Vedlegg 2: Brev fra Samferdselsdepartementet v/statsråden til samferdselskomiteen, datert 20. mai 2005
Jf. svar på spørsmål nr. 1 fra komiteen.
i) Hva er det rettslige grunnlaget for departementets påstand om at NSB AS ikke nyter ekspropriasjonsrettslig vern etter Grunnloven § 105, og dermed ikke har krav på full kompensasjon ved ekspropriasjon av selskapets eiendeler?
ii) Har departementet forelagt spørsmålet om NSBs ekspropriasjonsrettslige vern for Justisdepartementets lovavdeling, og hva var eventuelt lovavdelingens kommentar til departements fortolkning av Grunnlovens § 105?
Faget til regler som fremsettes bygger på en forutsetning om bruk av NSBs materiell i konkurranser om persontransport med jernbane i Norge. Forslaget innebærer at NSB kompenseres fullt ut for å stille innsatsfaktorer til rådighet, gjennom at selskapet gis et vederlag basert på de reelle kostnader, med tillegg av en rimelig fortjeneste, etter konkurranserettslige prinsipper. Departementet finner denne formen for kompensasjon riktig, til tross for at man, som det fremgår nedenfor, ikke er rettslig forpliktet til å kompensere NSB AS fullt ut. Det vises i denne forbindelse til svarene på spørsmål 1-20.
Frem til 1. desember 1996 var NSB organisert som statlig forvaltningsbedrift underlagt Samferdselsdepartementet. NSB var altså en integrert del av staten. Ved lov 22. november 1996 nr. 66 ble tilknytningsformen til staten endret ved at NSBs trafikkdel ble omdannet til et selvstendig selskap organisert etter særlov med staten som eneeier av selskapet med et begrenset ansvar for selskapets forpliktelser. Selskapet fikk navnet NSB BA og ble med dette et eget rettssubjekt.
Ved lov 21. juni 2002 nr 43 ble NSB BA omdannet til aksjeselskap 100 pst eid av staten og underlagt den generelle aksjelovgivningen, herunder særreglene for statsaksjeselskaper.
Omdanningen av NSB, først fra forvaltningsbedrift til særlovselskap og dernest fra særlovselskap til statsaksjeselskap, medførte ikke noen endring i statens eierskap over NSB og dens formue. NSB forble statens eiendom. I St.prp. nr. 62 (2001-2002) Om omdanning av NSB BA og Posten Norge BA til aksjeselskaper uttales det:
"Det legges til grunn at NSB og Posten fortsatt skal være 100 pst eid av staten. Omdanningene vil dermed ikke innebære noen form for privatisering av selskapene. Videre vil omdanningene ikke endre målene som er satt for selskapene eller de strategier m.v. som går fram av de siste eiermeldingene, jf hhv St. meld nr 48 (2000-2001) Om virksomheten til NSB BA og St. meld. Nr 26 (2000-2001) Om virksomheten til Posten Norge BA. Etablering som statsaksjeselskaper vil gi en organisering av NSB og Posten som er mer i samsvar med de målene som er satt for virksomhetene. Statens mulighet som eier til å gripe inn overfor selskapene dersom det er nødvendig, vil heller ikke bli berørt som følge av en omdanning til aksjeselskap."
NSB AS er med andre ord fortsatt statens eiendom, og statens redskap for utøvelse av den statlige jernbanevirksomhet. For ordens skyld bemerkes at uttalelser i selskapets stiftelsesdokumenter, proposisjoner, meldinger og lignende om selskapets selvstendighet og frihetsgrad ikke har grunnlovs rang, og kan i alle tilfeller endres ved lov.
Grunnloven § 105 lyder:
Fordrer Statens Tarv, at nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning.
Bestemmelsen sikrer at den som må avstå rettigheter til en annen, som utgangspunkt får full erstatning.
Det sentrale med Grunnloven § 105 var å gi et vern - i form av en erstatningsplikt pålagt det offentlige - for den private eiendomsrett. Dette kom klarere fram i det Adler-Falsenske grunnlovsutkast § 14 annet punktum. Utkastet lyder:
"Fordrer den offentlige Nødvendighed, paa en ved Lovene bestemt maade, at et Individ maa afgive sin Eiendom til offentlig Brug, saa maa han derfor have en fyldestgjørende Erstatning." (Departementets understreking).
Bestemmelsens kjerne er altså tilfeller hvor privatpersoner må avstå eiendom til fordel for staten eller andre rettssubjekter. Likestilt med private individer er private juridiske personer, se bl.a. Castberg, Bind I side 276:
"Når private personer på lovlig måte har skapt en juridisk person, - dannet en forening eller opprettet en stiftelse, - har en slik juridisk person krav på den samme respekt for sine rettigheter som fysiske personer."
Bestemmelsen beskytter imidlertid ikke den statlige eiendomsrett. Det foreligger heller ikke noen behov for beskyttelse. Det er på det rene at staten uten hinder av Grunnloven § 105 står fritt til å disponere over sine egne eiendeler.
