6. Lovens virkeområde
Arbeidsmiljøloven definerer arbeidstaker slik i § 3 nr. 1 første ledd:
"Med arbeidstaker mener denne lov enhver som utfører arbeid i annens tjeneste".
En person skal regnes som arbeidstaker i lovens forstand hvis tilknytningen til arbeidsgiver reelt sett har karakter av et ansettelsesforhold. Det skal foretas en helhetsvurdering av samtlige omstendigheter i avtaleforholdet. Selvstendig næringsdrivende, konsulenter, oppdragstakere med videre regnes ikke som arbeidstakere.
Departementet foreslår på linje med Arbeidslivslovutvalget ingen endringer i gjeldende arbeidstakerbegrep. Departementet legger vekt på at arbeidstakerbegrepet er godt innarbeidet i praksis og at det bør godt dokumenterte grunner til for å foreslå endringer i definisjonen av begrepet. Selv om utviklingen i arbeidslivet har ført til en økning i andre kontraktsrelasjoner er likevel den klare hovedregel fortsatt ansettelsesforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
Det vises til lovforslagets § 1-8 (1).
Arbeidsgiver er i arbeidsmiljøloven § 4 første ledd definert som:
"enhver som har tilsatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste".
Departementet har vurdert om arbeidsmiljølovens arbeidsgiverbegrep bør utvides som følge av nye måter å organisere arbeidet på. Departementet har vurdert om arbeidsgiveransvaret skal legges ikke bare på den som arbeidstaker er formelt ansatt hos, men også hos konsernselskaper og andre med bestemmende innflytelse eller lignende.
Departementet foreslår i likhet med flertallet i Arbeidslivslovutvalget at dagens arbeidsgiverbegrep videreføres. Selv om det har skjedd en utvikling i arbeidslivet siden loven kom og nye måter å organisere arbeidet på, tilsier ikke dette etter departementets vurdering en generell utvidelse av arbeidsgiverbegrepet. Gjeldende definisjon av arbeidsgiverbegrepet i arbeidsmiljøloven § 4 og praksis knyttet til denne, er i de aller fleste tilfeller god og treffende med hensyn til hvor den reelle avgjørelsesmyndigheten i arbeidsmiljøspørsmål ligger. Departementet legger til grunn at det etter gjeldende rett blant annet skal legges vekt på hvem som i praksis har opptrådt som arbeidsgiver og som har utøvet arbeidsgiverfunksjoner. Det vises også til at det etter gjeldende rett er åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det foreligger et særskilt grunnlag for det, for eksempel at andre reelt har opptrådt som arbeidsgiver og utøvet arbeidsgiverfunksjoner.
Det vises til lovforslaget § 1-8 (2).
Hovedregelen om virkeområdet i arbeidsmiljøloven følger av § 2 nr. 1:
I § 2 nr. 2 til 8 gis det en rekke unntak, presiseringer og forskriftshjemler i forbindelse med hovedregelen for lovens anvendelsesområde.
Unntakene er praktisk meget viktige regler. Departementet er enig med Arbeidslivslovutvalget i at arbeidsmiljøloven § 2 slik den lyder i dag er vanskelig å orientere seg i, og at den bør gjennomgås med sikte på forenkling og klargjøring. Departementet er også enig i at paragrafen bør deles opp slik at det blir lettere for lovens brukere å orientere seg.
Bestemmelsene om arbeidsmiljølovens anvendelse overfor oljesektoren er praktisk viktige, omfattende beskrevet og dels vanskelige å lese. Etter departementets oppfatning er temaet så sentralt, og bestemmelsene så omfangsrike, at det vil være hensiktsmessig med plassering i en egen paragraf, jf. lovforslaget § 1-3.
Departementet foreslår en egen bestemmelse, § 1-6, om lovens anvendelse for personer som ikke er arbeidstakere. Det foreslås at bestemmelsen skal opplyse om hovedregelen; at lovens regler om helse, miljø og sikkerhet i utgangspunktet gjelder for disse gruppene. Til hovedregelen foreslås det en forskriftshjemmel som gir grunnlag for å fastsette unntak for, og nyanser mellom, gruppene. Dette innebærer at den nøyaktige rekkevidden for lovens anvendelse fortsatt blir å finne på forskriftsnivå.
Departementet mener at flere hensyn taler for å overføre bestemmelsene om utsendte arbeidstakere til forskrift. Arbeidsmiljøloven kapittel XII B om utsendte arbeidstakere henviser til en rekke bestemmelser, i og utenfor arbeidsmiljøloven, som skal gjelde for utsendte arbeidstakere i Norge.
For å tilfredsstille Rådsdirektiv 96/71/EF, mener departementet at en eller flere bestemmelser i ferieloven, ferieloven for fiskere, likestillingsloven, allmenngjøringsloven og lov om arbeidsmarkedstjenester må gjøres gjeldende for utsendte arbeidstakere. Departementet foreslår derfor at det tas inn hjemmelsbestemmelser for forskrift om utsendte arbeidstakere i de respektive lovene.
