3. Pensjonskasser
- 3.1 Reglenes plassering
- 3.2 Virkeområde/anvendelsesområde
- 3.3 Virksomhet
- 3.4 Pensjonskasse for flere foretak/ arbeidsgivere
- 3.5 Avtalebasert pensjonssamarbeid
- 3.6 Konsesjon og vedtekter
- 3.7 Kapitalkrav
- 3.8 Organisering av virksomheten mv.
- 3.9 Styre og daglig leder
- 3.10 Forsikringsavtalerettslige forhold
- 3.11 Informasjonskrav
- 3.12 Avvikling mv.
Pensjonskasser er i dag regulert av bestemmelser i forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond (pensjonskasseforskriften/forskriften).
Departementet foreslår at det gis lovregler for pensjonskasser.
Når det gjelder spørsmålet om den nærmere plasseringen av lovreglene, legger departementet til grunn at valget står mellom å plassere reglene i eksisterende forsikringsvirksomhetslov, eller å foreslå en egen lov for pensjonskasser (og innskuddspensjonsforetak, jf. kapittel 5 nedenfor). Høringsinstansene har hatt forskjellige syn på om reglene skal tas inn i forsikringsvirksomhetsloven. Slik departementet forstår høringsinstansene har denne uenigheten sammenheng med hvilke virksomhetsregler som skal gjelde for pensjonskasser. Spørsmålet om hvilke virksomhetsregler pensjonskassene skal underlegges, behandles nærmere nedenfor i punkt 3.8. Det konkluderes der med at virksomhetsreglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8a om livsforsikringsvirksomhet (lovforslaget kapittel 9) bør gjelde tilsvarende for pensjonskasser. I tråd med dette foreslår departementet at også de øvrige reglene for pensjonskasser plasseres i forsikringsvirksomhetsloven. Dette vil bidra til at regler for virksomhet knyttet til kollektiv livs- og pensjonsforsikring samles i én lov (forslaget til ny forsikringslov).
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til plassering av reglane.
Departementet mener at det bør lovfestes at pensjonskasser skal være selveiende institusjoner. Dette vil være en videreføring av gjeldende rett. Krav om en slik institusjonsform vil kunne innebære en hensiktsmessig avgrensning mot livselskaper med én eller et fåtall eiere, såkalte "livcaptives". Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens omtale og vurdering i NOU 2004:24 Del I avsnitt 9.2 (inntatt i punkt 4.2.2 i proposisjonen), som departementet slutter seg til.
En pensjonskasse er en finansinstitusjon. Departementet antar at det ikke vil være nødvendig å presisere i lovutkastet at pensjonskasser er finansinstitusjoner, jf. utkastet § 7-1 første ledd. Det vises til omtalen av forholdet mellom definisjonen av finansinstitusjon og pensjonskasser i avsnittet om gjeldende rett i proposisjonens punkt 4.2.1.
En slik presisering for pensjonskasser ville også kunne skape uklarhet rundt finansieringsvirksomhetslovens rekkevidde i forhold til forsikringsselskaper.
Pensjonskassedirektivet åpner for at mindre pensjonskasser kan unntas fra direktivets bestemmelser, jf. omtale under punkt 4.2.1 i proposisjonen. Departementet er kommet til at en ikke vil foreslå regler som åpner for unntak fra lovreglene for slike mindre pensjonskasser. Det fremgår av Pensjonskassedirektivets fortale, jf. punkt 15, at denne adgangen er begrunnet ut fra at det vil lette tilsynet i noen medlemsstater. Hensynet til medlemmene og til sikring av deres rettigheter tilsier at også mindre pensjonskasser er underlagt et betryggende og hensiktsmessig regelverk. Departementet foreslår således at alle pensjonskasser, uavhengig av størrelse, skal omfattes av lovforslagets § 7-1 første ledd.