At Grunnloven § 105 ikke beskytter den statlige eiendomsrett følger allerede av at det ikke kan være tale om tvangsavståelse av statlig eiendom. En lov som bestemmer at et statlig organ skal avgi sin eiendom til et annet organ foreskriver i virkeligheten en omfordeling av statens eiendom, men ikke noen tvangsavståelse.
At bestemmelsen ikke beskytter den statlige eiendomsrett fremgår blant annet av Lovavdelingens uttalelse 7. april 2000, om overføring av Oslo Børs’ formue til et nydannet allmennaksjeselskap med Oslo Børs som eier av samtlige utstedte aksjer. Lovavdelingen uttaler:
"Grunnloven § 105 gir på den annen side som utgangspunkt ikke vern dersom eiendom som allerede må betraktes som statlig, må avstås til en annen enhet i staten. Klarest er dette når "overføringen" skjer mellom enheter i staten som ikke regnes som egne rettssubjekter. Her er ikke eiendom avstått til "Nogen", fordi eieren er den samme før og etter transaksjonen. Prinsippet gjelder også når avståelsen skjer fra et selvstendig rettssubjekt, så lenge dette er heleid av staten (se for eksempel Andenæs’ uttalelser i Innst S nr 169-1957 s. 298 første spalte om militære bedrifter som var opprettet ved en særlov av 1947). Begrunnelsen kan være at staten i realiteten, om indirekte, må ses på som eier av bedriftens formue i henhold til Grunnloven § 105."
Andenæs uttalelser i utredningen fra 1957, som var inntatt som et vedlegg til Innst. S. nr. 169 (1957), lyder som følger:
"Under forberedelsen av loven om de militære bedrifter bygget man ikke på det standpunkt som Statsselskapskommisjonen gir uttrykk for, nemlig at de midler som tilhører et slikt "eget rettssubjekt", rettslig sett ikke er å betrakte som statseiendom. Det er flere steder gitt klart uttrykk for at det fortsatt er staten som er eier av de militære bedrifter, se f. eks. Ot. prp. nr. 58, s. 32, 1. sp. (Riksrevisjonen) og Innst. 0. XXIII for 1947 s. 6, 1. sp. øverst. Særlig klart er denne oppfatning kommet til uttrykk ved statsråd [Christian] Hauges uttalelser i Lagtinget. Han uttalte her bl.a.:
"Jeg tror for mitt vedkommende at det ikke er i strid med Grunnloven, og at det heller ikke er i strid med forstandig politikk at Stortinget på dette område overlater forvaltningen av en del statskapital, - ikke til Regjeringen - men til et styre og et representantskap som blir valgt ut med det for øye at de skal være særlig skikket til å drive denne virksomhet og drive denne kapital. Det er det vi gjør på dette felt. Vi overlater en del av statens eiendommer til forvaltning av folk som blir tatt ut med det for øye at de skal være skikket til å drive industriell virksomhet. (Lagt. forh. s. 268, 1. sp., jfr. også 2. sp. - "gjøre disse bedrifter til gode bedrifter, gode for eieren, som her er staten, - - - ").
Dette er etter mitt skjønn en klar og korrekt presisering av spørsmålsstillingen. At de militære bedrifter er statseiendom viser seg også ved at loven når som helst kan forandres, bedriftene kan trekkes inn under statsforvaltningen, de kan for den saks skyld avhendes og salgssummen trekkes inn i statskassen. Bedriftene har altså ikke noen slik grunnlovmessig beskyttelse som privateiendom har etter grunnlovens § 105.
Lovavdelingens uttalelse i saken om Oslo Børs gjaldt konkret hvordan selveiende institusjoner som er opprettet av staten, skal behandles i forhold til Grunnloven § 105. Selveiende institusjoner vil i vanlig språkbruk ikke eies av staten, i motsetning til statsaksjeselskaper som NSB AS, som er heleid av staten. Etter en gjennomgang av foreliggende teori og rettspraksis kom Lovavdelingen likevel til at selveiende institusjoner som er opprettet av det offentlige, ikke har det samme vernet etter Grunnloven § 105 som tilsvarende institusjoner som er opprettet av private. Lovavdelingen understreket at det avgjørende for hvorvidt et organ nyter vern etter Grunnloven § 105 er om organet reelt er eid av staten, ikke hvordan det er organisert. Lovavdelingen uttalte:
"Det motsatte synspunktet ville ledet til at den privatrettslige organisasjonsformen staten har valgt, blir avgjørende for spørsmålet om det skal gis erstatning når institusjonen oppheves og formuen disponeres på annet vis. Etter vårt syn bør det ikke bare legges vekt på hvilken organisasjonsform som er valgt, men også på bakgrunnen for at man har valgt denne formen."
