4. Kostnadsnivået
- 4.1 Sammendrag
- 4.1.1 Innledning
- 4.1.2 Saksbehandlingsreglenes betydning for kostnadsnivået
- 4.1.3 Sakskostnadsreglenes betydning for kostnadsnivået - hva bør sakskostnadsreglene regulere?
- 4.1.4 Et fast takstsystem i sivile saker? En eller flere faste timepriser i sivile saker?
- 4.1.5 Parters mulighet til å være selvprosederende. Hvem kan være prosessfullmektig?
- 4.1.6 Partenes muligheter til å få dekket sine sakskostnader av det offentlige eller andre som ikke er part i saken
- 4.2 Komiteens merknader
Et sentralt formål ved utformingen av tvisteloven er å etablere prosessregler som alt i alt vil gjøre domstolsbehandlingen av en sivil sak mindre kostbar. Prinsipielt sett er dette et spørsmål om hvilke muligheter borgerne har for å få fremmet sin rett. Hvilke kostnader en sak utløser, vil bero på en rekke faktorer. Særlig sentrale er saksbehandlingsreglene og sakskostnadsreglene.
Slik departementet ser det, er utformingen av saksbehandlingsreglene en viktig styringsmekanisme for kostnadsnivået. Departementet foreslår her en rekke tiltak. Det mest sentrale tiltaket er forslaget om en mer generell gjennomføring av proporsjonalitetsprinsippet i tvisteloven. Imidlertid vil ikke proporsjonalitetsprinsippet få den ønskede virkning på kostnadsnivået uten en aktiv saksstyring fra rettens side. Departementet foreslår - i likhet med utvalget - regler om aktiv saksstyring.
Det er kostnadsnivået i de mindre og mellomstore sakene som er særlig problematisk. Departementet foreslår et særskilt prosesspor for saker om mindre verdier: småkravprosessen. Departementet foreslår dessuten - i motsetning til utvalget - at alle saker om mindre formuesverdier som hovedregel må behandles i forliksrådet først. En løsning i minnelighet vil ofte være den beste for partene, og tvisteloven bør legge til rette for det. I forlengelsen av dette foreslås også regler om utenrettslig mekling og regler om mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler.
For private vil adgangen til å reise søksmål mot staten og fylkeskommunen ved saksøkerens hjemting kunne bety lavere kostnader. Videre skal åpenbart uholdbare krav kunne undergis forenklet domsbehandling. Det vises også til forslagene om innskrenkninger i retten til overprøving.
Kostnadsnivået i sivile saker må dempes. Departementets generelle utgangspunkt er at domstolene i langt større grad enn i dag bør ha en viktig rolle i å styre nivået på sakskostnadene. En parts sakskostnader bør bare erstattes i den utstrekning de har vært nødvendige. Proporsjonalitet og rimelighet, sammenholdt med markedsprisen for advokaters arbeid innen det rettsfelt saken gjelder, må utgjøre de sentrale momenter ved denne vurderingen.
Tvistemålsutvalget har vurdert om tvisteloven i større grad enn tvistemålsloven bør regulere forholdet mellom advokaten og klienten, men er kommet til at den ikke bør det. Departementet slutter seg til utvalgets hovedstandpunkt.
Tvistemålsloven § 52 åpner for at en domstol etter begjæring skal fastsette det salær og den utgiftsdekning en prosessfullmektig kan kreve av sin part. Departementet er i motsetning til utvalget kommet til at en bør videreføre denne regelen. At domstolene kan bli bedt om å fastsette godtgjøringen, harmonerer med formålet om at domstolene skal kunne påvirke kostnadsnivået. Departementet er enig i at det etablerte klagesystemet har en viktig kontrollfunksjon. Men dersom en part skal tvinges til å bringe saken inn for disiplinærutvalgene/Disiplinærnemnden, antar departementet at det er mer ressurskrevende enn at retten direkte kan ta stilling til salærkravet.
Etter tvistemålsloven § 176 annet ledd skal sakskostnadsoppgaven tjene til "vegledning for retten". Departementet er i motsetning til utvalget kommet til at retten også skal ha overprøvingsadgang hvor motparten uttrykkelig godkjenner sakskostnadsoppgaven. Slik departementet ser det, har det klare betenkeligheter om retten ikke skal kunne foreta en overprøving i disse tilfellene.