Departementet viser for øvrig til lovforslagets § 7-10, hvor det foreslås at pensjonskasser underlegges det samme regelverket som livsforsikringsselskaper. Det vises til at virksomhetsreglene for livsforsikring i hovedsak knytter seg til selskapenes virksomhet med kollektiv forsikring (pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven), som er den virksomhet pensjonskassene etter lovforslaget kan drive. Lovforslagets § 7-10 om virksomhetsregler for pensjonskasser er nærmere omtalt nedenfor under punkt 3.6.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-1 første ledd.
Departementet mener at en pensjonskasses virksomhet skal være begrenset til virksomhet knyttet til kollektiv pensjonsordning. Dette vil innebære en videreføring av gjeldende rett, samt være i samsvar med Pensjonskassedirektivet. Departementet mener videre at hovedregel og utgangspunkt fortsatt skal være at pensjonskassens virksomhet er knyttet til én arbeidsgiver, dvs. ett foretak eller én kommune, jf. lovforslaget § 7-1 første ledd.
Departementet legger også frem forslag til § 7-1 annet ledd, om hva som omfattes av begrepet "kollektive pensjonsordninger".
Departementet fremmer videre forslag til § 7-1 tredje ledd. Bestemmelsen angir en eksemplifisering av hva som vil kunne regnes som "tilknyttet virksomhet", jf. lovforslaget § 7-1 første ledd. Banklovkommisjonen har i sin utredning vist til at bestemmelsen ikke er uttømmende, jf. "også" i utkastet § 7-1 tredje ledd. Spørsmålet om hvilken type virksomhet som kan drives av den enkelte pensjonskasse i medhold av lovforslaget § 7-1 første jf. tredje ledd, vil måtte avgjøres i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens uttalelser vedrørende dette i NOU 2001:24 Del I s. 121.
Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å tilby ulike typer tilleggsdekninger, slutter departementet seg til Kredittilsynets høringsuttalelse som er sitert i proposisjonens punkt 4.3.3. I forhold til fortsettelsesforsikringer forstår departementet Kredittilsynets merknad dit hen at en adgang for pensjonskassene til å tilby slike dekninger vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett. Departementet vil i den forbindelse vise til at spørsmålet om den enkelte pensjonskasse skal kunne tilby slike dekninger vil være et spørsmål som må vurderes i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Det samme gjelder i forhold til dekningen gruppelivsforsikringer, jf. Kredittilsynets merknader vedrørende denne dekningen.
Vedrørende lovutkastets forhold til forsikringsavtaleloven § 19-7 legger departementet til grunn at pensjonskasser, på samme måte som livsforsikringsselskaper, vil ha plikt til å tilby fortsettelsesforsikringer for personer som avslutter gruppelivsforsikring i den grad de har konsesjon til å utøve slik virksomhet.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-1 andre og tredje ledd.
For skattefavoriserte ordninger er adgangen for flere forskjellige foretak til å delta i samme pensjonsordning regulert i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. For kommunale pensjonsordninger er den tilsvarende adgangen for flere arbeidsgivere til å ha felles pensjonsordning regulert i forsikringsvirksomhetsloven § 8b-2.
Departementet mener at foretak i konsern, i den grad de har adgang til å ha felles pensjonsordning, fortsatt bør ha adgang til å ha slik felles pensjonsordning i pensjonskasse. Departementet foreslår imidlertid en omformulering av Banklovkommisjonens utkast § 7-2 første ledd, for å få frem at det er i den utstrekning foretak, kommuner og andre arbeidsgivere etter øvrig lovgivning er gitt anledning til å etablere felles pensjonsordning, de kan ha slik felles pensjonsordning i en pensjonskasse. Det vises til lovforslaget § 7-2 første ledd. Departementet foreslår ikke endringer i gjeldende regler om hvem som kan etablere slike felles skattefavoriserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.
Departementet foreslår heller ikke endringer i adgangen et foretak har til å opprette såkalte parallelle og kombinerte pensjonsordninger i medhold av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Det er ikke opprettet pensjonskasser med slike kombinerte eller parallelle ordninger under gjeldende rett. Kombinerte og parallelle pensjonsordninger som omfattes av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, antas etter gjeldende rett å kunne etableres i pensjonskasse, jf. henholdsvis foretakspensjonsloven § 2-2 annet ledd og innskuddspensjonsloven § 2-2 første ledd. En slik adgang følger også av det foreliggende lovforslaget.
