12. Skriftlig og muntlig saksbehandling. Konsentrasjon
- 12.1 Sammendrag
- 12.2 Komiteens merknader
Ved utformingen av prosessreglene står en i mange sammenhenger overfor valget om de forskjellige deler av saksbehandlingen skal foregå skriftlig eller muntlig. Valget mellom skriftlighet og muntlighet har ikke bare betydning for effektivitet og konsentrasjon, men også for om saksbehandlingen blir gjennomført forsvarlig, og valget kan ha forskjellige virkninger i ulike typer saker.
Utvalget deler i hovedtrekk det syn på muntlighet som lå til grunn for vedtakelsen av gjeldende lov. Moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi har endret noen av forutsetningene for vurderingen av om saksbehandlingen bør være skriftlig eller muntlig. Dette reduserer ulempene og kostnadene ved muntlighet, som hittil i stor grad har innebåret at alle må møte på samme sted. På den annen side legger utvalget opp til at prosesstoffet skal leveres elektronisk. Teknisk sett legges det da til rette for at det effektivt gis mulighet for innsyn i prosessmaterialet.
Utvalget har langt på vei foreslått å videreføre dagens regler. Samlet sett er det imidlertid foreslått å åpne for en noe større grad av muntlighet, men samtidig åpne for skriftlige elementer i den muntlige prosess. Det skal fortsatt foreligge en skriftlig stevning. I utvalgets utkast er det ikke videreført et tosporet system med enten skriftlig eller muntlig saksforberedelse. Avgjørelser om saksbehandlingen og overprøving av kjennelser og beslutninger skal skje etter en skriftlig behandling.
Når det gjelder sakens realitet, er utgangspunktet at avgjørelsen skal skje etter en muntlig behandling. Men partene kan avtale en helt eller delvis skriftlig behandling. Selv om det på vanlig måte blir avholdt muntlige forhandlinger om sakens realitet, er det åpnet for at tingretten kan pålegge partene å inngi skriftlige redegjørelser om avgrensede spørsmål. I lagmannsretten foreslår utvalget mindre strenge vilkår for å kreve skriftlige redegjørelser om avgrensede spørsmål. I Høyesterett er det ikke satt andre vilkår for skriftlige redegjørelser enn at de må dreie seg om nærmere angitte spørsmål. De skriftlige redegjørelsene vil utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget og få betydning for gjennomføringen av hoved- eller ankeforhandlingen.
Det er foreslått flere endringer vedrørende bevisføring. To av disse berører bevisumiddelbarheten. For det første skal forbudet mot bruk av utenrettslige erklæringer mykes opp betraktelig. For det annet skal fjernavhør direkte for den dømmende rett, og ikke bevisopptak, bli den primære formen for bevisføring når et vitne ikke kan møte under hovedforhandlingen.
I tillegg til den forkorting av hovedforhandlingen som bruk av skriftlige redegjørelser vil innebære, legges det generelt opp til mer konsentrerte forhandlinger. De mer konsentrerte forhandlinger kommer først og fremst til uttrykk ved regler som tar sikte på å komme bort fra de omfattende innledningsforedragene.
Departementet er enig med utvalget i at avgjørelser av sakens realitet fortsatt bør basere seg på en muntlig forhandling, og at saksforberedelsen i hovedtrekk bør foregå skriftlig. Skriftlighet bør også være den normale behandlingsmåte ved overprøving av kjennelser og beslutninger. Departementet er videre enig i at partene med rettens samtykke bør kunne avtale skriftlig behandling av tvisten. Endelig gir departementet sin tilslutning til forslaget om at avgjørelser om saksbehandlingen, herunder ved overprøving i ankeinstansen, kan baseres på en muntlig behandling når hensynet til en forsvarlig eller rettferdig rettergang tilsier det.
Det bør fortsatt utarbeides en skriftlig stevning. Departementet er enig med utvalget i at det fortsatt bør være mulig for retten å bestemme at tilsvar skal avgis muntlig i rettsmøte.
Departementet er enig med utvalget i at en ankeforhandling for lagmannsretten normalt bør ha et vesentlig annet preg enn en hovedforhandling for tingretten. Det har særlig sammenheng med at tingrettens dom vil utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget, og at ankeforhandlingen skal konsentreres om de spørsmål som partene er uenige om.
Det er både hensynet til at retten skal få et best mulig avgjørelsesgrunnlag, og hensynet til en effektiv behandling av saken som tilsier en hovedregel om at muntlige forhandlinger utgjør grunnlaget for realitetsavgjørelsen. Men departementet mener at begge hensyn i en del tilfeller tilsier at den for en stor del også baseres på en skriftlig framstilling av saken. Det nye ved utvalgets forslag - som departementet i hovedsak slutter seg til - er først og fremst at det legges opp til utarbeiding av dokumenter som loven forutsetter er lest av retten før hovedforhandlingen tar til. Dette gjelder for det første sluttinnlegg, som begge parter normalt skal utarbeide, og som skal angi påstanden, påstandsgrunnlagene, rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre.
Uavhengig av rettens kunnskap om saken før hovedforhandlingen er departementet enig med utvalget i at det er behov for og fullt forsvarlig å foreta ytterligere nedskjæringer av hovedforhandlingen i forhold til hvordan mange blir avviklet i dag. Det vises til utvalgets syn på de omfattende innledningsforedragene.
