18. Spesielle tiltak for å sikre en rasjonell saksavvikling. Midlertidig sikring
- 18.1 Sammendrag
- 18.1.1 Forening av flere krav og søksmål og andre parters inntreden
- 18.1.2 Hjelpeintervensjon - partshjelp m.m.
- 18.1.3 Oppdeling av saken
- 18.1.4 Tingretten som hurtigdomstol ved krav om midlertidig sikring
- 18.1.5 Styring av sakens framdrift - spesielle tiltak
- 18.1.6 Innpassing av reglene om midlertidig sikring i tvisteloven
- 18.2 Komiteens merknader
Tvistemålsloven har flere sett regler som gjelder prosessituasjoner som er mer komplekse enn en sak mellom to parter om ett krav. Formålet med reglene er å etablere en samlet og derved også prosessøkonomisk behandling av tvister hvor partene har flere krav mot hverandre, og hvor en eller flere personer har lignende krav mot en eller flere saksøkte eller på annen måte har rettslig interesse i sakens utfall.
Objektiv kumulasjon foreligger når saksøkeren i én og samme sak legger ned påstand om dom for flere krav eller rettsforhold mot samme saksøkte. Motsøksmål foreligger når saksøkte på sin side framsetter motkrav mot saksøkeren med påstand om selvstendig dom i samme sak. Subjektiv kumulasjon (eller prosessfellesskap) foreligger når det er flere parter på saksøker- eller saksøkte siden i én og samme sak. Etter tvistemålsloven § 98 første ledd kan retten forene flere saker til felles behandling og eventuelt felles pådømmelse.
Utvalget foreslår å samle reglene som åpner for mer komplekse prosessituasjoner, i ett kapittel. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende regler om objektiv kumulasjon - i forenklet form, samt en utvidelse i adgangen for saksøkeren til i samme sak å fremme flere krav mot saksøkte: Det skal være tilstrekkelig at den aktuelle domstolen er verneting for ett av kravene. Forslaget lemper også på kravet om "samme prosessform" ved at det skal være tilstrekkelig at kravene kan behandles av retten hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsreglene. Utvalget foreslår en helt generell adgang for saksøkte til å fremme krav mot saksøkeren i saken uten krav til at domstolen også må være rett verneting for saksøktes krav.
Utvalget foreslår en noe utvidet adgang til subjektiv kumulasjon og at reglene forenkles i forhold til nåværende lov. Tilsvarende som for objektiv kumulasjon skal det være tilstrekkelig at domstolen er rett verneting for krav mot én av de saksøkte, og det lempes på kravet om samme prosessform. Utvalget foreslår en generell adgang for tredjeperson til å tre inn i saken for tingretten når tredjeperson vil nedlegge selvstendig påstand, eller det krav som fremmes har så nær sammenheng med det opprinnelige kravet at det bør behandles i saken.
Utvalget foreslår at reglene om forening av saker videreføres med visse endringer. Det skal ikke lenger kreves at en av partene er part i alle saker. Det avgjørende bør heller være om sakene har slike likhets- og tilknytningspunkter at de ut fra forsvarlighets- eller hensiktsmessighetsbetraktninger bør behandles sammen.
Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig lovsystematikk å samle reglene om kumulasjon, forening av saker, partshjelp og prosessvarsel i ett kapittel.
Reglene om kumulasjon og forening av saker må videreføres i ny tvistelov. Det bidrar til en effektiv tvisteløsning at flere krav mellom de samme parter behandles samtidig, og at ett søksmål omfatter alle aktuelle parter med likeartede krav. I tråd med dette bør det gis mulighet til å trekke inn tredjepersoner også etter saksanlegg, og det bør være mulighet for tredjepersoner til å tre inn i saken. Departementet slutter seg til utvalgets forslag til forenkling av reglene og utvidelse av adgangen til kumulasjon. Departementet foreslår i likhet med utvalget at krav om obligatorisk mekling i forliksrådet ikke skal være til hinder for kumulasjon.
Lovforslaget § 15-3 om tredjepersoners adgang til å tre inn i saken som part innebærer ingen utvidelse av søksmålsadgangen for organisasjoner, foreninger og offentlige organ. Inntreden som part forutsetter søksmålsadgang etter lovforslaget, med andre ord at organisasjoner mv. kunne reist selvstendig sak om det som gir grunnlag for inntreden. Departementet anser det ikke aktuelt å utvide organisasjoners søksmålsadgang i ankeomgangen til å gjelde direkte representasjon for et medlem eller en forbruker. Organisasjoner mv. kan i slike tilfeller eventuelt opptre som partshjelper.