Det er grunn til å vurdere ulike ordninger for advokaters salærberegning. Det er to typer ordninger som er særlig aktuelle, henholdsvis betinget salær ("conditional fee") og prosentbasert salær ("contingency fee"). Utvalget drøfter disse spørsmålene. En uheldig side ved slike avtaler er at advokaten får en økonomisk interesse i utfallet av saken. Men det erkjennes at prosessutgifter vil kunne bli finansiert, og det kan gi parten en adgang til domstolsprøving som ellers kan være avskåret.
Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det prinsipielt er uheldig at advokaten får en økonomisk interesse i utfallet av saken. På den annen side vil slike avtaler kunne være hensiktsmessig for parter som ellers ikke ville ha hatt mulighet til å føre sak for domstolene.
Etter departementets vurdering er eventuelle avtaler om resultatavhengig salær et forhold mellom advokaten og klienten som det ikke er hensiktsmessig å regulere i tvisteloven. Om slike resultatavhengige salæravtaler bør aksepteres og eventuelt reguleres vil departementet komme tilbake til ved oppfølgingen av NOU 2002:18 Rett til rett.
Det er neppe en dristig antakelse at domstolenes tilbakeholdenhet er en medvirkende årsak til at sakskostnadsnivået er stadig økende. Spørsmålet blir dermed hvordan reglene bør utformes for å legge til rette for en reell kontroll fra domstolenes side. Det er her to hovedalternativer: Å innføre et fast takstsystem, eventuelt å innføre en eller flere fastsatte timepriser, eller i hovedsak å videreføre dagens regler, men å utbygge og presisere dem slik at domstolene i sterkere grad kan være en pådriver i forhold til sakskostnadsnivået.
Utvalget foreslår ikke å innføre et fast takstsystem. Begrunnelsen er at det vil være vanskelig å utforme et system som vil virke rettferdig.
Utvalget har også vurdert timesatser i kombinasjon med et anslag over nødvendig medgått tid. En mulighet er å legge til grunn timeprisen som anvendes i saker med fri sakførsel. Utvalget går imidlertid ikke inn for en slik løsning. Det viser til at satsene for fri sakførsel iallfall delvis ivaretar andre hensyn, og at de er så lave at partenes faktiske utgifter i realiteten ikke ville bli dekket.
Bortsett fra småkravprosessen foreslår utvalget på denne bakgrunn ikke beløpsmessige tak i form av fikserte totalbeløp eller faste timepriser.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør innføres én eller flere faste timepriser ved utmåling av erstatning for sakskostnader. Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger, men vil tilføye at en fordel med fast timepris er at det vil bidra til økt forutsigbarhet. Det fører likevel ikke til klarhet om hva de totale sakskostnadene vil beløpe seg til. Departementet erkjenner at én eller flere faste timepriser vil kunne virke dempende på sakskostnadsnivået. Likefullt er det klare betenkeligheter ved et slikt system ut fra konkurransemessige hensyn.
Departementet mener at lovforslaget § 20-5 vil gi domstolene et adekvat og tilstrekkelig verktøy til å utøve sensur av timeprisene. Departementet har også lagt vekt på at domstolenes sensur av erstatningskrav for sakskostnader vil ha større sjanse til å slå igjennom i forholdet mellom advokat og klient når sensuren er basert på rimelighet, enn når den er basert på veiledende forhåndsfikserte beløp.
Departementet er enig med utvalget i at fikserte totalbeløp vil gi et bedre grunnlag for domstolenes prøving og dempe en stadig øking av kostnadsnivået. På den annen side er det intet empirisk materiale som gir et forsvarlig grunnlag for å kunne fastsette realistiske og rimelige beløp. Departementet mener proporsjonalitetskriteriet vil utgjøre et bedre virkemiddel, selv om det gir noe mindre forutsigbarhet. Departementet vil følge utviklingen i de land som allerede har eller vurderer å innføre et fast takstsystem. Dersom det viser seg at lovforslaget ikke får den ønskede effekt på kostnadsnivået vil departementet vurdere å ta opp igjen spørsmålet om et fast takstsystem også for allmennprosessen.