Videre uttales det:
"Bruk av formen selveiende institusjon fører på den annen side til at staten ikke har slike beføyelser over børsen som normalt følger med eierskap (regelmessig rett til utbytte, direkte instruksjonsrett over styret osv)
Dette kan imidlertid ikke være avgjørende for vurderingen etter Grunnloven § 105. Dersom børsens virksomhet hadde vært utøvd gjennom for eksempel et heleid statlig aksjeselskap, er det ikke tvilsomt at institusjonens formue kunne inndras i statskassen uten erstatning, selv om også aksjeselskaper kan ha stor selvstendighet i forhold til eierne. I 1818 kan organisering som en selveiende institusjon ha fremstått som naturlig, fordi mange av dagens selskapsformer ikke var fullt utviklet på den tiden. Ettersom formålet med § 105 først og fremst er å verne privates eiendom, bør det ikke legges for stor vekt på slike forskjeller i måten virksomheten styres på.
Slik vi ser det, hadde børsen ved opprettelsen preg av å være et redskap for staten til å sikre en samfunnsmessig forsvarlig utvikling av handelen med varer og verdipapirer. Utviklingen i ettertid gir ikke grunnlag for å moderere denne karakteristikken i avgjørende grad.
Dette trekker i retning av å likestille børsen med et heleid statlig selskap i forhold til Grunnloven 105"
Lovavdelingen konkluderte altså med at børsen, i likhet med heleid statlige selskaper, ikke nyter vern etter Grunnloven § 105.
Med dette som utgangspunkt må det være på det rene at den omstendighet at staten har valgt å organisere trafikkdelen av den statlige jernbanevirksomhet som statsaksjeselskap, er uten betydning for vurderingen av vernet etter Grunnloven § 105.
Spørsmålet om grunnlovsvernet av den statlige eiendomsrett er også berørt i Lovavdelingens uttalelse 16. oktober 2002, saksnummer 02/4077 om innføring av hjemfallsrett. Spørsmålet her var om kommuner, fylkeskommuner og offentlige selskap nyter vern etter Grunnloven § 105. Med offentlig selskap siktet man til selskaper som etter industrikonsesjonsloven § 4 er organisert som statsforetak etter lov om statsforetak 30. august 1991 nr 7 og aksjeselskap, allmennaksjeselskap, andelslag og andre sammenslutninger der minst 2/3 av kapitalen og stemmene eies av kommuner, fylkeskommuner eller statsforetak. Lovavdelingen drøftet først spørsmålet om grunnlovsvern for kommuner og fylkeskommuner, og kom til at det samlede rettskildematerialet taler for at kommunen nyter et mer begrenset vern etter Grunnloven § 105 enn private rettsubjekter. Dernest vurderte Lovavdelingen de offentlige selskapenes alminnelige vern etter Grunnloven. Lovavdelingen uttalte:
"Etter lovavdelingens syn vil ikke det offentlige selskapet som sådant ha noe vern etter Grunnloven § 105. Dette kan bygges på et synspunkt om konstitusjonell gjennomskjæring: Hvis det først er slik at kommunen selv ikke har konstitusjonelt vern for sin virksomhet mot ny lovgivning, kan den ikke skaffe seg et slikt vern ved å skille ut virksomheten i et eget selskap."
Tilsvarende må gjelde for aksjeselskaper der staten er eneste aksjeeier: det er på det rene at staten ikke nyter noen vern for sin virksomhet mot ny lovgivning, og staten kan ikke skaffe seg et slikt vern ved å skille ut virksomheten i et eget selskap.
Dersom statlige selskaper skulle ha vern etter Grunnloven § 105, ville statens forvaltning av egne eiendommer bli rettsliggjort på en uhensiktsmessig måte. Det vil da være NSB AS og domstolene som skulle avgjøre hvorledes staten skulle fordele eiendeler mellom organer og selskaper, ikke Regjering og Storting. Dette kan ikke være en ønsket konsekvens av å omdanne offentlige organer til selskaper. At statlige selskaper ikke nyter grunnlovsmessig vern, innebærer ikke nødvendigvis at de ikke skal ytes kompensasjon ved avståelser, men at spørsmålet om kompensasjon skal vurderes konkret av Regjeringen og Stortinget. I denne vurderingen kan hensynene i den enkelte sak tale for at det statlige selskap skal få full erstatning etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper, slik at de faktisk likestilles med private selskaper. I så fall er imidlertid fastsettelse av kompensasjonen utslag av en hensiktsmessighetsvurdering, ikke en rettsplikt. Departementet understreker i denne sammenheng at valget av kompensasjon etter konkurranserettslige prinsipper om kostnadsdekning ikke innebærer at departementet har lagt føringer på kompensasjonsnivået. Departementets valg innebærer kun at det velges en prosedyre som er egnet til å fremme reell konkurranse og rimelige, effektive løsninger uten at transaksjonskostnadene blir for store. Det vises til svarene på spørsmålene 1-20 vedrørende nivået for kompensasjon til NSB AS.