Foretak som velger å opprette en supplerende pensjonsordning som ikke omfattes av skatteloven, for eksempel for å sikre de ansatte eller grupper av ansatte høyere ytelser enn det som følger av pensjonslovene, har hittil måttet opprette egne kasser (suppleringskasser) for slike ordninger. I det foreliggende lovforslaget foreslås det imidlertid å videreføre Banklovkommisjonens forslag om at slike ordninger kan omfattes av samme pensjonskasse som arbeidsgiveren har opprettet for en skattefavorisert pensjonsordning. Dette innebærer altså at slike supplerende ordninger (som ikke er skattefavoriserte) ikke må opprettes i egen pensjonskasse.
Man kan også tenke seg at flere uavhengige foretak ønsker å ha sine enkelte pensjonsordninger i samme pensjonskasse. Gjeldende rett åpner ikke for at det kan opprettes en slik pensjonskasse, og det foreslås heller ingen adgang til dette i departementets lovforslag. Denne problemstillingen drøftes for øvrig nærmere nedenfor under punkt 3.5.1. Her vises det blant annet til at en gruppe av foretak vil kunne etablere et livselskap med begrenset konsesjon i henhold til reglene for såkalte captives, jf. gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 13-8. Det vises for øvrig til denne drøftelsen i punkt 3.5.1 nedenfor.
Banklovkommisjonens forslag om å åpne for interkommunale pensjonskasser, jf. utkastet § 7-2 annet ledd, har fått bred støtte i høringsrunden. Departementet viser til at interkommunale pensjonskasser også er omtalt av Stortingets finanskomité i Innst. O. nr. 44 (2003-2004) på s. 10:
"Komiteen viser til brev fra departementet av 27. november 2003 hvor det opplyses at Banklovkommisjonen har påbegynt et arbeid med å utrede regelverket omkring pensjonskasser. Departementet opplyser videre at de vil be Kommisjonen om å utrede spørsmålet vedrørende etablering av interkommunale pensjonskasser. Komiteen er tilfreds med at Kommisjonen skal utrede spørsmålet og ber om at utredningen gis prioritet."
Komiteens uttalelse ble avgitt i forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 11 (2003-2004). I denne proposisjonen la Regjeringen frem forslag til regler om kommunale pensjonsordninger, herunder om fellesordning for premieberegning. Reglene ble vedtatt av Stortinget høsten 2003 og tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8b.
Departementet mener at det bør være adgang for flere kommuner med kommunal pensjonsordning til å ha ordningen i en felles pensjonskasse - en såkalt interkommunal pensjonskasse. En adgang til å opprette interkommunale pensjonskasser som forvalter flere pensjonsordninger for forskjellige kommuner vil gjøre det mulig for kommuner å etablere fellesordninger for premieberegning i tråd med reglene i kapittel 8b i forsikringsvirksomhetsloven (lovforslaget kapittel 10) om kommunale pensjonsordninger. En fellesordning for premieberegning består i henhold til § 8b-6 (lovforslaget § 10-6) av flere selvstendige pensjonsordninger, jf. "flere pensjonsordninger" i gjeldende § 8b-6 første ledd første punktum. Etter departementets syn vil det derfor være mer hensiktsmessig at en interkommunal pensjonskasse kan bestå av flere pensjonsordninger. Banklovkommisjonen har foreslått at den interkommunale pensjonskassen skal bestå av én felles pensjonsordning for to eller flere kommuner, tilsvarende en konsernpensjonsordning i henhold til foretaks- og innskuddspensjonslovene, jf. proposisjonens punkt 4.4.2. Videre har Banklovkommisjonen foreslått at en slik felles pensjonsordning skal regnes som en "fellesordning" i henhold til forsikringsvirksomhetslovens regler om kommunale pensjonsordninger. Som det fremgår av omtalen ovenfor, har departementet imidlertid foreslått at en interkommunal pensjonskasse skal bestå av flere pensjonsordninger. Etter departementets vurdering vil dette