Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

19. Rettskraft og gjenåpning

Med rettskraft menes at en dom eller en annen rettsavgjørelse innebærer en endelig løsning av det rettsforhold som er oppe til avgjørelse. I nær sammenheng med rettskraftreglene står det ekstraordinære rettsmiddel gjenopptakelse. Det sentrale lovgivningspolitiske mål ved utformingen av reglene om rettskraft og gjenåpning er å få en hensiktsmessig regulering av avgjørelsers endelige og bindende virkning.

Rettskraftreglene kan lovteknisk utformes på to prinsipielt forskjellige måter: Den ene er å knesette dem i en relativ knapp lovtekst. Da vil de mange detaljspørsmålene som oppstår om rettskraftens rekkevidde, bli henvist til en videre utvikling i rettspraksis og teori. Alternativet er en mer detaljert lovregulering, hvor det i en mer kasuistisk form gis detaljerte regler om rettskraftens rekkevidde. Om dette spørsmålet uttaler Tvistemålsutvalget følgende:

"Utvalgets foreløpige standpunkt er at man i det alt vesentlige bør videreføre gjeldende rett forankret i en nokså knapp lovtekst, og at det er vanskelig å komme utenom at mange detaljspørsmål knyttet til rettskraftens rekkevidde fortsatt må henvises til videre utvikling i rettspraksis og teori. "

Departementet slutter seg i all hovedsak til utvalgets overordnede standpunkt til lovteknisk løsning for rettskraftreglene. På enkelte punkter er det likevel grunn til å foreta visse presiseringer og utbygginger av dagens regelsett.

Når en avgjørelse ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler, er avgjørelsen rettskraftig, jf. tvistemålsloven § 161 første ledd. Dette betegnes som formell rettskraft.

Tvistemålsutvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i tvistemålsloven § 161 første ledd. Utvalget konkluderer med at de materielle rettskraftvirkninger fortsatt bør inntre ved utløpet av de ordinære rettsmiddelfrister. Videre foreslår utvalget at særregelen for det tilfelle at dommen ikke kan påankes uten tillatelse, ikke videreføres.

Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med utvalgets forslag.

Når det gjelder hvilke avgjørelser som bør ha rettskraft, foreslår utvalget ingen endringer i dagens rettstilstand. Utvalget foreslår en nærmere regulering i tvisteloven bare når det gjelder rettskraftvirkningene av utenlandske avgjørelser. Når det gjelder sivile krav om erstatning eller oppreisning på grunn av en handling som saksøkte er frifunnet for i en tidligere straffesak, foreslår utvalget ikke noen begrensninger av fornærmedes rett til å fremme sitt krav mot den påståtte gjerningsmannen i en egen sivil sak.

Departementet er enig med utvalget i at det som utgangspunkt ikke er naturlig å fastsette i tvisteloven hvilke avgjørelser som har rettskraft, og hva som er rettskraftvirkningene av ulike avgjørelser. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at rettsforlik fortsatt bør ha rettskraft. Departementet er videre enig med utvalget i at rettskraftvirkningene av utenlandske avgjørelser bør reguleres i loven, og at det ikke er aktuelt å begrense fornærmedes rett til å fremme sitt krav mot den påståtte gjerningsmannen i en sivil sak.

Tvistemålsutvalget foreslår at rettskraftens positive side - prejudisialfunksjonen - skal fremgå av en alminnelig bestemmelse om hva det innebærer at dommen er rettskraftig. I utredningen drøfter utvalget om det er nødvendig å opprettholde en egen bestemmelse om negativ rettskraft. Utvalget peker på at samme løsning langt på vei vil følge ved anvendelse av den alminnelige regel om rettslig interesse som vilkår for søksmål, men uttaler videre:

"Selv om det er en sammenheng mellom reglene om negativ rettskraft og rettslig interesse, er utvalgets standpunkt at negativ rettskraft bør holdes som egen avvisningsregel. I lovutkastet § 21-13(3) er det inntatt en negativ rettskraftregel. "

