettsmekling mot partenes vilje.

Departementet er enig i at rettsmekling må forutsette en formell beslutning fra rettens side. Departementet er også enig i at retten som klar hovedregel ikke skal kunne beslutte rettsmekling mot partenes vilje. Departementet er likevel enig med utvalget i at det formelt bør være mulig for retten å beslutte rettsmekling selv om en eller begge partene er negative til det. Men som utvalget understreker må dette være i helt spesielle unntakstilfeller.

Utvalget foreslår en bestemmelse hvor rettsmekleren skal kunne sette fram konkrete forslag til løsning av tvisten og gi uttrykk for styrke og svakheter i partenes argumentasjon.

Departementet foreslår at rettsmeklingen skal gå ut på å tilrettelegge for kommunikasjon mellom partene og hjelpe dem til å finne en løsning ut fra deres interesser. Departementet er enig i at mekleren må kunne gi uttrykk for styrke og svakhet i partenes argumentasjon.

Når det gjelder rettsmeklerens mulighet til å sette fram forslag til løsning, foreslår departementet å dempe rettsmeklerens rolle noe i forhold til utvalgets forslag. Det er i utgangspunktet partene selv som bør finne fram til løsning av tvisten, og mekleres rolle er å bistå partene å finne fram til denne. Rettsmekleren bør også kunne peke på forslag til minnelig løsning. Det kan være naturlig at rettsmekleren bistår partene i å utvikle forslag til løsning basert på partenes egne forslag. Også der partene selv ikke har satt fram løsningsforslag, bør rettsmekleren kunne peke på en mellomløsning basert på det partene særlig har vært opptatt av under meklingen. Rettsmekleren må være varsom med å uttrykke seg på en måte som partene kan oppfatte som uttrykk for hva en dom i saken sannsynligvis vil gå ut på. Evalueringen gir grunn til anta at selvstendige forslag til løsning fra mekleren lett kan bli oppfattet som domsprognose og dermed også som et visst press fra meklerens side.

Rettsmekleren bør i utgangspunktet ikke stå som garantist verken for rettslig riktig eller rimelig forlik. Meklingsprosessen og meklerens opptreden bør i størst mulig grad gjennomføres slik at partene opplever at en eventuell løsning er deres egen, og at de selv er ansvarlig for den. Rettsmekleren må kunne reagere hvis partene legger opp til en løsning som innebærer ulovlige forhold.

Mekleren må i alle saker påse at meklingsprosessen ivaretar begge parter, og ha et spesielt ansvar for den svake part hvis det rettsmekles i saker med ulikt styrkeforhold mellom partene.

Utvalget mener det må være klart at rettsmekleren som alt overveiende hovedregel ikke kan fortsette behandlingen av saken og eventuelt også pådømme den. Utvalget drøfter om partene skal gis anledning til å be om at rettsmekleren skal kunne pådømme saken på det grunnlag som foreligger etter rettsmeklingen. Utvalget konkluderer under tvil med at det ikke bør åpnes for at en dommer som har vært rettsmekler, også fortsetter som dommer i saken etter forgjeves mekling. Utvalget mener at de alminnelige habilitetsbetraktninger som ligger bak forslaget om at dommeren ikke kan delta i den videre behandling, bør ha som konsekvens at en dommerfullmektig som dommeren har tilsynsansvar for, ikke skal kunne overta saken uten at partene gir samtykke.

Departementet foreslår å videreføre forsøksordningens regel, slik at partene i fellesskap kan be om at den dommer som har stått for rettsmeklingen, pådømmer saken dersom også vedkommende dommer selv finner det ubetenkelig. Departementet er enig med utvalget i at dommeren ikke skal ha anledning til å pådømme saken på grunnlag av rettsmeklingen. Departementet foreslår at saken kan overføres til en dommerfullmektig uten partenes samtykke, selv om dommeren som har tilsynsansvar, er utelukket fra å fortsette på grunn av rettsmeklingen. Årsaken til dommerens inhabilitet i dette tilfellet er uproblematisk i forhold til dommerfullmektigen.

Utvalget foreslår som hovedregel at partene ikke skal belastes med utgiftene til rettsmekler eller hjelper som ikke er dommer ved domstolen. Utvalget foreslår konkret at godtgjøringen til ekstern rettsmekler og hjelper skal fastsettes etter satsene for fri sakførsel. Bare hvor rettsmekleren etter avtale oppnår en godtgjøring som ligger over satsene for fri sakførsel, vil utvalget åpne for å la partene bære utgiftene.

Departementet er enig i at retten skal fastsette godtgjøring til ekstern rettsmekler etter satsene for fri sakførsel, med mindre retten, partene og rettsmekleren avtaler en annen godtgjøring. Departementet foreslår å videreføre hovedregelen i forsøksordningen om at partene skal dekke utgiftene til eksterne rettsmeklere. Partene bør hefte for utgiftene til ekstern rettsmekler i fellesskap.

I forsøksordningen var det forutsatt at opplæring av eksterne meklere skulle dekkes av den enkelte. Departementet mener imidlertid at staten bør dekke rimelige utgifter til opplæring ved at eksterne meklere følger kurs i rettsmekling på linje med domstolens dommere.