forslaget i realiteten ikke fravike vesentlig fra kommisjonens forslag om en felles pensjonsordning etter mønster av konsernpensjonsordningsreglene i pensjonslovene. Et krav om at den enkelte kommune skal ha en egen pensjonsordning i den interkommunale pensjonskassen, vil etter departementets syn klargjøre forholdet til premieutjevningsreglene i lovforslaget kapittel 10 (eksisterende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8b). Det vises til at de separate pensjonsordningene som inngår i en interkommunal pensjonskasse vil kunne opprette fellesordning i henhold til lovforslaget § 10-6 (eksisterende forsikringsvirksomhetslov § 8b-6), og på denne måten oppfylle kravet til en fellesordning for premieberegning i § 8b-6 (lovforslaget § 10-6) selv om de velger å ha sine pensjonsordninger i pensjonskasse. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre Banklovkommisjonens utkast til endring i § 8b-2 annet ledd (utkastet § 10-2 annet ledd), som forutsetter at interkommunal pensjonskasse består av én pensjonsordning for to eller flere kommuner, tilsvarende konsernpensjonsordninger. For øvrig vises det til lovforslaget § 7-2 annet ledd, og de endringer departementet har foreslått i forhold til Banklovkommisjonens utkast.
Det foreligger ikke noen tilsvarende adgang til å ha fellesordning for premieberegning i privat sektor. Banklovkommisjonen har i NOU 2003:28 foreslått regler om fellesordning for premieberegning for private ytelsesbaserte pensjonsordninger (etter samme opplegg som Stortinget har vedtatt for kommunal sektor). Denne utredningen har vært på høring og er for tiden til behandling i departementet. Banklovkommisjonens utkast til § 7-2 tredje ledd, som bygger på det nevnte forslaget om fellesordning for premieutjevning i NOU 2003:28, er ikke blitt gjennomført, og blir derfor ikke fulgt opp i departementets lovforslag.
Departementet foreslår heller ikke å videreføre Banklovkommisjonens utkast § 7-2 fjerde ledd, om at foretakspensjonsloven og innskuddspensjonslovens regler for konsernpensjonsordninger får tilsvarende anvendelse med mindre noe annet følger av reglene for kommunale ordninger eller regler om premieutjevning i privat sektor. Departementet viser til at det i lovforslaget her i proposisjonen er åpnet for at foretak som etter øvrig lovgivning har adgang til å etablere felles pensjonsordning, kan ha denne i pensjonskasse. Pensjonslovene og lovforslaget kapittel 10 (gjeldende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8b) vil som i gjeldende rett regulere den felles pensjonsordningen, og det er således ikke nødvendig med en henvisning til disse reglene i forslaget til regler for pensjonskasser.
Når det gjelder den foreslåtte adgangen for flere kommuner til å ha sine pensjonsordninger i den samme pensjonskassen, jf. lovforslaget § 7-2 annet ledd, legges det opp til at det kan fastsettes nærmere regler om forholdet mellom disse pensjonsordningene i forskrift. Det vises til lovforslaget § 7-2 tredje ledd.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-2. Komiteen viser til merknader og forslag under punkt 3.5.2 når det gjeld høve for private føretak å ha sine pensjonsordningar i same pensjonskasse.
Avtalebasert pensjonssamarbeid brukes som en samlebetegnelse for 1) felles pensjonsordning for flere foretak, og 2) tverrgående pensjonsordninger der hvor man etter organisasjonstilknytning eller yrke er medlem på tvers av foretakene, og således ikke omfatter alle ansatte i et foretak. Disse spørsmålene er strengt tatt ikke direkte relatert til virksomhetsregler for pensjonskasser, men til hvilke regler som skal gjelde for pensjonsordninger. En eventuell adgang til å opprette slike ordninger vil imidlertid kunne få innvirkning på hvilke pensjonsordninger som kan etableres i en og samme pensjonskasse.