Etter gjeldende rett kan en part for alle domstoler føre sin egen sak. Tvistemålsloven § 88 oppstiller et snevert unntak for de tilfelle hvor parten ikke på en forståelig måte kan framstille sin sak. Tvistemålsutvalgets konklusjon er at det ikke bør innføres noen alminnelig regel om plikt til å la seg representere ved prosessfullmektig for domstolene. Imidlertid foreslår utvalget å videreføre særregelen i tvistemålsloven § 88. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
I gjeldende rett åpner tvistemålsloven § 44 for at parten kan bruke andre enn advokater som prosessfullmektig. Men for å drive som prosessfullmektig på ervervsmessig basis kreves det bestemte kvalifikasjoner. Utvalget går inn for å opprettholde kravet til formelle kvalifikasjoner for å drive på ervervsmessig basis som prosessfullmektig. Departementet viser til Advokatkonkurranseutvalgets flertall som foreslår en viss oppmykning i forhold til adgangen til å opptre for domstolene. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet ved oppfølgingen av NOU 2002:18.
Det faller utenfor rammen for denne proposisjonen å vurdere alle tiltak som har vesentlig betydning for partenes reelle kostnader med å føre sak for domstolene. Tvistemålsutvalget har likevel vurdert noen av disse reglene. Generelt bemerker utvalget at gode retthjelpsordninger fortsatt vil være helt nødvendige for at den "vanlige mann og kvinne" skal få tilgang til domstolene for å få løst sine rettstvister. Videre påpeker det betydningen av at mange får dekket sine sakskostnader gjennom rettshjelpforsikringer. Utvalget ser klare betenkeligheter ved å la resultatavhengig salær helt eller delvis erstatte fri sakførsel.
Departementet er enig med utvalget i at gode rettshjelpordninger er viktig for å sikre reell tilgang til domstolene for alle deler av befolkningen. Forslaget om å la fri sakførsel omfatte søkerens ansvar for motpartens sakskostnader og forslaget om å utvide dekningsområdet i saker som blir behandlet etter reglene om gruppesøksmål, vil medføre betydelige ekstrakostnader. Prioriteringen av slike tiltak bør ses i sammenheng med budsjettsituasjonen og holdes opp mot andre aktuelle rettshjelptiltak. Departementet har likevel framhevet de særlige behov som kan melde seg når det er aktuelt å forfølge krav gjennom gruppesøksmål.
Det er også viktig for tilgangen til domstolene at rettsgebyrene ikke virker som et hinder for å få løst tvister der. Hvor høy andel av kostnadene som bør bli dekket gjennom gebyrene, må vurderes når Stortinget fastsetter størrelsen på rettsgebyret.
Departementet finner det heller ikke riktig å prioritere kostnadene med at det offentlige alltid skal dekke utgiftene til meddommere og sakkyndige når retten har oppnevnt disse av eget tiltak. I flere viktige sakstyper gjelder allerede i dag den ordning at det offentlige dekker kostnadene med meddommere.
Departementet foreslår å følge opp utvalgets forslag om offentlig dekning av utgifter til ledsagere for vitner som er alvorlig sinnslidende eller betydelig psykisk utviklingshemmede, og til utgifter med tolking til og fra samisk.
Avtaler mellom advokater og klienter om betinget salær innebærer en kostnadsreduksjon for disse klientene når de taper sin sak. For øvrig innebærer slike avtaler at kostnadene med de tapte søksmålene finansieres av de klientene som vinner sine saker, men ikke får erstattet sine sakskostnader, og av klientenes motparter når disse blir pålagt å erstatte sakskostnadene. Det bør vises forsiktighet med å la erstatningsansvar for motpartens sakskostnader omfatte salær som er blitt høye på grunn av avtale om betinget salær.
Komiteen viser til at departementet foreslår flere virkemidler for å oppnå en raskere og billigere prosess. Komiteen mener at man gjennom å redusere kostnadsrisikoen ved å føre sak, vil bidra til å øke borgernes reelle tilgang til domstolene og øke rettssikkerheten. Etter komiteens syn er forslagene om en mer konsentrert saksbehandling og at saksbehandlingens omfang tilpasses den betydning tvisten har for partene, viktige for å dempe kostnadsnivået.
