Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

23. Kollektive og kollektivt pregede søksmål. Gruppe­søksmål

Både for den enkelte og fra et samfunnsmessig synspunkt vil det ofte være fordelaktig med et kollektivt søksmål til ivaretakelse av fellesinteresser. Det er et spørsmål om gjeldende regler godt nok ivaretar behovet for kollektive søksmålsmuligheter, eller om det er behov for andre måter å tilgodese kollektive hensyn, herunder gjennom adgang til gruppesøksmål.

Utvalget påpeker at det ikke finnes noen entydig og allmenngyldig definisjon på gruppesøksmål. Hovedelementet ligger i at det anlegges et søksmål på vegne av en avgrenset gruppe personer som har krav på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag. Avgjørelser i gruppesøksmål får virkning for alle som er med i gruppen. Det er i utgangspunktet to alternativer for gruppedeltakelse:

  • Den enkelte som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet, får anledning til å melde seg på (påmeldingsalternativet).

  • Alle som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet, er automatisk gruppemedlem, men får anledning til å melde seg ut (utmeldingsalternativet).

Utvalget foreslår at en ny tvistelov bør ha generelle regler om gruppesøksmål. Utvalget foreslår at hovedregelen for gruppens sammensetning skal være påmeldingsalternativet. Men for krav som enkeltvis er så små at de i praksis ikke blir eller kan bli forfulgt for domstolene, kan retten beslutte å fremme gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet.

Moderne lovgivning om gruppesøksmål finnes i en del land med angloamerikansk rettstradisjon. I tillegg har Sverige regler om gruppesøksmål, lag om grupprättegång, som trådte i kraft 1. januar 2003.

Utvalget tar utgangspunkt i at både hensynet til det enkelte rettssubjekt som er berørt, og samfunnet taler for kollektive løsninger når mange har krav på et likeartet grunnlag. De enkelte berørte, både på saksøker- og saksøktesiden, vil kunne ha interesse i at fellesspørsmål behandles og avgjøres under ett for alle. Iblant vil søksmål bare være mulig hvis det kan skje kollektivt. Utvalget peker også på at det er et viktig hensyn å unngå flere avgjørelser av reelt samme spørsmål som innbyrdes ikke samsvarer godt.

For slike søksmål er gruppesøksmål en meget viktig søksmålstype i USA. Når behovet for gruppesøksmål for denne sakskategorien ikke er like stort i Norge, skyldes det etter utvalgets mening at det norske samfunnet er gjennomorganisert med vid søksmålsadgang for foreninger og organisasjoner som på ulike felt søker å fremme fellesinteresser. Langt på vei mener utvalget derfor at behovet for gruppesøksmål i disse tilfelle er dekket gjennom eksisterende søksmålsteknikker.

"Konklusjonen må være at de kollektive løsningsbehov for erstatningskrav som er så store at de kan forfølges gjennom individuelle søksmål, iallfall langt på vei kan ivaretas gjennom regler om subjektiv kumulasjon. Men det er visse mangler ved de nåværende regler."

Utvalget peker på at det for slike krav er samfunnsmessig viktig å senke søksmålsterskelen slik at kravene kan fremmes og avgjøres. Gjeldende regler om kumulasjon vil nok gi en teoretisk mulighet for samordning, men i praksis viser det seg at denne søksmålsmuligheten er helt utilstrekkelig i denne typen saker. Utvalget konkluderer med at søksmålsterskelen for ikke individuelt prosessbare krav må senkes betydelig, og at det må gjøres ved gruppesøksmål.

Utvalget konkluderer med at det bør åpnes for en form for gruppesøksmål for bedre å ivareta de kollektive søksmålsbehov som foreligger. Utvalget ser ikke grunn til å begrense virkeområdet for gruppesøksmål, selv om gruppeprosess åpenbart vil ha større aktualitet på enkelte rettsområder enn andre. Utvalget foreslår at gruppen i gruppesøksmål også kan være på saksøktesiden.

Departementet slutter seg til Tvistemålsutvalgets forslag om å innføre gruppesøksmål som prosessordning i en ny tvistelov. Departementet er enig i at det ikke er grunn til å begrense adgangen til enkelte rettsområder hvor gruppesøksmål kan være mest aktuelt.