I forbindelse med de statlige selskapers vern kan det være grunn til å si noe om forholdet til eventuelle private medeiere og kreditorer. Til grunn for de privates engasjement ligger det investeringer, normalt inngått på forretningsmessige vilkår, med sikte på økonomisk fortjeneste. I mangel av et klart varsel i den lovgivningen som ligger til grunn for virksomheten, er det imidlertid liten grunn til å stille private interessenter annerledes i offentlige enn private selskaper. Selv om selskapet som sådant ikke har noe vern etter Grunnloven § 105, er det klart at eventuelle private medeiere og kreditorer vil ha et slikt vern mot at deres posisjoner svekkes. I forhold til kreditorene vil det innebære at de har et erstatningskrav mot staten dersom deres sikkerhet blir vesentlig forringet som følge av disposisjoner staten erstatningsfritt kan foreta overfor selskapet. Et innslag av privatengasjement forandrer altså ikke det prinsipielle standpunktet, at statlige selskaper ikke nyter vern etter Grunnloven § 105.
De statlige selskapenes særlige stilling viser seg også ved at eieren (staten) gjennom generalforsamlingen når som helst kan instruere selskapet om hvordan selskapets formue skal disponeres, innenfor de rammene som Stortinget har oppstilt.
Konklusjonen er derfor at ettersom NSB AS er eid av staten, er staten ikke bundet av Grunnloven § 105 når det gjelder utmåling av erstatning ved pålegg til NSB om å gi tilgang til rullende materiell for å fremme konkurransen. Det er ikke organisasjonsform, men eierskapet som er avgjørende for om selskapet nyter vern etter bestemmelsen. Det forhold at staten eier alle aksjer i NSB AS, gir staten en frihet i egenskap av eier til å råde over verdier som ligger i selskapet, og det er på det rene at staten uten hinder av Grunnloven § 105 kan disponere over sine egne eiendeler som den vil. Den omstendighet at NSB AS har private kreditorer, endrer ikke dette.
Spørsmålet om offentlige selskapers ekspropriasjonsrettslige vern etter Grunnloven § 105, har vært vurdert av Lovavdelingen en rekke ganger. I alle sakene er det fastslått at statlige selskaper ikke nyter vern etter Grunnloven § 105.
Fra sak 02/4077 EO, datert 16. oktober 2002, vedrørende innføring av hjemfallsrett, siteres:
"3.2 Lovavdelingens vurdering
(..)
Det sentrale med Grunnloven § 105 var å gi et vern (i form av erstatningsplikt pålagt det offentlige) for privates eiendomsrett. Dette kom klarere frem i det Adler-Falsenske grunnlovsutkast § 14 annet punktum.
(..)
Det er antatt at Grunnloven § 105 ikke utløser krav om erstatning når statlig eiendom avstås til en annen enhet i staten. Dette gjelder også der den enhet som eiendommen overføres til, er skilt ut som selvstendig rettssubjekt, så lenge dette er heleid av staten, jf. Lovavdelingens uttalelse i sak 00/3630 E med videre henvisning til Andenæs i lnnst. 5. nr. 169 (1957) s. 298 første spalte."
Under pkt. 5.3.1, uttales det:
"Etter Lovavdelingens syn vil ikke det offentlige selskapet som sådant ha noe vern etter Grunnloven § 105. Dette kan bygges på et synspunkt om konstitusjonell gjennomskjæring: Hvis det først er slik at kommunen selv ikke har konstitusjonelt vern for sin virksomhet mot ny lovgivning, kan den ikke skaffe seg et slikt vern ved å skille ut virksomheten i et eget selskap."
Dette må bety at et selskaps grunnlovsvern skal bedømmes likt med eierens. Når staten selv ikke har vern etter Grunnloven § 105, kan heller ikke statlige selskaper ha det.
Under punkt 8 uttales det i tillegg:
"Lovavdelingen vil understreke at Stortinget har en betydelig rolle å spille når det nærmere innholdet av Grunnloven § 97 og 105 skal fastlegges. Etter Høyesteretts praksis vil domstolene, dersom Stortinget klart har vurdert og bygd på at en vedtatt lov ikke kommer i strid med Grunnlovens bestemmelser til vern om økonomiske rettigheter, og det foreligger rimelig tvil om lovens forhold til Grunnloven, etter omstendighetene vike tilbake for å konstatere grunnlovsstrid. Bare dersom det er hevet over rimelig tvil at loven fører til resultater som står i strid med Grunnloven, vil domstolene overprøve Stortingets vurdering av lovens forhold til Grunnloven, jf. Rt. 1976 s. I på s. 6. Den foreliggende saken er spesiell ved at den dreier seg om forholdet mellom offentlige organer. Dette tilsier at domstolene vil gi Stortinget et spillerom når lovens forhold til Grunnloven skal vurderes, såfremt Stortinget har fått et utførlig og godt grunnlag for å foreta en slik vurdering."
Fra sak 01/2540 EO, datert 9. november 2001, vedrørende omdanning av Verdipapirsentralen, punkt 1, siteres:
"Når det gjelder de mer generelle spørsmål om tolkningen av GrI. § 105 i forhold til ekspropriasjon av selveiende institusjoner, kan vi vise til børsuttalelsene (Sak 00/3630, dep. anm.). Det er der slått fast at Grl. § 105 også gjelder når en selveiende institusjon som er opprettet av privatpersoner, må avstå eiendom (med henvisning til Castberg: Norges statsforfatning bind 11 (3. utg., Oslo 1964) s. 276).