Komiteen mener domstolene bør ha en langt mer sentral rolle med å styre nivået på sakskostnadene enn de har i dag, og ser at domstolenes tilbakeholdenhet med å sette ned sakskostnadskrav som fremmes, kan bidra til et høyere kostnadsnivå. Komiteen slutter seg derfor til forslaget om å gi domstolene mer effektive redskaper til å kontrollere og påvirke advokatenes salærkrav, og vil understreke betydningen av at domstolene benytter disse for å sørge for et mer rimelig kostnadsnivå.
Komiteen viser videre til departementets oppfølging av NOU 2002:18 Rett til rett, og ber i den forbindelse om at ytterligere tiltak for å redusere kostnadsnivået vurderes særskilt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser særlig til lovforslaget § 20-5 tredje ledd om mer detaljerte og informative sakskostnadsoppgaver og til lovforslaget § 3-8 første ledd om at partene kan be om rettens fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring. Den siste nevnte bestemmelsen er gjort unntaksfri, slik at det ikke lenger skal være anledning til å avtale at regelen ikke skal gjelde.
Flertallet ønsker ikke en ytterligere segregering av advokatmarkedet. For samfunnet er det en fordel at høyt kvalifiserte rettshjelpere også tar på seg saker om hverdagsjuss. Dette er viktig både for at disse rettsreglene skal få gjennomslag, og for at de blir avklart og videreutviklet på en best mulig måte. Flertallet vil understreke at maksimalpriser knyttet til en timesats kan bidra til at færre selger rettshjelpstjenester for en lavere timesats. I tillegg mener flertallet at domstolene blir pålagt merarbeid og at avtalefriheten mellom advokat og klient begrenses.
Flertallet viser videre til at Justisdepartementet har til vurdering hvordan Advokatkonkurranseutvalgets innstilling bør følges opp. Vilkårene for å yte rettshjelp og være prosessfullmektig vil etter flertallets syn kunne påvirke prisene. Ulike tiltak for å redusere prisene på advokattjenester må derfor ses i en større sammenheng. Flertallet mener det er naturlig å komme tilbake til problemstillingen Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti reiser om i hvilke saker retten skal fastsette prosessfullmektigers salær i forbindelse med en helhetlig vurdering av advokatsalærene i oppfølgingen av NOU:2004 Rett til rett.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil sterkt anmode Regjeringen om å fjerne dagens egenandeler på fri rettshjelp og fri sakførsel, samt gjøre retthjelpstilbudet mer tilgjengelig. Anvendelsesområdet bør utvides og en heving av inntektsgrensene bør vurderes hevet ved budsjettbehandlingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er blitt verre å få rett i Norge. Advokattjenestene er for dyre for mange, og den frie rettshjelpsordningen er ikke blitt bedre av at Regjeringen og Fremskrittspartiet igjen har innført egenandeler på fri rettshjelp mot Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis stemmer. Vi lever i en tid som henviser stadig flere saker til løsning i domstolene. Politikken abdiserer som problemløser på flere områder. Samtidig er terskelen for folk flest høyere for å få løsning på sine rettslige utfordringer. Disse medlemmer mener man ikke kan sitte stille og se på at mange som har rett, ikke får rett. Det er blitt vanskeligere å delta i en rettssak om hvem som skal ha omsorgsansvaret for barnet, hvem som skal bære ansvaret for mangelen på huset eller hvor mye erstatning som skal utmåles til den trafikkskadde.
Disse medlemmer viser til Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003:19) hvor det pekes på den tydelige rettsliggjøringen vi har fått i samfunnet vårt. Maktutrederne peker på den individualisering som skjer og at politiske partier ikke lenger mobiliserer sosiale grupper i samme grad som før. Flere lovbestemte rettigheter, internasjonale konvensjoner og økt rettsvern for svakere grupper har preget de siste tiårene. En slik rettighetsfesting har ført med seg at folkevalgte organers handlingsrom reduseres. Makten er flyttet fra politikere til dommere. Maktutredningen peker dessuten med rette på at denne rettsliggjøringen "skaper økt etterspørsel etter advokattjenester, mens velferds- og omsorgsprofesjonene kommer i klemme mellom voksende krav og utilstrekkelige budsjetter".