Departementet peker på at man tilsynelatende ville oppnå en forenkling, iallfall i regelverket, ved å sløyfe rettskraftens avvisningsfunksjon. Som Tvistemålsutvalget peker på, ville nok noen søksmål i stedet bli avvist på grunn av manglende rettslig interesse for saksøkeren. I andre saker vil prejudisialfunksjonen gjøre at den nye saken automatisk får samme utfall som den gamle. Man må likevel regne med en del saker hvor det kan være uklart hvor langt prejudisialfunksjonen strekker seg. På denne bakgrunn synes det grunn til å anta at avvisningsfunksjonen i praksis vil gi den som har vunnet første sak, noe bed­re vern mot en ny prosess. Departementet slutter seg etter dette til utvalgets vurderinger og forslag.

De objektive grenser for den materielle rettskraft bestemmer hva som ble rettskraftig avgjort i dommen. Rettskraften omfatter kun det krav som ble bindende avgjort i saken. Anlegges ny sak om det samme kravet mellom de samme partene, må saken avvises, jf. tvistemålsloven § 163 første ledd.

I forhold til spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort, foreslår Tvistemålsutvalget at den rettstilstanden som har festnet seg på grunnlag av tvistemålsloven, videreføres uten endringer av betydning. Vedrørende spørsmålet om rettskraftens rekkevidde ved utleverings- og fravikelsesdommer, anser Tvistemålsutvalget gjeldende rett for usikker, men mener at de beste grunner taler for å anse besittelsesspørsmålet for å være et selvstendig rettsforhold i disse tilfellene, slik at det bakenforliggende rettighetsforhold ikke blir rettskraftig avgjort. Utvalget foreslår ikke noen endringer i adgangen til å gå til ny sak på bakgrunn av etterfølgende rettsfakta.

I spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort, mener departementet at den rettstilstanden som har etablert seg på grunnlag av tvistemålsloven § 163 første ledd, bør videreføres uten endringer av betydning. Departementet er enig med utvalget i at dette spørsmålet - som i dag - skal løses ved en totalbedømmelse.

I forhold til spørsmålet om hvor langt rettskraftvirkningene av utleverings- eller fravikelsesdommer rekker, slutter departementet seg til utvalgets vurderinger og standpunkt om at det bare er selve utleverings- eller fravikelsesplikten som blir rettskraftig avgjort.

Departementet er enig i Tvistemålsutvalgets vurderinger i tilknytning til spørsmålet om avledet rettskraft for betinget avgjorte rettsforhold og slutter seg til utvalgets forslag om å ikke foreta noen uttrykkelig lovregulering av dette. I spørsmålet om hvilken adgang det skal være til ny sak basert på etterfølgende omstendigheter (nye rettsfakta), slutter departementet seg til utvalgets vurderinger og forslag.

Et omstridt spørsmål er hvilken adgang det er til å få prøvd på ny spørsmål som er avgjort i en dom, når det etter dommen inntrer nye forhold som rokker ved forutsetninger som dommen bygger på. Tre alternative løsninger kan tenkes: Etterfølgende forutsetningssvikt kan omfattes av reglene om gjenopptakelse, etterfølgende forutsetningssvikt kan gi adgang til ny sak, eller etterfølgende forutsetningssvikt gir verken adgang til gjenopptakelse eller ny sak. I juridisk teori er det alminnelig oppslutning om å søke veiledning i den alminnelige lære om at rettskraften ikke omfatter etterfølgende rettsfakta, slik at det ved slike etterfølgende bristende forutsetninger som her behandles, er anledning til å anlegge ny sak. Dette standpunktet har imidlertid hatt en svak forankring i rettspraksis inntil helt nylig. Den foreliggende rettspraksis er ikke entydig, og avgjørelsene er til dels vanskelige å forene.

Utvalget fremhever at innrettelses-, konsekvens- og harmoniseringshensyn tilsier at det må stilles strenge krav til grunnlaget for å sette en rettskraftig dom til side på grunn av bristende forutsetninger. Utvalget ser et klart behov for en uttrykkelig regulering av vilkårene for å reise endringssak på dette grunnlag.