(..)
En selveiende institusjon som er opprettet av det offentlige, har ikke det samme vernet etter GrI. § 105 som tilsvarende institusjoner som er opprettet av private."
Dette må gjelde enda mer i forhold til selskaper hvor staten er eier, enn i forhold til selveiende institusjoner.
Fra sak 01/397 EO, datert 12. januar 2001, vedrørende statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten, punkt 2, siteres:
"Bestemmelsen innebærer som utgangspunkt at ethvert rettssubjekt - fysisk eller juridisk som blir fratatt sin eiendom, har krav på full erstatning for sitt økonomiske tap som følge av avståelsen. Det er imidlertid både i praksis og i den juridiske litteratur alminnelig antatt at bestemmelsen ikke kan anvendes fullt ut på rettssubjekter som staten selv har opprettet.
(..)
Etter Lovavdelingens oppfatning vil det heller ikke ha avgjørende betydning for grunnlovsspørsmålet om visse av de virksomhetene det er tale om, skulle være organisert som egne rettssubjekter, dersom disse er heleid av fylkeskommunen."
Uttalelsen taler for at et selskaps grunnlovsvem er avhengig av det vernet selskapets eier har.
Den uttalelsen hvor offentlige selskapers grunnlovsmessige vern etter § 105 mest utførlig er drøftet, er sak 00/3630 E, datert 7. april 2000, om omdanning av Oslo Børs. Herfra siteres:
"2.2 Vernet etter Grunnloven § 105 gjelder både for fysiske og juridiske personer. Bestemmelsens kjerne er tilfeller hvor privatpersoner må avstå eiendom til fordel for staten eller andre rettssubjekter. Bestemmelsen gjelder også når en selveiende institusjon, typisk en stiftelse, er opprettet av privatpersoner, og stiftelsen må avstå eiendom. Det vises til Castberg: Norges statsforfatning bind 11(3. utg. 1964) s. 276.
2.3 Grunnloven § 105 gir på den annen side som utgangspunkt ikke vern dersom eiendom som allerede må betraktes som statlig, må avstås til en annen enhet i staten. Klarest er dette når «overføringen» skjer mellom enheter i staten som ikke regnes som egne rettssubjekter. Her er ikke eiendom avstått til «Nogen», fordi eieren er den samme før og etter transaksjonen. Prinsippet gjelder også når avståelsen skjer fra et selvstendig rettssubjekt, så lenge dette er heleid av staten
(..)
2.6 Det kan hevdes at formålet med § 105 først og fremst er å gi vern til privatpersoners eiendomsrett og - i forlengelsen av dette - rettssubjekter som er opprettet av private. Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet § 14 annet punktum gir støtte for en slik antakelse. Her heter det:
«Fordrer den offentlige Nødvendighed, paa en ved Lovene bestemt Maade, at et Individ maa afgive sin Eiendom til offentlig Brug, saa maa han derfor have en fyldestgjørende Erstatning."
(..)
2.8 Også Lovavdelingen antar at selveiende institusjoner som er opprettet av det offentlige, ikke har det samme vernet etter Grunnloven § 105 som tilsvarende institusjoner som er opprettet av private. (...) Det motsatte synspunktet ville ledet til at den privatrettslige organisasjonsformen staten har valgt, blir avgjørende for spørsmålet om det skal gis erstatning når institusjonen oppheves og formuen disponeres på annet vis. Etter vårt syn bør det ikke bare legges vekt på hvilken organisasjonsform som er valgt, men også på bakgrunnen for at man har valgt denne formen.
(..)
3.5 Bruk av formen selveiende institusjon fører på den annen side til at staten ikke har slike beføyelser over b som normalt følger med eierskap (regelmessig rett til utbytte, direkte instruksjonsrett over styret osv.)
Dette kan imidlertid ikke være avgjørende for vurderingen etter Grunnloven § 105. Dersom børsens virksomhet hadde vært utøvd gjennom f.eks. et heleid statlig aksjeselskap, er det ikke tvilsomt at institusjonens formue kunne inndras i statskassen uten erstatning, selv om også aksjeselskaper kan ha stor selvstendighet i forhold til eierne.
3.8 Medkontrahenter og andre privatpersoner er beskyttet av Grunnloven ved at deres enkelte rettigheter overfor børsen, f.eks. i form av pengekrav, bare kan fratas dem i den utstrekning dette ikke strider mot Grunnloven § 97 og 105. Private rettssubjekter vil dermed neppe lide konkret tap som følge av en eventuell omdanning."
De angitte sitater viser, etter departementets syn tydelig, at selskapsform ikke er avgjørende i forhold til Grunnloven § 105. Private og deres selskaper er vernet, offentlige selskaper er ikke. Private interessenter, kreditorer og medkontrahenter, er vernet etter Grunnloven, selv om selskapet ikke er det.