I dag forblir slike småkrav med få unntak uløst, selv om de rettslig kan være godt fundert. Reglene om kumulasjon og forening av saker er en lite farbar vei i praksis for disse sakene. Gruppesøksmål vil sikre reell adgang til domstolene for flere forbrukere og andre for å ivareta sine rettigheter. Søksmålsformen vil også bidra til at den materielle lovgivningen slår igjennom. Videre vil forbrukerne som gruppe samlet komme i en reell forhandlingsposisjon.

Alternativene til gruppesøksmål er etter departementets syn ikke tilstrekkelig til å sikre domstolsadgang eller løse de aktuelle tvistene. Gruppeprosess­reg­lene vil etablere en sikkerhet for at saken blir prosedert best mulig og på en måte som ivaretar gruppemedlemmenes interesser. Retten får større foranledning til å avgjøre saken på prinsipielt grunnlag, og det er ikke så belastende å være gruppemedlem som å være part direkte. Forbrukernes mulighet til å opptre samlet og komme i reell forhandlingsposisjon vil lette utenrettslig tvisteløsning gjennom forhandlinger.

Departementet er ikke enig med FNH og NHO i at småkravprosessen vil avhjelpe behovet for gruppesøksmål. Departementet er heller ikke enig med høringsinstanser som mener at adgangen til å føre bagatellsaker for retten vil belaste domstolsapparatet og svekke tilliten til domstolene.

Departementet ser ikke grunn til å begrense adgangen til gruppesøksmål til ikke individuelt prosessbare krav. Departementet er ikke enig med de høringsinstansene som forstår utvalget dit hen at det mener at behovet for gruppesøksmål begrenser seg til disse kravene.

Utviklingen av ny lovgivning om forbud mot diskriminering gjør det etter departementets syn mer aktuelt med gruppesøksmål. Også for andre sakstyper, herunder individuelt prosessbare erstatningssaker, kan gruppesøksmål ivareta det kollektive søksmålsbehovet på en bedre måte enn tradisjonelle søksmåls­teknikker.

Gruppesøksmål kan særlig ha en hensikt i saker hvor man ikke uten videre kan nå fram til dem som er likt berørt av en hendelse eller situasjon. De foreslåtte varslingsreglene ved gruppesøksmål kan på en effektiv måte nå ut til flere potensielt berørte enn ved et tilfeldig initiativ fra en eller noen få enkeltpersoner.

Departementet deler ikke høringsinstansenes bekymring om at gruppesøksmål vil bli ressurskrevende for domstolene på bekostning av andre saker. Med utgangspunkt i de svenske erfaringene så langt er det ingen grunn til å anta at det blir anlagt så mange gruppesøksmål at det vil bli en belastning for domstolene til fortrengsel for andre saker.

Enkelte høringsinstanser frykter uheldige konsekvenser av gruppesøksmål, særlig på bakgrunn av erfaringer fra USA. Departementet deler ikke denne bekymringen. Frykten synes å være betydelig overdrevet og bunner i en skjev sammenligning med konsekvenser av gruppesøksmål i USA.

Departementet mener på den annen side at reglene om gruppesøksmål bør ta opp i seg flere elementer som er egnet til å motvirke mulig misbruk av reglene. I tillegg til de vanlige sakskostnadsreglene som er nevnt foran, foreslår departementet at grupperepresentanten skal være ansvarlig for gruppens eventuelle plikt til å erstatte motpartens sakskostnader. Departementet foreslår videre at grupperepresentanten skal utpekes av retten, at vedkommende skal være i stand til å svare for gruppens sakskostnadsansvar overfor motparten, og at saksøkte skal ha rett til å anke kjennelsen som utpeker grupperepresentant.

Departementet kan ikke se at lovforslaget om gruppesøksmål vil få slike konsekvenser for erstatningsretten som flere høringsinstanser trekker fram. Lovforslaget åpner for at retten i et gruppesøksmål kan dele opp behandlingen og pådømmelsen slik at også særskilte individuelle grunnlag og innsigelser blir behandlet og avgjort av retten. Forslaget gjør det derfor mulig å forene erstatningsrettens krav til individuell vurdering og gruppeprosessens likebehandling.