Utvalget konkluderer for det første med at det ikke bør foretas en nærmere regulering av adgangen til ny sak i de alminnelige prosessbestemmelser om rettskraft. Dersom adgangen til revisjon av dommer på grunn av endrede faktiske forutsetninger skal løses ved prosessuelle virkemidler, er det en bedre løsning å gjøre dette gjennom reglene om gjenåpning enn ved egne rettskraftregler. Som et alternativ eller supplement til regler om gjenåpning kan en gi nye materielle revisjonsregler på de mest aktuelle rettsområdene.

Utvalget uttrykker sterk tvil om hvilken løsning som bør foretrekkes. Utvalget konkluderer under tvil med at det ikke vil fremme et forslag til en generell regel om gjenåpning på grunn av etterfølgende omstendigheter. Utvalget påpeker at det er en vesentlig premiss for utvalgets standpunkt at det finnes andre måter å løse disse problemstillingene på. Konklusjonen er at det bør gis materielle revisjonsregler for virkningen av bristende faktiske forutsetninger på de mest aktuelle rettsområdene.

Departementet er enig med utvalget i at rettstilstanden om spørsmålet er uklar. Hovedspørsmålet er om det bør åpnes for ny prøving dersom det viser seg at rettens prognoser om framtiden slår feil. Et benektende svar bør få uttrykk gjennom rettskraftreglene. Med et bekreftende svar kan ny prøving tenkes å skje på to måter: enten ved gjenåpning eller ved å tillate ny sak.

Departementet deler langt på vei utvalgets vurderinger og konklusjon i forhold til en regulering gjennom gjenåpningsreglene. I likhet med utvalget mener departementet at det taler tungt mot en generell gjenåpningsregel at den vil innebære en prinsipiell utvidelse av gjenåpningsinstituttet og kunne medføre utilsiktede resultater. Departementet går på denne bakgrunn inn for at reglene om gjenåpning ikke brukes til å sikre adgang til ny prøving ved etterfølgende bristende forutsetninger.

På den annen side går departementet heller ikke inn for en generell regulering av adgangen til ny sak i rettskraftreglene. En slik regulering vil bli for generell og gi liten veiledning.

Vurderingen av spørsmålet om ny prøving ved etterfølgende bristende forutsetninger bør etter departementets syn variere med hvilken sakstype det gjelder, og med hva slags forhold som har endret seg. Departementet foreslår på denne bakgrunn en kombinert løsning med hovedvekt på materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper, supplert med en begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftreglene.

Spørsmålet er videre på hvilke rettsområder det bør gis materielle revisjonsregler. Departementet mener det er viktigst med avklaring om erstatning for framtidige utgifter som følge av personskade, erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning. Her vil det bare bli fremmet forslag om revisjon av slike personskadeerstatninger.

Tvistemålsutvalget har utformet lovskisser til tilføyelser i skadeerstatningsloven. Utvalgets lovskisser har den danske lov om erstatningsansvar § 11 som forbilde.

Departementet har vurdert å utforme forslaget i tråd med de endringer som er gjort i Danmark, men er blitt stående ved å knytte nye omstendigheter til "skadelidtes helse". Den danske regelen vil ikke kunne fungere på samme måte i Norge. Med de gjeldende norske skjønnsmessige utmålingsregler ville den gi adgang til å ta opp saken på nytt i en rekke tilfeller der den etter de standardiserte erstatningsutmålingsreglene i Danmark ikke åpner for det. Departementet vil imidlertid eventuelt overveie å komme tilbake til spørsmålet i samband med oppfølgingen av NOU 1994:20 Personskadererstatning, der også nye standardiserte erstatningsregler vil bli vurdert.

Departementet viser til at det ikke gjør seg gjeldende slike velferdshensyn ved skade og ulempe på fast eiendom som ved personskade, og vil derfor ikke foreslå noen generelle regler om endring av erstatning for skade og ulempe på fast eiendom.

Slik departementet ser det, er det behov for en mer begrenset regel om rettskraftvirkningene ved visse særskilte typer forutsetningssvikt. Departementet sikter her til de tilfeller hvor dommen bygger på en forutsetning om en bestemt avgjørelse i en annen rettssak eller av en annen offentlig myndighet. Det bærende hensyn bak en slik begrenset regulering av rettskraftvirkningene er at det offentliges forskjellige organer bør identifiseres med hverandre. Den begrensningen som foreslås, bør gjelde både avvisningsfunksjonen og prejudisialfunksjonen.

