26. Administrative og økonomiske konsekvenser
- 26.1 Sammendrag
- 26.1.1 Samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser
- 26.1.2 Forslag som endrer sakstilfanget til domstolene
- 26.1.3 Nye saksbehandlingsregler mv.
- 26.1.4 Virkninger for de enkelte instansene
- 26.1.5 Rettsgebyr og erstatningsansvar
- 26.1.6 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)
- 26.1.7 Opplæring og restansenedarbeiding
- 26.1.8 Forholdet til det løpende budsjettarbeid for domstolene
- 26.2 Komiteens merknader
Departementet mener bedre tilgang til effektive domstoler på mange måter kan gi positive samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser. Et mål med tvistelovreformen er å redusere partenes sakskostnadsansvar. Departementet foreslår derfor sakskostnadsregler som tar hensyn til hva som er rimelig ut fra tvistens betydning. I tillegg foreslås det å innføre en småkravprosess. Samlet innebærer dette redusert kostnadsrisiko for partene. Departementet antar at reglene om gruppesøksmål både for den enkelte og fra et samfunnsmessig synspunkt er fordelaktig. Selv om departementet antar tvistelovreformen vil gi positive samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser, er det vanskelig å tallfeste eller på annen på annen måte eksakt angi disse virkningene. Men departementet antar at reformen vil ha en merkbar effekt.
Det er et mål med tvistelovreformen at domstolene ikke blir tilført saker som kan og bør løses på annen måte. For det første foreslår departementet en plikt før søksmål reises, til å varsle om kravet og grunnlaget for det. For det annet foreslår departementet å innføre en ordning med utenrettslig mekling. For det tredje foreslås det at dagens prøveordning med rettsmekling gjøres permanent. For det fjerde foreslår departementet en hovedregel om obligatorisk forliksrådsbehandling.
Lovforslaget innebærer mindre justeringer i den alminnelige terskelen for å anlegge søksmål. Dette kan ikke ventes å få noen nevneverdig tallmessig betydning for sakstilfanget.
Departementet foreslår en rekke endringer i saksbehandlingsreglene for å gjøre domstolenes arbeid mer effektivt og kvalitativt bedre. Forslaget om aktiv saksstyring vil isolert sett føre til merarbeid for dommeren, men departementet antar at forslaget samlet sett vil føre til at retten får mindre å gjøre med den enkelte sak.
Departementet foreslår en egen lovbestemmelse som utvider veiledningsplikten noe sammenlignet med gjeldende rett. Departementet antar forslaget vil føre med seg merkbart merarbeid for domstolene, men det er vanskelig å angi omfanget nærmere.
Departementet foreslår å innføre en småkravproses Departementet har ikke grunnlag for å sette til side utvalgets vurdering om at mer enn 2500 saker av dagens 12 000 sivile saker som behandles etter allmennprosessen, vil gå etter småkravprosessen, og for disse sakene vil forslaget være betydelig ressursbesparende. Departementet mener at småkravprosessen sett under ett vil føre til betydelig mindre arbeid enn dagens allmennprosess. Departementet legger til grunn at tingrettenes frigjorte kapasitet som følge av småkravprosessen vil dekke behovet for ressurser til å behandle en eventuell øking i antall saker. Departementet antar det vil være mulig å gjennomføre tvistelovreformen uten flere dommerårsverk i tingrettene.
Departementet foreslår å heve beløpsgrensen som i saker om formuesverdier gjelder for anke uten lagmannsrettens samtykke, fra 50 000 kroner til 25 000 kroner. For andre saker foreslår departementet i likhet med utvalget at det skal bli mulig å nekte anke over dom fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Departementet antar at dette vil føre til redusert sakstilfang. Departementet foreslår også å begrense adgangen til å bringe prosesstyrende avgjørelser i tingretten inn for lagmannsretten.
Tvistemålsutvalget antar at lovutkastet vil føre til reduksjon på 15 dommerårsverk i lagmannsretten. Departementet er i utgangspunktet enig med utvalgets vurderinger, men finner det vanskelig å tallfeste innsparingene.
For Høyesterett foreslår departementet en adgang til å behandle saken i storkammer med elleve dommere. Dette vil frigjøre kapasitet sammenlignet med plenumsbehandling. Totalt antar departementet at forslaget blir ressursbesparende. Departementet foreslår også å begrense adgangen til å bringe prosesstyrende avgjørelser fra lagmannsretten inn til Høyesterett.