Et tredje spørsmål, som har sammenheng med virksomhetsregler for pensjonskasser, er spørsmålet om hvorvidt det skal være adgang til å ha flere pensjonsordninger (knyttet til ulike foretak) i en pensjonskasse. En slik adgang er som det fremgår av lovforslaget og punkt 3.4.1 ovenfor foreslått for såkalte interkommunale pensjonskasser. Dette forslaget er begrunnet med at kommunale pensjonsordninger på denne måten kan etableres i pensjonskasser og samtidig omfattes av reglene for fellesordning for premieberegning i henhold til kapittel 8b i forsikringsvirksomhetsloven (lovforslaget kapittel 10). En adgang for private pensjonskasser til å omfatte flere pensjonsordninger vil imidlertid ikke oppfylle et tilsvarende formål, da det ikke er åpnet for fellesordning for premieberegning for private pensjonsordninger. En privat pensjonskasse som omfatter flere pensjonsordninger, vil også grense tett opp mot såkalte livcaptives, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13-8 (lovforslaget § 15-8). Et såkalt captive er et forsikringsselskap med konsesjon til å drive virksomhet for en nærmere angitt krets av forsikringstakere. Dette taler etter departementets vurdering for at det ikke nå gis adgang til å opprette pensjonskasser som driver virksomhet knyttet til flere pensjonsordninger for forskjellige uavhengige foretak. Departementet viser også til at heller ikke Banklovkommisjonen har foreslått regler som gir en slik adgang.
Når det gjelder spørsmålet om flere uavhengige foretak skal kunne opprette felles pensjonsordning, viser departementet til at dette har vært vurdert tidligere - i forbindelse med arbeidet med foretakspensjonsloven. I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) kapittel 14 ble det fremmet forslag om at en adgang for flere foretak til å ha felles skattefavorisert pensjonsordning bare skulle gjelde for foretak med en viss tilknytning til hverandre (konsern og foretak med tilsvarende nær tilknytning). Dette forslaget sluttet som kjent Stortinget seg til, og regler om dette finnes nå i foretakspensjonsloven kapittel 12. Tilsvarende regler finnes i innskuddspensjonsloven kapittel 10. I forarbeidene til foretakspensjonsloven (Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)) ble det blant annet vist til at foretak uten annen tilknytning enn at de for eksempel drev innen samme bransje, vil "være langt mindre ensartet enn de foretak som inngår i et konsern, og de vil heller ikke ha noen felles styringsorganer som kan fatte beslutninger som vil gjelde for hele sammenslutningen og pensjonsordningen. Denne typen ordninger vil også normalt være langt mindre stabile over tid. Kontinuitet har i seg selv egenverdi når ordningen skal forvalte midler som først kommer til utbetaling på et sent stadium i livet."
I tråd med det som er uttalt i foretakspensjonslovens forarbeider, vil departementet peke på at én felles pensjonsordning for flere foretak, uavhengig av om denne er skattefavorisert eller ikke, kan føre til at det enkelte foretak mister innflytelse over pensjonsordningen. For foretak som sliter økonomisk kan slik manglende innflytelse være uheldig i tilfeller hvor pensjonsutgiftene i den felles pensjonsordningen øker. Etter departementets vurdering tilsier disse forhold at man ikke fraviker gjeldende retts hovedregel om at en pensjonsordning må være knyttet til ett enkelt foretak. Departementet foreslår således ikke nå regler som åpner for at det kan opprettes en felles pensjonsordning for flere foretak.
I St.meld. nr. 12 (2004-2005) om pensjonsreform (Pensjonsmeldingen) er det skissert alternative modeller for obligatoriske supplerende pensjonsordninger. Både spørsmålet om det bør gis adgang til at uavhengige foretak som har hver sin pensjonsordning går sammen om å opprette en felles pensjonskasse, og spørsmålet om det bør gis adgang til at flere uavhengige foretak går sammen om å opprette én felles pensjonsordning, vil, etter departementets syn, kunne vurderes i forbindelse med, eller i forlengelsen av, oppfølgingen av Pensjonsmeldingen med hensyn til behandlingen av spørsmålet om obligatoriske supplerende pensjonsordninger.