Etter departementets vurdering må adgangen til ny sak i slike tilfelle forutsette at det etterfølgende forvaltningsvedtaket eller rettsavgjørelsen treffes innen en viss tid. Departementet foreslår her en tidsramme på ti år.

Det forekommer ikke sjelden at en saksøkt gjør gjeldende et motkrav til forsvar mot det hovedkrav som saksøkeren krever dom for. For det tilfelle at innsigelsen fører fram, bestemmer tvistemålsloven § 163 annet ledd at motkravet er rettskraftig avgjort så langt det er brukt til motregning. For et eventuelt overskytende beløp står partene fritt til å reise ny sak. Utvalget foreslår at særbestemmelsen i tvistemålsloven § 163 annet ledd ikke blir videreført. Utvalget ser dette i sammenheng med at forslaget til regler om kumulasjon vil gi saksøkte en helt fri adgang til å kreve dom for motkrav.

Departementet er blitt stående ved å følge utvalgets forslag. Dersom noen av partene ønsker rettskraftig avgjørelse av motkravet, vil de etter lovforslaget alltid kunne gjøre det. Har de latt det være, skaper det klarest linjer at motkravet ikke er rettskraftig avgjort.

Hovedregelen er at en avgjørelse som har rettskraftvirkninger bare er bindende for partene i saken. Det er den formelle partsstilling som er avgjørende, og ikke hvem som reelt har interesse i saken. Fra hovedregelen er det ingen unntak i forhold til rettskraftens negative funksjon (avvisningsfunksjonen). Imidlertid er det enkelte unntak fra denne hovedregelen når det gjelder rettskraftens positive funksjon (prejudisialfunksjonen). For det første må det gjøres unntak for avgjørelser som gjennom særlige rettsregler er fastsatt å "virke for og mot alle" eller skal være bindende for bestemte tredjepersoner. Slike avgjørelser har utvidet rettskraft. For det annet må det gjøres unntak for avledet subjektiv rettskraft.

Utvalget foreslår å videreføre dagens hovedregel om at dommen bare er bindende for partene i saken, og å la denne regelen komme direkte til uttrykk i loven.

Utvalget foreslår å gi en generell regel om avledet rettskraft som de mange enkeltanvendelsene av avtalesynspunktet kan forankres i. Utvalgets forslag kodifiserer og viderefører gjeldende rett som i det vesentlige er ulovfestet.

Utvalget drøfter spørsmålet om det er behov for en nærmere regulering av rettskraftens subjektive rekkevidde ved søksmål fra representative organisasjoner og ved søksmål om kollektive rettigheter. I forhold til foreningssøksmål finner utvalget at det ikke er særlig behov for en særregel. Om de tilfeller hvor saken er ført av en organisasjon eller enkeltperson som anses tilstrekkelig representativ for gruppen av rettighetshavere, uttaler utvalget:

"Dette ville bli en form for gruppesøksmål med utvidet rettskraftvirkning. Utvalget anser spørsmålet for å være vanskelig, men heller foreløpig til at behovet for en kollektiv løsning ikke bør dekkes ved hjelp av rettskraftreglene."

Departementet er i all hovedsak enig i utvalgets vurderinger. Hovedregelen om at avgjørelsen bare er bindende for partene, bør komme klart til uttrykk i loven. Departementet ser det også som en klar fordel med en sammenfattende regel om avledet rettskraft slik Tvistemålsutvalget foreslår.

Departementet er åpen for at en avgjørelse kan ha utvidet rettskraft i noe større utstrekning enn etter gjeldende rett. Departementet er imidlertid enig med Tvistemålsutvalget i at det er vanskelig å utforme generelle regler om dette, og mener at utviklingen må overlates til teori og praksis eller til regulering i spesiallovgivningen.

Departementet følger etter dette opp utvalgets forslag til regler om rettskraftens subjektive grenser.

