20. Erstatning for sakskostnader
- 20.1 Sammendrag
- 20.1.1 Grunnleggende hensyn ved valg og utforming av sakskostnadsreglene
- 20.1.2 Når bør en part kunne kreve sakskostnader fra motparten?
- 20.1.3 Om hvilke sakskostnader som bør kunne kreves
- 20.1.4 Om enkelte særlige sakstyper eller prosessituasjoner
- 20.1.5 Statens ansvar for partenes sakskostnader forårsaket av feil fra rettens side
- 20.1.6 Sikkerhetsstillelse
- 20.2 Komiteens merknader
Tvistemålsutvalget framholder som et hovedsynspunkt at det må være et rimelig forhold - proporsjonalitet - mellom behandlingen og det som behandles. På et generelt plan vises det til at sakskostnadsreglene i mange sammenhenger må antas å ha viktige handlingsdirigerende virkninger av ulik karakter. En grunnleggende virkning vil kunne være at risikoen for å bli ilagt et omfattende sakskostnadsansvar ved søksmål kan medføre at parter avstår fra å reise sak. Det framholdes som et bærende hensyn at domstolsterskelen ikke må bli for høy, og dette hensyn står sentralt ved den nærmere utformingen av sakskostnadsreglene.
Sakskostnadsreglene bør være "rettferdige". Dels tilsier dette at den som vinner fram i et søksmål, må kunne kreve at den som har nødvendiggjort søksmålet, dekker sakskostnadene. Dels må det i denne rettferdighetsvurderingen tas i betraktning at bakgrunnen for søksmål kan være vidt forskjellig. Reglene bør også være enkle. Tre av de viktige hensynene ved utformingen av sakskostnadsreglene kan sammenfattes i stikkordene rettferdighet/rimelighet, enkelhet og forutberegnlighet.
Utvalget framholder videre at det ved reglene om utmåling av sakskostnader til dels gjør seg gjeldende de samme hensyn som ved reglene om når sakskostnader skal tilkjennes. Sakskostnadene må begrenses, slik at de står i et rimelig forhold til det saken gjelder.
Departementet slutter seg til de prinsipielle synspunkter som utvalget gjør gjeldende på de grunnleggende hensyn ved valg og utforming av sakskostnadsreglene.
Etter tvistemålsloven § 172 er hovedregelen at den part som taper saken fullstendig skal pålegges å erstatte motpartens sakskostnader. Paragraf 172 annet ledd oppstiller tre alternative unntak fra hovedregelen. Når saken er dels vunnet og dels tapt, følger det av § 174 at hver av partene som hovedregel skal bære sine kostnader.
Utvalget foreslår at hovedregelen om at den som vinner saken har krav på å få dekket sine sakskostnader bør videreføres. Regelen skal for det første gjelde i de tilfeller hvor parten har "fått medhold fullt ut eller i det vesentligste". Hovedregelen gjelder også i de tilfeller hvor motpartens saksanlegg er avvist eller frafalt, eller saken heves fordi kravet som er fremmet, ikke kan avgjøres av domstolene. I en del situasjoner strekker ikke den grunnleggende rettferdighetstanken til. I helhetsvurderingen vil det også kunne hensyntas om det foreligger sterke velferdsmessige grunner for at parten skal få prøvd kravet, samt i noen grad om det er vesentlig ressursulikhet mellom partene.
Departementet slutter seg i det vesentligste til utvalgets forslag og vurderinger. Det er bred enighet om at den som vinner saken, som den klare hovedregel bør få erstattet sine sakskostnader. Slik departementet ser det, er det en viktig nyordning at unntaksgrunnene i lovforslaget § 20-2 tredje ledd ikke er uttømmende. Domstolene vil kunne trekke inn en rekke tungtveiende hensyn og oppnå rettferdige og nyanserte løsninger ut fra de kryssende hensyn.
Departementet mener regjeringsadvokaten går for langt når det hevdes at forslaget innebærer at hensynet til sterk ressursulikhet isolert sett skal kunne være utslagsgivende. Slik departementet oppfatter utvalget, skal dette kun være et moment i helhetsvurderingen. Slik departementet ser det, er det mindre grunn til å vektlegge ressursulikhet i tvister mellom private parter. Men i tvister mellom en forbruker og et større næringsdrivende selskap bør selskapets behov for en prinsipiell avklaring, kombinert med ressursulikhet, ofte få den konsekvens at selskapet ikke bør få erstattet sakskostnadene, eventuelt bare en del av dem, selv om det vinner.