Departementet finner ikke grunn til å innta en egen bestemmelse om adgang til å overføre saker som er kumulert eller forent til felles behandling, til gruppesøksmål.
Etter tvistemålsloven § 75, jf. §§ 76-79 kan tredjeperson som har rettslig interesse i at den ene parten vinner, opptre til støtte for denne parten. Dette kalles hjelpeintervensjon, og tredjeperson som opptrer til støtte for en av partene, er hjelpeintervenient. Hjelpeintervenienten er ikke part i saken, men opptrer i saken og utøver visse rettigheter mer eller mindre på linje med en part. Loven sondrer mellom ordinære og sterke hjelpeintervenienter.
Utvalget finner ikke grunn til å beholde ordningen med sterk hjelpeintervensjon. Utvalgets forslag innebærer at det ikke vil være mulig å tre inn som part i ankeomgangen, slik en hjelpeintervenient har mulighet til. Utvalget foreslår å beholde ordningen med vanlig hjelpeintervensjon. Utvalget foreslår å endre betegnelsen på det som etter tvistemålsloven kalles hjelpeintervensjon, til "partshjelp".
Utvalget har vurdert om det bør åpnes for en generell adgang til partshjelp ut fra prejudikatsinteressen, men kommer til at det vil føre for langt.
Departementet er enig i at betegnelsen "partshjelp" bedre tilkjennegir innholdet i ordningen med hjelpeintervensjon og slutter seg til forslaget om ny betegnelse. Departementet foreslår i likhet med utvalget ikke å videreføre ordningen med sterk hjelpeintervensjon.
Departementet er enig med utvalget i at ordningen med vanlig hjelpeintervensjon bør videreføres. I likhet med utvalget finner departementet ikke grunn til å åpne for partshjelp ut fra prejudikatsinteressen i sin alminnelighet. Denne adgangen bør være forbeholdt organisasjoner, herunder foreninger, og offentlige organer i tråd med gjeldende rett. Departementet er som utgangspunkt enig i at adgangen for offentlige organer til å opptre som partshjelper bør være begrenset til organer med "oppgave å fremme særskilte interesser".
Gjeldende rett har ingen ordning som gir tredjepersoner adgang til å opptre som "amicus curiae" ("rettens venn") med innlegg til retten for å belyse spørsmål som retten har til behandling i en sak uavhengig av tredjepersonens interesse i et bestemt saksutfall. Departementet mener at en regel om adgang til å opptre som "rettens venn" kan være et nyttig tilskudd i vår prosessordning hvis den kan utformes uten at praktiseringen vil komplisere saksbehandlingen vesentlig. Dette kan oppnås om regelen begrenses til å gi adgang til å inngi skriftlig innlegg ved prosesskriv til belysning av allmenne interesser som synes aktuelle i saken. En slik adgang bør trolig begrenses til organisasjoner - herunder foreninger - innenfor rammen av deres formål, samt offentlige organer innenfor deres respektive ansvarsområder.
Tvistemålstvalget foreslår noen endringer i adgangen til oppdeling av forhandlingene og pådømmelsen i forhold til gjeldende rett. Utvalget foreslår for det første en helt generell adgang til oppdeling av forhandlingene. Retten skal kunne bestemme at forhandlingene foreløpig skal begrenses til ett eller noen av flere krav eller til ett eller flere tvistepunkter for et krav. For det annet foreslår utvalget at retten kan pådømme særskilt ett eller noen av flere krav som er fremmet i saken. Utvalget foreslår også en generell adgang til særskilt avgjørelse om en del av et krav. Utvalget foreslår imidlertid at det i enkelte tilfeller, hvor det er klart hensiktsmessig og begge parter samtykker, skal være adgang til særskilt avgjørelse av enkelte påstandsgrunnlag, selv om disse ikke leder til en avgjørelse av et krav.
Departementet er enig med utvalget i at adgangen til å dele forhandling og pådømmelse bør utvides. En forutsetning for å dele forhandlingen og pådømmelsen er at saken kan avvikles mer effektivt enn ellers. I denne forbindelse bør retten også legge vekt på prosessøkonomiske hensyn i vid forstand. Departementet er på denne bakgrunn ikke enig med Advokatforeningen i at ankefristen først skal starte når hele saken er avgjort. Et formål med oppdelingsadgangen er nettopp å legge til rette for at deler av saken kan bli avgjort på et tidligere tidspunkt enn andre sider av saken.