Departementet foreslår også at begrepet "utsendte arbeidstakere" defineres i loven og at det dessuten gis en angivelse av hvilke tilfeller som omfattes av det særlige regelverket, jf. lovforslaget § 1-7.
Flere regelverk tar sikte på situasjoner der flere arbeidsgivere driver virksomhet i tilknytning til hverandre. Regler som pålegger arbeidsgiver ansvar for andre enn egne arbeidstakere og regler om samarbeid i forhold til arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet har vi i arbeidsmiljøloven § 15, byggherreforskriften og HMS-forskriften § 6.
Anvendelsesområdet for arbeidsmiljøloven § 15 er at det er flere arbeidsgivere samtidig "på samme arbeidsplass". Begrepet arbeidsplass er ikke definert i loven.
Departementet foreslår å bytte ut vilkåret "samme arbeidsplass" med arbeid "i tilknytning til arbeidsgivers aktivitet eller innretning", jf. forslag til § 2-2. Eksempler vil typisk kunne være kjøpesenter eller kontorfellesskap.
Etter departementets oppfatning vil denne formuleringen være mer dekkende for regelens formål enn gjeldende ordlyd. Ved å frigjøre anvendelsesområdet fra et rigid, men lite presist, geografisk område som "samme arbeidsplass", vil bestemmelsen i større grad rettes mot den faktiske risiko som arbeid nær hverandre vil kunne representere. Begrepet "i tilknytning til" angir likevel at det må være en klar nærhet mellom virksomhetenes aktiviteter.
Etter departementets oppfatning er det rimelig å stille krav om at arbeidsgiver sørger for at sin virksomhet er innrettet slik at den ikke representerer noen uakseptabel risiko for noen som utøver arbeid i tilknytning til virksomheten, uavhengig av om den som utfører arbeidet regnes som arbeidstaker eller har en annen arbeidsrettslig status. Departementet foreslår derfor en lovtekst som i prinsippet omfatter alle som faktisk utfører arbeid i tilknytning til arbeidsgivers aktivitet eller innretning. Bestemmelsen vil etter forslaget omfatte så vel innleide arbeidstakere som selvstendige og andre. Departementet presiserer at utvidelsen av personkretsen ikke innbærer noen endring i bestemmelsens materielle krav.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at strukturen i arbeidslivet har forandret seg kraftig i løpet av de siste tiårene. Virksomheter kjøpes og selges, splittes opp eller fusjoneres og det etableres nye eierformer. Det foretas utskillinger og bortsetting av arbeid. Ofte er det uklart hvem som egentlig er arbeidsgiver, og ansvaret er pulverisert. Dette kompliserer forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og gjør det i mange tilfeller vanskelig for arbeidstakere å hevde sine rettigheter overfor en ansvarlig arbeidsgiver. Flertallet kan ikke se at Regjeringen har ivaretatt de nye behovene i sitt forslag til lov.
Komiteen viser til at Arbeidslivslovutvalget ikke foreslo noen endringer i det gjeldende arbeidstakerbegrepet. Komiteen støtter Regjeringens forslag om å videreføre dagens bestemmelser om hvem som defineres som arbeidstaker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener likevel det er grunn til å sette søkelys på den utvikling som skjer med en økning i andre kontraktsrelasjoner i arbeidslivet. Flertallet mener Regjeringen i lys av dette fortløpende må vurdere behovet for å utrede en endring av arbeidstakerbegrepet.
Når det gjelder arbeidsgiverbegrepet, viser flertallet til at et mindretall i Arbeidslivslovutvalget foreslo en utvidelse av arbeidsgiverbegrepet slik flertallet i Konsernutvalget hadde foreslått (NOU 1996:6). Forslaget innebærer at arbeidsgiveransvaret også knyttes til virksomheter som kan utøve bestemmende innflytelse over det foretak som er de ansattes arbeidsgiver etter arbeidsavtalen. Flertallet peker også på at Arbeidstilsynet i sin høringsuttalelse uttaler at det er uheldig at morselskap har mulighet til å øve stor faktisk innflytelse på et underliggende selskap, uten at det også har et ansvar for eller plikt til å ta hensyn til arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet. Petroleumstilsynet støtter også mindretallets forslag om en utvidelse av arbeidsgiverbegrepet. Flertallet viser videre til at det i rettspraksis har vært lagt til grunn at flere rettssubjekt kan ha et arbeidsgiveransvar dersom arbeidsgiverfunksjonene har vært delt mellom dem.
Flertallet mener det er nødvendig å justere loven i tråd med rettsutviklingen, og fremmer forslag i tråd med dette:
"§ 1-8 skal lyde:
§ 1-8 Arbeidstaker
Med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid i annens tjeneste.
§ 1-9 skal lyde:
§ 1-9 Arbeidsgiver
(1) Med arbeidsgiver menes i denne lov enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste. Det som i denne lov er bestemt om arbeidsgiver, skal gjelde tilsvarende for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten.
(2) Som arbeidsgiver etter denne lov anses dernest ethvert annet foretak som kan utøve bestemmende innflytelse over arbeidsgiver etter første ledd. Kan bestemmende innflytelse utøves av en gruppe av foretak, eller av foretak knyttet til slik gruppe, anses alle de foretak som er knyttet til gruppen av foretak som arbeidsgiver. Som foretak regnes også enkeltpersonforetak og stiftelser.
