Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Kultur- og kirkedepartementet legger frem odelstingsproposisjon om endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) og i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven).

En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder gjennomføring av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet). EØS-komiteen besluttet den 9. juli 2004 å innlemme opphavsrettsdirektivet i EØS-avtalen vedlegg XVII om opphavsrett, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 110/2004. Beslutningen ble truffet med forbehold om Stortingets samtykke. I St.prp. nr. 6 (2004-2005), som ble fremmet 29. november 2004, blir Stortinget anbefalt å gi slikt samtykke.

De foreslåtte endringene som følger av opphavsrettsdirektivet vil også gjøre det mulig å tiltre to internasjonale traktater på området, vedtatt i Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett (WIPO). Det vil bli lagt frem en stortingsproposisjon med forslag om at Norge tiltrer de nevnte traktater.

I tillegg til de endringer som er en følge av direktivet og WIPO-traktatene, foreslås enkelte andre endringer.

Ved utformingen av lovforslaget er det lagt vekt på å opprettholde den etablerte balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser i å ha kontroll over bruk av sine åndsverk og allmennhetens interesse i at flest mulig får tilgang til åndsverk. Der hvor viktige brukerhensyn må vektlegges, medfører dette lovbestemmelser som avgrenser opphavsmennenes rett til å kontrollere sine verk, jf. åndsverkloven 2. kapittel.

Når det gjelder opphavsmenns rettigheter er det foreslått at retten til å fremstille eksemplar av åndsverket, i samsvar med direktivet, presiseres til også å gjelde for midlertidige eksemplar. Dette vil hindre at slike eksemplar brukes på en måte som skader opphavsmannens økonomiske interesser. Denne rettigheten er imidlertid begrenset slik at den ikke skal hindre en normal bruk av datamaskiner og datanettverk.

Opphavsmenn har enerett til å gjøre sine verk tilgjengelig for allmennheten. I forhold til denne retten foretas det en presisering hvor det legges til grunn at internettkafeer og andre som bare stiller datautstyr til rådighet for brukere, ikke anses for å gjøre åndsverk som brukerne henter opp tilgjengelig for allmennheten.

Utøvende kunstnere og tilvirkere av lyd- og bildeopptak får enerett til å råde over sine arbeider (jf. §§ 42 og 45) på linje med det som gjelder for opphavsmenn til åndsverk i dag. Dette omfatter bl.a. enerett til å gjøre opptak tilgjengelig på forespørsel på et individuelt valgt sted og tidspunkt. Den etablerte ordningen med at utøvende kunstnere og tilvirkere har en vederlagsrett for offentlig fremføring av lydopptak videreføres. Endringen som foreslås i fondsloven (lov 14. desember 1956 nr. 4) er en konsekvens av endringsforslagene knyttet til enerettighetene.

Når det gjelder forvaltning av enerettighetene, foreslås innført enkelte nye avtalelisenshjemler. Dette gjelder for en nærmere bestemt bruk av verk i bibliotek (ny § 16a) og bruk av verk i kringkasters arkiver (ny § 32). Gjeldende avtalelisenshjemler for bruk av verk i undervisningsvirksomhet (§ 13) og bruk av verk i ervervsvirksomheter mv. (§ 14) foreslås endret slik at avtaler om digital bruk muliggjøres. For avtalelisensavtaler om gjenbruk av kringkastingsarkiver, foreslås at det skal være adgang for opphavsmannen til å nedlegge forbud mot bruk av sitt verk. Når det gjelder krav til organisasjon som inngår avtalelisensavtale (§ 38a), foreslås nasjonalitetskravet erstattet med et nasjonalitetsnøytralt krav.

Det foreslås enkelte endringer for å gjøre åndsverkloven mer oversiktlig. Paragrafrekkefølgen er beholdt, men bestemmelsene er oppdelt i paragrafer med avsnittoverskrifter som klargjør om bestemmelsen gjelder adgang til bruk uten vederlag, tvangslisens eller avtalelisens.

Adgangen til å kopiere til privat bruk foreslås videreført. I tilknytning til bestemmelsen om kopiering til privat bruk foreslås det innført et krav om såkalt lovlig kopieringsgrunnlag. Etter forslaget vil det ikke være tillatt å fremstille eksemplar til privat bruk dersom brukeren vet at det skjer på grunnlag av en gjengivelse av verket i strid med rettighetshavernes enerett. Det vil i utgangspunktet heller ikke være adgang til å fremstille eksemplar til privat bruk dersom det skjer etter en omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.

I henhold til direktivet foreslås visse endringer i avgrensningsbestemmelsene: Bl.a. gjelder dette innføring av et krav i § 16 (eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek og museer mv.), § 17 (eksemplarfremstilling for funksjonshemmede) og § 23 (om gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i tilslutning til tekst) om at bruken ikke må skje ervervsmessig. Adgangen til kopiering til privat bruk etter § 12 opprettholdes, men det foreslås forbud mot bruk av fremmed hjelp ved privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk. På enkelte punkter utvides avgrensningsbestemmelsene. I § 16 om bibliotek foreslås at forsk­nings- og undervisningsinstitusjoner blir omfattet av bestemmelsen. Det foreslås videre en ny forskriftshjemmel om adgang til å gjøre verk i bibliotekene tilgjengelig via terminaler i lokalene. Paragraf 17, om eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede, endres slik at flere grupper av funksjonshemmede kan nyte godt av bestemmelsen, og slik at også elektronisk distribusjon kan tas i bruk for lydbøker til funksjonshemmede. Paragraf 21 om fri adgang til offentlig fremføring ved undervisning og gudstjeneste innskrenkes noe, slik at den ikke vil gjelde for overføringshandlinger ved ervervsmessig undervisning.

I henhold til EU-direktivet er en adgang til kopiering til privat bruk avhengig av at det innføres en rimelig kompensasjon til rettighetshaverne. En slik kompensasjonsordning er foreslått i statsbudsjettet for 2005.

I henhold til opphavsrettsdirektivet foreslås det innført bestemmelser om forbud mot omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer (kopisperrer) og vern av elektronisk rettighetsinformasjon. Det vil ikke være ulovlig å omgå kopisperrer for å spille av på relevant avspillingsutstyr.

Det foreslås en endring i bestemmelsen om overgang av opphavsrett ved arv (§ 39k), slik at arvinger som i fellesskap råder over et verk kan ta avgjørelse om bruk av offentliggjort verk ved flertallsavgjørelse. Etter gjeldende rett krever dette enstemmighet, slik at en arving i praksis får en vetorett.

En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder forslag om gjennomføring av opphavsrettsdirektivet i norsk lov.

Lovforslaget her tar ikke sikte på å gjennomføre en helhetlig revisjon av åndsverklovens oppbygging og inndeling. Det er flere bestemmelser og problemstillinger som ikke er særskilt vurdert ved lovrevisjonsarbeidet som nå er gjort. Dette gjelder både bestemmelser om opphavsrettens overgang i kapittel 3, andre bestemmelser om eneretten i kapittel 1, sanksjonsbestemmelsene i kapittel 7 og flere andre bestemmelser. Departementet ser at det er behov for en gjennomgang både av innhold og ordlyd i flere bestemmelser i åndsverkloven, og et behov for en redigering av lovens struktur etter de mange lovendringer som er gjort det siste tiåret. Dette er arbeid som nå vil bli igangsatt.

En drøfting av disse og andre spørsmål som ikke er berørt i proposisjonen bør skje gjennom en bred og åpen høringsprosess, og departementet vil prioritere arbeidet med en helhetlig gjennomgang av åndsverkloven i tiden fremover.

Som følge av direktivet foreslås det i proposisjonen at enerettighetene presiseres og styrkes på enkelte punkter. Overføring i datanettverk av verk og arbeider skaper behov for en presisering av hva som skal regnes som et (elektronisk) eksemplar. Bl.a. foreslås en presisering av eksemplarfremstillingsretten i § 2 slik at det gjøres klart at denne gjelder både varige og midlertidige eksemplar. Samtidig unntas visse midlertidige eksemplar fra eneretten i forslaget til ny § 11a.

Direktivet gir alle rettighetshavere en enerett til å gjøre sine verk og arbeider tilgjengelig på en slik måte at den enkelte bruker kan velge sted og tid for tilgang til verket/arbeidet (såkalte på-forespørseltjenester). Samtidig vernes tekniske beskyttelsessystemer og informasjon om rettighetsforvaltning. På denne måten skapes et grunnlag for at rettighetshaverne i større grad på en sikker måte kan tilby sine verk og arbeider digitalt via nettet. Proposisjonens forslag til presiseringer og endringer av lovens avgrensningsbestemmelser søker å finne en rimelig balanse mellom hensynet til rettighetshaver og de samfunnsbegrunnede hensyn til brukerne, herunder i hvilken grad ny teknologi kan tas i bruk på dette området.

Det er klart at lovgivning, selv der denne samordnes internasjonalt, ikke kan løse alle de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien står overfor som følge av ny teknologi. Både når det gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon om rettighetsforhold, er det opp til bransjen selv å finne løsninger. Likeledes når det gjelder å komme frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig er interessant for forbrukerne.

Departementet vil samtidig peke på at visse forbrukerinteresser må ivaretas først og fremst i annen lovgivning.

Departementet sendte et utkast til endringer i åndsverkloven på bred høring i april 2003. Enkelte av høringsinstansene peker på at norske myndigheter generelt bør være varsomme med å gi lovbestemmelser som går ut over de minsteforpliktelser som følger av EØS-avtalen, og at en anvender unntaksreglene som direktivet åpner for. Flere høringsinstanser fra brukersiden, dvs. som anvender vernede verk i henhold til unntaksregler, mener at balansen mellom rettighetshaver- og brukerinteresser forrykkes i rettighetshavernes favør gjennom forslaget.

Departementet mener for sin del det må gjøres en selvstendig vurdering av behovet for endringer i åndsverkloven, uavhengig av EUs reguleringsinitiativ.

Flere høringsinstanser, så vel fra bruker- som rettighetshaversiden, mener loven er komplisert og vanskelig tilgjengelig. Det vises til at både struktur og språk behøver en modernisering for å gjøres lettere tilgjengelig for brukeren av loven. Departementet er enig i at det er behov for en gjennomgang av lovens struktur og begrepsapparat. Det har ikke vært rom for dette ved den revisjon som nå foreslås. Departementet vil imidlertid som nevnt sette i gang et slikt arbeid i tiden som kommer.

På grunn av opphavsrettens internasjonale karakter, og den aktivitet som fremdeles opprettholdes innen EU på området (flere ulike initiativ er nå under behandling i kommisjonen), må det påregnes at det i årene fremover vil måtte gjøres ytterligere endringer i loven, med de utfordringer dette gir i arbeidet med å finne en egnet struktur for lovverket som tar høyde for dette.

Departementet la i høringen til grunn at direktivet artikkel 2 sammenholdt med artikkel 5.1 tilsier en lovendring. Departementet foreslo i høringsutkastet en utvidet angivelse av eneretten til eksemplarfremstilling i § 2, ved at det i lovteksten presiseres at både "varige" og "midlertidige" eksemplar omfattes. Fra dette utgangspunkt gjøres etter forslaget i høringsutkastet unntak for visse midlertidige eksemplar i ny § 11a, formulert tett opp mot ordlyden i direktivet artikkel 5.1.

Forslaget oppnådde i høringen stor grad av tilslutning. De merknader som er fremkommet knytter seg i hovedsak til formulering av gjennomføringsbestemmelsen, samt forståelsen av denne.

Den økende digitale bruk av åndsverk har opphavsrettslige implikasjoner også i den forstand at teknikken som benyttes for å muliggjøre digital verksutnyttelse forutsetter fremstilling av midlertidige kopier av verket. Dette gjelder også for former for verksutnyttelse som tradisjonelt sett ikke innebærer eksemplarfremstilling, for eksempel fremføring. Eneretten til eksemplarfremstilling bør defineres og avgrenses med hensyn til dette, og i direktivet er dette kommet til uttrykk i artikkel 2, jf. artikkel 5.1. Departementet foreslår at disse artiklene gjennomføres ved endring i åndsverkloven, henholdsvis § 2 første ledd samt innføring av ny § 11a.

For å skape sammenheng mellom § 2 og den nye § 11a foreslår departementet at ordlyden i § 2 første ledd endres slik at det uttrykkelig fremgår at eneretten til eksemplarfremstilling også omfatter retten til å fremstille midlertidige eksemplar. På denne måte gjennomføres også direktivet artikkel 2 i åndsverkloven § 2 første ledd.

I 1995 ble §§ 42 og 45 endret fra å kreve samtykke til overføring/ettergjøring, til å kreve samtykke til eksemplarfremstilling av opptak av utøvende kunstneres fremføring og av lyd- og filmopptak etter § 45. Hva som nærmere ligger i denne endringen fremgår av Ot.prp. nr. 15 (1994-95). Det var for utøvende kunstneres del ønskelig å få tydeligere frem at den omfatter alle typer eksemplar og uansett hvordan de fremstilles. For tilvirkerens del ble "ettergjøring" erstattet med "eksemplarfremstilling" i hovedsak for å skille den fra det daværende ettergjøringsvern for kataloger i § 43. Også for tilvirkeren gjelder at enhver form for eksemplarfremstilling av opptaket omfattes, også overføring til annen innretning som kan gjengi det.

Noe etterligningsvern er det for disse opptak ikke rom for. Eventuelle sanksjonsmidler mot etterligning av stil eller produkt må søkes i markedsføringsloven.