Både en modell med flere uavhengige pensjonsordninger i én kasse og en modell med én pensjonsordning for flere uavhengige foretak reiser mange spørsmål som vil kreve nærmere utredning. En modell med én pensjonsordning for flere uavhengige foretak reiser bl.a. kompliserte spørsmål i forhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.
En adgang til å opprette såkalte tverrgående pensjonsordninger for en bestemt gruppe arbeidstakere eller særskilte yrkesgrupper ansatt hos ulike arbeidsgivere, ville, dersom ordningen skulle være skattefavorisert, nødvendiggjøre endringer av viktige regler i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Slike pensjonsordninger ville generelt innebære ulik behandling av ansatte i samme foretak (for eksempel ulike behandling av ulike yrkesgruppe i samme foretak eller ulikhet innen foretaket avhengig av organisasjonstilknytning), og vil dermed være grunnleggende i strid med to grunnpilarer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, nemlig forholdsmessighetsprinsippet og pensjonslovenes krav om at ordningen skal omfatte alle ansatte i foretaket.
Videre viser departementet til at foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven regulerer vilkår for at pensjonsordninger skal gis en skattemessig gunstig behandling. Ut i fra dette er det etter departementets vurdering rimelig at lovverket stiller krav som sikrer at kun pensjonsordninger med ønsket sosial og solidarisk profil gis en gunstig skattemessig behandling. Nettopp det forhold at kun enkelte grupper av ansatte omfattes av en tverrgående pensjonsordning, samt at en slik forskjellsbehandling vil skattefavoriseres, er etter departementets vurdering uheldig.
Departementet finner grunn til å peke på at også dette spørsmålet ble vurdert i forarbeidene til foretakspensjonsloven, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) punkt 14.2.1:
"Departementet ser det som vesentlig at skattefavorisert foretakspensjon omfatter samtlige av de ansatte innenfor samme foretak. Sentrale prinsipper som ligger til grunn for skattefavorisering som eksempelvis forholdsmessighetsprinsippet, bygger på dette. Det bør etter departementets syn ikke tillates opprettet ordninger hvor det gis inntektsfradrag til ordninger som kun tilgodeser enkelte grupperinger innenfor foretaket eller konsernet. På samme måte som utvalget mener departementet at regelverket bør utformes og styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte som gruppe, og at de ansatte må gis like pensjonsrettigheter. Etter departementets syn vil ikke disse hensynene kunne ivaretas innenfor ordninger med medlemskap basert på samme type utdannelse eller stilllingstype. Lovforslaget omfatter derfor ikke denne typen ordninger."
Finanskomiteen sluttet seg til Regjeringens lovforslag, jf. Innst. O. nr. 50 (1999-2000).
Departementet mener at det ovenstående klart taler imot at det foreslås regler som åpner for tverrgående pensjonsordninger. Departementet vil derfor ikke foreslå regler som åpner for dette.
Komiteen viser til at Regjeringa i St.meld. nr. 12 (2004-2005) går inn for at det vert etablert ein obligatorisk, supplerande pensjonsordning på toppen av folketrygda. Ei slik ordning vil føre til at svært mange, i hovudsak små og mellomstore føretak, må opprette ei slik ordning. Rammevilkåra må då ligge til rette for at pensjonsmidlane kan forvaltast på ein sikker måte, med lågast moglege kostnader.
Komiteen fremjar difor følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa snarast fremje lovforslag om felles pensjonskasse for fleire private verksemder, utan fellesordning for premieutrekning, etter mønster av ein interkommunal pensjonskasse."
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser til at felles pensjonskasse for fleire føretak vil vere eit viktig forslag for å få kostnadane ned.
For å avgrense kostnadane ved å opprette tenestepensjonsordningar for mindre og mellomstore føretak, gikk difor òg eit mindretal i Banklovkommisjonen inn for at ei gruppe føretak kan gå saman om å opprette ei felles pensjonskasse. Mindretalet, medlemene frå Norsk Pensjonskasse Forening, NHO og LO skriv i merknad under kapittel 8.2.3 i NOU 2004:24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov, at:
"Disse medlemmene viser også til at driftskostnadene i pensjonskasser ligger om lag på det halve av kostnadene i livsforsikring,"
og vidare:
"Banklovkommisjonen har ovenfor i dette avsnittet ikke funnet at etablering av felles pensjonskasse medfører særskilte reguleringsmessige problemer."
