13. Småkravprosess
- 13.1 Sammendrag
- 13.2 Komiteens merknader
På samme måte som nå vil det eksistere et behov for at saker om små beløp blir behandlet i de alminnelige domstoler. Det er ønskelig at kostnadene med å bruke domstolene til å dekke dette behovet, står i et rimelig forhold til betydningen av den enkelte sak. Tvistemålsloven §§ 322 - 322 c har regler om forenklet rettergang. Forenklet rettergang skal anvendes i alle saker hvor tvistegjenstanden ikke overstiger 20 000 kroner, og i saker hvor partene avtaler det.
Utvalgets konklusjon er at tvisteloven må ha egne prosessregler som gjør det mulig å få behandlet små og mellomstore krav for domstolene. Generelt er utvalgets forslag basert på at behandlingen må gjøres enklere for at kostnadene skal kunne reduseres. Utvalgets hovedsynspunkt om å oppnå en kostnadsreduksjon for partene innebærer ikke at det er ønskelig at de lar være å la seg bistå av advokat. Partenes adgang til slik representasjon bør ikke begrenses. Utvalget har gått inn for at det bør settes et tak på de kostnader som kan kreves erstattet av motparten, nemlig at utgiftene til rettshjelp ikke kan erstattes med mer enn 25 pst. av tvistebeløpet.
Utvalgets forslag går konkret ut på å gjøre en rekke forenklinger i saksbehandlingen sammenlignet med reglene som gjelder for allmennprosessen. Når småkravprosessen gjøres mer uformell, vil de vanlige preklusjonsreglene ikke passe, slik at det skal mer til for å avskjære bevistilbud. Det er gitt en helt generell adgang til å holde rettsmøtene som fjernmøter, og det skal være mindre strenge vilkår for bruk av fjernavhør. Det skal ikke være anledning til å sette retten med meddommere. Retten er gitt større anledning til å begrense bevisføringen. Dommen kan utformes enklere, og premissene skal kunne utformes etter at dommen er avsagt.
Småkravprosessen skal foregå raskere enn allmennprosessen. Det er foreslått at dom skal avsies før det er gått fire måneder fra stevning ble inngitt. Gebyret for behandling av saker etter småkravprosessen bør bare være 1-2 ganger rettsgebyret.
Fordi det er ønsket om å redusere prosesskostnadene som er hovedbegrunnelsen for å innføre en småkravprosess, mener utvalget at avgrensningskriteriet som hovedregel bør knyttes til tvistegjenstandens verdi. Utvalget foreslår at alle tvistebeløp opp til 2 G bør behandles etter småkravprosessen, men at det gjøres unntak for prinsipielle saker. Med mindre begge parter motsetter seg det, skal retten også kunne beslutte småkravprosess når saken ikke gjelder formuesverdier. Saker som behandles etter særlige rettergangsregler, bør falle utenfor småkravprosessens virkeområde.
Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det er behov for en særskilt småkravprosess. Det er avgjørende at domstolsbehandlingen ikke blir for kostbar i forhold til de verdier tvisten gjelder. Departementet er enig med utvalget i at dette må sikres ved en raskere og billigere behandlingsmåte.
Departementet er bortsett fra enkelte detaljer enig med utvalget i de hovedtrekk for småkravprosessen som er foreslått. Reglene bør utformes slik at det er praktisk mulig for parter å føre sak uten prosessfullmektig. Parters behov for å føre sak uten advokat bør lede til at prosessen i størst mulig grad gjøres muntlig.
Departementet er videre enig med utvalget i at det må legges opp til at prosessen blir så lite kostnadskrevende som mulig. For det første bør det settes et maksimum for de rettshjelpskostnader som kan kreves erstattet av motparten. For det annet er det nødvendig at prosessen gjøres enkel. Departementet er enig i at reglene bør gå ut på at det avholdes bare ett rettsmøte, og at saken bare unntaksvis bør kunne avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling.
