21. Overprøving
- 21.1 Sammendrag
- 21.2 Komiteens merknader
Adgangen til å få overprøvd viktige rettsavgjørelser er sentral for tilliten til rettssystemet. Samtidig taler viktige hensyn for å begrense overprøvingsadgangen, først og fremst hensynet til proporsjonalitet og en hurtig saksbehandling.
Utvalget foreslår å videreføre tvistemålslovens ordning med tre typer avgjørelser: dommer, kjennelser og beslutninger. Utvalget foreslår at det skal avsies dommer i noen flere tilfeller enn i dag. Det skal alltid avsies dom når anke over en dom blir avgjort, unntatt når en anke blir nektet fremmet. Utvalget foreslår å trekke skillet mellom kjennelser og beslutninger på en ny måte, samtidig som det foreslår en langt mer begrenset adgang til å overprøve beslutninger enn kjennelser. Det er derfor først og fremst behovet for overprøving som har vært styrende for hvordan skillet mellom de to avgjørelsesformene er trukket, og utvalget foreslår å angi konkret i loven i hvilke tilfeller en avgjørelse skal treffes ved kjennelse.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Tvistemålsutvalget fastholder prinsippet om at saksbehandlingsavgjørelser ikke skal være avskåret fra særskilt overprøving. På den annen side foreslår utvalget ikke en regel som avskjærer en part muligheten for å bruke en saksbehandlingsavgjørelse som ankegrunn. Men det følger av utvalgets lovutkast at en part som ikke har reist innsigelse mot den aktuelle prosesshandlingen, som hovedregel mister retten til å motsette seg den ved anke eller som grunnlag for en anke. Utvalget mener at det fortsatt bør være adgang til å bruke en saksbehandlingsavgjørelse som ankegrunn selv om den tidligere er blitt overprøvd ved særskilt anke over avgjørelsen.
Tvistemålsutvalget foreslår å opprettholde og i noen grad utvide begrensningene i adgangen til å få overprøvd avgjørelser om saksbehandlingen. Kjennelser som innebærer skjønnsmessige avgjørelser om saksbehandlingen, kan etter utvalgets forslag bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Beslutninger kan bare angripes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser den kan treffe, eller at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Departementet er enig med utvalget i at saksbehandlingsavgjørelser skal kunne angripes før det blir truffet realitetsavgjørelse, og at saksbehandlingsfeil skal kunne brukes som ankegrunn overfor realitetsavgjørelser selv om den ankende part tidligere kunne ha brukt rettsmiddel mot den aktuelle saksbehandlingsavgjørelse.
Tilsynelatende kan det virke uhensiktsmessig å tillate ny overprøving av et saksbehandlingsspørsmål som allerede har vært overprøvd. Skjer det når dommen ankes til Høyesterett, vil imidlertid reglene om samtykke for anke til Høyesterett, gjøre at samtykket i praksis ikke vil omfatte saksbehandlingsspørsmålet uten at det er god grunn til å få det prøvd på nytt. Er det tilfellet, ville det være uheldig om Høyesterett i avdeling skulle være bundet av en avgjørelse om saksbehandlingsspørsmålet som er truffet av Høyesteretts ankeutvalg eller av lagmannsretten. Også når en dom ankes til lagmannsretten, vil retten kunne nekte samtykke til å behandle saksbehandlingsspørsmålet. Departementet er etter dette blitt stående ved å følge opp utvalgets forslag også på dette punkt.
Departementet slutter seg også i det vesentlige til utvalgets forslag til ytterligere begrensning av adgangen til overprøving av saksbehandlingsavgjørelser.
Det er i dag en alminnelig adgang til å få overprøvd tingrettens dommer ved anke til lagmannsretten. Dersom anken gjelder formuesverdier, må imidlertid verdien på ankegjenstanden være minst 50 000 kroner. Retten kan i særlige tilfeller gi samtykke til realitetsbehandling uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Tvistemålsutvalget foreslår å heve kravet om ankegjenstandens verdi til 2 G. Kravet skal fortsatt bare gjelde saker om formuesverdier. Om det bør gis samtykke til fremme av anken når den gjelder mindre verdier, bør avhenge av flere forhold. Kravet om samtykke gjelder ikke dersom saken for den ankende part gjelder ideelle interesser. Utvalgets flertall foreslår videre en adgang for lagmannsretten til å nekte en anke fremmet dersom det er klart at anken ikke vil føre fram. Mindretallets motstand mot siling er i hovedsak begrunnet med at den vil stride mot en rettssikkerhetsgaranti med lange tradisjoner.