Det er etter disse medlemmers mening god grunn til å se kritisk på en slik rettsliggjøring, og i større grad søke å plassere samfunnsansvar politisk og ikke rettslig. Når menneskelige og kulturelle krav i større grad blir rettskrav, er det dessuten et paradoks at rettshjelpen blir mindre tilgjengelig.
Disse medlemmer er på denne bakgrunn sterkt bekymret for de utgifter folk pådrar seg ved å engasjere nødvendig advokatbistand. Noen advokaters timepris og fakturering har vanskeliggjort at mennesker som har rett, faktisk får sin rett. Dette sammenholdt med at advokatene nærmest utøver et rettshjelpsmonopol, taler for at kostnadene må ned. En kobling av at man øker den frie rettshjelpssatsen noe, og setter maksimal timepris til det samme for utvalgte saker, ville kunne være en mulig løsning. Mange advokater driver i dag virksomhet basert på de offentliges rettshjelpssatser innunder ordningen om fri rettshjelp, og endog også med begrensninger i hvor mange timer som kan faktureres (stykkpris). Dette kan fint praktiseres på andre områder. Disse medlemmer ønsker derfor å fremme forslag om slik maksimalpris på timesalæret til advokater på et utvalg saker av sosial art som de fleste av oss kan risikere å havne i.
Etter disse medlemmers oppfatning bør domstolene dessuten i det samme utvalg av forbrukermessige saker (barnefordeling, samvær, forbrukersaker, hus- og hjemsaker, forsikring og noen rettighetssaker) få som oppgave å fastsette salær til begge parter.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Tvisteloven § 3-8 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Retten skal fastsette prosessfullmektigenes salær
a) i sak etter barneloven,
b) i sak som behandles etter kapittel 36, i sak som har vært behandlet av Trygderetten, og i sak om ytelser etter sosialtjenesteloven,
c) i sak om individuelle arbeidsforhold,
d) i sak om erstatning til en part selv etter lov om skadeserstatning §§ 3-1 til 3-5 eller lov om yrkesskadeforsikring,
e) i sak om forsikringsutbetaling til en part selv, unntatt avtaler om skadeforsikring der den sikrede hovedsakelig er sikret som ledd i sin næringsvirksomhet,
f) i sak med en forbruker om varer og tjenester til forbrukeren, og
g) i sak knyttet til bolig, boligeiendom eller boligtomt for en part personlig.
Ved fastsetting av salær etter dette ledd kan det ikke legges til grunn en høyere timesats enn den som gjelder for betaling av fri sakførsel. For øvrig får første ledd annet punktum anvendelse. Prosessfullmektigen kan ikke motta mer i salær enn retten har fastsatt. Retten skal unnlate å fastsette salær etter dette ledd for de deler av saken som ikke omfattes av oppregningen i første punktum.
Tvisteloven § 20-5 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Erstatning for salærutgifter kan ikke settes høyere enn rettens fastsetting etter § 3-8.
Lovforslagets § 20-5 første ledd tredje punktum blir fjerde punktum."
Disse medlemmer viser til at når retten uoppfordret skal fastsette salær i de oppregnede sakstypene vil ikke annen godtgjøring omfattes, for eksempel prosessfullmektigens utgifter til reise og opphold. Retten skal fastsette salæret for alle prosessfullmektigene i disse sakene. Det gjelder også når det etter bokstav b eller f er bare den ene partens situasjon som har utløst anvendelse av bestemmelsen.
Oppregningen av sakstyper i tredje ledd er delvis overlappende, men ingen alternativer overlapper hverandre fullstendig.
Kjerneområdet for bokstav c vil være saker om arbeidstakers rettigheter og plikter etter arbeidsmiljøloven, for eksempel stillingsvernsaker, saker som vedrører arbeidstid, midlertidige ansettelser, prøvetid eller virksomhetsoverdragelse mv. Bokstav c er imidlertid ikke begrenset til saker etter arbeidsmiljøloven. For eksempel vil saker knyttet til lønnsgaranti, feriepenger eller permitteringer omfattes. Bokstav c er knyttet til individuelle arbeidsforhold, slik at saker som behandles av Arbeidsretten faller utenom.