Med tanke på individuell utmåling av erstatning som ikke har grunnlag i regler om standardisert erstatning, vil det være mulig å dele opp forhandlingene og eventuelt pådømmelsen, slik at dommen i gruppesøksmålet går ut på at det foreligger erstatningsansvar, og at utmålingen behandles individuelt.

Departementet forstår FNH og HSH dit hen at utsikten til og konsekvensen av å bli saksøkt i et gruppesøksmål i Norge etter deres syn kan hindre etablering av virksomhet og gjøre det vanskeligere å drive virksomhet her i forhold til i land som ikke har gruppeprosess. I den svenske proposisjonen er det tatt stilling til synspunktet ut fra en analyse av om det er sannsynlig at trussel om gruppesøksmål vil føre til større press i retning av grunnløse forlik enn ved individuelle søksmål. Dette ble besvart negativt. Ut fra dette ble det i proposisjonen antatt at muligheten for gruppesøksmål ikke ville påvirke seriøse aktørers vilje til å investere i Sverige. Departementet finner ikke grunn til å legge noen annen vurdering til grunn for norske forhold.

Et sentralt spørsmål ved utformingen av regler om gruppesøksmål er hvordan gruppen skal avgrenses. Utvalget foreslår at påmeldingsalternativet skal være lovens hovedregel. I saker som gjelder ikke individuelt prosessbare krav, foreslår utvalget at utmeldingsalternativet skal kunne benyttes.

Departementet er enig med utvalget i at påmeldingsalternativet bør være hovedregelen for gruppens sammensetning ved gruppesøksmål. En slik hovedregel er best i samsvar med disposisjonsprinsippet og hensynet til saksøktes behov for forutberegnelighet.

Departementet er videre enig i at loven også bør åpne for automatisk deltakelse i gruppesøksmål som gjelder ikke individuelt prosessbare krav. En slik løsning vil gi mest effektiv og rettferdig håndheving av rettsreglene, ved at dom i saken får større gjennomslag enn ved påmeldingsalternativet. Når utmeldingsalternativet undergis de begrensninger som departementet foreslår, blir betenkelighetene små.

Lovforslagets kombinasjon av gruppesøksmål etter både påmeldings- og utmeldingsalternativet gir etter departementets syn en god og fleksibel løsning som dekker de ulike behov som gjør seg gjeldende for forskjellige sakskategorier.

I tillegg til rettssubjekter som er berørt slik at de kan fremme sine krav i individuelle søksmål, foreslår utvalget at det også åpnes for gruppesøksmål fra organisasjoner og offentlige organer.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Gruppesøksmål for organisasjoner og offentlige organer vil supplere organisasjoners søksmålsadgang etter gjeldende rett. Det er noe uklart hvor langt søksmålsadgangen for organisasjoner etter gjeldende rett strekker seg, og gruppesøksmål vil kunne tette de hullene som finnes.

Utvalget foreslår at de alminnelige reglene for tilkjenning og idømming av sakskostnader skal gjelde også for gruppesøksmål. Når det gjelder gruppens rett til og ansvar for sakskostnader, foreslår utvalget å knytte ansvaret utad til grupperepresentanten.

Utvalget foreslår regler om fordeling av sakskostnader internt i gruppen, og at retten skal kunne sette som vilkår for registrering som gruppemedlem at gruppemedlemmene skal ha et fastsatt maksimumsansvar for sakskostnader. Utvalget foreslår også at retten skal fastsette godtgjøringen til grupperepresentanten og gruppens prosessfullmektig. I gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet bør det etter utvalgets mening ikke være anledning til å kreve at gruppemedlemmene skal være ansvarlig for noen sakskostnader, verken til grupperepresentanten, prosessfullmektigen eller gruppens motpart.