På samme måte som for opphavsretten, nødvendiggjør direktivet artikkel 2 sammenholdt med artikkel 5.1 lovendring. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden i §§ 42 og 45, bl.a. slik at eksemplarfremstillingsretten dekker varige eller midlertidige eksemplar. Når det gjelder forholdet til de midlertidige eksemplar, foreslår departementet at bestemmelsen i § 11a, så langt det passer, får tilsvarende anvendelse for nærstående rettigheter med en henvisning til § 11a.

Direktivet artikkel 3.1 foranlediger i utgangspunktet ikke endringer i § 2. I høringsutkastet foreslo departementet likevel at visse av de sentrale enerettshandlinger som i dag faller inn under fremføringsbegrepet, presiseres uttrykkelig i § 2.

I motsetning til i de år da vår nåværende åndsverklov ble forfattet, er det i dag langt større grad av formidling gjennom nettverk og kringkasting enn ved direkte fremføring for tilstedeværende publikum. Det er derfor etter departementets syn ønskelig å klargjøre i selve lovteksten at eneretten omfatter slik type formidling. På denne bakgrunn ble det i høringsutkastet foreslått en klargjøring innenfor den eksisterende inndeling av enerettsbeføyelsene i § 2 på den måten at overføring til allmennheten uttrykkelig nevnes som eksempel på hva som kan være offentlig fremføring.

De fleste av høringsinstansene uttaler seg ikke om dette spørsmålet, men av de som gjør det er det flere som foreslår en mer detaljert løsning enn det departementet foreslår.

Departementet har kommet til at overføring til allmennheten bør beholdes innenfor offentlig fremføring. Å innføre begrepet "overføring til allmennheten", jf. høringsuttalelse som sideordnet til offentlig fremføring vil antakelig ikke utvide gjeldende rett, men departementet kan heller ikke se at det medfører noen større klarhet så lenge det tas inn en presisering om at overføring hører inn under offentlig fremføring. Departementet vil gjennomgå og vurdere de forskjellige begrep i åndsverkloven ved en kommende gjennomgang av hele loven. Da vil paragrafene i større grad enn nå kunne ses i sammenheng og drøftes i et helhetlig høringsutkast.

Departementet foreslo i høringsutkastet at uttrykket "fremføres utenfor det private område" i § 2 tredje ledd erstattes med "offentlig fremføring". Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring, idet den opphavsrettslig relevante beføyelse fremdeles vil være knyttet til om fremføringen skjer innenfor det private område eller ikke. Det vil fortsatt være slik at grensen mot det private område må trekkes opp av domstolene etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Ved denne endring blir det bedre samsvar med lovens øvrige bestemmelser, bl.a. avgrensningsbestemmelser i 2. kapittel (f.eks. § 21), hvor uttrykket "offentlig fremføring" brukes. Dette bringer også begrepene bedre i samsvar med øvrige nordiske lands lovterminologi.

I høringsutkastet ga departementet uttrykk for at enkelte nye brukersituasjoner ikke uten videre er å anse som tilgjengeliggjøring for allmennheten ved offentlig fremføring, f.eks. der hvor en datamaskin med internettilgang stilles til rådighet for personlig bruk i et lokale som er åpent for allmennheten. Til forskjell fra f.eks. et fjernsyns- eller radioapparat er det her i mye større utstrekning den enkelte som selv velger hva maskinen skal brukes til, noe som gjør at åndsverk og annet beskyttet materiale som eventuelt fremføres i slike sammenhenger som hovedregel ikke kan anses for å være gjort tilgjengelig for allmennheten av den som bare stiller utstyret til rådighet.

I høringsutkastet la departementet til grunn at den fremføring som skjer ved bruk av utstyr som er stilt til rådighet som nevnt, må vurderes som om bruker benyttet sitt eget utstyr hjemme, altså at fremføringen finner sted innenfor det private området. Det er imidlertid ikke dette som er det avgjørende ved vurderingen av om tilrådighetsstillelse av utstyr med inter­nettil­gang er en offentlig fremføring eller ikke. Det avgjørende er at ikke enhver handling som øker eller bidrar til allmennhetens tilgang til åndsverk kan anses som en selvstendig tilgjengeliggjøringshandling. Det må etter departementets oppfatning være en viss nærhet mellom handlingen og allmennhetens tilgang til verket.

Departementet opprettholder sitt standpunkt om at tilrådighetsstillelse av datautstyr med internettilgang uten noen videre tilrettelegging av hva den enkelte bruker kan se på skjermen, ikke er å anse som en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Følgelig forestår heller ikke den som stiller utstyret til rådighet noen offentlig fremføring av de verk og arbeider som den enkelte bruker velger å konsultere. Som Gramo anfører er det ikke tvil om at det er mye opphavsrettslig vernet materiale på Internett, men i ovenfor nevnte situasjon må rettighetshaverne forholde seg til den som har gjort materialet tilgjengelig på Internett, ikke den som stiller datautstyret til disposisjon. Annerledes vil det selvfølgelig være hvis dette er den samme, f.eks. ved at en internettkafé også gjør tilgjengelig verk fra sin egen server.

Nye formidlingsformer har økt behovet for å klargjøre skillet mellom disse to begreper.

Departementet foreslo i høringsutkastet at visningsbegrepet skal være forbeholdt de situasjoner der fysiske eksemplar av verket vises direkte for et tilstedeværende publikum, f.eks. der et bilde henger i et museum, en litterær tekst vises fra en bok direkte for publikum etc. I alle tilfelle der verket gjøres tilgjengelig på indirekte vis, f.eks. ved utsendelse av fjernsynssignaler, digital overføring via nettverk eller skjermgjengivelse av et eksemplar på en fysisk bærer (diskett e.l.), foreslås at dette betegnes som en fremføring av verket. På denne måten vil det ikke lenger være et skille mellom verkstyper, men mellom tilgjengeliggjøringsmåter. Der et interaktivt undervisningstilbud gjengir fotografiske verk, billedkunst e.l., vil dette være en fremføring av verket. Dersom det i en forelesningssituasjon benyttes storskjerm eller lerret for gjengivelse av slike verk, vil det være en fremføring. Det samme vil gjelde der materialet gjøres tilgjengelig fra fjernsynssending der slike verk inngår, f.eks. fra kulturprogrammer og reportasjer fra gallerier/museer.

Etter dette vil det kun være snakk om visning der det fysiske verkseksemplar vises direkte for publikum, mens all form for indirekte visning faller inn under fremføringsretten.

Departementet foreslår at det blir innført en generell enerett til tilgjengeliggjøring for allmennheten for utøvende kunstnere hva gjelder opptak av deres fremføringer (§ 42) og tilvirkere av lyd- eller filmopptak (§ 45).

For lydopptak vil eneretten gjelde all offentlig fremføring med unntak for den bruk som gir vederlagsrett etter åndsverkloven § 45b. Dette får betydning for fondslovens nedslagsfelt. I dag omfatter avgiften til Fond for utøvende kunstnere (FFUK), jf. fondsloven § 3, all offentlig fremføring av lydopptak bortsett fra den som er vederlagspliktig etter åndsverkloven § 45b. Når på-forespørselretten tas ut av § 45b og gjøres om til en enerett, skal denne fortsatt holdes utenfor avgiftsplikten når det gjelder et vernet opptak.

Eneretten til spredning av åndsverk følger av åndsverkloven § 2 tredje ledd.

Konsumpsjon av eneretten reguleres i åndsverkloven § 19 når det gjelder salg og annen overdragelse av eksemplar. Hovedregelen er global (internasjonal) konsumpsjon, det vil si at konsumpsjon av spredningsretten er uavhengig av hvor i verden det første salg har funnet sted.

Når det gjelder enerett til spredning av åndsverk er åndsverkloven § 2 i samsvar med direktivet. Opphavsmannen har enerett til spredning. Det er imidlertid ikke samsvar når det gjelder konsumpsjon av spredningsretten i og med at direktivet fastsetter regional konsumpsjon.

Direktivet artikkel 4.2 om EØS-regional konsumpsjon gjennomføres med en endring i § 19 første ledd, slik at konsumpsjon av spredningsretten som hovedregel er betinget av at eksemplaret er solgt med opphavsmannens samtykke innenfor EØS.

Spredningsretten i opphavsrettsdirektivet berører ikke bestemmelsene om utleie- og utlånsrettigheter i utleiedirektivet. Departementet har ut fra dette lagt til grunn at global konsumpsjon kan beholdes for utlån og utleie og foreslår at det tas inn en bestemmelse om dette i § 19 første ledd. Global konsumpsjon for disse rettighetene vil gjøre det enklere for bibliotekene å opprettholde et utlånstilbud av fremmedspråklige bøker. Tilsvarende regulering er gjennomført i Danmark og foreslått i Finland for utlån. Selv om det antakelig ikke har stor praktisk betydning på grunn av begrensningen for utleie i § 19 andre ledd, foreslår departementet likevel at utleie likebehandles med utlån når det gjelder konsumpsjonsbestemmelsen i § 19 første ledd.

Videre foreslår departementet at det skal gjelde global konsumpsjon for eksemplar av verk som en person har anskaffet utenfor EØS-området for eget bruk.

Opphavsmannens enerett til visning følger av åndsverkloven § 2. Det foreslås en presisering i lovteksten om at visningsretten heretter skal omfatte det at verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler.

Det foreslås en omredigering i 2. kapittel med formål å skape bedre oversikt og klargjøre forskjellen mellom bestemmelser om avtalelisens på den ene side og bestemmelser om tvangslisens og fri bruk på den andre side.

Departementet tar i denne omgang ikke sikte på en fullstendig gjennomgang og redigering av lov­strukturen og opprettholder forslaget i høringsutkastet på dette punkt. Departementet ser det imidlertid som viktig at det foretas en grundig gjennomgang av åndsverklovens struktur med tanke på et klarere lovverk. Dette er arbeid som departementet vil prioritere i tiden fremover.

I Bernkonvensjonen er adgangen til unntak fra eksemplarfremstillingsretten regulert gjennom artikkel 9(2), den såkalte "tretrinnstesten". Denne danner rammen for konvensjonspartenes adgang til å ha unntak fra denne eneretten i nasjonal lovgivning. Tretrinnstesten innebærer at et unntak må oppfylle tre vilkår - det skal bare gjelde i spesielle og avgrensede tilfelle, ikke skade den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesette opphavsmannens legitime interesser.

Opphavsrettsdirektivet har inntatt tretrinnstesten som en generell ramme for alle de unntak som direktivet i utgangspunktet hjemler gjennom artikkel 5.5.

Tretrinnstesten inngår i dag som en internasjonalt anerkjent ramme for nasjonal handlefrihet når det gjelder adgangen til å gjøre unntak fra eneretten. Tretrinnstesten er som navnet tilsier et prinsipp alle nasjonale unntak skal kunne testes mot.

Enkelte høringsinstanser mener det prinsipp som tretrinnstesten reflekterer bør tas inn i loven. Departementet har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for dette. Det er ikke tradisjon i norsk rett for å lovfeste alle prinsipper som lovtekster bygger på, og som gjeldende rett skal forstås med utgangspunkt i.

Paragraf 12 og de øvrige avgrensningsbestemmelsene i åndsverkloven 2. kapittel har vilkår om at verket som benyttes skal være offentliggjort eller utgitt, jf. § 8. Det er imidlertid verken i lovtekst eller forarbeider noe krav om at bruk etter bestemmelsene er betinget av at brukeren har lovlig tilgang til det eksemplar av verket som er grunnlag for bruken.

Gitt de kopieringsmuligheter den digitale teknologi har medført, er det behov for å klargjøre spørsmålet om lovlig kopieringsgrunnlag.

Opphavsrettsdirektivet regulerer ikke spørsmålet om lovlig kopieringsgrunnlag direkte, men direktivet artikkel 5.5 forutsetter at unntak og avgrensninger som fastsettes i nasjonal lov, ikke er i strid med tretrinnstesten.

Kravet om lovlig kopieringsgrunnlag foreslås gjort gjeldende kun for unntaket om kopiering til privat bruk. Det er begrunnet i at det særlig er denne type kopiering som har vært ansett som en trussel mot rettighetshavernes legitime interesser. Til dette kommer at de ulike avgrensningsbestemmelsene i åndsverkloven har ulik begrunnelse. Mens unntaket for privatbrukskopiering bl.a. er gitt av hensyn til eiendomsrettslige forhold, er hensynene bak eksempelvis sitatretten i større grad allmenne.

Departementet presiserer at kravet om lovlig kopieringsgrunnlag ikke foreslås gjort gjeldende for ny § 11a. Om det f.eks. ved nettlesing oppstår midlertidige eksemplar som omfattes av § 11a, vil altså ikke dette være i strid med kravet om lovlig kopieringsgrunnlag, selv om grunnlaget for kopieringen er gjengitt i strid med § 2.

Departementet foreslår at overtredelse av bestemmelsene i dette forslaget bare bør gjøres straffbar og evt. erstatningsbetingende dersom det er utvist forsett. Departementet foreslår derfor endringer i § 54 og § 55 i loven for slik overtredelse, ettersom det etter disse bestemmelser er tilstrekkelig å påvise uaktsomhet hos gjerningsmann for å idømme straff eller erstatning. I tillegg er det gitt bestemmelser i § 55 som gir adgang til å kreve nettofortjeneste utbetalt ved ulovlige handlinger selv om ikke den nødvendige uaktsomhet kan bevises.