Departementet slutter seg til utvalgets syn om at det er behov for å gå lenger enn etter gjeldende rett i å begrense retten til å få overprøvd en dom. Tvistemålsutvalget legger til grunn at hvis anken gjelder formuesverdier som er mindre enn 2 G, vil det normalt innebære at partenes samlede ressursbruk med en ankebehandling nærmer seg eller overstiger deres økonomiske interesser i saken. Departementet er enig i det. Departementet mener at utvalget har foreslått et passende nivå for hvilke saker som skal behøve samtykke for å bli fremmet. Departementet mener at det vil være klare ulemper ved å la grensen for når samtykke kreves, være en funksjon av grunnbeløpet, og går heller inn for å ta sikte på justeringer av grensebeløpet med visse mellomrom. Departementet foreslår som grense (ankesum) 125 000.
Departementet støtter forslaget om å kunne nekte en anke helt eller delvis fremmet til lagmannsretten når det er klart at den ikke vil føre fram, og slutter seg til utvalgsflertallets begrunnelse. Hensikten med ordningen er å stoppe de håpløse ankene før det påløper ytterligere kostnader.
Etter gjeldende rett er det to ordinære rettsmidler: anke og kjæremål. Anke er rettsmiddel mot dommer og mot de kjennelser der det er særskilt bestemt at rettsmidlet er anke. Kjæremål er rettsmiddel mot øvrige kjennelser og mot beslutninger.
Tvistemålsutvalget drøfter om det er rasjonelt å fortsette med to ulike rettsmidler og uttaler:
"Utvalget er kommet til at de ulike behandlingsbehov som foreligger kan ivaretas fullgodt med ett rettsmiddel, hvor behandlingsreglene gir tilstrekkelig fleksibilitet slik at enkle spørsmål kan behandles enkelt, og mer kompliserte og viktige spørsmål kan undergis en grundigere behandling. "
Utvalget mener også at en felles frist er et vesentlig argument for nå å fjerne det formelle skille mellom anker og kjæremål, og i stedet ha ett rettsmiddel. Utvalget kommer videre til at det ordinære rettsmiddelet bør betegnes anke.
Departementet foreslår - som utvalget - at det bare skal være ett rettsmiddel. Departementet vil peke på at det allerede gjennom endringer av tvistemålsloven i de senere år er blitt færre forskjeller ved overprøvingen av dommer og kjennelser.
Departementet er også enig i utvalgets forslag om å bruke betegnelsen anke på det felles rettsmidlet, og mener det er den betegnelsen som er best egnet for at allmennheten lett skal oppfatte kjernen i rettsmidlet.
Ved endringsloven 28. april 2000 nr. 34 ble det innført lik frist på én måned for anke og kjæremål. Departementet mener at den forenkling av systemet som ligger i at vi nylig har fått en felles rettsmiddelfrist, bør beholdes. Det samme gjelder fristens lengde på en måned. Det er bare i få tilfeller den skaper større problemer, og det er først og fremst når ankefristen framstår som kort. På denne bakgrunn foreslår departementet at retten - som en sikkerhetsventil - får anledning til å ta inn en bestemmelse i domsslutningen om en viss forlengelse av rettsmiddelfristen. Departementet er også enig i at det er behov for visse regler om en kortere ankefrist.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler departementets oppfatning av at adgangen til å få overprøvd viktige rettsavgjørelser er sentral for tilliten til rettssystemet. Overprøving bidrar også til å fremme kvaliteten på avgjørelsene. På den annen side vil flertallet understreke at viktige hensyn taler for begrensninger i retten til overprøving, først og fremst hensynene til en rask og rimelig prosess.
Flertallet slutter seg derfor til departementets synspunkt om at adgangen til å overprøve skjønnsmessige saksbehandlingsavgjørelser bør begrenses ytterligere. Flertallet er også enig i at det bør innføres flere begrensninger i retten til å få overprøvd realitetsavgjørelser.
Hensynet til proporsjonalitet mellom sakens betydning og kostnadene med saksbehandlingen tilsier at en del saker bare bør behandles i én instans. Særlig gjelder det når partenes samlede kostnader med ankebehandlingen nærmer seg tvistegjenstandens verdi. Når ankegjenstandens verdi er mindre enn 125 000 kroner, er flertallet enig med departementet i at anken ikke bør kunne fremmes til behandling uten lagmannsrettens samtykke.
