17. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi i tvisteloven
- 17.1 Sammendrag
- 17.2 Komiteens merknader
Departementet foreslår at den nye tvisteloven skal være tilpasset moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Departementet mener det vil bli en mer effektiv rettergang som gir gevinster for både partene, domstolene og samfunnet for øvrig dersom IKT benyttes i saksbehandlingen etter den nye tvisteloven.
Utvalget mener det er store fordeler ved bruk av IKT i rettergangen og foreslår at loven aktivt legger til rette for elektronisk samhandling i prosessen. Det foreslår at loven utformes teknologinøytralt, men at det innenfor tre områder gis bestemmelser som forutsetter IKT: fjernmøter og fjernavhør, elektroniske prosesskriv og dokumentasjon av bevisførsel.
Departementet slutter seg til de hovedmål som utvalgets synspunkter gir uttrykk for. Departementet er imidlertid kommet til at elektronisk samhandling - herunder en ordning med elektroniske prosesskriv - vil kreve noe lengre gjennomføringstid. De regelendringer som er nødvendige i den forbindelse, vil departementet derfor komme tilbake til i ikraftsettingsproposisjonen eller på et senere tidspunkt.
Departementet har søkt å utforme lovens bestemmelser teknologinøytralt. Departementet presiserer at teknologinøytrale bestemmelser ikke er til hinder for at noen bestemmelser forutsetter bruk av moderne teknologi. I lovforslaget følger departementet løsningen i Ot.prp. nr. 8 (2002-2003) om at nærmere regulering av elektronisk kommunikasjon ikke bør skje i lovs form. Slike krav kan reguleres nærmere med hjemmel i domstolloven § 197 a. I tillegg mener departementet det kan være hensiktsmessig med et prøveprosjekt om elektronisk samhandling som kan avdekke hvilke krav som bør stilles.
For skriftlig kommunikasjon partene har seg imellom i anledning tvisten, vil domstolloven § 197 a i utgangspunktet ikke komme til anvendelse. Det er i utgangspunktet opp til partene om og på hvilken måte de seg i mellom skal benytte elektronisk kommunikasjon.
Kommunikasjonen mellom retten og partene og mellom partene skjer i stor utstrekning ved utveksling av prosesskriv. Dersom prosesskriv og bilag er tilgjengelig elektronisk og sendes elektronisk, vil det gi effektiviseringsgevinster gjennom hele saksgangen. Tvistemålsutvalget foreslår i lovutkastet at det skal være adgang til å sende prosesskriv elektronisk, og at advokater som hovedregel skal sende prosesskriv på denne måten.
Departementet mener det vil være å gå for langt allerede ved lovens ikrafttreden å innføre en plikt for advokater å sende prosesskriv med bilag elektronisk. En slik plikt må ses i sammenheng med utvalgets forslag om en gjennomført elektronisk samhandling. Etter departementets syn er det urealistisk å få et slikt system på plass før loven trer i kraft, og departementet mener at reformen for øvrig er så viktig at ikraftsettingstidspunktet ikke bør utsettes av hensyn til IKT.
Når endringsloven 25. april 2003 nr. 24 trer i kraft, vil prosesskriv som sendes elektronisk til retten, ha samme rettsvirkninger som papirbaserte prosesskriv. Bestemmelsen gir en mulighet for, men i utgangspunktet ingen rett til elektronisk kommunikasjon med domstolene. Dette avhenger av at domstolen har en operativ elektronisk adresse for å motta elektroniske prosesskriv.
Departementet er enig med de høringsinstansene som understreker viktigheten av å sikre autentisitet mv. ved elektronisk kommunikasjon.
Departementet er i utgangspunktet enig i at det kan være hensiktsmessig å iverksette et prøveprosjekt for elektronisk samhandling mv. Departementet vil vurdere i samråd med Domstoladministrasjonen et mulig pilotprosjekt og hvordan en mest hensiktsmessig kan innføre elektronisk samhandling mellom advokater og domstoler.
Med fjernmøte menes et møte der deltakerne ikke fysisk befinner seg på samme sted, men deltar i møtet fra forskjellige steder. Et slikt møte avvikles ved at aktørene deltar ved bruk av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk innretning.
