Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Ann Kath­rine Slungård, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, registrerer at konvensjonen mellom Norge og Sverige om reinbeite av 9. februar 1972 fra 1. mai 2005 ikke lenger gjelder da det ikke har lyktes de to land å komme til enighet om en ny konvensjon. Fra svensk side har en avvist å forlenge 1972-konvensjonen mens en fortsatte forhandlingene. Lappekodisillen av 1751 vil derfor gjelde som folkerettslig dokument vedrørende den grenseoverskridende reindriften mellom Norge og Sverige. Komiteen mener det er sterkt beklagelig at det ikke er oppnådd enighet om en ny avtale. Komiteen registrer videre at Landbruks- og matdepartementet mener det ikke vil være forsvarlig å forvalte den grenseoverskridende reindriften etter Lappekodisillen uten tilleggsbestemmelser i nasjonal lovgiving da en forvaltning etter Lappekodisillen alene vil medføre en situasjon med et regelverk som er ukjent og uforutsigbart. Komiteen er enig i denne vurderinga.

Komiteen er kjent med at det fra svensk side er misnøye med avtalen som ble inngått i 1972, og mener det er riktig at denne avtalen justeres noe. Det er derfor positivt at det fra norsk side er forslått en tilleggsavtale som utvidet de svenske sommerbeitene i Norge og de norske vinterbeitene i Sverige. Komiteen er også kjent med at de to sametingene har anmodet statsministrene om at forhandlingene må gjenopptas. Dette er komiteen enig i, og vil understreke at forhandlinger må komme i gang så snart som mulig slik at eventuelle konflikter i grenseområdene og langs norskekysten kan unngås. Komiteen mener det er viktig at Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund får en sentral plass i dette arbeidet.

Komiteen vil også peke på de økologiske og dyrevernmessige sidene i denne saken. En betydelig økning av antall rein i enkelte områder vil være skadelig for beitene, og det vil også bety at det blir for lite mat som vil kunne føre til dyretragedier. Det kan også oppstå uheldige arealkonflikter mellom gårdbrukere og reindriftsutøvere.