Flertallet er også enig i at dette er en samtykkeregel som må praktiseres på en smidig måte, slik at det relativt oftere blir gitt samtykke når tvistegjenstanden ligger i den øvre delen av virkeområdet for ankesumregelen. Flertallet har tatt i betraktning at det ved samtykkevurderingen kan legges avgjørende vekt på om det synes å foreligge feil ved avgjørelsen som er anket. Flertallet mener at ankesumsbegrensningen samlet sett vil styrke rettssikkerheten. Når ressurssvake med rette har vunnet i tingretten, vil det bli vanskeligere for en eventuell ressurssterk motpart å true med anke og sakskostnadene som da vil påløpe. En slik trussel kan presse frem enighet om at vinnende part oppgir det resultat som er oppnådd i tingretten.
Flertallet slutter seg også til departementets forslag om at lagmannsretten kan nekte fremmet anker som det er klart ikke vil føre frem. Bestemmelsen vil effektivt redusere kostnadene ved ankebehandling som følge av håpløse anker. Samtidig blir rettssikkerheten godt ivaretatt ved at det må være enstemmighet blant tre dommere om at anken kan nektes fremmet. Flertallet mener at denne ordningen samlet sett vil styrke rettssikkerheten.
Flertallet er enig med departementet i at det bare skal være ett rettsmiddel, og at det skal betegnes anke. Flertallet slutter seg til departementets forslag om ankefrister.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker ikke på nåværende tidspunkt å bytte ut faste beløpsgrenser vedrørende grenseverdier til bevegelige beløp som grunnbeløpet i folketrygden eller rettsgebyret. Det vil være vanskelig på nåværende tidspunkt å se om det er en rimelig sammenheng mellom utviklingen av disse fleksible størrelser og den utvikling som er ønsket for grenseverdier i tvisteloven. Erfaringsmessig endres disse summene også mer enn én gang i året. Det vil også skape en større forutsigbarhet for partene dersom en kan forholde seg til en fastsatt sum og ikke en bevegelig sum. Ved en bevegelig grenseverdi vil en kunne komme til å endre saksbehandlingsreglene for en sak i forhold til det en med rimelighet kunne forvente og som en hadde forberedt seg på. Spesielt viktig er dette dersom tvistegjenstanden i utgangspunktet var høyere enn til kravet om behandling i forliksrådet, men etter endring i den fleksible summen ble for lav til å kunne ankes til lagmannsretten.
Dette flertallet ser at en fast sum i lovteksten kan medføre at den generelle kostnadsutviklingen gjør at summene kan bli uhensiktsmessige. På denne bakgrunn er det viktig at Regjeringen følger med på utviklingen i forbindelse med grenseverdiene og hensiktsmessigheten i disse. Dersom det er ønskelig å knytte grenseverdiene opp til rettsgebyret eller grunnbeløpet, er det viktig at en foretar en helhetlig vurdering av dette som en egen sak til Stortinget hvor en også sammenholder utviklingen av disse fleksible standarder med kostnadsutviklingen generelt.
Dette flertallet har merket seg at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å knytte beløpsbegrensningen for anke til lagmannsretten til folketrygdens grunnbeløp (G). Dette flertallet vil påpeke at en slik løsning klart vil gjøre loven mindre brukervennlig. Man tvinger brukeren av loven til først å finne ut hva G er, og så foreta en utregning. Når G endres i løpet av et år, vil det bli ytterligere komplisert å finne frem til gjeldende ankesum. Dette flertallet kan derfor ikke støtte forslaget om å knytte ankesummen til G.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at det også bør være en viss mulighet til å overprøve rimeligheten ved avgjørelsen om å nekte en anke fremmet. Dette vil innebære endring av lovforslaget § 29-13 femte ledd tredje punktum som bare tillater anke over feil i saksbehandlingen. Den sistnevnte regelen bør da begrenses til å gjelde avgjørelse om ikke å gi samtykke til å fremme en anke som gjelder lavere verdi enn 125 000 kroner.