Henvisningen i bokstav d til lov om skadeserstatning får anvendelse uten hensyn til ansvarsgrunnlaget. Det gjelder også når grunnlaget framgår av annen lov, se for eksempel lov om produktansvar § 2-5. Bokstav d og e gjelder bare erstatning til en part selv. Det vil si at skadelidte eller etterlatte må være part, slik at sak som bare gjelder forholdet mellom en erstatningsansvarlig og en annen ansvarlig, for eksempel et forsikringsselskap, vil falle utenfor.
Bokstav f vil gjelde på alle stadier i et forbrukerkontraktsforhold, blant annet spørsmål om stiftelse og gjensidighetsvirkninger.
Bokstav g skal ikke bare gjelde når en av partene er eier av bolig eller boligtomt, men også når det er anført at en part har overdradd eller skal få overdradd bolig eller tomt til bolig til partens personlige bruk. Bestemmelsen vil blant annet kunne få anvendelse på nabotvister, sak om servitutter, tomtefeste, husleieforhold og overdragelse av boliger.
Timesatsen i tredje ledd annet punktum er angitt eksklusive merverdiavgift. Henvisningen i tredje punktum til første ledd annet punktum innebærer at hver parts prosessfullmektig må vurderes individuelt, slik at det kan bli betydelige forskjeller på fastsatte salær i samme sak. Den ene av prosessfullmektigene kan for eksempel ha hatt vesentlig mer omfattende arbeid med å undersøke sakens faktiske sider, eller den ene parten kan ha hatt prinsipiell interesse i utfallet, slik at det var grunn til å få prosessfullmektigen til å gjøre et særlig grundig arbeid.
Disse medlemmer påpeker at det ikke er gitt særskilte regler om saksbehandlingen for rettens fastsetting av salær etter tredje ledd. I mange saker, først og fremst når det er avholdt muntlig forhandling, vil partene normalt ha inngitt kostnadsoppgave med opplysning om hvor store salærutgifter som kreves erstattet, jf. § 20-5 fjerde og sjette ledd, som setter vilkår om innlevering av slik oppgave for å få erstattet sakskostnader av motparten. Om det ikke er krevd erstatning for sakskostnader, kan det på grunn av den forestående fastsetting av salær etter tredje ledd være gitt opplysning om hvor mye en prosessfullmektig vil kreve av sin klient. Om motparten eller prosessfullmektigens klient i rettsmøte har gjort innvendinger mot kravet om erstatning eller salær, har prosessfullmektigen hatt anledning til å uttale seg om rimeligheten av størrelsen på salæret. Det er da ikke nødvendig med ytterligere saksbehandling før retten treffer avgjørelse etter tredje ledd. Det samme gjelder om det fra part eller prosessfullmektig ikke er framkommet noe om salærets størrelse, og retten har gjort parten oppmerksom på sin kompetanse etter tredje ledd. Om retten i andre situasjoner vil redusere det salær som er oppgitt, må prosessfullmektigen få anledning til å uttale seg. Det følger av det alminnelige prinsipp om kontradiksjon. Når det er krevd erstatning for sakskostnader, følger uttaleretten uttrykkelig av § 20-5 femte ledd annet punktum. At prosessfullmektigens salærkrav uttrykkelig er blitt godtatt av parten, eller at motparten ikke har gjort innvendinger, er ikke til hinder for at retten ved fastsettingen etter tredje ledd kan redusere salæret.
På samme måte som avgjørelser etter første ledd vil overprøving av salærfastsettingen etter tredje ledd bare kunne bli overprøvd særskilt etter den generelle regelen i § 29-3 tredje ledd. Det er ikke de samme begrensninger i overprøvingsadgangen som gjelder når avgjørelse om erstatning av sakskostnader blir anket, jf. § 20-9. At denne overprøvingsadgangen kan være videre, kan føre til at ankeinstansen kan redusere det salærbeløp som skal erstattes en part i henhold til reglene i kapittel 20, uten at det kan få virkning for partens plikt til å betale prosessfullmektigen det salær retten har fastsatt i henhold til tredje ledd.