15. Fagkyndighet
De prosessuelle grunnkrav til forsvarlig og tillitvekkende saksbehandling kan tilsi at saken tilføres annen fagkyndighet og erfaringsbakgrunn enn den juridiske fagdommere kan gi. Slik kompetanse kan tilføres ved at saken behandles av én eller flere personer som ikke er fagdommer. Fagkyndighet kan også bringes inn ved sakkyndigbevis. Som alternativ eller i tillegg til at retten settes med meddommere med fagkyndighet, kan retten oppnevne én eller flere personer som sakkyndig. Sakens parter kan på eget initiativ føre sakkyndige vitner. Som utgangspunkt kan partene derimot ikke kreve framlagt sakkyndige vitners skriftlige rapporter utarbeidet i anledning av saken, jf. tvistemålsloven § 197.
Tvistemålsutvalget foreslår i det alt vesentlige å videreføre dagens regler om rettens sammensetning. Utvalget foreslår å begrense antallet meddommere til to, også i lagmannsretten. Utvalget foreslår en helt ny regel om forsterket rett som fastsetter at domstollederen i tingretten kan beslutte at retten under hovedforhandlingen skal settes med mer enn én fagdommer dersom saken stiller særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, eller andre forhold tilsier det. Utvalget foreslår å lovfeste grunnvilkåret for å oppnevne sakkyndig, nemlig når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det foreslås at retten gis myndighet til å oppnevne sakkyndige dersom det er nødvendig for å sikre balanse mellom partene i bevisføringen.
Departementet er enig med utvalget i at gjeldende regler om rettens sammensetning i det vesentlige bør videreføres. Utgangspunket vil derfor være at saken i tingretten behandles av én tingrettsdommer. I lagmannsretten settes retten med tre dommere. Sakens parter skal fortsatt ha rett til å kreve retten satt med meddommere. Likeledes bør retten selv kunne beslutte at retten skal settes med meddommere dersom dette finnes ønskelig. Departementet slutter seg til forslaget om at retten skal settes med fagkyndige meddommere dersom hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at meddommerne kan delta ved rettsmøter også under saksforberedelsen.
Departementet er enig med utvalget i at en lagmannsrett som settes med tre fagdommere og to meddommere, får en tilstrekkelig bred sammensetning. Departementet går etter dette inn for at antallet meddommere i lagmannsretten begrenses til to.
Departementet ser annerledes enn utvalget på spørsmålet om det skal kunne oppnevnes meddommere som utelukkende har fagkyndighet i de rettsspørsmål saken reiser. Departementet antar at en slik adgang i tingretten og lagmannsretten kan bidra til å gi domstolene et bredere saksfelt, med flere tvister med opphav i næringsvirksomhet.
Utvalget foreslår en regel som gir domstollederen myndighet til å beslutte at tingretten under hovedforhandlingen kan settes med mer enn én fagdommer. Utvalget foreslår at retten kan styrkes også i saker hvor partene har avtalt en slik behandling og etter avtalen har frafalt retten til anke. Etter departementets oppfatning vil forslaget medføre en betryggende behandling av saken og en effektiv bruk av ressurser. Departementet går derfor inn for å fremme et forslag som tilsvarer utvalgets lovutkast.
Departementet mener også at utvalgets forslag om at Domstoladministrasjonen gis hjemmel for å opprette særskilte utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer innen visse fagområder, vil kunne dekke viktige behov.
Komiteen støtter departementets vurderinger vedrørende rettens sammensetning. Hovedregelen skal fortsatt være at saker i tingretten skal behandles av en tingrettsdommer, selv i vanskelige saker. Komiteen vil gi partene mulighet til å inngå avtale om en styrket tingrett mot at ankeadgangen frafalles. En slik regel vil kunne medføre at partene i større grad enn i dag vil nøye seg med at saken får sin endelige avgjørelse ved tingrettsdom.
Komiteen gir sin tilslutning til forslaget om at retten skal settes med fagkyndige meddommere dersom hensynet til forsvarlig behandling i saken tilsier det, og vil understreke at retten også bør ha denne muligheten når en sak behandles etter reglene om småkravprosess.
De sakkyndiges erklæringer får ofte stor betydning for utfallet av saken. Innen enkelte fagfelt kan det være uenighet om metoder eller sentrale spørsmål. Komiteen støtter derfor forslaget om at Domstoladministrasjonen gis hjemmel for å opprette særskilte utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer innen visse fagfelt. Slike utvalg vil kunne bidra til en mer ensrettet praksis og på sikt gjøre det sjeldnere at partene bruker mye ressurser på å tvistes om hvem som bør oppnevnes som sakkyndig.