Departementet er enig med utvalget i at det er en uting at saken i stor utstrekning blir prosedert både i innledningsforedrag og prosedyre. I noen saker kan det være liten uenighet om fakta. Da vil det være praktisk å hoppe over det som i dag tilsvarer innledningsforedrag, og la partene føre eventuelle bevis mellom de to innleggene de til sammen kan holde. I andre situasjoner bør det legges opp til at partenes første innlegg blir minst mulig prosederende, slik at disse bare skal inneholde en beskrivelse av de faktiske omstendigheter som anføres, og en gjennomgåelse av de skriftlige bevis.
I sitt første innlegg bør saksøkeren under sin konsentrerte saksframstilling understreke hvilke punkter saksøkte er uenig i, i den grad dette er kjent for saksøkeren. At partene i det første innlegget ikke gjør rede for sitt syn på innholdet av de rettsregler som vil bli påberopt, vil også være et betydelig bidrag til at innlegget ikke blir prosederende.
På denne bakgrunn antar departementet at saksøkte vil ha et mer begrenset behov for å redegjøre for sin sak innledningsvis enn det saksøkeren har. Når saksøker i sin konsentrerte saksframstilling har påpekt faktiske omstendigheter som saksøkte fullt ut kan slutte seg til, er det normalt ingen grunn for saksøkte til å gjenta dette. Av og til kan det være at partenes uenighet er så omfattende at en slik framgangsmåte vil føre til en svært uoversiktlig framstilling, eller at saksøkte har et helt annet perspektiv på de faktiske forhold enn saksøkeren. Da bør det åpnes for at saksøkte gir sin egen konsentrerte saksframstilling. Departementet har i samsvar med dette endret utvalgets lovforslag når det gjelder beskrivelsen av saksøktes første innlegg.
Departementet er enig med utvalget i at retten bør kunne bestemme at hovedforhandlingen legges opp på en vesentlig annen måte i saker hvor skriftlige bevis utgjør hovedtyngden av bevismaterialet. Det vil da ofte være mest praktisk at partene holder sine hovedinnlegg straks etter at retten innledningsvis har klargjort påstander, påstandsgrunnlag og bebudet bevisføring. Selv om det kan tenkes at det blir ført vesentlige bevis etter slike hovedinnlegg, mener departementet at det er tilstrekkelig at regelen går ut på at partene skal få ordet til et kortere innlegg hver.
Det framgår at opplegget med at retten foretar en klargjøring av sentrale spørsmål ved innledningen av hovedforhandlingen, utgjør en av de viktige forutsetningene for å gå inn for at partenes første innlegg skal forkortes vesentlig. Utsikten til at retten kan forberede og gjennomføre denne klargjøringen på en effektiv måte er i de fleste sakene avhengig av at partene har inngitt sluttinnlegg. De vil derved være et viktig bidrag til å komme vekk fra de omfattende innledningsforedragene. Dessuten skal sluttinnleggene fremme forslag om en framdriftsplan. Departementet slutter seg etter dette til utvalgets forslag om at det som regel skal avgis sluttinnlegg.
Som nevnt ser departementet det som en fordel at det er retten som skal klargjøre viktige punkter i saken før partene får ordet til innlegg. Departementet kan ikke se noen fare for tap av tillit til rettens innsikt i saken ved at det er retten som gjennomgår påstander og påstandsgrunnlag. Departementet mener at det ikke er grunn til at meddommeres deltakelse skal lede til at hovedforhandlingen blir gjennomført på noen vesentlig annen måte enn om de ikke hadde deltatt.
Departementet er enig i utvalgets hovedsynspunkt knyttet til skriftlighet i de forskjellige instansene. Det er grunn til å tillate større bruk av skriftlige redegjørelser som en del av avgjørelsesgrunnlaget, og mer jo høyere opp i instansene en kommer. Departementet er ikke enig med Oslo tingrett i at partene alltid bør kunne pålegges å avgi kortfattede skriftlige og systematiserte redegjørelser for det faktiske forhold. Slike pålegg bør begrenses til de saker hvor saksforholdet er uoversiktlig.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en viss utvidelse av unntakene fra bevisumiddelbarheten. Det gjelder for det første muligheten for at fjernavhør blir noe utvidet. For det annet er departementet enig i at det er fjernavhør som bør bli det primære alternativet når et vitne ikke vil kunne møte under hovedforhandlingen og avgi forklaring direkte for den dømmende rett. For det tredje bør adgangen til å bruke skriftlige erklæringer utvides. Departementet er enig med utvalget i det bør gjelde et vilkår om at det er ubetenkelig av hensyn til sakens opplysning.
Departementet er enig med utvalget i at partene med rettens samtykke bør kunne avtale skriftlig behandling, eventuelt kombinert med muntlige forhandlinger, i tingrett og lagmannsrett. Forutsetningen er at retten mener at en slik behandlingsmåte er forsvarlig. Departementet er også enig i at lagmannsretten, når umiddelbar bevisføring er av liten betydning, og Høyesterett, når spørsmålene i saken egner seg for det, bør kunne beslutte skriftlig behandling.
Komiteen er enig i at avgjørelser av sakens realitet bør basere seg på en muntlig behandling, og at saksforberedelsen i hovedtrekk bør foregå skriftlig. Komiteen er enig i at saksbehandlingsreglene bør fremme økt fleksibilitet, slik at sakene kan bli behandlet både raskt og forsvarlig. Komiteen viser til at utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi åpner nye muligheter for saksbehandlingen i domstolene.