En rettskraftig avgjørelse vil kun i svært begrenset grad kunne kreves overprøvd. Gjenopptakelse er en sikkerhetsventil, hvor hovedbegrunnelsen er å forhindre særlig støtende utslag av rettskraftvirkningene av domstolers avgjørelser.

Tvistemålsutvalget uttaler blant annet følgende:

"Skal domstolene fylle sin funksjon som konfliktløser, er det nødvendig at konflikter også virkelig blir løst en gang for alle. En vid adgang til å ta saken opp igjen, ville undergrave hele idéen med rettskraft som nødvendig egenskap ved domstolsavgjørelser.

Vilkårene for gjenåpning av en endelig avsluttet sak må derfor fortsatt være snevre og i alminnelighet forbeholdt unntakstilfeller hvor det ville vært støtende om det ikke var en mulighet for overprøving.

[...]

Slik utvalget ser det, må vilkårene for gjenåpning fortsatt bero på en avveining mellom slike status quo-hensyn som begrunner rettskraftreglene, og hensynet til den part som er blitt skadelidende ved en uriktig dom. Innrettelseshensynet får normalt større vekt jo lengre tid som går."

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og utgangspunkter her.

Tvistemålsloven anvender begrepet "gjenoptagelse". Tvistemålsutvalget foreslår å erstatte "gjenopptakelse" med "gjenåpning". "Gjenåpning" er en bedre betegnelse og gir riktigere assosiasjoner til å åpne en lukket og avsluttet sak.

Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med utvalgets forslag. Spørsmålet om å endre betegnelsen i straffeprosessloven vil departementet komme tilbake til sammen med andre endringer som tvisteloven gir foranledning til.

Etter tvistemålsloven skal begjæring om gjenopptakelse avgjøres av den samme domstol som har avsagt den avgjørelse som angripes. Dersom saken er behandlet fullt ut i flere instanser, skal begjæringen settes fram for den rett som har dømt i øverste instans. Utvalget konkluderer med at gjenåpning bør skje ved en sideordnet domstol.

Departementet er enig med utvalget i at gjenåpningsbegjæringene i sivile saker ikke bør behandles av et sentralisert (forvaltnings)organ. Departementet slutter seg også til utvalgets vurderinger og konklusjon når det gjelder alternativet å legge gjenåpningsbegjæringer til en overordnet domstol. Departementet er enig med utvalget i at den bærende begrunnelse for at en sideordnet domstol - og ikke som nå den samme domstol - skal behandle gjenåpningsbegjæringen, er å motvirke mistanke om at den som tar stilling til begjæringen, bevisst eller ubevisst lar kollegiale hensyn eller hensynet til domstolenes prestisje påvirke avgjørelsen. På denne bakgrunn fremmer departementet forslag i overensstemmelse med utvalgets forslag.

Gjenopptakelse kan anvendes mot rettskraftige dommer. Etter tvistemålsloven § 415 kan kjennelser som innebærer en avslutning av saken eller en selvstendig del av den, gjenopptas.

Utvalget foreslår at anvendelsesområdet for gjenåpning i hovedsak bør være det samme som for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §§ 405 og 415. Utvalget foreslår at en begjæring om gjenåpning bare skal kunne rettes mot den avgjørelse som endelig har avsluttet domstolenes behandling av saken eller en selvstendig del av den.

Utvalget foreslår - som nå - at prosessledende avgjørelser ikke bør kunne gjenåpnes. Utvalget ser heller ingen grunn til å beholde dagens særregel om gjenopptakelse av alle avgjørelser som Høyesteretts kjæremålsutvalg treffer. Heller ikke midlertidige avgjørelser bør kunne angripes ved gjenåpning. Utvalget foreslår at det åpnes for gjenåpning av avgjørelser som forkaster en begjæring om oppfriskning.

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.

Hva som kan danne grunnlag for gjenopptakelse (gjenopptakelsesgrunn), følger av tvistemålsloven §§ 405-407. Skjematisk kan grunnlagene deles i to hovedkategorier; nye opplysninger om faktiske forhold og ulike former for rettergangsfeil. En særlig bestemmelse gir adgang til gjenopptakelse hvor en avgjørelse er i strid med den forståelse av folkeretten som er lagt til grunn av en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomité, eller at saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen har vært traktatstridig.