Tvistemålsutvalget foreslår at det i noen grad blir åpnet for at en part som har fått "medhold av betydning", kan få tilkjent sakskostnader. Bestemmelsen regulerer de tilfeller hvor en part har oppnådd så mye at det ikke ville være rimelig å akseptere motpartens standpunkt. Det er et vilkår at "tungtveiende grunner" gjør dette rimelig.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Tvistemålsutvalget foreslår en regel om at det i helt spesielle situasjoner kan tilkjennes sakskostnader uavhengig av sakens utfall. Forutsetningen er at ett av de tre alternative vilkårene i bestemmelsene er oppfylt: Dersom saken er reist uten fyllestgjørende grunn, og parten snarest godtar kravet, eller dersom saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken, eller i den utstrekning kostnadene skyldes motpartens forsømmelser.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Tvistemålsloven § 176 regulerer utmålingen av tilkjente sakskostnader. Det kreves at sakskostnadene må ha vært nødvendige, at parten har nedlagt påstand om det, og at parten har levert kostnadsoppgave. Bare kostnader "med saken" kan kreves dekket. I utgangspunktet kan en part ikke kreve dekning for tapt arbeidsfortjeneste som følge av at parten er tilstede under hovedforhandlingen. Vederlag for partens eget arbeid kan kreves dekket under særlige omstendigheter.
Utvalget framholder som et prinsipielt utgangspunkt at utmålingen som hovedregel bør dekke de utgifter som faktisk er påløpt for parten i saken. NOU § 23-5 første ledd angir hovedregelen om at erstatningen skal dekke alle "partens nødvendige kostnader ved saken". Det presiseres at en part som velger å benytte særlig kostbar bistand, ikke kan kreve dette dekket av motparten dersom ikke bistanden kan anses nødvendig for å ivareta saken forsvarlig. I NOU § 23-5 første ledd annet punktum foreslås en skjerping av vilkårene for erstatning. Selv om kostnader har bidradd til å styrke partens sak, kan det ikke gis erstatning når det ikke var rimelig å pådra kostnadene tatt i betraktning avgjørelsens betydning.
Departementet er enig med utvalget i at hovedregelen bør være at erstatningen skal dekke alle de nødvendige kostnader parten har hatt ved saken. Som utvalget er departementet av den oppfatning at det må oppstilles visse begrensninger, herunder at nødvendighetskriteriet videreføres. Departementet er enig med utvalget i at det i tillegg må oppstilles en proporsjonalitetsbegrensning. Departementet er enig i at særlig kostbar bistand som den klare hovedregel ikke kan kreves dekket.
Slik departementet ser det, føres det i dag ikke en tilfredsstillende domstolskontroll med sakskostnadskravene. Domstolene er for tilbakeholdende og gir ikke det styringsdirektiv for kostnadsnivået som de med fordel kan gjøre. Tvistelovens sakskostnadsregler bør i større grad enn gjeldende regler muliggjøre en reell sensur av salærkravene fra domstolenes side.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste en parts krav på godtgjøring for eget arbeid. Departementet slutter seg også til at sakskostnadsoppgaven skal inngis ved rettsmøtets slutt og mener at den da bør gjøres så fullstendig som mulig.
De gjeldende krav til spesifisering av sakskostnadsoppgaven er ikke tilfredsstillende. Departementet mener loven bør stille mer spesifiserte krav til sakskostnadsoppgaven, slik at domstolene får et bedre grunnlag for å prøve salærkravene. Etter departementets vurdering er det gode grunner for å kreve at det antall timer som har medgått for prosessfullmektigen må oppgis, herunder hvordan disse fordeler seg på de ulike stadier av arbeidet med saken. Det bør i tillegg opplyses hvilken timesats prosessfullmektigen har anvendt. Loven bør kreve at sakskostnadsoppgave inngis i alle saker som avgjøres etter muntlig forhandling, og at en part i andre saker må gi slik oppgave dersom det skal tilkjennes sakskostnader som overstiger 15 000 kroner.
Tvistemålsutvalget har vurdert en særregel om at den part som hadde den prinsipielle interessen i saken og vant, etter omstendighetene måtte dekke sine egne sakskostnader. Hensynene som ligger bak er viktige, men utvalget konkluderer med at det ikke er nødvendig med en slik særregel. Utvalget foreslår en endring i rettsgebyrloven om at sideutgifter forårsaket av sakens prinsipielle betydning kan pålegges den part som har den prinsipielle interesse i saken.
