14. Bevisføring
Prinsippet om fri bevisføring går ut på at partene kan føre de bevis de ønsker. Unntak fra dette utgangspunktet må ha særskilt hjemmel. Retten er ikke bundet til regler om hvilken vekt de forskjellige bevis skal tillegges - bevisvurderingen er fri. Prinsippet om fri bevisføring kommer ikke eksplisitt til uttrykk i tvistemålsloven, men er en forutsetning blant annet for reglene om bevisforbud.
Tvistemålsloven § 197 forbyr framleggelse av skriftlige erklæringer som er blitt til i anledning saken. Framleggelse er bare mulig dersom motparten samtykker til at den legges fram, eller dersom det ikke er mulig å foreta et rettslig avhør av forfatteren.
Partenes ansvar for bevisføringen kan ses i sammenheng med det generelle prosessuelle redelighetsprinsipp som har kommet til uttrykk i tvistemålsloven § 111: Parten skal gi en fullstendig og utvetydig framstilling av sakens faktum. Dette medfører en plikt til å framstille sin sak sannferdig.
Tvistemålsutvalget foreslår at prinsippet om fri bevisføring lovfestes. Utvalget foreslår videre en regel om partenes sannhets- og opplysningsplikt: Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. Opplysningsplikten skal ikke bare gjelde opplysning av partens egen side av saken, men også en plikt til å redegjøre for bevis som kan styrke motpartens faktiske anførsler om viktige faktiske sider av saken.
I tilknytning til partenes sannhets- og opplysningsplikt foreslås en regel om allmenn forklarings- og bevisplikt. Bestemmelsen knesetter den generelle plikten parter og tredjepersoner har til å gi tilgang på opplysninger eller utlevere bevis. Også for realbevis foreslås en særskilt og praktisk viktig bestemmelse om plikt til å stille gjenstander til rådighet for motparten. Partene skal videre kunne pålegges å utarbeide sammenstillinger, utdrag eller annen bearbeiding av opplysninger som kan hentes ut av bevisgjenstander.
I forhold til tvistemålsloven § 197 snus hovedregelen: Skriftlige forklaringer kan føres som bevis hvis partene er enige om det, eller hvis de gis anledning til å avhøre den som har gitt forklaringen, og det ikke er betenkelig av hensyn til sakens opplysning å bruke den. Dersom det ikke er mulig å foreta avhør av forfatteren, foreslås at erklæringen likevel skal kunne føres dersom det ikke strider mot lovens formål.
Departementet er enig i at det bør innføres en generell bestemmelse som forplikter partene til å gi opplysninger om bevis om sakens viktige sider uten hensyn til om beviset støtter egen eller motpartens sak. Etter departementets oppfatning er det av vesentlig betydning å få opplysninger om sakens sentrale bevis så tidlig som mulig. Departementet mener at man kan oppnå mye ved å skjerpe oppmerksomheten om opplysningsplikten ved innføring av en standard om partenes sannhets- og opplysningsplikt. Et ytterligere virkemiddel vil være den skjønnsmessige adgangen til lemping av individualiseringskravet og adgangen til å be om sammenstillinger og bearbeiding av opplysninger som kan hentes ut av bevisgjenstanden.
Departementet er enig i at gjeldende regler i § 197 er for restriktive. Departementet peker særlig på at de forklaringer som vil være aktuelle, ofte vil dreie seg om kompliserte faktiske spørsmål. Kan utredningen legges fram før hovedforhandlingen, vil hensynet til effektiv kontradiksjon sikres bedre enn tilfellet er etter § 197. Departementet viser videre til at lovforslaget § 21-12 annet ledd setter som vilkår for å legge fram en skriftlig forklaring at den som har skrevet forklaringen, kan avhøres under hovedforhandlingen. Departementet presiserer at bestemmelsen ikke åpner for at ordinære vitneforklaringer skal kunne skrives ned av vitnet etterfulgt av et krav om å kunne legge forklaringen fram i saken.
Etter utvalgets forslag skal den skriftlige forklaringen likevel ikke kunne føres som bevis dersom det er betenkelig av hensyn til sakens opplysning å bruke den. Departementet antar at vilkåret er tatt inn som en slags sikkerhetsventil, men er enig med Borgarting lagmannsrett at det ikke er behov for den når forfatteren kan bli avhørt. Hensynet til å ha en enkel og effektiv bestemmelse taler for at vilkåret ikke opprettholdes.
Etter utvalgets forslag kan den skriftlige forklaringen først legges fram når det er klart at vedkommende møter. Dette innebærer etter departementets oppfatning for det første at forklaringen ikke kan leggs fram under saksforberedelsen før parten har klarlagt mulighetene for avhør av den som har skrevet forklaringen. For det annet kan ikke forklaringen føres som bevis under hovedforhandlingen ("dokumenteres") før det er klart at vitnet møter. Det avgjørende må være at det kan dokumenteres at vitnet er innkalt til å møte, og at det kan bekreftes at vitnet vil møte.
Komiteen støtter en lovfesting av prinsippet om fri bevisføring. Samtidig ønsker komiteen å skjerpe fokuset på opplysnings- og sannhetsplikten ved å innføre en standard for dette. Det er viktig å påpeke at denne plikten ikke bare gjelder det som støtter egen sak, men også viktige sider ved det som støtter motpartens sak.