Departementet foreslår at rettsmøter (og andre møter) i visse tilfeller kan gjennomføres som fjernmøte. Også for annen kontakt som retten har med partene kan fjernmøteteknikk benyttes.
Tvistemålsutvalget foreslår at rettsmøter under saksforberedelsen kan holdes som fjernmøter. Departementet foreslår en adgang for retten til å bestemme fjernmøte i tråd med utvalgets forslag. En ordning med fjernmøter vil være rimeligere for partene, og de vil i liten grad ha behov for å være fysisk til stede hos dommeren og motparten for å ivareta sine interesser. Etter departementets syn er det derfor forsvarlig at dommeren får anledning til å avholde saksforberedende møte på sitt kontor der begge parter deltar ved bruk av fjernmøteteknikk.
Etter departementets syn bør et fjernmøte normalt kunne avholdes bare ved lyd, og det legges til grunn at samtlige domstoler ved lovens ikrafttredelse har tilgjengelig utstyr for å gjennomføre fjernmøte ved lyd. Bildeoverføring kan være ønskelig dersom retten for eksempel under saksforberedelsen ønsker å få avklart om saken kan løses ved forlik, fordi bildeoverføring normalt gir et bedre forhandlingsklima.
Tvistemålsutvalget foreslår som hovedregel at rettsmøter som holdes som muntlig forhandling om sakens realitet, ikke skal holdes som fjernmøte. Men generelt følger det av utvalgets forslag at hovedforhandlingen eller annen muntlig forhandling kan holdes som fjernmøte når det er særskilt bestemt, eller når partene samtykker til det. I småkravprosessen foreslår utvalget at rettsmøte som sluttbehandler saken, kan avholdes som fjernmøte.
Departementet er enig i utvalgets forslag. Etter departementets syn er det på det nåværende tidspunkt ikke aktuelt å innføre en ordning der hovedforhandling i allmennprosessen avholdes som fjernmøte. For partene er det normalt av betydning at de kan være tilstede fysisk i rettssalen under hovedforhandling. I tillegg er bruk av fjernmøteteknologi i domstolene i en startfase, og etter departementets syn er det nødvendig å høste noe mer erfaring fra bruk av slik teknologi i domstolene. Videre kan partene etter lovforslaget gi samtykke til at hovedforhandling helt eller delvis skal avholdes som fjernmøte, og parts- og vitneforklaringer kan, når nærmere vilkår er oppfylt, avgis som fjernavhør. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at retten kan beslutte fjernmøte i småkravprosessen.
Departementet har sammen med Domstoladministrasjonen igangsatt et prøveprosjekt med bruk av videokonferanseutstyr i domstolene. Prosjektet gjelder både sivile saker og straffesaker og skal avsluttes innen 1. juni 2006.
Utvalget foreslår en adgang for retten til å foreta et avhør som fjernavhør. Etter forslaget kan parter, vitner og sakkyndige avhøres for den dømmende rett ved fjernavhør dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Etter utvalgets forslag kan fjernavhør alltid foretas dersom kostnadene eller ulempene med forklaring direkte for den dømmende rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene. Utvalget foreslår at fjernavhør foretas ved bildeavhør. Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene for fjernavhør likevel er oppfylt.
Departementet foreslår en adgang til å foreta avhør som fjernavhør på linje med utvalgets forslag. Å benytte fjernavhør i saksbehandlingen vil gi fordeler av både økonomisk og ikke-økonomisk karakter for partene og det offentlige. Etter departementets syn vil bruk av fjernavhør føre til en kvalitativt bedre saksbehandling.
I dag foretas fjernavhør i all hovedsak ved bruk av lyd. Etter departementets syn skal fjernavhør fortsatt kunne foretas ved bare lydoverføring. Gjennomgående vil det være en fordel om avhøret skjer ved videokonferanse. Departementet ser det som ønskelig at domstolene skal få installert slikt utstyr, og det antas da at fjernavhør vil bli brukt i betydelig større utstrekning enn i dag.