Departementet er enig med utvalget i at det er gode grunner for at den tapende part (den ressurssvake) bør slippe å erstatte de av den vinnende parts kostnader som er forårsaket av en prinsipiell interesse som ligger hos den vinnende part. Etter departementets vurdering - som svarer til utvalgets - vil her unntaksregelen i lovforslaget § 20-2 tredje ledd kunne komme til anvendelse. For slike situasjoner er det derved ikke behov for en særskilt regulering.
Spørsmålet som gjenstår, er om tvisteloven bør ha en regel som gir den tapende part rett til i særlige tilfeller å få tilkjent de merkostnader parten selv har hatt som følge av sakens prinsipielle karakter. Merkostnadene vil typisk være knyttet til sakkyndige. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om at det offentlige skal bære utgiftene til sakkyndige som retten oppnevner av eget tiltak. Departementet følger dog opp utvalgets forslag om at sideutgifter som er forårsaket av sakens prinsipielle karakter for den ene parten, kan pålegges denne. Slik departementet ser det, vil en på denne bakgrunn langt på vei få den løsning som eventuelt ville fulgt av en særregel som antydet. Behovet for en slik særregel er derfor vesentlig redusert, og departementet ser som utvalget ikke tilstrekkelig grunn til å innføre en slik særregel.
Utvalget avviser generelle regler om at forbrukeren ikke skal kunne ilegges sakskostnader dersom saken tapes, eller at forbrukeren skal kunne tilkjennes sakskostnader mer eller mindre uavhengig av sakens utfall. Imidlertid vurderer utvalget en særskilt regulering av to typetilfeller. Det ene gjelder hvor forbrukeren har brakt en tvist inn for en tvisteløsningsnemnd og fått medhold der. Aksepterer ikke den næringsdrivende denne avgjørelsen, men bringer saken inn for de ordinære domstoler, vil forbrukeren på grunn av kostnadsrisikoen kunne føle et press i retning av å gi opp et krav forbrukeren så langt har fått medhold i. Situasjonen vil langt på vei kunne være den samme dersom forbrukeren vinner en sak for tingretten, og den næringsdrivende anker saken videre.
Utvalget går ikke inn for å innta en særlig sakskostnadsregel for disse tilfellene. De generelle unntaksbestemmelsene anses å gi tilstrekkelig hjemmel.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger.
Tvistemålsutvalget drøfter om det bør gis en særregel om rett til sakskostnader i visse menneskerettssaker. Utvalget er under tvil kommet til at det ikke vil foreslå en slik særregel.
Slik departementet ser det, vil sterke rettssikkerhetshensyn i mange tilfelle tale for en rett til dekning av sakskostnader når det kan konstateres krenkelse av en konvensjon angitt i menneskerettsloven § 2. Det kan imidlertid også forekomme overtredelser av inkorporerte menneskerettskonvensjoner som er av nærmest formell eller triviell natur. Ved overtredelse av EMK kan en kostnadsdekning trolig forankres direkte i konvensjonen, men departementet er av den oppfatning at tvisteloven selv bør gi rom for en slik løsning. De alminnelige regler i lovforslaget vil imidlertid være tilstrekkelige for dette formålet.
Utvalget mener gode grunner taler for et langt større ansvar for det offentlige for partens sakskostnader som følge av feil eller forsømmelser fra domstolens side enn det som følger av gjeldende regler. Utvalget foreslår en ny regel om statens ansvar for partens sakskostnader. Regelen er begrenset til erstatning av de sakskostnader som er forårsaket av rettens feil, og er ingen generell erstatningsregel. Erstatningsansvar utløses ved nærmere angitte saksbehandlingsfeil. Utover dette gir hovedregelen rett til erstatning dersom feilen ved rettens behandling eller avgjørelse "skyldes et klart uforsvarlig forhold fra rettens side".
Når det fra tid til annen begås feil fra rettens side ved behandlingen eller ved avgjørelsen, bør staten etter departementets mening i flere tilfeller enn i dag ha et ansvar for de merkostnader dette påfører den ene eller begge partene. Men det må ses i sammenheng med instanssystemet som sådan. At en overordnet domstol har et annet syn på rettsreglene eller bedømmer sakens faktiske forhold annerledes enn en underordnet domstol, bør ikke være tilstrekkelig for å utløse ansvar for det offentlige.