Ot.prp. nr. 45 (2004-2005) har på vanlig måte vært forelagt berørte departementer, herunder Justisdepartementet. Samferdselsdepartementets syn på NSB AS’ grunnlovsmessige vern etter § 105 fremkommer klart i punkt 5.5.6 Kompensasjon, på side 42, 1. spalte, uten at Justisdepartementet i sin uttalelse har reagert på dette.
Uttalelsene som er sitert foran, viser etter departementets oppfatning at Lovavdelingen ved tidligere anledninger har vurdert spørsmålet om statlige selskapers grunnlovsmessige vern tilstrekkelig til at en forespørsel om NSB AS’ konkrete stilling ikke er nødvendig.
Jf. svar på spørsmål nr. 1 fra komiteen.
i) Mener departementet på prinsipiell basis at aksjeselskaper der staten eier alle aksjene, ikke nyter ekspropriasjonsrettslig vern etter Grunnlovens § 105, og er dette eventuelt også Regjeringens standpunkt i dette spørsmålet?
ii) Finnes det eksempler på andre saker hvor departementets standpunkt om at Grunnlovens § 105 ikke gir statseide aksjeselskaper ekspropriasjonsrettslig vern, er lagt til grunn som gjeldende rett?
Det vises til svar under spørsmål 21. Departementets argumentasjon er basert på prinsipielt grunnlag, ikke konkret i forhold til NSB AS. Dette innebærer at prinsippet er utgangspunkt for vurderingen av alle statlige selskapers vern etter Grunnloven § 105.
De løsninger som fremkommer i proposisjonen, bygger på dette prinsippet. Løsningene går frem av proposisjonen, som har vært forelagt berørte departementer, og det er regjeringen som på vanlig måte fremmer proposisjoner for Stortinget.
Det vises til svar på spørsmål 21.
Departementet vil understreke at prinsippet om at statlige selskaper ikke nyter ekspropriasjonsrettslig vern etter Grunnloven § 105 ikke innebærer at statlige selskaper av den grunn skal ha mindre kompensert enn private, eller at de samme regler som gjelder for private ikke skal legges til grunn. Løsningene i Ot.prp. nr. 54 (2004-2005) bygger nettopp på dette prinsippet: Staten har stor grad av frihet til å fastsette selskapets kompensasjon, og velger å kompensere NSB fullt ut gjennom å gi dekning for kostnader med tillegg av et rimelig vederlag, etter konkurranserettslige prinsipper. Prosessen som er lagt til grunn, medfører derimot at reglene blir enklere å praktisere, slik at det effektivt regime kan etableres og at ressurser ikke spilles unødig.
Departementet vil også peke på to andre saker hvor dette prinsippet synes å ha blitt lagt til grunn, men hvor statlige selskaper likevel er gitt kompensasjon på linje med private. I St.meld. nr. 37 (2000-2001) kapittel 5 jf. Innst. 5. nr. 263, ble Statkraft kompensert for tap i forbindelse med krav om stansing av et tidligere tillatt utbyggingsprosjekt, og i St. meld. nr. 40 (1994-95) ble Statskog SF kompensert på linje med private for utvidelsen av barskogvernet. Beslutningene om å kompensere statlige selskaper på linje med private i disse sakene, er begrunnet med at det i disse sakene var ønskelig med en slik kompensasjon. Dette, og at kompensasjonen i det hele tatt var et tema, må bety at staten i dette tilfellet selv kunne velge hvilken kompensasjon som skulle gis.
Jf. svar på spørsmål nr. 2 fra komiteen.
Hvordan har departementet planlagt å følge opp Jernbanelovens krav om konsekvensanalyser slik at sikkerhetsstandarden blir på et minst like høyt nivå etter innføring av konkurranseregimet?
Departementet vil også vise til svar på spørsmål 2.
Det er i dag åtte selskaper som driver trafikkvirksomhet på det nasjonale jernbanenettet. To driver ren persontrafikk, fem driver ren godstrafikk og ett selskap driver begge deler. I tillegg driver andre sporadisk museumstogkjøring. Det er åpnet for konkurranse om godstransport med jernbane for selskaper som har tillatelse til å drive jernbanevirksomhet, altså selskaper som er registrert og godkjent som jernbaneforetak i Norge. I tillegg kan utenlandske selskaper med lisens og sikkerhetssertifikat drive internasjonal godstransport med visse begrensninger. Det er Statens jernbanetilsyn som utsteder slike godkjennelser og fører tilsyn med sikkerheten. Denne åpningen har medført at antall trafikkutøvere som driver godstransport på det nasjonale jernbanenettet, på kort tid har økt fra ett til seks.
EUs Jernbanepakke II medfører at de nasjonale jernbanenettene skal åpnes for internasjonal godstransport innen 1. januar 2006, og for nasjonal godstransport for selskaper som har lisens fra et EØS-land eller Sveits innen 1. januar 2007. Det forventes at dette vil føre til et økt antall selskaper som driver godstransport i Norge. Det er Statens jernbanetilsyn som utsteder sikkerhetssertifikater til utenlandske jernbaneforetak som skal transportere gods på jernbanenettet i Norge, og som fører tilsyn med sikkerheten.