Hensikten med bestemmelsen er å avklare rettstilstanden og dessuten legge bedre til rette for rettslig forfølgning av brukere som kopierer i utstrakt grad og medvirkere som på ulikt vis bidrar til den omfattende ulovlige distribusjon av innhold som særlig skjer over nettverk. Ved et krav om forsett vil bestemmelsen nettopp ramme de som er klar over at de laster ned materiale fra kilder som ikke innhenter samtykke fra rettighetshaverne for sine aktiviteter.

Krav om lovlig kopieringsgrunnlag vil dessuten måtte antas å bidra til redusert bruk av ulovlig materiale, hvilket er klart ønskelig.

Medvirkning til opphavsrettskrenkelser er straffbar, se åndsverkloven § 54 gjeldende andre ledd. Ved innføring av et særskilt straffansvar for privatbrukskopiering på basis av ulovlig eksemplar, vil også medvirkning til dette kunne rammes.

Etter åndsverkloven § 8 er et åndsverk utgitt når "et rimelig antall eksemplar av verket med samtykke av opphavsmannen er brakt i handelen, eller på annen måte er spredt blant almenheten". Åndsverk gjøres etter hvert i større grad tilgjengelig over nettverk istedenfor ved masseopptrykk av eksemplar i rettighetshavers regi for spredning i handel. Dette har hatt betydning for utgivelsesbegrepets innhold. I Ot.prp. nr. 85 (1997-1998) om gjennomføringen av EUs databasedirektiv er det om dette spørsmål uttalt: "Verk som med opphavsmannens samtykke gjøres tilgjengelig for allmennheten i digitale nettverk, med muligheter for lokal fremstilling av eksemplar hos brukeren, vil for alle praktiske formål være å anse som utgitt i lovens forstand".

I forhold til bestemmelser der stedet for utgivelse har relevans for rekkevidden av åndsverklovens vern (§ 57), antar departementet det etter gjeldende rett må legges til grunn at en "nett-utgivelse" finner sted i det territorium der materialet med samtykke legges ut på server. Det vil si at dersom materialet legges på en server i USA, er det ikke derved utgitt i Norge, selv om det er tilgjengelig her.

Departementet har forståelse for at det kan være behov for en klargjøring av begrepet "utgivelse". Det foreslås likevel ikke at legaldefinisjonen i § 8 endres nå.

For visse av de unntak direktivet hjemler, er det satt som vilkår at bruken ikke er "kommersiell" (ervervsmessig), eller at brukerens virksomhet ikke er det.

Departementet vil understreke at vurderingen av ervervsmessighetskriteriet varierer noe i direktivet, er vilkåret at eksemplarfremstillingen ikke har en ervervsmessig fordel, for opptaksadgangen til sosiale institusjoner er vilkåret at deres virksomhet ikke er av kommersiell karakter, for hjemmelen om undervisning og forskning er vilkåret at formålet med bruken ikke er kommersiell. Normalt vil offentlig finansiert undervisnings- og forskningsvirksomhet som drives i institusjoner som har undervisning som hovedformål, oppfylle dette vilkåret. Men de enkelte, organiserte aktiviteter må vurderes for seg. De aktiviteter i den enkelte institusjon som har til formål å gi økonomisk overskudd, vil ikke miste sin karakter av å være ervervsmessige fordi overskuddet eventuelt nyttes til dekning av underskudd på andre aktiviteter.

Åndsverkloven § 12 gir som hovedregel adgang til eksemplarfremstilling av offentliggjorte verk og arbeider til privat bruk (privatbrukskopiering). Bestemmelsen avgrenser opphavsmannens enerett og opphavsmannen har ikke krav på vederlag.

Bestemmelsen gir en adgang til eksemplarfremstilling og "bruk" som omfatter en begrenset rett til spredning og annen tilgjengeliggjøring innenfor en persons privatsfære.

Fra ovennevnte hovedregel gjelder enkelte unntak.

Direktivet nødvendiggjør ingen endring i ordlyden i § 12, men direktivet krever at rettighetshaverne gis kompensasjon for denne avgrensning i eneretten.

Departementet foreslår at forbudet mot å kopiere musikkverk og filmverk ved fremmed hjelp utvides ved at vilkåret "ervervsøyemed" utgår.

Etter forslaget gjøres adgangen til privatbrukskopiering betinget av at lovlig kopieringsgrunnlag benyttes, jf. § 12 nytt fjerde ledd.

I høringsutkastet la departementet til grunn at direktivet artikkel 5.2 (b) medfører en viss innstramning i adgangen til eksemplarfremstilling til personlig yrkesmessig bruk.

I høringen mente enkelte høringsinstanser at en eventuell innstramning i adgangen til eksemplarfremstilling til personlig yrkesmessig bruk må lovfestes.

Departementet fastholder at det ikke er nødvendig eller ønskelig med en endring i lovteksten, idet ordlyden er dekkende i forhold til direktivet. Det avgjørende er at det ikke kan tas slike kopier i ervervsøyemed. Med utgangspunkt i lovteksten og forarbeidene må det vurderes i det enkelte tilfelle hvor grensen for tillatt bruk går.

Etter direktivet kan det fremstilles eksemplar for en fysisk person til privat bruk forutsatt at formålet verken direkte eller indirekte er kommersielt.

Departementet legger til grunn at adgangen til eksemplarfremstilling til personlig yrkesmessig bruk etter dette som utgangspunkt vil være den samme for selvstendige yrkesutøvere og ansatte.

Etter gjeldende rett er det adgang til å bruke fremmed hjelp ved eksemplarfremstilling til privat bruk etter § 12.

Departementet foreslo i høringsutkastet en endring i § 12 slik at det innføres forbud mot bruk av fremmed hjelp ved privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk på linje med det som i dag gjelder for "gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, skulptur, billedvev eller kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk".

Departementet understreker at forbudet som foreslås ikke innebærer at bruker er avskåret fra å la seg bistå av andre ved privatbrukskopiering. Det vil fortsatt være adgang til bistand innenfor familie- eller vennekretsen.

Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget om innstramning av adgangen til kopiering av musikk- og filmverk. Departementet har likevel funnet å ville avgrense dette forbudet mot bruk av fremmed hjelp (uavhengig av om hjelpen gis i ervervs­øye­med) ved at det ikke vil gjelde for funksjonshemmede som ellers ikke ville kunne dra nytte av hjemmelen for privatbrukskopiering. Formålet med dette er å sikre at funksjonshemmede i praksis likestilles med funksjonsfriske når det gjelder muligheter for å benytte verk og arbeider etter låneregler i loven.

Departementet bemerker at bestemmelsen om kopiering til privat bruk innebærer klare begrensninger for bruken av det kopierte materialet: Lærestedet, herunder den enkelte lærer, kan ikke selv sørge for kopiering til bruk i undervisning. Læreren kan heller ikke oppfordre studentene til selv å kopiere som ledd i undervisningen, ettersom bruken i så fall ikke er privat. Som følge av disse begrensningene, legger departementet til grunn at privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk ved fremmed hjelp innenfor læresteder allerede er relativt begrenset. Uansett skal ikke hjemmelen for privatbrukskopiering ivareta behov i undervisning og forskning.

Departementet foreslår at adgangen til å kopiere noter til privat bruk etter § 12 opprettholdes, men slik at det innføres et forbud mot bruk av fremmed hjelp ved kopiering av musikkverk (som omfatter noter) og filmverk.

Enkelte høringsinstanser ber om at loven gir en særskilt adgang til fotokopiering av noter ved fremmed hjelp i bibliotek og enkelte andre institusjoner.

Departementet viser til at lovgiver ikke bør legge til rette for privat eksemplarfremstilling ved fremmed hjelp av noter i samlingene som erstatning for innkjøp av originaleksemplar utover den snevre adgang biblioteket har til slik bruk etter forskrift til åndsverkloven § 16. Departementet har foreslått en avtalelisenshjemmel for bibliotek, jf. forslaget til ny § 16a. En avtalelisensavtale kan omfatte noter dersom organisasjonene ønsker å inngå avtale om dette, og under forutsetning av det nødvendige samarbeid med utgiversiden.

Opphavsrettsdirektivet krever at rettighetshaverne kompenseres dersom åndsverklovens adgang til privatbrukskopiering videreføres.

Regjeringen går inn for en ordning finansiert over statsbudsjettet fremfor en privatrettslig vederlagsordning.

Det foreslås innført en lovhjemmel i § 12 om kompensasjon som omfatter både den eksisterende kollektive ordningen under Fond for lyd og bilde og den nye individuelle ordningen. Det foreslås videre lovhjemlet at Kongen kan gi forskrifter om fordeling av kompensasjonen for begge ordningene.

I henhold til forskriftshjemmelen vil Kongen kunne fastsette at fordelingen skal foretas av en rettighetshaverorganisasjon og fastsette nærmere regler for fordelingen.

Avtalelisenskonstruksjonen er en lovbestemt klareringsform som i varierende utstrekning finnes i samtlige nordiske lands opphavsrettslover, og ble første gang innført i norsk åndsverklov i 1961 for kringkasting av verk.

I 1979 ble det etablert en avtalelisensordning også for fotokopiering i skoleverket. I 1985 ble det også innført en avtalelisensordning for klarering av rettigheter til videresending i kabel av kringkastingssendinger. I 1995 ble avtalelisenssystemet ved lovendringer utvidet til å gjelde også for fotokopiering internt i virksomheter og for opptak av kringkastingssending til bruk i undervisning, samt for opptak av kringkasting og film til utlån til funksjonshemmede.

I høringsutkastet foreslo departementet å innføre utvidede hjemler for inngåelse av avtaler med avtalelisensvirkning:

  • Avtalelisensen for undervisning ble foreslått utvidet til å gjelde ikke bare for fotokopiering og opptak av kringkasting, men all eksemplarfremstilling, dvs. også digital anvendelse (§ 13b)

  • Avtalelisensen for intern virksomhetskopiering ble på samme måte foreslått utvidet til å gjelde all form for eksemplarfremstilling (§ 14)

  • Tvangslisensen for gjengivelse av verk i samleverk til bruk ved gudstjeneste og undervisning (§ 18), ble foreslått omgjort til en avtalelisens og uten formålsbegrensning

  • Visse former for gjengivelse av kunstverk/fotografiske verk ble foreslått omgjort fra fribruks/tvangslisens til avtalelisens (§ 24)

  • Klarering for gjenbruk av vernet materiale i kringkastingsarkivene ble foreslått hjemlet ved en avtalelisensavtale (§ 30a)

  • Bibliotek ble foreslått gitt mulighet til å inngå avtalelisensavtale om utvidet gjenbruk av materiale i samlingene (§ 16a).

I utkastet til nytt kapittel 2a med fellesbestemmelser om avtalelisens (gjeldende §§ 36 - 38b), ble følgende endringer foreslått:

  • Bestemmelsen om adgang til å få tvister om videresending avgjort ved nemnd ble foreslått opphevet (§ 36 andre ledd), og derved også henvisning til nemnda i § 37

  • Henvisninger ble endret fordi nye hjemler for avtalelisens var foreslått

  • Representativitetskravet til organisasjoner godkjent til å forhandle avtalelisensavtaler i § 38a ble foreslått endret

  • Særlige regler om foreldelse av rettighetshaveres krav overfor organisasjonene ble foreslått.

Innenfor undervisningsområdet, bibliotekområdet og ved bruk av kunstverk og fotografisk verk til ulike illustrasjons-/reportasjeformål, ble det foreslått en oppdeling av hjemler for bruk - fra fri, vederlagsfri adgang til bruk i visse snevre tilfelle til en noe videre bruk betinget av vederlag, til bruk som hjemles alene i en avtale med en representativ organisasjon som kan inngå avtale med videre avtalelisensvirkning. For det siste området vil rammene for bruken naturlig nok i langt større grad være regulert i den inngåtte avtale, men med visse begrensninger angitt i loven.

Fra så vel rettighetshaver- som brukersiden er det i høringen generelt støtte til en utvidelse av avtalelisenser til å gjelde for digital eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring.

Imidlertid peker samtidig høringsinstanser særlig fra utdanningssektoren på forhold som fra deres side anses som problematiske ved avtalelisenssystemet. Dette gjelder særlig balanseforholdet mellom avtalepartene med rettighetshaversiden i en monopolsituasjon og ønske om tvangselementer i tvisteløsning, forholdet mellom bruk i henhold til andre hjemler og en klarering ved avtalelisens, og forholdet mellom avtalelisenskonstruksjonen og den enkelte rettighetshaver.

Også visse andre høringsinstanser tar opp en del overordnede problemstillinger knyttet til bruk av avtalelisens som klareringsform og forholdet til våre konvensjonsrettslige forpliktelser på opphavsrettsområdet.

Departementet fremholder at avtalelisensklarering er en effektiv enerettsforvaltning til bruk innenfor avgrensede områder. Denne klareringsform har også vunnet aksept på internasjonalt nivå. Departementet ser likevel at det innenfor de mer kommersielle bruksområder kan hevdes at den konvensjonsrettslige forankring er mer tvilsom, ikke minst fordi en i slike tilfelle beveger seg bort fra det naturlige utgangspunkt i avveiningen av eneretten mot samfunnsmessig viktige brukerinteresser.

Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at forslaget om innføring av avtalelisens for fremstilling av samleverk etter § 18 ikke bør innføres nå. Departementet har også funnet grunn til å nyansere forslaget knyttet til bruk av kunstverk mv. etter åndsverkloven §§ 23 og 24.