Det er uklart hvilken arbeidsbelastning dette vil innebære for domstolen, og dette flertallet vil på denne bakgrunn be Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med dette forhold. Dette flertallet fremmer derfor slikt forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere og utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om mulighet for å anke avslått henvisning på grunnlag utover saksbehandling i saker som dreier seg om verdier over 125 000 kroner."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å knytte ankebegrensning i forhold til tvistegjenstandens verdi til lagmannsrett til en fleksibel størrelse og ikke fastbeløp i størrelsesorden 125 000 kroner. Innføring av en fleksibel størrelse som avgjørende for retten til anke kan skje ved bruk av folketrygdens grunnbeløp (G). Det er naturlig å påpeke at beløpet 125 000 kroner er brukt i flere av lovforslagets regler, se § 6-2 annet ledd bokstav a, § 6-10 annet ledd, § 10-1 annet ledd bokstav a og b og § 29-13 første og tredje ledd, og at det i § 10-5 er brukt tallstørrelser som utgjør henholdsvis en femtidel og en femdel av 125 000. § 6-13 første ledd bokstav c og d om maksimalbeløp for erstatning av sakskostnader i forliksrådet må også nevnes for å gi et fullstendig bilde av tallstørrelsene i lovforslaget, der et halvt rettsgebyr og fire ganger rettsgebyret er angitt som grenseverdier. 125 000 kan erstattes med 2 G. Da denne fleksible størrelsen brukes flere steder, bør det innføres en generell regel om G. Disse medlemmer fremmer således følgende forslag:
"Ny § 17-6 i tvisteloven skal lyde:
§ 17-6 Verdiregler knyttet til G (folketrygdens grunnbeløp)
Ved anvendelsen av verdiregler som knytter seg til G, brukes det siste vedtak om grunnbeløp truffet før 1. januar det år da kravet settes fram. Ved anke brukes det siste vedtak om grunnbeløp truffet før 1. januar det år anken settes fram."
Disse medlemmer foreslår følgende endringer i øvrige lovregler som knytter beløpsstørrelser til G:
"Tvisteloven § 6-2 annet ledd bokstav a skal lyde:
a) tvistesummen er minst 2 G, og begge parter har vært bistått av advokat,
Tvisteloven § 6-10 annet ledd skal lyde:
Gjelder saken formuesverdier med en tvistesum under 2 G, kan forliksrådet avsi dom når en av partene ber om det.
Tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a og b skal lyde:
a) alle saker hvor tvistesummen er under 2 G
b) saker med tvistesum på 2 G eller mer dersom partene samtykker i behandling etter småkravsprosess, og retten beslutter dette, og
Tvisteloven § 10-5 andre ledd første punktum skal lyde:
Når det ses bort fra merverdiavgift, kan kostnader etter første ledd bokstav d bare erstattes med inntil 20 pst. av sakens tvistesum, likevel alltid inntil 1/50 G og aldri mer enn 1/5 G.
Tvisteloven § 29-13 første ledd første punktum skal lyde:
Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn 2 G.
Tvisteloven § 29-13 tredje ledd skal lyde:
Er avgjørelse eller første ledd ikke truffet før ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre enn 2 G."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er svært viktig at domstolene kommer til rett resultat, og at det er størst mulig grad av rettsenhet i Norge. Vissheten om hvilket resultat domstolen vil legge seg på er også viktig for å unngå mange like saker og at en vet hva en skal forholde seg til. Lagmannsrettene vil ha en rimelig avklarende funksjon i forhold til våre tingretter. Spesielt viktig er dette i forhold til saker som ikke er behandlet i Høyesterett.
Disse medlemmer mener det er viktig med en viss form for siling av saker som skal behandles av lagmannsretten. For at ikke saker om mindre verdier skal bli urimelig dyre å føre frem, bør disse saker finne sin løsning i tingrettene. Samtidig er det riktig å påpeke at jo høyere beløpsmessig skranke som settes for anke, jo viktigere er det å gi en reell mulighet for anke basert på ikke-økonomisk grunnlag eller at saken har prinsipielle sider som bør avklares.
Disse medlemmer mener at kravet til siling for lagmannsretten vil bli godt ivaretatt selv om en beholder en ankesum på 70 000 kroner og ikke 125 000 kroner som foreslått i proposisjonen.
Disse medlemmer vil påpeke at for folk flest vil et krav på ca. 100 000 kroner være av meget stor viktighet. I forhold til prinsippet om proporsjonalitet må en ta inn over seg forholdet for vanlige borgere, og ikke kun hva som er en stor sak for offentlige myndigheter eller større virksomheter. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Tvisteloven § 29-13 første ledd første punktum skal lyde:
Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn 70 000 kroner.
Tvisteloven § 29-13 tredje ledd skal lyde:
Er avgjørelse etter første ledd ikke truffet før ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre enn 70 000 kroner."