Utvalget foreslår en alminnelig regel om at gjenåpning ikke skal finne sted dersom det må antas at en gjenåpning av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten. Utvalget foreslår at det som nedre grense for gjenåpning på grunn av rettergangsfeil kreves at det er en rimelig mulighet for at forholdet har hatt betydning. Videre foreslår utvalget som en alminnelig begrensning i adgangen til gjenåpning at det må være tale om nye omstendigheter. Utvalget foreslår også at forhold som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære behandling, eller ved anke eller begjæring om oppfriskning, ikke bør gi adgang til gjenåpning.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilket tidspunkt man bør ha for øye ved utformingen av vilkårene for gjenåpning. Tvisteloven bør legge vekten på en vurdering av utsiktene til at begjæringen vil medføre realitetsendring av betydning ut fra forholdene på det tidspunktet begjæringen settes fram. Departementet er enig i at ikke hvilken som helst endring bør åpne for gjenåpning.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om hvilken sannsynlighetsgrad som må foreligge i forhold til rettergangsfeilens betydning for avgjørelsens innhold, og videreføring av reglene om at gjenåpning er avskåret hvis forholdet har eller burde ha vært påberopt under saken.

Utvalget foreslår i det vesentligste en videreføring av gjeldende rett om hvilke saksbehandlingsfeil eller andre feil ved rettergangen som kan begrunne gjenåpning.

Etter praksis oppstilles det et krav om rimelig sannsynlighetsovervekt når det ved prøvingen av begjæringen tas stilling til om det er begått en straffbar handling. Utvalget foreslår å bruke som kriterium skjellig grunn til mistanke om straffbar handling, slik at vurderingen forankres i et tema som er velkjent i straffeprosessen. Utvalget foreslår å videreføre begrensningen om at et straffbart forhold som vedkommende er frifunnet for, ikke skal kunne påberopes som grunnlag for gjenåpning.

Etter gjeldende rett vil det ikke gi grunnlag for gjenopptakelse i sivile saker at dommen er basert på feil rettsanvendelse. Etter straffeprosessloven § 392 kan imidlertid en straffesak gjenopptas til gunst for domfelte "når Høyesterett har fraveket en lovtolking som den tidligere har lagt til grunn, og som dommen bygger på." Tvistemålsutvalget har vurdert en tilsvarende regel for sivile saker, men konkluderer med at en slik regel ikke bør innføres. Det foreslås å videreføre dagens regler om brudd på folkerettlige regler som grunn for gjenåpning.

Departementet er enig med utvalget i at en ved reglene om gjenåpning på grunn av feil i rettergangen i hovedsak bør videreføre gjeldende rett. Utvalget foreslår som nevnt å bruke kriteriet "skjellig grunn til mistanke" i forhold til hvilken grad av sannsynlighet som kreves, når det anføres at en straffbar handling er begått. Forslaget innebærer en viss oppmyking i forhold til gjeldende rett, der det kreves rimelig sannsynlighetsovervekt. Departementet er enig i at det her er et behov for en viss justering av kravet til sannsynlighet. Departementet går inn for at det i disse tilfellene er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at det er begått en straffbar handling når dette anføres som grunnlag for gjenåpning, og at utvalgets forslag følges opp.

For øvrig fremmer departementet forslag i samsvar med utvalgets forslag.

Den mest praktiske gjenopptakelsesgrunnen er nye opplysninger om faktiske forhold. Som fremholdt må reglene ses i sammenheng med rettskraft­reg­lene. Disse regelsettene må etter departementets vurdering tilpasses hverandre, slik at de totalt sett gir en hensiktmessig regulering av rettsavgjørelsers bindende virkning.

Utvalget finner det klart at det ikke er grunn til å innskrenke adgangen til gjenåpning på grunn av nye opplysninger i forhold til gjeldende rett. Adgangen til gjenåpning på grunnlag av opplysninger om faktiske forhold som forelå som en realitet da saken ble avgjort, bør utvides noe. Utvalgets forslag om utvidelse av lengstefristen til ti år innebærer dermed en utvidelse.