Forslaget til avtalelisens for kringkastingsselskapenes gjenbruk av materiale i kringkastingsarkivene (§ 32 (høringsutkastet § 30a)), blir derimot opprettholdt selv om det dreier seg om en potensielt kommersiell utnyttelse. Departementet ser det som kulturpolitisk svært viktig at det etableres en slik klareringsmulighet for å sikre tilgang til disse deler av kulturarven. Her er det også foreslått at den enkelte rettighetshaver skal kunne nedlegge individuelt forbud, som for denne type bruk vil gi en bedre konvensjonsmessig forankring.

Øvrige forslag på avtalelisensområdet - for undervisning, internt i virksomheter, for bibliotek og for kringkasting - blir med enkelte justeringer opprettholdt.

De aller fleste høringsinstanser ser store fordeler med mulighetene for effektivt å klarere for utnyttelse av eksisterende verk gjennom forvaltningsorganisasjoner også for nye typer utnyttelse.

Samtidig peker flere instanser på at den teknologiske utvikling øker muligheten for individuell klarering for skreddersydd bruk med enkel, direkte kontakt mellom bruker og rettighetsforvalter. Dette er en utvikling som vi foreløpig kun har sett starten av.

Flere høringsinstanser fremholder i sine høringssvar at de er bekymret for den allerede eksisterende monopolsituasjon rettighetshaverorganisasjonene står i under forhandlinger med bruker i et avtalelisenssystem, og at dette vil forsterkes når lisensområdene utvides. Disse høringsinstanser tar derfor til orde for at utvidelser av avtalelisensområdene må kunne suppleres med en subsidiær tvisteløsning ved nemnd for det tilfelle at det ikke oppnås enighet i forhandlingene.

Departementet peker på at spørsmålet om en eventuell subsidiær nemndsløsning ved avtalelisensforhandlinger har vært drøftet bl.a. av opphavsrettsutvalget i NOU 1988: 22 og i Ot.prp. nr. 15 (1994-1995).

Departementet vil videre peke på at selv om organisasjoner som er godkjent til å forhandle avtalelisensavtaler vil ha vesentlig forhandlingsstyrke, er mekanismen etablert vel så mye for brukerne som et hensiktsmessig alternativ til individuell klarering. Departementet skal også bemerke at det er lang tradisjon også utenfor avtalemekanismesituasjonen med en felles forvaltning av enerettigheter.

I forbindelse med den helhetlige gjennomgang av åndsverkloven som departementet vil igangsette i tiden fremover, vil bl.a. også inngå en vurdering av behovet og mulighetene for en sekundær tvisteløsningsmekanisme i forbindelse med avtalelisens, særlig på utdannings- og forskningsområdet.

I gjeldende fellesbestemmelser om avtalelisens, sies det i § 38a at en avtale, for at denne skal utløse avtalelisensvirkning etter § 36, må inngås av organisasjon som representerer en vesentlig del av "norske" opphavsmenn på området.

I Danmark ble den tilsvarende bestemmelsen i den danske opphavsrettsloven endret i 2001 til"en væsentlig del af ophavsmænd til en bestemt art af værker, der anvendes i Danmark".

Gjennom EØS-avtalen gjelder forbudet mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet og prinsippet om fri utveksling av tjenesteytelser også i EØS-området. Departementet foreslo derfor i høringsutkastet at tilsvarende endring gjøres i åndsverkloven § 38a.

Departementet skal bemerke at forslaget ikke er ment å innebære endringer med hensyn til organisasjonsmessig utgangspunkt. Det er forutsatt, som etter gjeldende rett, at de organisasjoner som godkjennes etter § 38a skal representere originære rettighetshavere innenfor sitt verksområde. Det vil i realiteten si at det omfatter medlems-/fagorganisasjoner og ikke rene forvaltningsorganisasjoner.

Det er forutsatt i praksis at det etableres et forvaltningsmessig samarbeid mellom de ulike organisasjoner som godkjennes.

Adgangen til bruk av verk i undervisning er i dag regulert i ulike bestemmelser i loven. Den mest sentrale bestemmelse for masseutnyttelse av verk i undervisningssammenheng er avtalelisensen i gjeldende § 13. Hjemmelen til å inngå avtalelisensavtale på undervisningsområdet ble etablert allerede i 1979.

I forslaget til endringer i åndsverkloven ble fribruksbestemmelsene i gjeldende § 13 fjerde og femte ledd foreslått videreført. Tvangslisensen for bruk av verk ved offentlig eksamen i gjeldende § 18 andre ledd ble foreslått videreført uendret i ny § 13a.

Det ble i høringsutkastet foreslått å endre § 21 slik at offentlig fremføring ved undervisning i form av overføring kun er fri dersom undervisningen ikke er ervervsmessig.

Gjeldende avtalelisensbestemmelse i § 13 ble foreslått flyttet til ny § 13b og utvidet til å gjelde all eksemplarfremstilling, slik at også det digitale område ble omfattet av hjemmelen til å inngå avtale med avtalelisensvirkning.

I høringsutkastet opprettholdt departementet betingelsen om at eksemplarfremstillingen skulle skje til bruk i egen undervisningsvirksomhet, med unntak for adgangen til å la seg betjene ved opptakssentraler, som er særskilt regulert i utkastets § 13b andre ledd.

I høringsutkastet ble det også foreslått å oppheve den særskilte begrensningen i adgangen til fotokopiering av billedkunst og fotografi ved avtalelisens.

Spørsmålet om anvendelsen av unntakshjemler for undervisnings- og forskningsbruk er særlig kommentert av utdanningsinstitusjonene under høringen.

Det ble anført bl.a. at det må gjøres et klart skille mellom utnyttelse for ikke-kommersiell undervisning og kommersiell virksomhet, og det fremholdes at åndsverkloven må legge mer til rette for at institusjoner kan "utføre den samfunnsoppgave de er pålagt - å sørge for kunnskapsspredning og forskning".

Departementet fremholder på sin side at slik masseutnyttelse som i dag i praksis foregår innenfor ulike bruksområder, også den som anses samfunnsmessig viktig, ofte vil være av slik økonomisk relevans for rettighetshaverne at tretrinnstesten sterkt vil begrense en hjemmel for fri bruk/unntak.

Departementet vil også understreke at utnyttelse av åndsverk innen undervisning har vært forankret til den nordiske avtalelisensmodellen i 25 år. Når en i dag befinner seg i en situasjon der teknologien har gjort det mulig med sterkt økende omfang av og behov for kopiering innenfor det digitale område i forhold til det mer begrensede fotokopieringsområdet, tilsier dette ikke at man går bort fra lovens veletablerte system og hovedregel med klarering for masseutnyttelse gjennom avtale med representative rettighetshaverorganisasjoner.

Departementet foreslår derfor en videreføring og utvidelse av de eksisterende hjemler for forenklet klarering til undervisningsbruk gjennom avtalelisensavtale.

Departementet bemerker at forslaget i § 13 første ledd viderefører gjeldende § 13 femte ledd og er tilsiktet et snevert anvendelsesområde som forsvarer en fribruksadgang. Den omfatter egen fremføring av et verk, for eksempel at det gjøres opptak av en elevs fremføring av et musikkstykke.

For så vidt gjelder hjemmelen i forslaget § 13 andre ledd om adgang til å gi bestemmelser om rett til opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk, har departementet, i tråd også med forslag fra Kopinor, justert forslaget for å gjøre det klarere i ordlyden at det er opptak av kringkastingssending hjemmelen gjelder (for øvrig i samsvar med gjeldende rett).

Det har ikke vært særskilte høringsmerknader til bestemmelsen i forslaget § 13a om bruk av verk ved offentlig eksamen, og denne foreslås videreført uendret.

Departementet fastholder det forslag til endring i § 21 som ble lagt frem i høringsutkastet, men med det tillegg som følger av endringen i § 20. Bestemmelsen i § 21 er en fribruksbestemmelse som gir adgang til offentlig fremføring av et utgitt verk, og berører ikke hva som er kilden for fremføringen.

Sondringen mot overføring i ervervsmessig undervisning opprettholdes som foreslått.

Det gis både fra utdanningsinstitusjonenes og rettighetshavernes side generell støtte i høringen til en utvidelse av avtalelisensområdet for undervisning til å omfatte også digital eksemplarfremstilling.

Departementet anfører at det kan være grunn til å gi spørsmålet om kopiering av visse verkstyper, herunder billedkunst og fotografi, særlig oppmerksomhet i forhandlinger om avtalelisensavtale og en særskilt regulering i avtalen. Som tidligere påpekt av departementet, er det nettopp ett av avtalelisensens kjennetegn at den gjennom frie forhandlinger mellom partene kan etablere et rammeverk for bruk som tar hensyn både til bruksområde, bruksomfang, verks­typer og andre varierende forhold. Ved endringen her vil også bestemmelsen være mer i tråd med øvrige nordiske lands regulering på området.

Med unntak for adgangen til opptak av kringkastingsprogram, som også kan omfatte ikke-utgitte verk, opprettholder departementet forslaget om at avtalelisensbestemmelsen skal gjelde for eksemplarfremstilling av utgitte verk.

Departementet opprettholder også eksisterende vilkår om at eksemplarfremstillingen skal skje til bruk i egen undervisningsvirksomhet. Dette innebærer at ut over den særskilte adgang opptakssentraler har til å betjene undervisningsinstitusjoner etter § 13b andre ledd, skal de fremstilte eksemplar kun brukes innenfor den undervisningsvirksomhet som har initiert kopieringen.

Avtalelisenshjemmelen gir rom for den bruk av fremstilte eksemplar som er nødvendig for at formålet med bestemmelsen skal oppnås. Avtalelisensen som gir tillatelse til digital eksemplarfremstilling kan således også omfatte overføring av det digitale eksemplaret gjennom nettverk som ledd i undervisningen, uten at dette fremgår eksplisitt av lovteksten. Etter dette vil forslaget innebære at avtalelisenshjemmelen i § 13b vil gjelde for alle former for eksemplarfremstilling, samt den bruk ved undervisning som ligger innenfor formålet.

Flere høringsinstanser tar opp spørsmålet om hva som ligger i uttrykket "undervisningsvirksomhet", som i tråd også med gjeldende rett avgrenser området for avtalelisensen etter forslaget § 13b.

Departementet fastholder at uttrykket "undervisningsvirksomhet" bør beholdes som avgrensningskriterium, ettersom dette ikke gir noen avgjørende indikasjoner på hva slags konkret undervisningsopplegg som er omfattet, men kun trekker den nødvendige grense ved den systematiske opplæring, der behovet for forenklet klarering for antatt masseutnyttelse er til stede.

Departementet er likevel enig i at de trekk som høringsinstansene skisserer ved dagens - og fremtidens - undervisningssituasjon, gir grunnlag for nærmere drøftinger. Det faktum at opplæringsmålsettingene i større grad fokuserer på studentens/elevens aktive informasjonsinnhenting, vil f.eks. antagelig innebære en større grad av verksutnyttelse enn tidligere. Samtidig vil forutsetningen om større grad av egeninitiert innhenting av materiale for å oppnå dette, kunne innebære at en del av denne bruken vil falle inn under bestemmelsen i § 12 om kopiering til privat bruk. En utvikling av nettbaserte undervisningstilbud har videre brakt med seg et større behov for avklaring av anvendelsesområdet til § 21 om offentlig fremføring av utgitte verk. Endelig har nye undervisningsmetoder og tilveksten av de nye mediefag økt behovet for bruk av audio- og audiovisuelle opptak i undervisningen, med de særskilte spørsmål dette bl.a. reiser med hensyn til bruk av filmverk.

Departementet antar at utviklingen i undervisnings- og opplæringsmetoder vil innebære mer kopiering av vernet materiale enn tidligere. Disse endringer har naturlig nok også sammenheng med de endrede arbeidsformer og muligheter ny teknologi gir.

En av de beskrevne konsekvensene er at eleven/studenten i større grad selv vil forestå kopiering av materiale vedkommende selv finner frem til. Dette reiser spørsmål om grensedragningen mellom rammen for privatbrukskopiering etter § 12 og den institusjonsbaserte kopiering som må ha hjemmel i en avtalelisensavtale.

Den grensedragning som her gjøres, har naturligvis først og fremst betydning for kopiering som finner sted på institusjonens utstyr. Det kan oppstå særlige spørsmål i forhold til den eksemplarfremstilling som studenten foretar i studieøyemed fra sitt private hjem. Den kopiering som finner sted i den private sfære, vil normalt ikke berøre rettighetshaverne.

Departementet opprettholder forslaget om at den utvidede avtalelisenshjemmelen også skal inkludere eksemplarfremstilling av utgitte musikkverk/lydopptak og filmverk. Høringssvarene fra utdanningsinstitusjoner har belyst at det er et behov for å ta i bruk også slike verk som ledd i ulike undervisningsopplegg. Det er generelt støtte til at også slike verk omfattes, men det har fra enkelte instansers hold vært etterlyst en nærmere vurdering av de særlige konvensjonsrettslige rammer for avgrensning av eneretten til filmverk.

Avtalelisens for fotokopiering av utgitte verk til bruk internt i virksomheter mv. ble innført i 1995.

Det ble foreslått en utvidelse av området for avtalelisensen i tråd med forslaget til utvidelse av avtalelisensområdet for undervisning, dvs. slik at ikke bare fotokopiering, men også annen form for eksemplarfremstilling (såvel analog som digital) kan klareres på denne måten. Som for § 13b ble den særskilte bestemmelsen om kopigrunnlag for bruk av billedkunst m.m. foreslått opphevet.

Det er generell støtte til en utvidelse av avtalelisensområdet for § 14, så vel fra rettighetshaver- som brukersiden. Flere høringsinstanser ber om at det overveies å utvide avtalelisensområdet til også å omfatte opptak av kringkastingsprogram.