Hvorvidt det bør være adgang til å pådømme påstandsgrunnlag særskilt, kan avhenge av hvordan man avveier målet om en materielt riktig avgjørelse mot målet om en rask og billig saksbehandling. Departementet vil imidlertid understreke at denne avveiningen bare får betydning der saken pådømmes av flere dommere. Er dommerne i en sak som pådømmes med flere dommere, enige om et særskilt påstandsgrunnlag, er det ingen risiko for at det endelige saksutfallet vil bli påvirket av en særskilt pådømmelse av ett av påstandsgrunnlagene. Departementet mener at da bør retten ha mulighet til å treffe en særskilt avgjørelse om påstandsgrunnlaget. Adgangen til særskilt avgjørelse bør også omfatte spørsmålet om lovvalg. Dersom partene er enige om å få pådømt et påstandsgrunnlag særskilt, bør det også være adgang for retten til det slik utvalget foreslår.
Tvistemålsutvalget foreslår å legge til rette for en samtidig avgjørelse av krav om midlertidig sikring og det underliggende krav - hovedkravet - når dette tidsmessig er mulig og ikke andre tungtveiende hensyn taler mot det. Utvalget foreslår å ta inn nye bestemmelser om dette i tvangsfullbyrdelsesloven.
Departementet er enig i utvalgets hovedtanke om at hovedkravet bør kunne trekkes inn og pådømmes samtidig med sikringskravet når det er praktisk mulig og forsvarlig. For domstolene samlet sett og for partene vil ordningen innebære en mer effektiv saksavvikling. Departementet går derfor inn for å følge opp utvalgets forslag, jf. lovforslaget § 32-9.
En helt generell adgang til å få pådømt hovedkravet i samband med en avgjørelse om midlertidig forføyning kunne bli misbrukt, blant annet til å omgå krav om forliksmegling og til saksforberedelsen. Departementet er derfor enig i de vilkår for samtidig pådømmelse som utvalget foreslår. Dette vil blant annet innebære at det normalt ikke skjer noen samtidig og særlig hurtig pådømmelse dersom begjæringen om midlertidig forføyning blir forkastet fordi retten finner at det ikke foreligger noen sikringsgrunn. En annen forutsetning er at det ikke er nødvendig med annen saksforberedelse enn forføyningssaken gir, og at retten finner det forsvarlig med samtidig pådømmelse.
Lovforslaget § 32-9 fjerde ledd, om videreføring som egen sak for det tilfellet at hovedkravet likevel ikke blir pådømt samtidig, innebærer ikke at saken da skal gis prioritert behandling. Tanken er at det ikke skal være nødvendig å starte saken helt på nytt. Det er hensiktsmessig og prosessøkonomisk at det arbeidet som allerede er lagt ned i saksforberedelsen, kan videreføres når hovedkravet skal behandles i egen sak etter tvistelovens øvrige bestemmelser.
Under avviklingen av den enkelte sak kan det inntreffe en irregulær utvikling som gjør at den videre behandlingen forsinkes eller stopper opp. Tvisteloven må ha regler som sikrer sakens framdrift i disse tilfellene, slik at en part ikke kan trenere behandlingen og hindre pådømmelse. Departementet foreslår å samle reglene om styring av sakes framdrift ved slik irregulær utvikling i lovforslaget kapittel 16.
Tvistemålsutvalget peker på at grensen mellom utsettelse og omberammelse etter dagens regler er uskarp og foreslår at regler om utsettelse av behandlingen ikke blir videreført som eget institutt. Utvalget foreslår en noe videre adgang til å stanse en sak enn etter dagens regler. For situasjoner som i dag medfører at behandlingen av en sak utsettes, blir konsekvensen av forslaget at et rettsmøte omberammes, eller at partene får en fristforlengelse eller eventuelt en ny frist.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag, men foreslår en annen lovsystematikk enn utvalget.
Utvalget foreslår å videreføre tvistemålslovens regler om retting av mangelfulle prosesshandlinger. Utvalget foreslår at det i loven bør benyttes et uaktsomhetskriterium for å angi de subjektive vilkår.
Når det gjelder unnlatte prosesshandlinger foreslår utvalget et nytt felles rettsmiddel - "oppfriskning" - mot de prosessuelle forsømmelser som leder til at saken avsluttes, enten ved avvisning av et rettergangsskritt eller ved realitetsavgjørelse i form av uteblivelsesdom. Oppfriskning vil etter utvalgets forslag være avhengig av at parten hadde gyldig forfall og ikke kan bebreides for å ha unnlatt å søke om fristforlengelse eller omberammelse. Utvalget foreslår at oppfriskning skal kunne begjæres før forsømmelsen har ledet til avvisning eller uteblivelsesdom, samt i ettertid som et rettsmiddel mot kjennelse om avvisning eller uteblivelsesdom som er avsagt uten at retten har tatt standpunkt til spørsmålet om oppfriskning.