Også departementet finner det hensiktsmessig med en hovedregel om at tvister som gjelder formuesverdier under 125 000 kroner, blir behandlet etter reglene for småkravprosess. Denne beløpsgrensen svarer ganske nær til utvalgets forslag om 2 G, men departementet mener at beløpsgrensene ikke bør uttrykkes ved hjelp av folketrygdens grunnbeløp, som i praksis er et lite rundt og årlig skiftende tall.
Utvalget har ikke foreslått noen endring i det generelle nivået på behandlingsgebyrene for saker i forliksråd og de alminnelige domstoler, og går inn for et lavere behandlingsgebyr for saker i småkravprosessen enn i allmennprosessen. Departementet slutter seg til dette. Departementet mener likevel at behandling etter småkravprosessen bør koste mer enn behandlingen i forliksrådet, der det i dag betales rettsgebyret. Departementet går inn for at behandlingsgebyret settes til 3,5 ganger rettsgebyret, men likevel slik at behandlingsgebyret blir redusert med rettsgebyret for de saker som først har vært behandlet i forliksrådet.
Departementet slutter seg til det maksimumsnivå for erstatning for rettshjelpskostnader som utvalget har foreslått. Departementet er imidlertid enig med Advokatforeningen i at merverdiavgift ikke skal omfattes av regelen om maksimumsbeløp. I samsvar med dette går departementet inn for at maksimalbeløpene ikke skal omfatte betalt merverdiavgift, men at avgiften kan erstattes i tillegg dersom tvisten hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig. Departementet foreslår på denne bakgrunn at lovens maksimalbeløp for erstatning skal utgjøre 20 pst. av tvistebeløpet i stedet for 25 pst. som utvalget har foreslått, og at høyeste og laveste maksimalbeløp settes til 25 000 kroner og 2 500 kroner. Departementet finner ikke grunn til å unnta rettshjelpernes reiseutgifter fra regelen om maksimal erstatning.
Saksforberedelsen i småkravprosessen skal være så vidt annerledes og forenklet sammenlignet med allmennprosessen, at det ikke bør gis noen generell bestemmelse om at reglene for saksforberedelsen i allmennprosessen skal gjelde tilsvarende så langt ikke annet følger av særlige regler for småkravprosessen. I stedet går departementet inn for å henvise til de konkrete bestemmelsene om allmennprosessen som kan anvendes tilsvarende uten betydelig tillemping. For øvrig bør det utformes regler som bare gjelder for småkravprosessen.
Departementet ser det som viktig at reglene for småkravprosessen skal være slik at det blir praktisk mulig for selvprosederende parter å opptre. Da bør partene være sikret at de kan framføre sitt syn muntlig. Departementet er likevel kommet til at det i visse tilfeller vil være behov for en kombinert skriftlig og muntlig behandling, og foreslår å åpne for en slik løsning i den form at partene kan framlegge skriftlige utredninger i saken. Siden partene uansett vil kunne supplere det som er ufullstendig framstilt i de skriftlige innleggene, vil det da heller ikke være så betenkelig at retten beslutter en slik behandling uten at partene samtykker. Uansett bør en slik saksbehandling reserveres de tilfeller hvor retten mener det er klart at det vil gi en prosessøkonomisk gevinst.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å ha en regel om at partene plikter å varsle om bevis innen én uke før sluttbehandlingen. Selv om småkravsprosessen skal gjøres rask og enkel, bør det etter departementets vurdering ikke gjelde noe forbud mot å føre erklæringer eller forklaringer fra sakkyndige som bevis. For å oppfylle målet om at småkravprosessen skal bli en rask og billig prosess, mener departementet at det bare bør åpnes for bevisopptak når det er nærliggende risiko for at beviset ellers ikke vil kunne bli ført.
Departementet er enig med utvalget i at sluttbehandlingen bør skje i et muntlig rettsmøte, hvis ikke partene med rettens samtykke har avtalt skriftlig behandling. Departementet antar at det i de fleste tilfellene vil være mulig å gjennomføre en forsvarlig behandling innenfor rammen av en halv dag.