Departementet understreker at avtalelisensen på dette område skal dekke en avgrenset bruk der annen klarering ikke anses hensiktsmessig, og kan ikke utnyttes til en bruk som i realiteten fortrenger det ordinære markedet for de ulike verksutgivelser.

Avtalelisenshjemmelen vil muliggjøre klarering for digital eksemplarfremstilling og den bruk av disse eksemplar som er i samsvar med bestemmelsens formål og nærmere regulert i avtalen.

Departementet har overveid om bestemmelsen også bør omfatte en hjemmel for å klarere for opptak av kringkastingssending.

Departementet mener at det kan være praktisk å la avtalelisenshjemmelen også omfatte opptak av kringkastingssendinger. Det reiser seg heller ikke etter departementets syn særskilte betenkeligheter ved å inkludere dette.

Det foreslås et tillegg til § 14 hvorved det hjemles en avtalelisensavtale også for opptak av kringkastingssending. Departementet anser det hensiktsmessig at denne adgang begrenses når det gjelder sendinger som inneholder filmverk, i tråd med den begrensning som foreslås videreført i § 13b om adgangen til opptak av kringkastingsprogram i undervisning.

Etter departementets syn bør spørsmålet om det er grunn til å endre vilkåret om at bruken skal være til egen virksomhet, enten det er i §§ 13b eller 14, eventuelt drøftes i forbindelse med en bredere, prinsipiell gjennomgang av spørsmålet om kollektiv forvaltning og rammer for avtalelisensmekanismen, som departementet tar opp i proposisjonens pkt. 3.4.3 om klarering av avtalelisens.

Paragraf 15 gjør unntak fra eneretten for opptak av kringkastingssending til fremføring innen kort tid i en institusjon. Det er ikke krav om vederlag til rettighetshaverne.

I direktivets fortale (42) blir begrepet "ikke-kommersiell" tolket i forhold til unntaket om undervisning og forskning.

I høringsutkastet kom departementet til at det ikke er nødvendig å innføre en avgrensning i § 15 mot institusjoner som driver ervervsmessig. Departementet foreslo derfor å videreføre bestemmelsen uendret.

Departementet fastholder forslaget om ikke å innsnevre § 15. Opptaket skal fremføres innen kort tid og deretter slettes. Det er ikke tillatt med hjemmel i bestemmelsen at institusjonen f.eks. bygger seg opp et eget arkiv med populære kringkastingsprogram.

Opptaksadgangen etter § 15 er svært begrenset. Departementet mener derfor at et eventuelt tap for rettighetshaverne må anses å være svært lite. Departementet vil derfor ikke foreslå kompensasjon til rettighetshaverne i § 15.

Åndsverkloven § 16 er en forskriftshjemmel som hjemler rett for arkiv, bibliotek og museer til å fremstille eksemplar for nærmere definerte formål. Ordlyden i gjeldende § 16 er teknologinøytral. Bestemmelsen hjemler også den spredning som er nødvendig for at regelen skal kunne tjene formålet.

Ut over forutsetningen om at bruken ikke skal være ervervsmessig, gjør direktivet det ikke nødvendig med endringer i § 16. Det ble likevel fremmet forslag om en viss utvidelse av rammene for bruk av verk i samlingene til de institusjoner som er omfattet av hjemmelen.

Det skal ikke legges opp til ordninger som i nevneverdig grad konkurrerer med rettighetshavers økonomiske interesser.

Høringsforslaget la bl.a. opp til at hjemmelen til å fremstille eksemplar skulle utvides til også å omfatte andre format enn originaleksemplaret, herunder også å digitalisere verk i samlingene.

Det ble også foreslått å utvide hjemmelen til å omfatte undervisningsinstitusjoner.

I tråd med direktivet artikkel 5.2 (c), ble det foreslått innført et krav om at eksemplarfremstilling med hjemmel i § 16 ikke skal være ervervsmessig.

Det ble foreslått en ny hjemmel for nærmere reg­ler for å gjøre verk tilgjengelig på terminaler på stedet i den enkelte institusjons lokaler.

Forslaget skal kun hjemle tilgjengeliggjøring i internt nettverk av verk den enkelte institusjon har i sine egne samlinger.

I høringsforslaget ga departementet uttrykk for at en ikke så noen grunn til å utvide adgangen til å fremstille eksemplar av pliktavleverte dokumenter.

Samtidig foreslo departementet en bredt formulert hjemmel for at bibliotekene kunne forhandle frem en avtale med avtalelisensvirkning.

Sett i lys av den teknologiske utvikling, mener departementet at det i visse tilfeller bør åpnes for å ta i bruk ny teknologi for eksemplarfremstilling og utlevering/tilgjengeliggjøring av eksemplar fra bibliotek i større utstrekning enn det § 16 vil gi anledning til.

Det er generelt støtte blant høringsinstansene til hovedpunktene i departementets forslag her, bl.a. at hjemmelen bør kunne gi utvidet adgang til å digitalisere verk i samlingene og en viss adgang til fjernlån, også av digitale eksemplar.

Departementet fremholder at § 16 er en fribruksbestemmelse, og at slike unntak fra eneretten som her hjemles må holdes innenfor slike rammer at de fremdeles kan la seg forsvare mot tretrinnstesten, uansett hvilke tekniske muligheter som måtte foreligge. Hjemmelen tar sikte på i større grad å kunne ta i bruk teknologien for å forenkle institusjonens arbeid og betjening av lånere, ikke å muliggjøre eksemplarspredning som ligger innenfor enerettsforvaltningen. Bibliotekenes tradisjonelle virksomhet har i stor grad basert seg på at utlånsretten til fysiske eksemplar de har anskaffet, konsumeres ved første salg. Dette har også hatt den konsekvens at biblioteket ikke kan låne ut flere eksemplar enn det har i samlingen. Ved en digitalisering av samlingene og potensial for nettverkstilgang, forsvinner disse fysiske rammer. Forslagene til unntak her tilsikter likevel på mange måter å videreføre en parallell til disse fysiske begrensninger - ved å legge til rette for at ny teknologi tas i bruk for at bibliotekene kan utføre sine samfunnsoppgaver samtidig som rettighetshaverne har kontroll med utnytting av det potensial som ligger i de nye "digitale markeder".

Flere høringsinstanser støtter forslaget om også å inkludere undervisningsinstitusjoner i hjemmelen. Som påpekt av departementet i høringsutkastet, er forslaget til utvidelse av hjemmelen til å omfatte "undervisningsinstitusjoner" kun ment å ivareta visse særlige behov, som ikke antas å berøre rettighetshavernes legitime forventninger om egen utnyttelse.

Det er generell støtte i høringen til at institusjoner som nevnt i § 16 skal kunne digitalisere samlingene.

Når det gjelder omfanget av eksemplarfremstillingen og i hvilken utstrekning fremstilte eksemplar etter bestemmelsen skal kunne spres til lånere/andre institusjoner, vil departementet bemerke at det i hovedsak er hensynet til bevaring og effektiv plassutnyttelse som ligger bak en videre adgang til digitalisering. Adgangen til å fremstille eksemplar for spredning må holdes innenfor klare rammer. På bakgrunn av merknadene fra flere høringsinstanser, gjennomgår departementet visse særskilte problemstillinger knyttet til både i hvilken grad det skal være rom for å låne ut og/eller utlevere kopier istedenfor originaleksemplaret i samlingen. Det vises til proposisjonen side 77 flg.

Generelt er det støtte til den hjemmel som her er foreslått.

Det reises spørsmål om denne hjemmel i andre ledd er nødvendig, med bakgrunn i at en adgang til å fremstille digitale eksemplar med hjemmel i forskrifter til første ledd, også vil gi rett til å spre og gjøre eksemplaret tilgjengelig på annen måte innenfor rammen av formålet med unntaksbestemmelsen. Andre ledd vil imidlertid under enhver omstendighet ha selvstendig betydning i forhold til digitale eksemplar som er fremskaffet utenfra til samlingen. Departementet mener det også av hensyn til digitaliserte eksemplar, som er fremstilt med hjemmel i forskrifter til § 16 første ledd, er behov for en særskilt regulering av slik tilgjengeliggjøringsadgang i lovteksten. Bestemmelsen klargjør også at bruken etter andre ledd kun gjelder for materiale i institusjonens egen samling. Dette betyr bl.a. at digitaliserte eksemplar som fjernlånes fra en institusjon til en annen med hjemmel i bestemmelser etter første ledd, ikke på samme måte kan gjøres tilgjengelig ved overføring i terminal på mottakerbiblioteket etter hjemmelen i andre ledd.

Departementet ser at nye digitale distribusjonsmåter og nettverk gir et helt annet potensial for utveksling og deling av samlinger og innhold. Dette potensial skal først og fremst realiseres av de som har rettigheter til innholdet, ikke de som forvalter innhold på grunnlag av unntaksbestemmelser.

Det er viktig å understreke at pliktavlevert materiale til dels skal og må behandles annerledes enn materiale biblioteker har ervervet til sine samlinger på ordinært vis. Relevant avleveringsmateriale går langt ut over den type materiale alminnelige bibliotek besitter. Det omfatter bl.a. kringkastingsprogram og norske internettsider. Dersom disse eksemplar skulle kunne bli kilde til en omfattende spredning til allmennheten gjennom bruk av digital nettverksteknologi, enten direkte til brukere eller i nettverk til andre institusjoner, vil dette åpenbart stride mot rettighetshavernes krav på selv å få rå over hvordan deres rettigheter skal utnyttes.

Departementet ser at det er behov for en grundigere avklaring og gjennomgang av forholdet mellom ny teknologi, pliktavleveringsinstitusjoners muligheter med hensyn til eget arkiv og forholdet til den opphavsrettslige enerett. Flere av høringsinstansene tar opp spørsmål av slik mer generell karakter. Dette er spørsmål departementet til dels vil komme nærmere tilbake til.

Departementet vil fremholde at avtalelisenshjemmelen er tenkt å dekke et praktisk behov for forenklet klarering. Alle berørte rettighetsorganisasjoner vil medvirke til en slik forhandling, som bare vil etterspørres der brukerne ellers ser at en individuell klarering av enerettene for en hensiktsmessig utnyttelse vanskelig vil la seg gjøre. Det er ellers grunn til å peke på at bestemmelsen i § 37 andre ledd om rett for utenforstående til å kreve vederlag for sannsynliggjort bruk av hans verk, vil gjelde tilsvarende for en avtalelisens etter § 16a.

Departementet mener at avtalelisenshjemmelen som påpekt av flere instanser, bør begrenses til å gjelde materiale i det avtalesluttende biblioteks samling. Dette vil også omfatte materiale som biblioteket midlertidig besitter gjennom hjemlet fjernlån fra annet bibliotek. Avtalelisensavtale vil derfor være nødvendig for all spredning av eksemplar fremstilt etter fribruksbestemmelsen i § 16 som går ut over de rammene forskriftene gir for dette, og all eksemplarfremstilling som går ut over rammene for § 16 (for eksempel digitale kopier for utlån).

Departementet fastholder som uttrykt i høringsutkastet at pliktavlevert materiale ikke skal omfattes av den avtalelisenshjemmel som nå foreslås.

Norsk filminstitutt mener lisenshjemmelen også bør omfatte arkiver og museer som brukere.

Departementet ser at ønsket om enklere og mer effektivt å kunne tilby informasjonstjenester til publikum eller særskilte formål, ikke bare er aktuelt for bibliotek. Departementet skal likevel bemerke at til forskjell fra de ordinære samlinger av innkjøpt materiale i bibliotekene, der adgangen til videre spredning gjennom utlån er konsumert etter hovedregelen i åndsverkloven § 19, vil materiale i arkiv og museers samlinger ofte være innsamlet på annen måte enn gjennom erverv i handel. Det er ikke grunn til å likestille alt materiale i slike institusjoner med hensyn til graden av videre utnyttelse. Når det nå i lovutkastet blir presisert at hjemmelen bare vil gjelde for utgitte verk i samlingene, antar likevel departementet at også visse arkiver og museers materiale bør kunne klareres på denne måten. Dette vil likevel i denne omgang ikke gjelde pliktavlevert materiale i slike arkiv. Departementet vil derfor foreslå at avtalelisensbestemmelsen vil gjelde de bibliotek, arkiv og museer som er omfattet av regler gitt i § 16 første ledd.

Åndsverkloven § 17 første og andre ledd hjemler adgang til eksemplarfremstilling til bruk for blinde og svaksynte samt hørsels- og talehemmede.

I § 17 tredje ledd gis det hjemmel for å fastsette forskrifter om opptak av utgitte verk for vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede.

Direktivet artikkel 5.3 (b) tillater unntak fra eneretten for bruk av verk og arbeider til fordel for funksjonshemmede.

Direktivet favner funksjonshemmede generelt. Gjeldende § 17 omfatter kun visse grupper funksjonshemmede for så vidt gjelder fribruksregelen i første ledd.

Direktivet omfatter en adgang til å gjøre unntak for en bestemt "anvendelse" av verk og arbeider.

Det ble for det første foreslått en redaksjonell justering med det mål å skape større klarhet.

Kravet i direktivet om at bruken ikke skal være ervervsmessig innebar at bestemmelsen i § 17 ble foreslått avgrenset mot ervervsmessig bruk. Dette ble foreslått både i forslaget § 17 (som viderefører fribruksregelen) og § 17a (som viderefører lydbokbestemmelsen).

