Vedlegg 3: Brev fra Fiskeri- og kystdepartementet til næringskomiteen,datert 23. mai 2005
Jeg viser til Næringskomitéens brev av 20. mai 2005 hvor det stilles spørsmål om departementet vil kunne utrede alternative måter å gi næringen større handlefrihet på, uten å organisere PO’er. Jeg viser for øvrig til mitt brev til komitéen av 12. mai 2005 med svar på spørsmål knyttet til å gi næringen selv mulighet til å forestå produksjonsregulerende tiltak, herunder om PO’er.
Det er gitt bestemmelser om unntak fra konkurranselovens forbud mot konkurransebegrensende samarbeid for å sikre gjeldende fiskeripolitikk. Dette er gjort i forskrift av 23. april 2004 som omfatter all fiskeripolitikk, herunder havbruk. En forutsetning for å tillate unntak er at det denne type samarbeid beskyttes med hjemmel i lov og forskrift som regulerer dette, jf. omtale i Ot.prp. nr. 61 (2004 - 2005) i kap. 9.2 på side 42.
Regjeringen har i sitt lovforslag verken foreslått adgang for etablering av produksjonskarteller eller for organisasjoner til å gi næringen råd om tilpasningen av produksjonen, men foreslått i § 7 siste ledd at Kongen i forskrift i helt spesielle situasjoner kan gi bestemmelse om tiltak i myndighetsregi for tilpasning av produksjon av laks, ørret og regnbueørret.
Bakgrunnen for dette er regjeringens utgangspunkt om at verdiskapingen blir størst når den enkelte næringsutøver har frihet til å tilby sine produkter og tjenester i konkurranse med andre tilbydere. En ordning hvor næringsorganisasjonene kan gi råd om samordnet praksis, og næringsutøverne på grunnlag av slike råd frivillig tilpasser produksjonen, vil over tid kunne svekke den enkelte oppdretters handlefrihet og bidra til mindre konkurranse og verdiskaping.
I første del av 1990-tallet skjedde det ved flere anledninger at næringens organisasjoner kom med råd til oppdretterne om smoltreduksjon/-destruksjon, og fôrreduksjon/-stopp. Dette var i begrenset grad vellykket fordi noen fulgte lojalt opp, mens andre gjorde det motsatte. Ett problem var ulik tilgang på informasjon om og ulik vurdering av den underliggende situasjon knyttet til produksjon og markedsutvikling.
Når flere produsenter går sammen om å begrense produksjonen, vil den enkelte produsent alltid ha et økonomisk incentiv til å produsere mer enn sin tildelte ”kvote” så lenge den antar at de øvrige produsentene holder seg til avtalen. Slike frivillige ordninger vil derfor sjelden lykkes i å redusere den samlede produksjonen. Norske produsenter selger sine produkter i ulike land med forskjellig markedsutvikling. Videre er det forskjeller i de ulike produsentenes kostnadsstruktur. Disse forholdene tilsier at en det er svært krevende å inngå avtaler mellom produsentene om produksjonsreguleringer som ikke vesentlig svekker den enkelte produsents verdiskapingsevne.
Departementet vil kunne utrede nærmere alternative måter å gi næringen større handlefrihet, uten å organisere PO’er. I en eventuell utredning vil en bl.a. måtte foreta en vurdering i forhold til Norges WTO-forpliktelser, herunder særlig om begrensningene som gjelder eksportregulering. Dette fordi praktiseringen må skje innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser, herunder WTO-regelverket, jf. Ot.prp. nr. 61 (2004 - 2005), kap. 12 på side 61/62.
Idet en slik utredning vil ta tid, er dette en sak vi på egnet måte vil måtte komme tilbake til Stortinget med.