Departementet går inn for en løsning som i stor grad åpner for fjernavhør, men med visse forbehold. Det er også ønskelig å høste erfaringer fra prøveprosjektet med bruk av videokonferanse i domstolene, herunder fjernavhør. Departementet foreslår derfor i ny tvistelov å gi hjemmel til fjernavhør, men i likhet med utvalget vil det ikke være adgang til fjernavhør dersom forklaringen kan være særlig viktig, eller at andre forhold gjør det betenkelig.
Tvistemålsloven § 128 forutsetter som hovedregel at innholdet i forklaringer ikke skal gjengis i rettsboken. Utenfor hovedforhandlingen er regelen at forklaringer skal føres inn i rettsboken og leses opp til vedtakelse.
Tvistemålsutvalget foreslår som hovedregel at det skal foretas opptak av parts- og vitneforklaringer under hovedforhandling. Utvalget anfører særlig sju grunner: Som basis for ankeforhandling, for mulig konfrontasjon ved avgivelse av parts- og vitneforklaringer i ankeinstansen, til bruk ved spørsmål om gjenåpning, til hjelp for overordnet instans ved prøving av om anke skal tillates fremmet eller ikke, til hjelp for partene ved utarbeidelse av rettsmiddelerklæring, til hjelp for retten ved domsskrivningen, og dersom det oppstår spørsmål om det er avgitt falsk forklaring og dette i ettertid ønskes forfulgt strafferettslig. Imidlertid foreslår utvalget at det bør gjøres unntak for småkravprosessen. Utenfor hovedforhandling foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett når det holdes bevisopptak.
Departementet er enig i at det bør innføres obligatorisk opptak av parts- og vitneforklaringer, og mener mye taler for at fordelene med opptak av parts- og vitneforklaringer klart vil overstige ulempene og kostnadene til investeringer og drift. Departementet vil også framheve at slike opptak er velegnet til å etterprøve kvaliteten på tolketjenester. Det er også lagt vekt på at opptak kan være til nytte for retten under arbeidet med dommen. Etter departementets syn er det neppe grunn til å frykte at parter eller vitner vil legge bånd på seg under forklaringen fordi denne tas opp. Departementet antar for sin del at avspilling av opptak ikke vil påføre partene kostnader som er større enn de besparelser som vil følge av en mer konsentrert ankebehandling. Departementet deler utvalgets forslag om at det ikke bør påbys opptak av parts- og vitneforklaringer i småkravprosessen.
Departementet går inn for at loven ikke bør ha noen hovedregel om hvordan bevisopptak skal gjennomføres. I utgangspunktet vil det være naturlig å legge vekt på hva partene mener, men normalt bør likevel det avgjørende ord ligge hos den rett som har saken.
Departementet deler høringsinstansenes betenkeligheter med å innføre en ordning der hovedpunkter i forklaringer skal protokolleres når det ikke foretas opptak. Det er grunn til å tro at dette vil føre til en radikal forlengelse og en oppstykking av forhandlingene. Departementet foreslår derfor en ordning der det primært skal foretas opptak. Dersom dette ikke gjøres, skal retten foreta protokollering på samme måte som etter gjeldende rett. Ved vurderingen av om protokollering skal foretas, skal retten særlig ta hensyn til framdrift i saken og om innføring i rettsboken vil føre til at kostnadene vil stå i et rimelig forhold til nytten.
Komiteen deler Regjeringens syn om at hovedregelen for kommunikasjon med domstolen utover prosesskriv skal foregå i rettsmøter. Dette sikrer en forsvarlig saksbehandling. Når det gjelder kommunikasjon er det samtidig naturlig å ta inn over seg den tekniske utvikling som har blitt landet til del siden 1915. Muligheter for forsvarlige og hensiktsmessige fjernmøter er stor, derfor er det positivt at Regjeringen åpner for større bruk av dette. En vil også kunne erverve nyttige erfaringer i sivilprosessen til bruk i straffeprosessen. All den tid fjernmøter i liten grad benyttes innenfor rettspleien, vil det være naturlig å skaffe seg større erfaringer vedrørende fordeler og ulemper ved disse. Komiteen anser at bruken av fjernmøter vil kunne bidra positivt for en effektiv bruk av domstolen. Det vil derfor være ønskelig at Regjeringen fremover følger utviklingen og vurderer om retten selv kan bestemme at en skal benytte fjernmøte dersom dette er åpenbart forsvarlig.