Utvalget mener det er avgjørende at reglene for fri sakførsel tilpasses gruppesøksmålene, slik at det åpnes for fri sakførsel når mange ikke har individuelt prosessbare krav. Fri sakførsel må da også kunne dekke ansvaret for motpartens kostnader.

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag knyttet til sakskostnader og utgifter. Departementet er enig i at gruppemedlemmenes ansvar i gruppesøksmål etter påmeldingsalternativet må være begrenset til det maksimalbeløpet som er fastsatt av retten før frist for registrering som gruppemedlem. Departementet foreslår en annen løsning enn utvalget for forholdet mellom gruppens prosessfullmektig, grupperepresentanten og gruppemedlemmenes ansvarsbeløp. Det er bare grupperepresentanten som blir direkte ansvarlig overfor prosessfullmektigen.

Reglene om maksimalbeløp for gruppemedlemmenes ansvar er ikke til hinder for at gruppesøksmålet ved avtale også finansieres på andre måter som inkluderer gruppemedlemmer. Et gruppemedlem som ikke har avtalt noe annet med grupperepresentanten før eller etter påmelding, kan imidlertid ikke avkreves for mer enn eventuelt fastsatt maksimalbeløp. Grupperepresentanten kan ikke kreve eller pålegge gruppemedlemmene å påta seg et annet ansvar enn det som er vilkår for registrering.

Departementet har merket seg utvalgets begrunnelse for og forslag om at det bør være mulig å innvilge fri sakførsel i gruppesøksmål som gjelder ikke individuelt prosessbare saker etter utmeldingsprinsippet. Gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet vil trolig først og fremst bli anlagt av organisasjoner eller offentlige organer. Det kan heller ikke ses bort fra at gruppesøksmål i mange tilfelle kan gjelde krav som ligger godt utenfor kjerneområdet for fri sakførsel etter rettshjelploven. Departementet mener derfor at spørsmålet om fri sakførsel i gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet bør vurderes i et bredere rettshjelpsperspektiv enn proposisjonen her gir foranledning til.

For dom i gruppesøksmål etter påmeldingsalternativet vil eventuell tvangsfullbyrdelse være uproblematisk. Rettskraftig dom i gruppesøksmål vil være tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Når det gjelder fullbyrdelse av dom i gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet, foreslår departementet at også grupperepresentanten skal kunne begjære tvangsfullbyrdelse. Formålet med å sikre at dommen skal omfatte også de mest ressurssvake forbrukerne, slår ikke til hvis dommen ikke kan kreves fullbyrdet på deres vegne. Når gruppemedlemmene unntaksvis ikke kan identifiseres ved kunderegistre eller på tilsvarende måte, og dommen går ut på erstatning, prisavslag eller lignende, må det enkelte gruppemedlem selv kreve fullbyrdelse. Situasjonen kan også være at verken grupperepresentanten eller saksøkte har full oversikt over hvem som er gruppemedlem.

Komiteen mener at fraværet av rettspraksis om saker som gjelder flere like småkrav mot store tjeneste- og/eller vareleverandører, viser at tvistemålslovens regler om kumulasjon ikke er tilstrekkelige for å sikre domstolsbehandling av slike krav. Dagens prosesslovgivning innebærer etter komiteens oppfatning manglende rettslig prøving av og gjennomslag for blant annet forbrukerlovgivningen. Komiteen viser dessuten til forslag i Dokument nr. 8 (1994-1995) fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui om innføring av gruppesøksmål og det behov som påpekes i dette forslaget.

I enkelte tilfeller har pilotsaker vært brukt for å løse likeartede saker. Komiteen viser imidlertid til at saksøkte i slike saker ikke har en rettslig plikt til å oppfylle overfor alle som har krav på tilsvarende faktiske og rettslige grunnlag. En rettsavgjørelse er kun bindende for sakens parter.

Det er etter komiteens mening viktig at tvistelovgivningen tilpasses søksmålsbehovet for typiske massekrav i forbrukersaker. Dette gjelder ikke minst fordi utsikten til at et regelbrudd faktisk kan bli brakt inn for domstolene, vil være et incitament for næringsdrivende til å etterleve materielle rettsregler.