Utvalget mener også at de materielle vilkårene bør lempes noe. Det foreslås som nytt kriterium at avgjørelsen "høyst sannsynlig" ville blitt en annen, og ikke slik som etter gjeldende rett at de nye opplysningene nødvendigvis må lede til en endring.

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.

Adgangen til gjenopptakelse er underlagt nærmere tidsfrister. Begjæringen må fremsettes innen tre måneder etter at parten fikk vite om gjenopptakelsesgrunnen. Det er en lengstefrist på fem år fra dommen ble avsagt, men ti år for de tilfeller hvor en part ikke møtte ved behandlingen og hadde gyldig forfall.

Tvistemålsutvalget foreslår å videreføre ordningen med to sett frister som tvistemålsloven opererer med. Fristen på tre måneder for å fremsette begjæringen er foreslått forlenget til seks måneder. Uaktsomhet foreslås likestilt med positiv kunnskap. Utvalget foreslår videre at den alminnelige lengstefristen forlenges til ti år.

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.

Tvistemålsloven oppstiller nærmere krav til gjenopptakelsesbegjæringens form og innhold. Det første trinnet i behandlingen av begjæringen er en foreløpig prøving. Dersom retten kommer til at det er åpenbart at den påberopte gjenopptakelsesgrunn ikke kan føre fram, skal begjæringen forkastes. Ellers skal retten henvise saken til ny behandling eller foreløpig beslutte bevisopptak.

Etter Tvistemålsutvalgets vurdering er tvistemålslovens behandlingsregler ikke spesielt hensiktsmessige. Det er for lite fleksibelt at begjæringen må henvises til full hovedforhandling med mindre det er åpenbart at den må avvises eller forkastes. Utvalget uttaler:

"Etter utvalgets oppfatning er det en bedre løsning at man i den utstrekning det er mulig avgjør begjæringen om gjenåpning særskilt, før man i tilfelle behandler gjenåpningssaken."

Utvalget foreslår at dersom saken gjenåpnes, skal de alminnelige reglene for sakstypen få anvendelse. Det bør også være adgang til felles behandling av begjæringen om gjenåpning og det materielle krav som er tvistegjenstand.

For begjæringer om gjenåpning av avgjørelser ved Høyesterett foreslås enkelte særregler om adgang til å henvise saken helt eller delvis til lagmannsretten.

Det er behov for en adgang til å kunne avvise eller forkaste begjæringer om gjenåpning uten ytterligere behandling, jf. NOU § 13-9. Bestemmelsen forutsettes reservert for de tilfellene hvor det er klart at det ikke er behov for ytterligere opplysninger.

Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.

Komiteen støtter departementets vurdering av at det som hovedregel ikke bør være adgang til flere søksmål om de samme spørsmål mellom de samme parter. Komiteen vil understreke at kun nye bevis eller rettsfakta vil kunne gi adgang til ny sak, og slutter seg til departementets vurderinger.

Komiteen slutter seg til departementets syn på spørsmålet om det bør åpnes for ny prøving når det viser seg at rettens prognoser om fremtiden slår feil. Reglene om gjenåpning bør ikke brukes til å sikre adgang til ny prøving, og rettskraftreglene bør heller ikke omfatte en generell regulering av denne adgangen. Komiteen er enig i at det i stedet bør gis materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper, supplert med en begrenset regulering av særskilte typetilfeller i rettskraftreglene.

Komiteen slutter seg til at begrepet gjenopptakelse i loven erstattes med gjenåpning. Komiteen er også enig i at en sideordnet domstol bør behandle begjæringer om gjenåpning. Det vil motvirke en mistanke om at avgjørelsen vil bli påvirket av domstolens eller nære kollegers prestisje. Komiteen er videre enig med departementet i at det ved avgjørelsen om gjenåpning bør legges vekt på utsiktene til at begjæringen vil medføre realitetsendring av betydning for parten. Fristene for gjenåpning bør forlenges i samsvar med departementets forslag.

Forrige kapittelNeste kapittel