Med dette som utgangspunkt er departementet enig med utvalget i at gode grunner taler for å innføre en regel som pålegger staten et ansvar for de merkostnadene som en eller flere parter blir påført som følge av feil fra domstolens side. Departementet understreker at regelen er begrenset til å gjelde statens ansvar for de sakskostnader som en eller flere av partene påføres som følge av feil fra rettens side. Lovforslaget § 20-12 vil gi en uttømmende regulering av erstatningsansvaret for dette.
Departementet slutter seg til at det ved brudd på sentrale saksbehandlingsregler, er rimelig at staten dekker de merkostnader som parten eller partene blir påført. Departementet er enig med utvalget i at dette bør omfatte tilfellene hvor retten ikke var lovlig sammensatt, og hvor en avgjørelse er avsagt mot en part som ikke har møtt, og som ikke har vært lovlig innkalt. I motsetning til utvalget mener departementet at henvisningen ikke bør omfatte mangler ved avgjørelsen som hindrer prøving av anken.
Spørsmålet er videre hvilken terskel - aktsomhetsnorm - hovedregelen i lovforslaget skal knesette. Departementet er enig med utvalget i at det er naturlig å se hen til det vurderingstemaet som skadeserstatningsloven § 2-1, jf. "om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt". Imidlertid ser departementet det - som utvalget - slik at en her må foreta en nærmere vurdering av de situasjoner regelen skal regulere, for å kunne fastslå den nærmere terskelen.
Generelt slutter departementet seg til utvalgets standpunkt om at terskelen må ligge lavere enn den som praktiseres etter domstolloven §§ 200 og 201. Men departementet er enig i Høyesteretts og Dommerforeningens innvendinger om at kriteriet "klart uforsvarlig forhold" vil kunne medføre at terskelen i praksis vil ligge høyere enn det som er utvalgets intensjon. Departementet foreslår etter dette formuleringen "vesentlig å bebreide" som angivelse av ansvarsterskelen, uten at dette innebærer en realitetsendring i forhold til utvalgets forslag.
Ansvarsnormens innhold vil måtte variere noe etter hvilken form for feil det eventuelt er tale om. Et særskilt typetilfelle er hvor retten begår realitetsfeil. Etter departementets mening bør ansvar her kun bli aktuelt i særlige tilfelle hvor det foreligger klart uforsvarlig rettsanvendelse.
Utvalget mener at det ikke er grunnlag for å gi en generell regel om sikkerhetsstillelse. En alminnelig regel om dette vil for mange representere en slik hindring for å reise sak at det vil kunne være i strid med EMK. Det bør heller ikke gis en regel om sikkerhetsstillelse ved åpenbart uholdbare søksmål eller ved anvendelse av rettsmidler.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag vedrørende sikkerhetsstillelse.
Komiteen vil fremheve viktigheten av å holde sakskostnadene ved domsbehandling på et så lavt nivå som mulig. Ordningen med småkravsprosess, gruppesøksmål, plikter for partene før sak reises og økt dommerstyring vil etter komiteens mening bidra til å redusere kostnadsnivået og dermed terskelen for den enkelte til å anlegge søksmål. Det er dessuten viktig at tvistelovens sakskostnadsregler utformes ut fra prinsipper om rettferdighet/rimelighet, enkelhet og forutberegnelighet.
Det er etter komiteens mening rimelig at den part som fullt ut eller i det vesentlige vinner saken, som hovedregel får erstattet sine saksomkostninger. Det oppstilles imidlertid et viktig unntak fra denne hovedregelen i § 20-2 tredje ledd.
Komiteen mener at erstatning for sakskostnader som hovedregel skal dekke alle nødvendige kostnader som den parten som vinner helt eller i det vesentlige har hatt ved saken. Proporsjonalitetsprinsippet begrenser imidlertid de sakskostnader som kan kreves erstattet. Prinsippet innebærer at domstolene i større grad enn etter gjeldende rett kan - og bør - påvirke kostnadsnivået. Etter komiteens oppfatning utgjør proporsjonalitetsvurderingen et effektivt virkemiddel for at domstolene skal kunne bidra til å holde kostnadsnivået i sivile saker på et forsvarlig lavt nivå. Det er viktig at domstolene aktivt anvender denne muligheten for kostnadskontroll.