(3) Andre ledd får ikke anvendelse dersom et foretak eller gruppe av foretak gjør det overveiende sannsynlig at det likevel ikke har vært utøvd bestemmende innflytelse over arbeidsgiver etter første ledd.
(4) Bestemmende innflytelse anses i alle tilfelle for å kunne utøves når et foretak eller gruppe av foretak hos arbeidsgiver etter første ledd
a) eier så mange andeler av foretakskapitalen at dette gir flertallet av de stemmer som kan avgis, eller
b) kan velge eller oppnevne mer enn halvparten av medlemmene i besluttende foretaksorganer, eller
c) kontrollerer mer enn halvparten av de stemmer som er knyttet til den del av kapitalen i foretaket som kan treffe de avgjørende beslutninger.
(5) Andre og fjerde ledd får ikke anvendelse hvor bestemmende innflytelse kan utøves av staten, Statens Bankinvesteringsfond eller Statens Banksikringsfond."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti støtter lovforslaget i proposisjonen og fremmer følgende forslag:
"§ 1-8 skal lyde:
§ 1-8 Arbeidstaker og arbeidsgiver
(1) Med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid i annens tjeneste.
(2) Med arbeidsgiver menes i denne lov enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste. Det som i denne lov er bestemt om arbeidsgiver, skal gjelde tilsvarende for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten."
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag når det gjelder lovens generelle virkeområde.
Komiteen støtter at vilkåret "samme arbeidsplass" blir byttet ut med arbeid "i tilknytning til arbeidsgivers aktivitet eller innretning", jf. forslag til § 2-2, som også er i tråd med Arbeidslivlovsutvalgets forslag. Komiteen støtter også endringene som blir foreslått når det gjelder personkretsen.
Komiteen viser til at det i lovforslaget blir foreslått at regelen om at en virksomhet (hovedbedriften) skal være ansvarlig for samordning av de enkelte virksomhetenes verne - og miljøarbeid blir tatt ut av loven. Innenfor bygge- og anleggsvirksomhet er det egne regler i byggherreforskiftene som regulerer dette. Arbeidstilsynet pekte i sin høringsuttalelse til Arbeidslivslovutvalgets innstilling på at ikke alle oppgavene til samordningsansvarlig etter gjeldende arbeidsmiljølov § 15 er dekket opp i byggherreforskriften. Departementet opplyser i brev datert 18. mai 2005 at et arbeid med revisjon av byggherreforskriften er startet opp. Komiteen vil understreke viktigheten av at forskriften utvides slik at den dekker opp bestemmelsene i gjeldende rett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det gjennom byggherreforskriften kan være mulig å finne gode løsninger som sikrer samordningsansvaret for denne sektoren. Imidlertid vil det med Regjeringens lovforslag etter flertallets syn ikke være tilfredsstillende lovbestemmelser for andre sektorer. Flertallet viser til at Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet har gått imot at en fjerner bestemmelsene om hovedbedrift og dens ansvar og funksjon. Flertallet viser til at også LO og UHO støtter mindretallet i Arbeidslivslovutvalget som foreslår at det fortsatt skal gjelde en regel om samordningsansvarlig ved arbeidsplasser hvor det samtidig sysselsettes mer enn ti arbeidstakere.
Flertallet er enig i dette, og fremmer følgende forslag:
"§ 2-2 andre ledd skal lyde:
(2) Hovedbedriften skal ha ansvaret for samordningen av de enkelte virksomheters helse-, miljø og sikkerhetsarbeid. Dersom det samtidig sysselsettes mer enn 10 arbeidstakere, og ingen virksomhet kan regnes som hovedbedrift, skal det skriftlig avtales hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Kommer slik avtale ikke i stand, skal det meldes til Arbeidstilsynet som bestemmer hvem som skal ha ansvaret for samordningen.
Andre ledd i proposisjonens lovforslag blir tredje ledd."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at arbeidsgivers HMS-ansvar utvides til også å gjelde selvstendige oppdragstakere, samt at det presiseres at dette ansvaret også gjelder for innleide arbeidstakere. Disse medlemmer er enige i at dagens arbeidsgiverbegrep i de aller fleste tilfeller gir en klar og treffende beskrivelse av hvem som har reelt arbeidsgiveransvar. Disse medlemmer viser for øvrig til at dagens arbeidsgiverbegrep ikke står i motstrid til at det kan føres tilsyn med morselskaper når dette etter en konkret vurdering anses å ha opptrådt reelt som arbeidsgiver. Disse medlemmer frykter at en utvidelse av arbeidsgiverbegrepet slik som komiteens flertall ønsker, kan skape mer usikkerhet om hvem som har det reelle HMS-ansvaret på arbeidsplassen, og dermed svekke et viktig lokalt HMS-fokus.
Disse medlemmer støtter lovforslaget i proposisjonen og vil stemme imot flertallets forslag til § 2-2 andre ledd.