Erfaringene med deltakelse av bransjefolk i mange av tvisteløsningsnemndene er etter departementets mening et godt argument for at det bør være adgang til å bruke fagkyndige meddommere også i småkravprosessen. Det er likevel behov for å sikre partene mot en sterk øking i prosesskostnadene ved bruk av fagkyndige meddommere. Det kan oppnås ved at partenes utgifter med fagkyndige bare kan erstattes innenfor det maksimalbeløp som gjelder for rettshjelp.
Departementet slutter seg til forslaget om at dommen i en småkravprosess skal være enklere i form og innhold enn i allmennprosessen. I småkravprosessen bør det være nok med en kort beskrivelse av hva saken gjelder, partenes påstander og påstandsgrunnlag og en angivelse av de momenter som er tillagt avgjørende vekt. Av dommen må det også framgå kortfattet hvilket faktum som legges til grunn for de rettsregler som anvendes.
Når dommen kan gjøres så kort, bør det stilles krav om at dommen avsies innen kort tid. Departementet foreslår som utvalget å sette fristen til én uke. Departementet foreslår også en regel om at dommen kan avsies ved avslutningen av rettsmøtet når retten finner grunnlag for det.
Departementet mener at den enkle saksbehandlingen tilsier en regel om at det ikke skal gå mer enn tre måneder fra stevning til dom. Departementet foreslår ikke å knytte umiddelbare rettsvirkninger til oversittelse av fristen.
Komiteen ser det som et mål at flest mulig tvister om små beløp blir løst utenfor domstolene og/eller i forliksrådene. Etter komiteens mening bør det imidlertid ikke være noen nedre grense for hvilke tvistebeløp som kan tas til behandling i domstolene. For at muligheten til å bringe tvister om mindre beløp inn for domstolen skal bli reell, er det avgjørende at behandlingen ikke blir for kostbar i forhold til de verdier tvisten gjelder. Det er derfor etter komiteens mening behov for særlige regler om behandlingen av saker om små tvistebeløp.
Komiteen synes det er svært positivt at departementet har foreslått regler om en såkalt småkravprosess. Prosessen skal være forenklet, men likevel forsvarlig, og det legges til rette for at kostnadene ved domsbehandlingen holdes på et relativt lavt nivå. Det er etter komiteens oppfatning riktig at behandlingsgebyret reduseres i saker etter småkravprosessen, og at merverdiavgift ikke omfattes av beløpsgrensen for erstatning for rettshjelpskostnader.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Fremskrittspartiet foreslår å endre departementets forslag til tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav b. Etter flertallets mening fremgår det klart av forslaget i proposisjonen at man her har å gjøre med en oppregning av tre grupper av sakstyper som behandles etter småkravprosess. Flertallet ser derfor ikke behov for endringer i lovteksten.
Flertallet har videre merket seg at Fremskrittspartiet foreslår å endre § 10-1 annet ledd bokstav c. Dersom man åpner for at en av sakens parter kan motsette seg behandling etter reglene om småkravprosess, vil den ressurssterke part i realiteten kunne forhindre domstolsprøving gjennom krav om en dyrere domstolsbehandling. Det er ikke et alternativ for alle å føre sak etter allmennprosessen. Flertallet mener derfor at en slik løsning både vil stride mot proporsjonalitetsprinsippet og mot ønsket om å gjøre domstolsprøving mer tilgjengelig for alle uavhengig av økonomisk situasjon.
Flertallet støtter heller ikke Fremskrittspartiets forslag til endring i § 10-3 første ledd annet punktum. Rettens samtykke til at partene gjør avtale om at behandlingen etter småkravprosessen i sin helhet skal gjøres skriftlig, er etter flertallets oppfatning en viktig rettssikkerhetsgaranti for den minst ressurssterke part. Retten bør bare kunne gi slikt samtykke når skriftlig behandling er ønskelig av prosessøkonomiske hensyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at saker vedrørende mindre formuesgoder kan ha økonomisk stor betydning for dem det angår. Derfor er det viktig at en gir mulighet for en domstolsprøving også av disse kravene. For å oppnå en reell mulighet for domstolsprøving i disse sakene er det nødvendig med en tilpasset prosedyre uten at det blir stilt spørsmål rundt forsvarligheten. Disse medlemmer anser de fremlagte forslag om en småkravsprosess som hensiktsmessige i den forbindelse.