Det forventes at økningen i selskaper som vil drive persontransport på det nasjonale jernbanenettet som følge av innføringen av konkurranse vil være relativt liten i forhold til økningen i antall selskaper som driver godstransport. Dette blant annet fordi det innen godstransporten er konkurranse på sporet hvor selskapene selv kan bygge opp markedet, mens det innen persontransport er vurdert som mest hensiktsmessig å ha konkurranse om sporet, hvilket innebærer konkurranse om forut definerte trafikkpakker.
Statens jernbanetilsyn er opprettet for å være departementets utøvende kontroll- og tilsynsmyndighet for å ivareta sikkerheten innenfor jernbanesektoren. Tilsynet har blant annet som oppgave å påse at Jernbaneverket og den enkelte trafikkutøver foretar nødvendige analyser ved endringer i risikobildet. Jernbaneverket, som både er infrastrukturforvalter og har ansvaret for trafikkstyringen, har en viktig rolle når det gjelder å ivareta sikker kommunikasjon og trafikkstyring i forhold til mange trafikkutøvere. Tilsynet har den sikkerhetsmessige godkjenningen av det rullende materiellet, og vurderer også Jernbaneverkets og trafikkutøvernes organisasjon blant annet for å ivareta sikkerheten når det drives trafikk på jernbanen i Norge. I tillegg vurderer tilsynet den overgripende sikkerheten i forhold til at flere aktører, som alle hver for seg har et tilstrekkelig sikkerhetsnivå, trafikkerer nettet samtidig. Departementet følger opp Statens jernbanetilsyns arbeid gjennom etatstyring.
Som nevnt i svaret på spørsmål 2, har departementet gitt Statens jernbanetilsyn spesielt i oppdrag å overvåke de sikkerhetsmessige konsekvensene av det pågående reformarbeidet, blant annet fordi det forventes en økning i antall trafikkutøvere ut over de åtte som i dag trafikkerer det nasjonale jernbanenettet. Denne overvåkningen omfatter også Jernbaneverket, både i forhold til Jernbaneverkets eget reformarbeid med økt konkurranseutsetting av drifts- og vedlikeholdsoppgaver og i forhold til sikker håndtering av et Økende antall trafikkutøvere på nettet.
Jf. svar på spørsmål 4 fra komiteen.
I følge høringsuttalelse har NSB investert 5 mrd. kroner i moderne togmateriell.
i) Dersom NSB AS taper oppdraget om Bergensbanepakken: Hvordan mener departementet at NSB vil ha alternativ anvendelse på det norske markedet for dette materiellet?
ii) Departementet mener at det vil være viktig og konkurransefremmende å utvikle det nordiske og europeiske andrehåndsmarkedet for togmateriell. Med tanke på de ulike standardene mellom landene; hvordan tenker departementet seg at dette skal skje i praksis og i hvilket tidsperspektiv?
iii) Det ønskes en oversikt over større investeringer i moderne rullende materiell som NSB har foretatt de senere år og fordelt på strekninger (jf. de 5 mrd. kroner).
Trafikken på Bergensbanen trafikkeres i dag både med nye motorvogner av type 73 og kombinasjonen El 18 lokomotiver og B7 vogner. I tillegg benyttes eldre motorvognmateriell av type 69 i lokaltrafikken i Bergensområdet og på Vossebanen.
Dersom NSB AS taper oppdraget om Bergensbanepakken vil materiellet kunne ha alternativ anvendelse. For det første kan ny trafikkutøver ønske å leie alt eller deler av materiellet. For det andre vil det kunne være en mulighet for å leie eller selge til andre interessenter som allerede er etablert i det norske eller på det svenske markedet. For det tredje kan NSB AS velge å benytte materiellet til å bedre kvaliteten på andre strekninger gjennom en utfasing av eldre materiell og til å bidra til en kapasitetsøkning i de tettest trafikkerte områdene.
Motorvognene av type 73 vil med enkle tilpasninger kunne benyttes i InterCitytrafikken på Østlandet. Det vil også være mulig å benytte type 73 i grenseoverskridende trafikk til Sverige. B7-materiellet vil kunne benyttes til å bedre kvaliteten på nattogene på Sørlands- og Nordlandsbanen og til å øke kvaliteten og kapasiteten i InterCitytrafikken. For sistnevnte trafikk benyttes i dag blant annet eldre sittevognmateriell av type B3, som er bygget i perioden 1962-1973 og B5-vogner som er bygget i perioden 1977-1981. Dette er materiell med en sterkt varierende standard som etter departementets vurdering ikke bidrar til å få flere til å reise med jernbanen i områder der jernbanen har sine naturlige fortrinn. Det eldste BM 69-materiellet vil eventuelt kunne fases ut, mens det resterende materiellet vil eksempelvis kunne benyttes i lokaltrafikken i Osloområdet.