Utvalget foreslår en helt ny ordning med fristforelegg i lovutkastet. Fristforelegg skal være et pålegg fra retten til en part om å foreta en prosesshandling, under trussel om uteblivelsesvirkning hvis fristen oversittes. Når det gjelder frister som ikke er preklusive, foreslår utvalget at retten ved kjennelse skal kunne nekte prosesshandlingen utført hvis et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket.
Utvalget mener rettsmidlene har en unødvendig stor grenseflate og foreslår at det er gjenåpningsinstituttet som primært skal regulere adgangen til å ta saken opp igjen av grunner som partene først er blitt oppmerksom på etter utløpet av ankefristen. Utvalget foreslår at fristen for oppfriskning skal være én måned fra forsømmelsen ble begått eller fra forkynnelse av eventuell uteblivelsesavgjørelse. Utvalget foreslår at forhold som burde vært påberopt ved begjæring om oppfriskning, skal stenge for senere gjenåpning.
Departementet slutter seg til Tvistemålsutvalgets forslag om retting av mangelfull prosesshandling.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag til regler om virkningene av fristoversitting og møtefravær og om å etablere ett felles rettsmiddel mot forsømmelser. Departementet er også enig med utvalget i å innføre fellesbetegnelse på de forsømmelser som etter loven skal ha som virkning at saken avvises, og de som leder til realitetsdom basert på saksøkerens påstandsgrunnlag. Betegnelsen uteblivelse er lite naturlig etter dagens språkbruk. Departementet foreslår derfor "fravær" som fellesbetegnelse for møtefravær og fristoversitting.
Oppfriskning kan etter lovforslaget begjæres både før og etter at det er avsagt fraværsavgjørelse. Departementet er enig med utvalget i at det ikke skal være en ubetinget rett å få oppfriskning mot fraværsavgjørelse, som etter gjeldende rett. Etter departementets syn er det ikke betenkelig å overlate til rettens skjønn å avgjøre om det skal gis oppfriskning, og departementet slutter seg til det foreslåtte vilkåret om at det vil være urimelig å nekte parten videre behandling av saken. En begjæring om oppfriskning som ikke tas til følge, kan overprøves fullt ut ved anke.
Departementet er enig med utvalget i at regelen i tvistemålsloven § 349 om at den uteblitte uansett grunn må betale idømte sakskostnader i uteblivelsesdommen, ikke videreføres, og at de alminnelige sakskostnadsreglene bør få anvendelse også ved oppfriskning. Departementet slutter seg også til utvalgets drøftelse og forslag når det gjelder tilpasninger mellom reglene om oppfriskning og gjenåpning.
Departementet er enig med utvalget i at retten i noen tilfeller skal kunne bestemme at forsømmelse av en enkelt prosesshandling skal ha fraværsvirkning etter loven. Vilkåret er at det må være av vesentlig betydning at prosesshandlingen blir foretatt. Reglene om fristforelegg blir et nødvendig supplement til bevisvurderingsregelen, som ikke er noen fullgod løsning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at retten kan nekte en unnlatt prosesshandling foretatt selv om den ikke utgjør fravær i saken.
Departementet foreslår at bestemmelsene om midlertidig sikring i tvangsfullbyrdelsesloven flyttes til tvisteloven som kapittel 32 til 34. Selv om reglene om midlertidig sikring i dag finnes i tvangsfullbyrdelsesloven, er midlertidig sikring noe annet enn tvangsfullbyrdelse. Sammenhengen mellom krav om midlertidig sikring og sivilt søksmål blir forsterket ved forslaget om samtidig pådømmelse av hovedkravet. Det er denne sammenheng som etter departementets syn tilsier at reglene om midlertidig sikring bør plasseres i tvisteloven.
Komiteen støtter departementets forslag til forenkling av reglene om utvidelse av adgangen til subjektiv og objektiv kumulasjon samt forening av saker. Komiteen er også enig i at ordningen med sterk hjelpeintervensjon bør oppheves. Dette fordi adgangen til å tre inn som part etter § 15-3 vil dekke tredjeparts behov for å delta i saken. Videre støtter komiteen ordningen med "rettens venn" ("amicus curiae") som det legges til rette for i § 15-8, og forslaget om at adgangen til å dele forhandling og pådømmelse utvides.
Etter komiteens mening bør hovedkravet kunne trekkes inn og pådømmes samtidig med sikringskravet når det er praktisk mulig og forsvarlig. Dette vil innebære en effektiv saksavvikling både for domstolene og for partene. Komiteen slutter seg for øvrig til forslagene i proposisjonens kapittel 20.