Departementet foreslår at saksøkeren i småkravprosess skal betale et lavere gebyr enn i saker etter allmennprosessen. Etter forslaget skal saksøkeren betale tre og en halv ganger rettsgebyret. Mange av disse blir i dag forlikt etter at de er kommet inn for retten, med reduserte gebyrer som følge, slik at samlet gebyrtap neppe utgjør mer enn ca. 1 500 000 kroner.
Departementet foreslår at behandlingsgebyret for forliksrådet skal komme til fratrekk i behandlingsgebyret for tingretten. Dette utgjør en redusert rettsgebyrinntekt på 1 500 R, det vil si ca. 2 100 000 kroner.
Departementet går inn for å følge Tvistemålsutvalgets forslag om at en part som er påført sakskostnader på grunn av feil ved rettens behandling av saken, på visse vilkår kan kreve tapet erstattet av staten. Utvalget mener denne type feil kan føre til utbetaling på et par hundretusen kroner i året.
Departementet anser det som nødvendig at domstolene i alle rettssaler kan gjennomføre rettsmøter og avhør som fjernmøter og fjernavhør ved bruk av lydoverføring. For å oppnå tilstrekkelig god lydkvalitet er det nødvendig med investeringer som er beregnet til 5 900 000 kroner. Årlige driftsutgifter vil utgjøre 2 400 000 kroner. Lydoverføring forutsetter overgang til IP-telefoni med investeringskostnader beregnet til 5 700 000 kroner. I løpet av mindre enn to år vil overgangen til IP-telefoni gi driftsbesparelser som overstiger kostnadene med slik investering.
Departementet mener i likhet med utvalget at det er ønskelig at hvert tinghus har tilgjengelig utstyr for lyd- og bildeoverføring. Investeringsutgiftene er beregnet til 36 400 000 kroner og årlige driftsutgifter til 3 800 000 kroner.
Departementet går inn for at det på sikt skjer gjennomføring av hovedregelen om at alle parts- og vitneforklaringer skal tas opp, og at slike opptak kan skje enten ved lyd- eller bildeopptak. Det må investeres i en sentral lagringsenhet på 7 500 000 kroner. For lydopptak i alle rettssaler vil det i tillegg være nødvendig med investeringer som er beregnet til 9 100 000 kroner. Årlige driftsutgifter vil utgjøre 300 000 kroner.
Det er nødvendig å tilpasse det nåværende saksbehandlingssystemet - LOVISA - til ny tvistelov. Departementet legger til grunn at utviklingskostnadene for å etablere et system for saksstyringen vil utgjøre ca. 6 000 000 kroner.
Departementet tar sikte på at prosesskriv i framtiden skal kunne overføres elektronisk. Å utvikle løsninger for dette er beregnet til å kreve ytterligere investeringer på anslagsvis 8 500 000 kroner
Departementet legger til grunn at totale utgifter for opplæring i domstolene blir på ca. 7 000 000 for 2006. I tillegg kan effektiviteten ved domstolene i en overgangsfase bli noe redusert som følge av nytt saksbehandlingssystem og nye lovregler. Oppfølgingssamlinger for dommere i løpet av første år etter ikraftsettingen er anslått til 2 400 000 kroner.
For å nedarbeide restanser mener DA bemanningsbehovet er 23 dommerårsverk og 16 saksbehandlerårsverk som tilsvarer 23 400 000 kroner. DA mener det er hensiktsmessig at midlene fordeles over en periode på tre år (2006-2008), og for 2006 blir behovet på 10 100 000 kroner, som tilsvarer 10 dommerårsverk og 7 saksbehandlerårsverk.
Størrelsen av bevilgningene til iverksetting av reformen må vurderes i samband med de årlige budsjettproposisjoner. Departementet tar sikte på å innfase utgiftene til iverksetting av reformen over flere år. Departementet vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 2006 og redegjøre videre for den planlagte innfasing.
Komiteen har merket seg at departementet vil komme ytterligere tilbake til spørsmålet om administrative og økonomiske konsekvenser av lovforslaget i ikraftsettingsproposisjonen.
Komiteen er enig med departementet i at bedre tilgang til effektive domstoler vi gi positive samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser. Samtidig slutter komiteen seg til tvistelovreformens mål om at domstolene ikke blir tilført saker som kan og bør løses på annen måte. Flertallet deler også departementets vurdering av behovet for å ta i bruk moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi og behovet for opplæring av dommere og saksbehandlere.