Komiteen vil påpeke at hvorvidt unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd skal komme til anvendelse vil bero på en konkret skjønnsmessig avgjørelse. Komiteen vil dog fremheve at rammen for de hensyn som det kan legges vekt på etter § 20-2 tredje ledd må trekkes relativt vidt. Det kan for eksempel legges vekt på at en part har tilsidesatt sine plikter etter §§ 5-2 til 5-4, at saken har betydning ut over den aktuelle sak for den ene parten, at saken gjelder et typisk forbrukerspørsmål, at det hadde stor velferdsmessig betydning for den ene part å få prøvd saken og at det foreligger vesentlig ressursulikhet mellom partene. Det vesentlige ved den konkrete lovanvendelse vil være å finne frem til et resultat som fremstår som rettferdig og rimelig.
Komiteen viser til at forslaget nedenfor til § 20-2 ny bokstav c, er en presisering av at en må ta hensyn til den konsekvens saken har for de respektive parter, og at partene i en rettsprosess kan ha svært ulike utgangspunkt og muligheter for å bære den vinnende parts saksomkostninger. Det bør i forbindelse med dette nye tillegget påpekes at en spesielt skal legge vekt på om den vinnende part er stat, kommune eller annen sterk motpart. Det vil i disse tilfeller ofte være en stor grad av styrkeforhold mellom partene.
Komiteen vil påpeke den viktige rollen domstolen har som kontrollør av offentlig forvaltning. I den sammenheng vil det ofte være en relativt sett svakere part som står imot det offentlige. Det offentlige har et særskilt ansvar for at slike saker får en mulighet til å bli kontrollert. En forutsetning for dette er at den svakere part tør å fremme saken for domstolskontroll.
Komiteen ser at ved saker i forhold til sterke motparter så som forsikringsselskap, banker med mer, vil man også raskt kunne se en vesentlig forskjell i styrkeforholdet mellom partene. Risikoen for å måtte dekke motpartens saksomkostninger kan i den sammenheng medføre betydelig rettstap for enkelte.
På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, følgende forslag:
"Tvisteloven § 20-2 tredje ledd skal lyde:
Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at når en part taper en sak, er det i utgangspunktet denne som må betale motpartens salær. I noen tilfeller kan han fritas fra denne plikten. Disse medlemmer mener at det i noen tilfeller må være lettere å få fritak for å dekke motpartens salær enn det Regjeringen har foreslått i § 20-2, særlig i forhold til saker av velferdsmessig betydning. Det må legges vekt på motpartens ressurser og rimeligheten av å reise søksmål. Disse medlemmer ønsker derfor en noe videre adgang til å slippe disse saksomkostningene og fremmer følgende forslag:
"Tvisteloven § 20-2 tredje ledd skal lyde:
Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret hvis gode grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
d) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
e) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak."
Komiteen er enig med departementet i at særlig kostbar bistand som hovedregel ikke bør kunne kreves erstattet. Videre støtter komiteen forslaget om å lovfeste en parts rett til godtgjøring for eget arbeid og forslaget om en utvidet plikt for prosessfullmektigene til å fremlegge sakskostnadsoppgave.
Komiteen støtter departementets forslag til endring i rettsgebyrloven § 2 annet ledd. Forslaget innebærer at sideutgifter som er forårsaket av sakens prinsipielle betydning for den ene parten, kan pålegges denne parten å betale. Komiteen er videre enig med departementet i at det ikke er behov for en særregel om sakskostnader i forbrukertvister. Den generelle unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd gir etter komiteens mening tilstrekkelig hjemmel for å finne rimelige løsninger i saker av denne type. Tvisteloven §§ 20-2 og 20-3, jf. menneskerettsloven § 3, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 13, gir dessuten tilstrekkelig hjemmel for dekning av sakskostnader i saker som gjelder brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Komiteen er enig med departementet i at staten i flere tilfeller enn i dag bør erstatte sakskostnader som en part eller partene påføres som følge av feil ved rettens behandling av saken. Komiteen støtter forslaget til tvisteloven § 20-12 og viser til merknadene til bestemmelsen i proposisjonen.
Komiteen er enig med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å innta en generell regel om sikkerhetsstillelse i tvisteloven. Årsaken til dette er at en regel av denne type vil kunne utgjøre en slik hindring for å reise sak at det vil kunne være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.