Komiteen mener at større etterlevelse av materielle rettsregler kan forhindre at useriøse markedsaktører opptar markedsandeler på bekostning av seriøse aktører. For å oppnå dette er det nødvendig å legge til rette for gruppesøksmål.

Både hensynet til det enkelte rettssubjekt som er berørt og hensynet til samfunnet, taler etter komiteens oppfatning for kollektive løsninger når mange har krav på likeartet grunnlag. Gruppesøksmål vil innebære reduserte prosesskostnader både individuelt og samfunnsmessig. Det vil dessuten innebære at like krav sikres felles vurdering og resultat, at ubalansen mellom forbrukere og ressurssterke motparter blir rettet opp og at belastningen ved å gå til sak reduseres for den enkelte.

Komiteen viser til at utenrettslige tvisteløsningsalternativer fortsatt skal være det primære løsningsalternativet, selv om tvisteloven åpner for gruppesøksmål. Særlig innenfor forbrukerområdet finnes det gode utenrettslige tvisteløsningsordninger. Disse dekker imidlertid ikke alle saksområder. Det hender dessuten at nemndenes avgjørelser ikke blir respektert i bransjen og fulgt opp i praksis.

Belastningen for den som får et gruppesøksmål mot seg kan bli stor. Det er derfor etter komiteens oppfatning viktig at sakskostnadsreglene gjelder på vanlig måte i slike saker. Prosessrisikoen vil være en klar skranke mot grunnløse søksmål og dermed også mot forlik det ikke er rettslig grunnlag for. Også det forhold at grupperepresentanten skal være ansvarlig for gruppens eventuelle plikt til å erstatte motpartens sakskostnader, vil etter komiteens oppfatning bidra til å forhindre misbruk av ordningen. Det samme vil det forhold at grupperepresentanten skal utpekes av retten, at vedkommende skal være i stand til å svare for gruppens sakskostnader overfor motparten, og at saksøkte skal ha rett til å anke kjennelsen som utpeker grupperepresentant.

Kostnadene ved å anlegge et gruppesøksmål kan imidlertid utgjøre en skranke mot at legitime krav blir anlagt. Dette vil kunne ha en negativ samfunnsmessig betydning om ikke individuelt prosessbare krav, som gjelder en stor gruppe mennesker, kan få en avklaring i domstolen på grunn av manglende kapital. Komiteen ber derfor departementet vurdere å legge til rette for at det kan ytes fri rettshjelp i prinsipielle saker av denne type og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med den bestilte gjennomgangen av rettshjelpsloven, jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005) side 58.

Komiteen er enig med departementet i at hovedregelen ved gruppesøksmål bør være at den enkelte som har krav innenfor rammen som blir trukket opp for søksmålet, får anledning til å melde seg på. En slik hovedregel er etter komiteens mening best i samsvar med disposisjonsprinsippet og hensynet til saksøktes behov for forutberegnelighet. Påmelding gir dessuten best oversikt over hvem som er bundet av dommen og letter eventuell tvangsfullbyrdelse.

Gruppesøksmål etter påmelding vil etter komiteens oppfatning være godt egnet når den enkelte har en reell mulighet til å reise sak på egen hånd. Men der saken gjelder ikke individuelt prosessbare krav, vil en løsning med automatisk deltakelse i gruppesøksmålet gi den mest effektive og rettferdige håndhevingen av rettsreglene.

Komiteen vil fremheve at et hovedformål ved innføring av gruppesøksmål er å muliggjøre domsbehandling og sikre gjennomslag for materielle retts­reg­ler som gjelder ikke individuelt prosessbare krav. Skal dette målet nås, er det nødvendig å gjøre unntak fra påmeldingsprinsippet i saker som nevnt. En slik løsning vil etter komiteens oppfatning ikke være i strid med disposisjonsprinsippet. Dette fordi den enkelte i realiteten ikke har noe valg dersom kravet overhodet skal gjøres gjeldende.

Komiteen er enig med departementet i at organisasjoner og offentlige organer bør kunne anlegge gruppesøksmål i tillegg til individer som har rettslig interesse i å anlegge sak.

Forrige kapittelNeste kapittel