Den svenske og norske jernbaneinfrastrukturen er svært lik og rullende materiell som benyttes i ett av landene, vil normalt kunne benyttes i begge landene. Det har også vært en viss grad av salg eller utleie over landegrensene.
Viktige premisser for å utvikle et annenhåndsmarked er at det er rullende materiell tilgjengelig som kan omsettes og at det er aktører som ønsker å inngå avtaler om kjøp av brukt materiell. Departementet kan bidra til utviklingen av markedet ved å legge til rette for at flere parter kan etablere seg i markedet samt gi tilbydere i konkurranser valgfrihet til å velge det materiellet de mener er best egnet gitt de krav departementet stiller. Departementet kan videre ved utforming av krav til materiellet stille generelle krav utover de allerede lovpålagte krav som stilles (av sikkerhetsmessige årsaker). Videre pågår det et omfattende harmoniseringsarbeidet i Europa gjennom EU/EØS-direktiver og COTIF-avtalen for å øke standardiseringen av rullende materiell.
Departementet deltar i det pågående harmoniseringsarbeidet for å forbedre samtrafikkevnen på jernbanen i Europa. Teknisk og operativ standardisering med blant annet felles godkjenning av materiell er nødvendig for å sikre kompatibilitet i jernbanesystemet, men vil ta tid og foregå skrittvis.
Direktiv 2001/16/EF legger grunnlaget for å fastsette ordninger, enhetlige grunnleggende krav og tekniske spesifikasjoner når det gjelder det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystemet. Direktivet er implementert i norsk rett gjennom forskrift 5. februar 2003 nr. 137 om samtrafikkevnen i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystemet. Direktivet er som del av EUs jernbanepakke 2 endret gjennom Direktiv 2004/50/EF. Totalt sett er etableringen av regimet etter direktiv 2001/16/EF tenkt i stor grad å erstatte de enkelte lands nasjonale tekniske og operasjonelle krav.
En grunnleggende forutsetting for å kunne etablere kompatibilitet i jernbanesystemet er fastsettelsen av de såkalte tekniske spesifikasjoner for samtrafikkevne (TSI). TSIer vil bli utarbeidet for det enkelte delsystem (infrastruktur, energiforsyning, tekniske systemer for trafikkstyring, trafikkstyring og drift, rullende materiell, vedlikehold og telematikkanvendelser for gods- og persontrafikk) eller for deler av et delsystem og vedtas av EU-kommisjonen. Slike kommisjonsvedtak vil bli en del av norsk rett gjennom forskrifter etter at vedtakene er blitt en del av EØS-avtalen.
Norge er i forkant i forhold til å implementere den europeiske standarden GSM-R ved innføring av nytt togradiosystem i Norge. Utbyggingen av GSM-R er viktig i arbeidet med å harmonisere og utvikle den europeiske jernbanetrafikken og bidrar til at Norge blir en integrert del av det europeiske jernbanenettet.
Parallelt med dette arbeidet har også den teknologiske utviklingen forbedret mulighetene for å benytte materiell i flere land. Blant annet kan flerstrømsmateriell benyttes ved grenseoverskridende trafikk mellom land med ulike strømsystem. Et eksempel på dette er Øresundtogene som kjører både i Sverige og Danmark. Flerstrømsmateriell reduserer de tekniske strømsystemhindringene over landegrensene og bidra til et større europeisk marked, imidlertid er slikt materiell i dag tyngre og mer kostbart enn tilsvarende materiell uten flerstrømssystem.
NSB har foretatt større investeringer i moderne togmateriell de senere år. Opplysningene som fremkommer under om anskaffelseskostnad per togtype og hvor togtypene benyttes er innhentet fra NSB AS.
Anskaffelseskostnaden for følgende togtyper er:
1 501 millioner kroner for type 73,
679 millioner kroner for type 73B,
502 millioner kroner for type 93 og
12 millioner kroner for type 72.
Totalt utgjør dette 4 664 millioner kroner. I tillegg kommer en del reservedelsmateriell slik at total anskaffelseskostnad er ca. 5 milliarder kroner.
Togtypene benyttes i dag på følgende strekninger:
Type 73
Bergensbanen (ca. halvparten av avgangene)
Dovrebanen (ca. to tredjedeler av avgangene)
Sørlandsbanen (de aller fleste avgangene)
Østfoldbanen (dekkes med type 73 i forbindelse med dublering samt reserve/avvik)
Type 73b
Østfoldbanen (alle unntatt innsatstog)
Type 72
Jærbanen (alle avganger)
Moss-Spikkestad (alle unntatt innsatstog)
Kongsberg-Eidsvoll (alle unntatt innsatstog)
Fra primo september 2005 også alle grunnrutetog på strekningene Årnes-Skøyen og Mysen-Skøyen
Type 93
Nordlandsbanen (de fleste avganger)
Raumabanen inkludert 2340/2343 som er forlenget til Hamar (alle avganger)
Rørosbanen (de fleste avganger)