I tråd med direktivets rammer, ble fribruksregelen i § 17 foreslått endret slik at flere grupper funksjonshemmede kan omfattes. Det avgjørende etter forslaget ville være at bestemmelsen skulle være til fordel for personer som på grunn av funksjonshemningen ikke kan tilegne seg verket på vanlig måte.

Det er generelt støtte til de foreslåtte endringer. Det har ikke fremkommet innvendinger til den rent redaksjonelle justeringen, og denne opprettholdes.

Det har ikke vært særskilte innvendinger til avgrensning av bestemmelsene om fribruk og tvangslisens til slik bruk som ikke er ervervsmessig. Departementet legger til grunn at så lenge bruken ikke har som formål å gå med økonomisk overskudd, vil hjemlene i forslaget § 17 (fri bruk) og § 17a (tvangslisens) være anvendelige. Etter departementets oppfatning vil det være hos den som har ansvar for produksjonen og distribusjonen at vurderingen av ervervsmessighetskriteriet skal skje. Den funksjonshemmedes bruk av eksemplaret må normalt antas å være innenfor det private område, og departementet antar at direktivet ikke er til hinder for at den funksjonshemmede anvender et slikt fremstilt eksemplar i sitt arbeid.

Departementet skal bemerke at hjemmelen i gjeldende § 17 og forslaget §§ 17 og 17a ikke pålegger den funksjonshemmede noen betalingsforpliktelse.

For så vidt gjelder forslaget om å utvide gruppen av funksjonshemmede som kan tilgodeses gjennom fribrukshjemmelen i forslaget § 17, er de fleste høringsinstanser positive.

Departementet peker på at fribruksbestemmelsen i § 17 ble utvidet i 1995 fra å gjelde kun fremstilling av eksemplar i blindeskrift til å omfatte alle former for eksemplarfremstilling. Dette omfattet også fremstilling av eksemplar i elektronisk lagret form, for eksempel slik at det er tilpasset en bruk sammen med programvare som gjør at verket kan leses ved bruk av leselist etc. Samtidig ble det presisert at de eksemplar som med hjemmel i bestemmelsen kunne fremstilles, måtte være særlig tilrettelagt for den blinde eller svaksynte.

Når nå gruppen av funksjonshemmede som kan tilgodeses ved fribrukshjemmelen i forslaget § 17 utvides, kan departementet se at nye problemstillinger vil oppstå, herunder hvordan man skal avklare hva som innebærer en særskilt tilrettelegging av verket for bruk av den funksjonshemmede. Særlig reiser spørsmålet om mulighetene for å betjene personer med leseproblemer av en slik art at det regnes som dysleksi, noen utfordringer. Diagnostisering av dysleksi er en utfordring, men departementet forutsetter at dette gjøres av fagfolk på en måte som gjør det forholdsvis enkelt å avgrense brukergruppen.

Formålet med bestemmelsen (§ 17) er å gi funksjonshemmede tilgang til verk de ellers ikke ville kunne tilgodegjøre seg.

Departementet understreker at bestemmelsen ikke regulerer spørsmål om praktisk tilgjengelighet i fysiske lokaliteter der den funksjonshemmede ferdes. Eventuell plikt og omfang av slik tilrettelegging er ikke et spørsmål som reguleres gjennom åndsverkloven. Åndsverkloven § 17 regulerer ikke spørsmål om omfanget av rettigheter den funksjonshemmede måtte ha vis a vis det offentlige som tilrettelegger, men regulerer kun den adgang til slik produksjon som kan skje uten klarering med rettighetshaver. Bestemmelsen i loven § 17 hjemler produksjon av tilrettelagte eksemplar, og berører derfor ikke spørsmål om tilrettelagte omgivelser for øvrig.

Departementet presiserer at den institusjon som vil benytte seg av en hjemmel i §§ 17 eller 17a til å produsere særskilt tilrettelagte eksemplar av verk til bruk for funksjonshemmede, også har ansvaret for å påse at det er denne gruppen som betjenes.

Forslaget i § 17a (videreføring av gjeldende § 17 tredje ledd) om endring fra "utlån" til "bruk" tok utgangspunkt i at utlånsbegrepet tradisjonelt er knyttet til fysiske eksemplar, og at det burde muliggjøres andre måter å formidle lydbøkene til brukerne på enn forsendelse av fysiske eksemplar. Høringsforslaget opprettholdes på dette punkt, slik at lydbøker kan fremstilles for "vederlagsfri bruk for funksjonshemmede". Dette er også mer i samsvar med fribruksregelen i første ledd. Til forskjell fra første ledd, mener likevel departementet at dette ikke bør omfatte også utlevering til eie.

Det er ikke foreslått endringer i gruppen av personer som etter bestemmelsen kan nyte godt av hjemmelen for produksjon av lydbøker, i det dette allerede etter gjeldende rett omfatter "funksjonshemmede", herunder også personer med dysleksi.

Forleggerforeningen, legger vekt på at omfanget av lydbokproduksjon er blitt langt større enn påregnet da man i sin tid aksepterte en tvangslisens, og at omfanget nå er så stort at gruppen av tilgodesette bør innsnevres. Departementet vil ikke nå foreslå endringer i bestemmelsen som går ut over de spørsmål som er berørt i høringsutkastet - høringsforslaget til endringer i lydbokbestemmelsen omfattet kun distribusjonsmåte, ikke omfanget av brukergruppe.

Paragraf 18 første ledd er en tvangslisens for fremstilling av samleverk, dvs. sammenstilling av flere verk. Bestemmelsen gir hjemmel til å "gjengi" deler av litterære eller vitenskapelige verk eller musikkverk bestemt til bruk ved "gudstjeneste eller undervisning". For kunstverk og fotografiske verk begrenses adgangen til gjengivelse til "i tilslutning til teksten".

I høringsutkastet foreslo departementet bl.a. at dagens tvangslisens omgjøres til avtalelisens fordi gjeldende § 18 ikke samsvarer med de krav som stilles i direktivet. Til bruk ved gudstjeneste antok departementet at tvangslisensen i prinsippet kan videreføres, men på undervisningsområdet må en innsnevring uansett til, i alle fall hva gjelder digital eksemplarfremstilling.

Forslaget om å omgjøre tvangslisensen til en avtalelisens, samt å la denne gjelde uten krav til brukssituasjon, ble i høringen møtt med bred motstand. Det hevdes at en så vidtgående avtalelisens også vil kunne være konvensjonsstridig.

Departementet har kommet til at det likevel ikke bør foreslås en avtalelisens på dette området. I stedet foreslår departementet at dagens ordning med tvangslisens videreføres, men begrenses til bare å gjelde for analog eksemplarfremstilling. For digital gjengivelse må etter dette klarering skje individuelt.

Etter åndsverkloven § 22 er det "tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger". Adgangen til gjengivelse av kunstverk reguleres i §§ 23 og 24.

Departementet foreslo i høringsutkastet at bestemmelsene i §§ 23 andre og tredje ledd (gjengivelse i allmennopplysende fremstilling, ved omtale av dagshending og ved underordnet betydning) og 24 (avbilding i katalog eller salgsmeddelelse eller ved oppsetting på offentlig sted mv.) videreføres uten materielle endringer.

Departementet antok at bestemmelsene i § 23 første ledd må endres for å være i overensstemmelse med direktivet. Vederlagsfri gjengivelse etter bestemmelsen i første punktum kan etter forslaget i høringsutkastet bare skje dersom gjengivelsen ikke har ervervsmessige formål. For den ervervsmessige gjengivelse (som for øvrig er i tråd med første punktum) ble det foreslått innført en avtalelisens. Videre ble tvangslisensen i andre punktum foreslått omgjort til en avtalelisens. Tredje punktum ble med henvisning til direktivet artikkel 5.3 (o) foreslått videreført for det analoge området. Det ble foreslått en presisering av bestemmelsen, slik at det fremgår klart at "personbilde" bare omfatter fotografisk verk eller bilde.

Departementet viderefører ikke forslaget fra høringsutkastet på alle punkt.

Departementet viderefører ikke forslaget om innføring av avtalelisens. For likevel å kunne videreføre en rimelig adgang til gjengivelse av kunstverk mv., vil det i større grad enn tilfellet var i høringsutkastet være nødvendig å skille mellom den analoge og digitale gjengivelse. Dette henger sammen med at allerede eksisterende nasjonale unntak for "bruk i visse andre tilfeller av mindre betydning" kan videreføres på det analoge området, så lenge dette "ikke berører den frie bevegelighet for varer og tjenester i Fellesskapet".

Departementet mener ellers at det kan være grunn til å vurdere en ytterligere klargjøring av hjemlene for bruk i §§ 23 og 24. Endringsforslaget i denne omgang tar imidlertid sikte på i hovedsak å bringe bestemmelsene i samsvar med direktivet. Det er nærliggende å komme tilbake til spørsmålet på noe bredere grunnlag i forbindelse med den helhetlige gjennomgang av åndsverkloven som departementet vil prioritere i tiden fremover.

Flere høringsinstanser støtter forslaget fra høringsutkastet om at det for gjengivelse i fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter innføres et krav om ikke-ervervsmessig formål. Andre mener imidlertid at et slikt krav ikke bør innføres, subsidiært at det presiseres at bruk i avis ikke er ervervsmessig.

Departementet ser at kravet om at gjengivelsen ikke skal være ervervsmessig kan være vanskelig å håndtere i enkelte tilfeller. Både forfatters og utgivers forhold skal vurderes, og disses motivasjoner kan være ulike. Dette kan medføre at en gjengivelse i en artikkel som gis ut i et tidsskrift ofte vil være ervervsmessig, selv om forfatteren ikke har hatt ervervsmessige formål. Samtidig må i andre situasjoner vurderingen av kravet om ikke-ervervsmessighet antas å være uproblematisk, for eksempel når offentlige instanser benytter illustrasjoner ifm. opplysningskampanjer. Gitt disse sistnevnte tilfeller vil det etter departementets oppfatning være uhensiktsmessig å legge all digital gjengivelse til eneretten. Departementet er etter dette kommet til at forslaget om innføring av et krav om ikke-ervervsmessighet bare videreføres for adgangen til digital gjengivelse, mens adgangen til analog gjengivelse også videreføres for tilfeller hvor gjengivelsen vil være ervervsmessig. For ervervsmessig gjengivelse i digital form må etter dette rettighetshavers samtykke innhentes. Departementet legger til grunn at forslaget er i overensstemmelse med direktivet artikkel 5.3 (a) og 5.3 (o). Bestemmelsen foreslås som § 23 første ledd, jf. fjerde ledd.

En målsetning om økonomisk overskudd vil være ervervsmessig, en aktivitet som skjer til selvkost eller til symbolsk betaling vil derimot ikke være det. For øvrig skal begrepet "ervervsmessig" forstås vidt, slik at både den direkte og indirekte ervervsmessige motivasjon omfattes.

Etter gjeldende § 23 første ledd andre punktum kan offentliggjort fotografisk verk gjengis mot vederlag i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og til klargjøring av teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring. Bestemmelsen kan ikke videreføres i nåværende form, da direktivet ikke hjemler digital gjengivelse i slike fremstillinger av allmennopplysende karakter, og for digital gjengivelse ifm. opplæring setter krav om at bruken ikke er ervervsmessig.

Departementet opprettholder ikke forslaget om avtalelisens på dette området. I stedet foreslår departementet at gjeldende tvangslisens videreføres, men begrenses til gjengivelse i analog form. Departementet legger til grunn at dette er i samsvar med direktivet artikkel 5.3 (o). Bestemmelsen foreslås som § 23 andre ledd.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen bare gir rett til gjengivelse av offentliggjort fotografisk verk, og ikke til offentliggjort kunstverk.

Departementet legger til grunn at gjeldende § 23 første ledd siste punktum kan videreføres for det analoge området, jf. direktivet artikkel 5.3 (o).

Det presiseres i høringsutkastet at "personbilde" i gjeldende § 23 første ledd tredje punktum bare vil omfatte fotografi.

Departementet opprettholder forslaget på dette punkt. Bestemmelsen vil etter dette ikke hjemle gjengivelse av for eksempel et maleri av den personen det biografiske skrift omhandler. Bestemmelsen foreslås videreført som en fribruksregel i § 23 tredje ledd.

Departementet foreslår at bestemmelsene i gjeldende § 23 andre ledd om gjengivelse av verk mot vederlag ved omtale av dagshending videreføres uendret, og legger til grunn at dette er i tråd med direktivet artikkel 5.3 (c). Bestemmelsene hjemler både digital og analog gjengivelse.

Etter gjeldende rett kan kunst- og fotografisk verk som inngår i en samling avbildes i katalog over samlingen. Videre kan kunst- og fotografisk verk som utstilles eller utbys til salg avbildes i meddelelse om utstillingen eller salget.

Departementet foreslår at bestemmelsen om avbilding i katalog over samlingen videreføres, men at det presiseres at den bare gir adgang til analog gjengivelse. Bestemmelsen om avbilding i meddelelse om utstilling eller salg foreslås videreført også for det digitale området.

Kunst- og fotografisk verk kan etter gjeldende rett avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.

Departementet legger til grunn at gjeldende § 24 andre ledd er i overensstemmelse med direktivet artikkel 5.3 (h), og foreslår at bestemmelsen videreføres uten endringer. Bestemmelsen gir anledning til gjengivelse i både analog og digital form.

Etter gjeldende § 30 kan NRK og andre kringkastingsselskaper som Kongen bestemmer, kringkaste utgitte verk med basis i en avtale som utløser avtalelisens.