Etter gjeldende rett må en advokatfullmektig ha prosedert tre hovedforhandlinger i sivile saker av et visst omfang for å oppnå advokatbevilling. Tvistemålsutvalget har fått tilbakemeldinger om at denne regelen skaper problemer med å få løst rettssaker gjennom minnelige ordninger:

"Det utvalget finner grunn til å påpeke, er at en gjennomført rettsmekling bør telle på like linje med en gjennomført hovedforhandling, og at advokatforskriften bør endres slik at en gjennomført rettsmekling teller på linje med en gjennomført hovedforhandling."

Departementet tar ikke stilling til problemstillingen nå. Problemstillingen vil bli gjenstand for en nærmere vurdering i forbindelse med departementets oppfølgning av Advokatkonkurranseutvalgets utredning i NOU 2002:18 Rett til rett.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for flere alternative tvisteløsningsmetoder innenfor domstolene enn mekling og rettsmekling. Departementet går ikke inn for at det innenfor rettsmeklingsordningen skal kunne legges opp til en behandling som ligner på en minitrial. En slik behandling vil bli mer ressurskrevende enn det som er forutsetningene ved rettsmekling.

Det følger av § 286 første ledd at et rettsforlik har virkning som rettskraftig dom. Det innebærer at forliket har rettskraftvirkning slik at kravet ikke kan gjøres til gjenstand for nytt søksmål, og at det skal legges til grunn i andre sammenhenger hvor det har betydning. Forlik etter rettsmekling kan også inngås som rettsforlik.

Utvalget mener det er klart at rettsforlik må være utstyrt med tvangskraft, men at det er mer tvilsomt om rettsforlik også skal ha rettskraft. Utvalget konkluderer med at rettsforlik fortsatt bør ha rettskraft, men at adgangen til å få prøve om forliket er ugyldig etter avtalerettslige regler, må utvides. Utvalget mener at dette kan skje ved gjenåpning, men at den beste løsningen er å innføre regler om adgang til å anlegge nytt søksmål om gyldigheten av rettsforlik, som et særlig rettsmiddel mot rettsforlik.

Utvalget mener det ikke er ønskelig å videreføre reglene om at rettsforlik kan angripes gjennom anke. I stedet for anke til høyere domstol skal en sak om rettsforlikets gyldighet anlegges for ordinær domstol i første instans.

Utvalget ser ikke behov for å gjøre endringer når det gjelder formkrav og rettens kontroll ved inngåelse av rettsforlik. Utvalget foreslår at rettsforlik skal kunne inngås av en prosessfullmektig som har prosessfullmakt. Utvalget drøfter også kort om rettsforlik, som i dag, bør være offentlige, og viser til at unntak fra offentlighet kan styrke viljen til å inngå rettsforlik.

Når rettsmekling ledes av en dommer, vil det ikke by på praktiske problemer av betydning at forlik må inngås i rettsmøte for å være rettsforlik. De praktiske problemene oppstår der rettsmekleren ikke er dommer, men utvalget mener likevel at det vil være en fordel om rettsforliket kan inngås ved avslutningen av rettsmeklingen selv om mekleren ikke er dommer.

Departementet er enig i at anke og oppfriskning ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for prøving av forlikets gyldighet, og mener som utvalget at en adgang til å reise ugyldighetssøksmål vil ivareta behovet på en hensiktsmessig måte. Departementet kan ikke se at forslaget innebærer en slik utvidelse i forhold til gjeldende rett til å prøve ugyldighet etter avtaleloven § 36 som Borgarting lagmannsrett anfører. Departementet kan heller ikke se at adgangen til å reise ugyldighetssøksmål vil føre til en vesentlig reduksjon i partenes motivasjon for å inngå rettsforlik.

Departementet er enig med utvalget i at rettsforlik etter rettsmekling bør kunne inngås uten at en dommer setter rettsmøte. En etterfølgende kontroll av en dommer der rettsmeklingen foretas av en ekstern rettsmekler, er upraktisk og lite hensiktsmessig.

Departementet er enig med utvalget i at rettsforlik skal være offentlige. Det er ingen grunn til å skille mellom rettsforlik som er inngått i rettsmøte, og rettsforlik som er inngått i meklingsmøte.

Komiteen mener at en tvist bør løses på en måte som i minst mulig grad tilspisser konflikten mellom partene. Mekling og forlik vil i mange sammenhenger ha en konfliktdempende effekt, men er ikke egnet i alle situasjoner. Av hensyn til rettssikkerheten vil komiteen understreke at ingen av partene må oppfatte forliket som et utslag av urimelig press.

Komiteen er enig med departementet i at retten skal søke å legge grunnlag for enighet, men skal ikke mekle på en måte som er egnet til å svekke partenes tillit. Komiteen vil fremheve at retten på ethvert trinn av saken kan forsøke å mekle mellom partene for å kartlegge muligheten for et forlik.

Komiteen støtter forslaget til departementet om å gjøre rettsmeklingsordningen permanent og vil understreke viktigheten av at partene på et tidlig tidspunkt tilbys et forsvarlig og godt tilrettelagt system for forliksmekling. Dommeren har en viktig rolle som pådriver for å få i gang mekling mellom partene, men som hovedregel bør ikke rettsmekling kunne besluttes mot partenes vilje. Der meklingen fører frem til et forlik, vil dette innebære store besparelser for partene.

Der partene ønsker at dommeren som har rettsmeklet også skal dømme i saken, vil komiteen åpne for dette, men da skal det ikke skje på grunnlag av rettsmeklingen. Utover dette vil komiteen vise til departementets vurderinger.

Forrige kapittelNeste kapittel