Disse medlemmer mener det er spesielt viktig at kriteriene for småkravsprosess og dennes saksbehandling er lett tilgjengelig. Dette skyldes at en i stor utstrekning vil forholde seg til personer som vil ønske å kunne finne klarhet til prosessreglene uten nødvendigvis å benytte profesjonell juridisk bistand. I den sammenheng er det positivt at beløpsgrensene er klart angitt i lovteksten. Om det er mest hensiktsmessig å knytte beløpet opp til for eksempel rettsgebyret eller grunnbeløpet i folketrygden, kan en komme tilbake til ved en senere gjennomgang av beløpsgrensen. Uansett mener disse medlemmer at det neppe vil være behov for å øke den konkrete summen i nærmeste fremtid.
Disse medlemmer påpeker videre bruken av "og" til slutt i § 10-1 andre ledd bokstav b. Det er ikke logisk at vilkårene i bokstav b og bokstav c skal anses som kumulative vilkår. For å klargjøre at dette er to forskjellige vilkår vil det være hensiktsmessig å fjerne dette og erstatte det med "eller". På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Tvisteloven § 10-1 andre ledd bokstav b skal lyde:
Saker med tvistesum på 125 000 kroner eller mer dersom partene samtykker i behandling etter småkravsprosess, og retten beslutter dette, eller"
Disse medlemmer viser videre til at en fungerende småkravsprosess er et nytt virkemiddel i tvisteloven. Skal dette bli den ønskede suksess, er det viktig at disse prosessreglene ikke fremstår som problematiske eller i verste fall uønskede for brukerne av domstolen. På den bakgrunn vil det være ønskelig å gi rom for en utprøving av reglene på en smidig måte.
I saker som ikke gjelder formuesverdier er det foreslått at retten kan bestemme å benytte reglene om småkravprosess dersom ikke begge parter motsetter seg dette. Det er ingen grunn til å nekte bruk av disse reglene der det er enighet mellom partene. Likevel bør en i en innkjøringsperiode være varsom med å pålegge prosessformen utover sitt hovedområde dersom det ikke er enighet mellom partene om dette. Dersom forholdet gjelder åpenbare grunnløse krav, løses dette gjennom reglene i § 9-8.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Tvisteloven § 10-1 andre ledd bokstav c skal lyde:
Saker som ikke gjelder formuesverdier dersom retten finner at småkravprosess vil være forsvarlig og hensiktsmessig, og ikke en eller begge parter motsetter seg slik behandling."
Disse medlemmer ser videre at det vil være hensiktsmessig å kunne gjøre avtaler om at behandlingen av saken skal gjøres skriftlig. Det er i denne sammenhengen viktig å påpeke at en her naturligvis krever enighet mellom partene. Spesielt vil en skriftlig behandling kunne ha prosessøkonomiske fordeler. Disse medlemmer ser at det i utgangspunktet er de prosessøkonomiske forhold som har motivert bestemmelsen, men en skal ikke se bort ifra at en skriftlig behandling kan fremstå som hensiktsmessig selv der de prosessøkonomiske forhold er av liten eller ingen betydning. Det vil være hensiktsmessig å kunne åpne for muligheten av skriftlig behandling etter avtale mellom partene og med rettens samtykke også i andre tilfeller dersom dette anses som mest hensiktsmessig.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Tvisteloven § 10-3 første ledd andre punktum skal lyde:
Når det er ønskelig, kan retten samtykke til at partene gjør avtale om at behandlingen i stedet skal være skriftlig."