Avtalelisensordningen er annerledes formulert enn for øvrige avtalelisenser som er kommet til senere, da det for kringkasting har vært presisert at bruken skal skje "mot vederlag". Dette innebærer at det har vært forutsatt individuell betaling av vederlag. Dersom det er tvist om vederlagets størrelse i konkrete tilfelle, kan slike tvister bringes inn til fastsettelse av nemnd etter åndsverkloven § 35 første ledd, og regler om slik nemnd som er gitt i forskrifter til § 35.

Det ble foreslått å endre § 30 slik at de alminnelige bestemmelser om avtalelisens i §§ 36 flg. også skulle gjelde for avtalelisensklarering etter § 30. Det ble foreslått at bestemmelsen om tvisteløsning ved nemnd i § 35 ikke lenger skal gjelde for dette området.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsutkastet. Kringkastingsforetakets adgang til å kringkaste verket etter bestemmelsen vil derved følge betingelsene for avtalelisens i § 36.

Det ble i høringsrunden etterlyst en klargjøring av hvilke konsekvenser forslaget får for eksisterende ordning mellom kringkaster og organisasjoner.

For så vidt gjelder spørsmålet om fordeling, forutsetter departementet at en fortsatt individuell fordeling av vederlag ved bruk etter § 30 bør kunne skje. Departementet kan heller ikke se at gjeldende praksis med at NRK som bruker betaler vederlaget direkte til rettighetshaverne, ikke kan videreføres på grunn av endringen.

Departementet knytter i proposisjonen også visse merknader til Kopinors spørsmål om endrede partskonstellasjoner og hvem den enkelte rettighetshaver kan forholde seg til i forhold til eksisterende ordning der rettighetshaveren kan kreve vederlaget direkte fra kringkaster.

Det er etter gjeldende rett ingen bestemmelser i åndsverkloven som konkret gjelder rettighetsklarering for gjenbruk av verk i kringkasternes samlinger.

Allmennkringkasterne i Norden har via Nordisk Råd gjort departementene oppmerksom på problemer knyttet til utnyttelse av det de såkalte "døde arkiver" - eldre arkivproduksjoner med mange og vanskelig ettersporbare rettighetshavere. Spørsmålet er ikke behandlet i direktivet.

For å sikre at disse arkivproduksjoner - som er en viktig del av den nyere, nasjonale kulturarv - kunne gjøres tilgjengelig igjen, foreslo departementet i høringsutkastet at det ble etablert en hjemmel for at kringkasteren kan inngå avtalelisensavtale med representative rettighetshaverorganisasjoner på området. Det ble forutsatt at kun kringkasterens egne produksjoner som har vært kringkastet skulle kunne klareres for gjenbruk på denne måten.

Første januar 1997 ble foreslått som skjæringspunkt for når gjenbruk skulle kunne klareres gjennom slik avtalelisens. Fra dette tidspunkt forventet departementet at alle avtaler kringkastere måtte inngå for sine produksjoner tok høyde for slike nye former for gjenbruk. Av praktiske hensyn ble det foreslått samme skjæringstidspunkt for så vidt gjelder gjenbruk ved ny kringkasting.

Organisasjoner som representerer ulike rettighetshavergrupper har i det vesentlige gått imot forslaget.

Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget fra høringen. Departementet opprettholder den kulturpolitiske begrunnelse for at det bør åpnes for en praktisk klareringsmulighet som øker allmennhetens tilgang på kringkasterens arkivproduksjoner. Det antas at en del av det eldre programmateriale har et så begrenset markedspotensial at det for kringkasteren ikke vil være regningssvarende å ta de administrative kostnader med å forsøke individuell klarering og forhandling overfor alle deltagende rettighetshavere.

Mye av dette materiale i kringkastingsarkivet er viktige deler av den norske kulturhistorie - NRKs posisjon som allmennkringkaster og i mange år eneste kringkastingsforetak i Norge, har gitt NRK rollen som nasjonens speil gjennom mange tiår med forandring. Det gis ikke rom for at andre enn kringkasteren selv utnytter eget materiale som er klarert på denne måten.

Bestemmelsen vil gjelde for alle verk og arbeider som inngår i kringkastingssending, og det er en forutsetning at programmet har vært kringkastet.

Når det særlig gjelder spørsmålet om skjæringstidspunkt for hvilke produksjoner hjemmelen kan anvendes for, mener departementet det er hensiktsmessig å opprettholde det skjæringstidspunkt som er foreslått. Departementet presiserer at avtaler inngått med hjemmel i den nye § 32 må respektere eventuelle eldre avtaler der det er tatt stilling til bruk i form av gjenutsendelse eller på-forespørselbruk eller begge deler. Det betyr bl.a. at skjæringstidspunktet 1. januar 1997 bare har selvstendig betydning der avtaler for produksjoner også etter dette tidspunkt skulle være tause om gjenbruk.

Departementet vil understreke at eksisterende avtaler som regulerer den bruk avtalelisensen gjelder, ikke skal berøres av en avtalelisensavtale.

Departementet peker videre på at hvilket behov NRK ved gjennomgang av sine avtaler vil ha for en avtalelisensklarering, beror på en konkret vurdering. Avtalelisensavtalen vil ikke som sådan løse NRK fra eksisterende avtaleforpliktelser. Hvor langt disse går, vil måtte bero på tolkning av de enkelte avtaler/avtaletyper.

Med tanke på det anvendelsesområde avtalelisensforslaget kan ha, vil departementet opprettholde adgangen for opphavsmannen til å nedlegge individuelt forbud. En slik meddelelse om forbud må gis kringkastingsforetaket av opphavsmannen og konkret angi verket/de verk som det motsettes bruk av. I likhet med tilsvarende forbudsbestemmelse i § 30 kan også opphavsmannens rettsetterfølgere nedlegge forbud.

Departementet foreslår at den nye avtalelisensbestemmelsen plasseres i åndsverkloven § 32.

Åndsverkloven gir rettighetshaverne råderett over sine verk og arbeider.

Tekniske systemer for å begrense tilgang og bruk kan gi rettighetshaverne langt bedre muligheter til å forhindre piratproduksjon og ulovlig tilgjengeliggjøring. Det er et dilemma for innholdsleverandøren at systemer som skal beskytte mot skadelig piratvirksomhet også legger til dels sterke bånd på den alminnelige forbrukers anvendelse av lovlig ervervet eksemplar. Dette reiser også spørsmål om hvilket vern slike systemer skal gis, og i hvilken utstrekning vernet skal gjelde.

I tillegg til at åndsverkloven skal ivareta rettighetshavernes interesser, er det også en oppgave for lovgiver å ivareta andre samfunnsmessige interesser innenfor rammen av våre internasjonale forpliktelser. Det er likevel etter departementets syn først og fremst industrien selv som skal møte utfordringen med å finne gode tekniske løsninger, og utvikle et variert tilbud av digitalt innhold som forbrukerne vil ha.

Ved forslaget her innføres særlige bestemmelser om vern for tekniske beskyttelsessystemer i tråd med obligatoriske bestemmelser i opphavsrettsdirektivet.

I høringsutkastet ble direktivets bestemmelse om tekniske beskyttelsessystemer i artikkel 6, foreslått gjennomført i åndsverkloven.

Departementet la i høringsutkastet til grunn at vernet av de tekniske beskyttelsessystemer ikke bør være til hinder for brukers adgang til å spille av et kopisperret eksemplar innenfor det private området. Det ble derfor foreslått en avgrensning av vernet, ved at bare de systemer som utelukkende anvendes for å hindre eller begrense eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten ble omfattet av vernet.

Departementets forslag til avgrensning av vernet av tekniske beskyttelsessystemer ble i høringen viet stor oppmerksomhet. Man ser et skille mellom rettighetshavere og brukere, hvor en del av rettighetshaverne etterlyser et sterkere vern, mens grupperinger på brukersiden uttrykker tilfredshet med avgrensningen.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel 6 gjennomføres ved særskilte bestemmelser i åndsverkloven. Det foreslås et nytt kapittel 6a i loven, med bestemmelser om både tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon. I tillegg foreslås bestemmelsen i åndsverkloven § 54a om tekniske innretninger som beskytter datamaskinprogrammer flyttet til nytt kapittel 6a som ny § 53c. Åndsverklovens sanksjonskapittel foreslås gjort gjeldende også for nytt kapittel 6a.

De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget til gjennomføring av direktivet artikkel 6 uttrykker tilfredshet med at det foreslås innført reg­ler til vern for tekniske beskyttelsessystemer, og at direktivforpliktelsen gjennomføres i nytt kapittel 6a i åndsverkloven.

Motstanderne av innføring av denne type vern hevder vernet vil ramme brukernes rådighet over verkseksemplar i urimelig grad, og at digitalt materiale utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer vanskelig kan sikres og vedlikeholdes uten nøkler/koder. Videre fryktes at et slikt vern vil kunne misbrukes av store leverandører som ønsker bruk av lukkede, proprietære formater, som de selv kontrollerer på bekostning av åpne standarder som brukes av flere aktører.

Etter direktivet artikkel 6.3 første punktum er enhver teknologi, innretning eller komponent, som anvendes i tilknytning til verk eller arbeider for nærmere angitte formål, omfattet av vernet.

Definisjonen av hva som er et teknisk beskyttelsessystem gjelder uavhengig av om beskyttelsen anvendes på et verk eller arbeid som er inkorporert i et fysisk produkt eller ikke. Etter artikkel 6.3 er beskyttelsessystemet bare omfattet om det anvendes i tilknytning til vernet verk eller arbeid, noe som innebærer krav til vernetid, og for verkets vedkommende også til verkshøyde.

Systemene kan tenkes som både program- og maskinvare, men må altså for å være effektive oppfylle beskyttelsesformålet. Departementet antar at det i dette ikke ligger veldig strenge krav til systemet, og at det f.eks. ikke kan kreves at det er så effektivt at det nærmest er umulig å omgå. Samtidig kan systemet ikke være altfor enkelt utformet, og dets formål må til en viss grad oppfylles.

Direktivet verner de systemer som under sin normale funksjon skal hindre eller begrense handlinger som rettighetshaver ikke har gitt tillatelse til. I likhet med de andre nordiske land, har departementet lagt til grunn at dette er handlinger som er tillagt rettighetshaver i kraft av å være rettighetshaver, altså eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten.

Etter forslaget vil det således bare være de systemer som anvendes for å kontrollere opphavsrettslig relevante handlinger som kan være tekniske beskyttelsessystemer i lovens forstand.

Det vil i praksis ikke alltid kunne skilles mellom systemer som anvendes for å kontrollere handlinger som er opphavsrettslig relevante og systemer som anvendes for å kontrollere handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante.

Etter høringsforslaget vil de systemer som anvendes for å kontrollere opphavsrettslig relevante handlinger, men som også er til hinder for handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante, ikke være omfattet av vernet. Dersom en adgangs- eller kopisperre er til hinder for avspilling innenfor det private område, vil sperren etter høringsforslaget ikke være et teknisk beskyttelsessystem i lovens forstand. I høringen ble forslaget om en slik avgrensning imøtegått av et flertall av rettighetshaverne, og i relasjon til diskusjonen om den opphavsrettslige relevans var det denne del av forslaget som først og fremst ble kritisert.

Det er departementets prinsipielle oppfatning at tekniske beskyttelsessystemer ikke bør være til hinder eller begrensning for tilegnelse av verket innenfor det private område. Like fullt er departementet etter fornyet vurdering kommet til at avgrensningen vil bli for vidtgående i relasjon til spørsmålet om hva som er et teknisk beskyttelsessystem.Forslaget om at systemer som er til hinder for privat fremføring ikke kan være tekniske beskyttelsessystemer i lovens forstand, opprettholdes således ikke. Avgjørende for spørsmålet om hva som er et teknisk beskyttelsessystem er om systemet anvendes for å kontrollere opphavsrettslig relevante handlinger, ikke om det også er til hinder for handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante.

Tekniske beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere opphavsrettslig relevante handlinger vil ofte være til hinder eller begrensning for brukers mulighet til å tilegne seg verket innenfor det private området. Disse systemer vil være tekniske beskyttelsessystemer i lovens forstand, og de er således vernet mot omgåelse og en nærmere angitt befatning med verktøy egnet for slik omgåelse. Imidlertid vil en regulering i tråd med dette kunne gi urimelige utslag.

Departementet har derfor kommet til at vernet av systemer som er til hinder for brukers tilegnelse av verket innenfor det private området ikke bør være absolutt, og vil foreslå et unntak for ivaretakelse av sentrale forbrukerhensyn. Unntaket som foreslås vil være vesentlig mindre vidtfavnende enn avgrensningen i høringsforslaget. Unntaket skal bare gjelde fra forbudet mot omgåelse, ikke forbudet mot en nærmere angitt befatning med omgåelsesverktøy. Videre stilles vilkår om at omgåelse er nødvendig for å muliggjøre avspilling på relevant avspillingsutstyr.

Departementet foreslår innført en bestemmelse som gjør det forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernet verk eller arbeid.

Om rettighetshaver anvender systemer som hindrer eller begrenser adgangen til både avspilling og kopiering, vil det ikke være forbudt å omgå disse systemer for å spille av på relevant utstyr innenfor det private området.

Departementet presiserer at det etter forslaget her alltid vil være forbudt å foreta kopiering på grunnlag av det omgåtte eksemplar, med mindre kopieringen er nødvendig for å muliggjøre avspilling på relevant utstyr innenfor det private område. Departementet er av den oppfatning at når anvendte beskyttelsessystemer umuliggjør privat brukers tilegnelse av verket på relevant utstyr, må rettighetshaver finne seg i at lovgivningen ikke gjør det ulovlig å foreta nødvendig omgåelse av beskyttelsen for å tilegne seg verket. Det blir således opp til rettighetshaverne å utstyre sine produkter med tekniske beskyttelsessystemer som ikke hindrer privat brukers mulighet til å tilegne seg verket på relevant utstyr.

Vilkåret om at avspillingen bare kan skje på relevant avspillingsutstyr er avgjørende for rekkevidden av lovens avgrensning, og således for om en befinner seg innenfor eller utenfor forbudet mot omgåelse.

Departementet understreker at det f.eks. ikke med rimelighet kan forventes at en CD-plate lar seg spille av i en MP3-spiller, og en MP3-spiller kan da ikke være en relevant avspiller for en CD-plate. Dette innebærer at beskyttelsessystemet på en kopisperret CD-plate ikke kan omgås for å muliggjøre avspilling av musikken i en MP3-spiller, og en evt. omgåelse for å muliggjøre dette vil rammes av omgåelsesforbudet.

Departementet foreslår innført bestemmelser som setter forbud mot nærmere angitt befatning med verktøy som er egnet for bruk ved omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.

Forbudet knyttes til hva som er et vernet effektivt teknisk beskyttelsessystem.

Med omgåelsesverktøy menes innretning, produkt, komponent eller tjeneste som tilbys eller ytes i forbindelse med omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.

Departementet mener også at formidling av omgåelsesverktøy ved overføring bør omfattes av forbudet.

Departementet legger til grunn at rettighetshavere har en betydelig egeninteresse i å utvikle systemer som i minst mulig grad er til hinder for brukers mulighet til å tilegne seg verket innenfor det private området. Det ligger i dette at departementet forventer at rettighetshavere ikke vil benytte systemer som hindrer privat fremføring i den grad separat avspillings- og kopieringsbeskyttelse kan benyttes. Selv om forslaget fra høringsutkastet om avgrensning av vernet mot systemer som er til hinder for privat fremføring ikke videreføres for forbudet mot en nærmere angitt befatning med omgåelsesverktøy, antar departementet at det innenfor det private området likevel bør være adgang til ikke-ervervsmessig distribusjon av innretninger som er nødvendige for å muliggjøre privat brukers tilegnelse av verket på relevant utstyr. Det samme bør gjelde for tjenester.

Vernet av tekniske beskyttelsessystemer bør ikke hindre forskning i kryptologi, jf. fortalen (48) siste setning.

Departementet er av den oppfatning at unntaket ikke bør angis for snevert, og er kommet til at det for eksempel ikke bør stilles krav om tilknytning til lærested for å omfattes av unntaket.

Departementet foreslår at det inntas i loven et unntak fra vernet av tekniske beskyttelsessystemer til fordel for forskning i kryptologi. Unntaket gjelder både i forhold til forbudet mot omgåelse og forbudet mot den nærmere angitte befatning med verktøy egnet for slik omgåelse.

Gjennomføringen av direktivet skal ikke gripe inn i fellesskapsbestemmelser om rettslig beskyttelse av datamaskinprogrammer, jf. artikkel 1.2 (a). Direktivets bestemmelser om vern av tekniske beskyttelsessystemer skal således ikke gjelde for datamaskinprogrammer. I forbindelse med gjennomføringen av edb-direktivet ble det i åndsverkloven innført nye reg­ler i bl.a. § 54a, som gir vern for tekniske innretninger til beskyttelse av datamaskinprogrammer.

Etter forslaget til gjennomføring av direktivet innføres regler til vern for tekniske beskyttelsessystemer som gir rettighetshaver større mulighet til å ut­øve kontroll med den bruk som finner sted. Vern av tekniske beskyttelsessystemer kan på denne måte medføre en for brukere av åndsverk innskrenket rådighet over ervervet eksemplar. Åndsverkloven skal ivareta hensynet til både rettighetshaver og allmennhet, og søke å balansere disse hensynene på en best mulig måte. Denne interesseavveining er også kommet til uttrykk i direktivet artikkel 6, ved at det av artikkel 6.4 første ledd fremgår at nærmere angitte typer av bruk skal kunne finne sted også når tekniske beskyttelsessystemer anvendes. Det er samfunnsmessig viktige brukerhensyn som ivaretas gjennom disse bestemmelser, og direktivet legger opp til at det mellom rettighetshaver og brukergruppene skal inngås frivillige avtaler som muliggjør aktuell bruk.

Departementet foreslår, som i høringsutkastet, at direktivet artikkel 6.4 gjennomføres i ny § 53b. Bestemmelsen angir hvilken bruk som skal muliggjøres selv om tekniske beskyttelsessystemer anvendes. Hvis rettighetshaver ikke legger til rette for den bruk etter åndsverkloven 2. kapittel det henvises til i § 53b første ledd, kan han etter forslaget pålegges dette av særskilt opprettet nemnd, jf. forslaget til bestemmelser i andre ledd. Det skal først søkes inngått frivillige avtaler mellom rettighetshaver og bruker som muliggjør aktuell bruk.

Departementet opprettholder også forslaget om at det bør være mulig for nemnda å fatte vedtak som setter en frist for å gi brukeren det verktøy eller den informasjon som er nødvendig for å gjøre bruk av verket, og at nemnda også bør gis adgang til i vedtaket å bestemme at hvis fristen ikke overholdes, kan bruker straffritt foreta slik omgåelse som er nødvendig for å utøve rettmessig bruk.

Åndsverkloven § 12 hjemler kopiering av offentliggjort verk til privat bruk.

Direktivet artikkel 6.4 andre ledd gir medlemslandene adgang til å bestemme at anvendelse av tekniske beskyttelsessystemer ikke skal være til hinder for kopiering til privat bruk. Det er imidlertid ingenting i veien for at rettighetshaver anvender et kopibegrensende system.

Departementet foreslo i høringsutkastet ikke noen bestemmelse som benyttet adgangen i artikkel 6.4 andre ledd, men understreket samtidig at om det viser seg at adgangen til privatbrukskopiering i fremtiden blir marginalisert eller helt fraværende, vil departementet se det som naturlig å vurdere å foreslå endringer som vil legge til rette for en viss grad av privatbrukskopiering.

Departementet skal bemerke at hva gjelder kompensasjon for privatbrukskopiering er forutsetningen at det er den faktiske, lovlige kopiering som skal kompenseres. Produkter som bare tilbys i kopibeskyttet form vil, med unntak for tilgjengeliggjøring i kringkasting, ikke lovlig kunne kopieres. Rettighetshaverne til disse produktene vil således ha et svært begrenset, om noe, krav på kompensasjon når denne skal fordeles.

Departementet understreker at de opphavsrettslige regler til enhver tid må vurderes sammen med tilstøtende regelverk. Dette gjelder ikke bare regler til vern for forbrukerrettighetene, men også konkurranse-, markedsførings- og personvernregler, for å nevne noen. For eksempel kan en CD-plate som ikke lar seg avspille pga. et teknisk beskyttelsessystem anses mangelfull etter forbrukerkjøpsloven, og markedsføringen kan rammes av markedsføringsloven § 3 som forbyr utilstrekkelig veiledning i markedsføring til forbrukere.

Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at adgangen til å gjøre unntak i vernet av tekniske beskyttelsessystemer til fordel for kopiering til privat bruk ikke bør foreslås benyttet nå. Det understrekes at balansen mellom de ulike hensyn åndsverkloven skal ivareta med dette ikke tilsiktes forskjøvet. Forslaget må på dette punkt ses i sammenheng med avgrensningen av omgåelsesvernet mot systemer som er til hinder for tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr innenfor det private område. Slike systemer vil ikke være vernet mot omgåelse, noe som også innebærer at bruker kan fremstille eksemplar i den utstrekning det er nødvendig for å muliggjøre avspilling på relevant utstyr innenfor det private område.

Det er departementets klare forutsetning at faktisk adgang til privatbrukskopiering også i fremtiden skal være til stede. I den grad utviklingen synes å gå klart i en annen retning vil departementet se det som naturlig å vurdere en endring i regelverket slik at den lovhjemlede adgang til privatbrukskopiering forblir en realitet. Imidlertid tilsier den betydelige ulovlige tilgjengeliggjøring av digitalt innhold, samt det relativt tidlige stadium man befinner seg på hva gjelder utvikling av tekniske beskyttelsessystemer, at rettighetshaverne gis anledning til å utvikle velfungerende systemer før man eventuelt vurderer situasjonen på nytt.

Det foreslås at overtredelse av nytt kapittel 6a kan sanksjoneres etter § 54, dvs. at det kan reageres med bøter og fengsel. Dessuten kan det kreves erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. § 55. Bestemmelsene i § 56 om inndragning m.m. vil også gjelde.

I motsetning til straffeloven §§ 145 og 262, kreves det etter åndsverkloven ikke forsett for å kunne straffes, også uaktsomhet omfattes.

Digitale eksemplar av åndsverk kan utstyres med informasjon som for eksempel identifiserer verket som original eller som gir opplysninger om tillatt bruk. Den elektroniske rettighetsinformasjonen vil gjerne fremstå som et internasjonalt standardiseringsnummer. Denne informasjonen kan igjen kombineres med et teknisk beskyttelsessystem som i praksis skal hindre bruk i strid med rettighetshavernes vilkår.

Direktivet artikkel 7.1 pålegger medlemsstatene å innføre en passende rettslig beskyttelse mot bevisst og uhjemlet fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon.

I høringsutkastet foreslo departementet at direktivet artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven som ny § 53d. Bestemmelsen setter bl.a. forbud mot fjerning og endring av elektronisk rettighetsinformasjon fra vernet verk eller arbeid.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven ny § 53d. Bestemmelsen foreslås plassert i nytt kapittel 6a, og gjør det forbudt uten rettighetshavers samtykke å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon som er tilføyd vernede verk eller arbeider. Det vil heller ikke være tillatt å spre eller innføre for spredning eksemplar av vernet verk eller arbeid om den elektroniske rettighetsinformasjonen er fjernet eller endret uten rettighetshavers samtykke. På samme måte vil det være forbudt å overføre eller på annen måte å gjøre vernet verk eller arbeid tilgjengelig for allmennheten om den elektroniske rettighetsinformasjonen er fjernet eller endret uten rettighetshavers samtykke.

Med elektronisk rettighetsinformasjon menes alle opplysninger som er levert av rettighetshaver, og som identifiserer denne eller det vernede verk eller arbeid, eller som angir tillatt bruk, samt tall eller koder som utgjør slike opplysninger. Rettighetsinformasjonen må være knyttet til et eksemplar av verket eller fremtre i forbindelse med formidlingen av det til allmennheten. Videre må rettighetsinformasjon være knyttet til vernede verk og arbeider, noe som f.eks. vil innebære at det ikke er forbudt å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon fra et verk eller arbeid som er falt i det fri.

Etter åndsverkloven § 39k får de alminnelige reg­ler om arv, ektefellers felleseie og rett til å sitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten.

Etter § 6 har arvingene opphavsrett til verket i fellesskap. Skal et verk offentliggjøres for første gang kreves det samtykke fra alle arvingene. Det samme gjelder hvis verket skal offentliggjøres på annen måte eller i en annen form enn tidligere. En enkelt arving kan da nedlegge veto, selv om flertallet av arvingene skulle ønske å utnytte verket.

Departementet viderefører forslaget fra høringsutkastet som innebærer at offentliggjorte verk flere arvinger i fellesskap har opphavsretten til, ikke lenger behandles på samme måte som fellesverk.

For verk som er offentliggjort i opphavsmannens levetid vil det etter forslaget være opp til et flertall av arvingene å avgjøre om verket skal offentliggjøres på annen måte eller i annen form enn tidligere. Den nye offentliggjørelse må være i tråd med innholdet i opphavsmannens testament, samt opphavsmannens ideelle rettigheter

I tilknytning til forslaget om å la flertallsvedtak være tilstrekkelig for offentliggjørelse på annen måte eller i annen form enn tidligere, ble det i høringen reist spørsmål om flertallet skulle ha sitt grunnlag i antall arvinger eller disses arveandel.

Med mindre det er grunnlag for annet, skal sameierne etter sameieloven § 2 regnes for å ha like store andeler. I dette ligger at annet delingstall skal benyttes om det foreligger.

For offentlig fremføring av lydopptak som er vernet etter åndsverkloven skal det betales vederlag etter åndsverkloven § 45b. For offentlig fremføring av ikke-vernede opptak skal det betales avgift til Fond for utøvende kunstnere, jf. fondsloven § 3.

Regelverket på området ble sist endret ved lov 23. juni 2000 nr. 52. Det ble i den forbindelse forutsatt at avgiften skulle komme som et rent tillegg til vederlaget. Etter forutsetningen skal altså avgiften ikke virke inn på vederlagets størrelse.

I avgjørelse av 19. mars 2004 uttaler nemnd etter åndsverkloven § 35 første ledd at det ved fastsettelsen av hva som er et "rimelig vederlag" må tas hensyn til den totalbelastning som både en vederlagsrett og en fondsavgift medfører for brukerne.

Det er departementets oppfatning at nemndsavgjørelsen innebærer at Stortingets forutsetning ikke oppfylles. Det er videre departementets oppfatning at en videreføring av fondsordningen i stor grad avhenger av at forutsetningen om at avgiften ikke skal virke inn på vederlagets størrelse tas inn i lovteksten, og på denne bakgrunn foreslår departementet at slik presisering tas inn i åndsverkloven § 45b.

Neste kapittel