Fleirtalet vil òg peike på at ei rekke høyringsinstansar støtta forslaget i høyringsrunda.
Fleirtalet vil understreke at vegen om eit livselskap har ein høgare etableringsterskel for mange små og mellomstore føretak, enn å opprette ei felles pensjonskasse. Felles pensjonskasse for fleire føretak vil kunne redusere administrasjonskostnadane ved ei tenestepensjonsordning for slike små og mellomstore føretak vesentleg.
Fleirtalet viser til at departementet i brev til komiteen ved saksordførar 27. april 2005 skriv følgjande:
"Spørsmålet om felles pensjonskasse for ulike pensjonsordningar for fleire private føretak, har vore vurdert i proposisjonen sitt avsnitt 4.5.4. Her vert det pekt på at ein slik felles pensjonskasse vil likne svært mykje på såkalla "livcaptives", som er små livsforsikringsselskap med ein avgrensa krets av kundar."
Fleirtalet vil peike på at reglane om captives gir lite rettleiing då det ikkje er klart definerte reglar for eit captive. Når ein no føreslår regelverk for pensjonskasser, og opnar for å nytte pensjonskasseregelverket for interkommunale pensjonskasser, vil det vere naturleg at ein òg la til grunn det same for pensjonskasser for fleire føretak. Fleirtalet vil difor fremje forslag om eit generelt høve til å opprette felles pensjonskasse for fleire private føretak, utan felles premieberekning.
Medlemene i komiteen frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til at eit mindretal i Banklovkommisjonen, medlemene frå Norsk Pensjonskasse Forening, NHO og LO, gjekk i NOU 2004:24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov pkt. 8.2.3 inn for at ei gruppe føretak skal kunne gå saman om å opprette ei felles pensjonsordning i ein pensjonskasse:
"Et mindretall, medlemmene Gjelsvik, Gjønnes og Skomsvold, mener at lovutkastet bør åpne for en generell adgang for at to eller flere foretak kan avtale å ha felles pensjonsordning i en pensjonskasse."
Mindretalet peikte i denne samanhang mellom anna på at "driftskostnadene i pensjonskasser ligger om lag på det halve av kostnadene i livsforsikring". Det same mindretalet uttalte òg:
"Banklovkommisjonen har ovenfor i dette avsnittet ikke funnet at etablering av felles pensjonskasse medfører særskilte reguleringsmessige problemer. I lovforslaget legges det således til grunn at det blir anledning til å opprette felles pensjonskasse for foretak som inngår i samme konsern (det er også mulig etter gjeldende lovgivning) eller gruppe basert på gjensidig eierforhold."
Banklovkommisjonen har i NOU 2004:24 pkt. 8.1 gjort greie for fleire ulike typar teoretisk mogelege former for pensjonssamarbeid. Eit viktig skilje som er trekt opp er om føretaka som samarbeider er i same konsern eller ikkje. Eit anna viktig skilje er om dei ulike føretaka skal ha felles pensjonsordning, som då naturlegvis må vere i same livselskap eller pensjonskasse, eller skal ha kvar sin ordning i same livselskap eller pensjonskasse. Banklovkommisjonen har i pkt. 8.2.1 vist til at:
"Norsk pensjonslovgivning bygger på prinsippet om arbeidsgiverorganiserte pensjonsordninger. Utgangspunktet har vært og er prinsippet om ett foretak - én pensjonsordning, og hovedregelen blir følgelig at flere foretak/arbeidsgivere ikke kan opprette felles pensjonsordning."
Fleirtalet i Banklovkommisjonen har i pkt. 8.2.3 og vist til at:
"spørsmålet om det skal innføres en adgang til et slikt avtalebasert pensjonssamarbeid mellom foretak i privat sektor, er et spørsmål som ikke bare angår lovgivningen om pensjonskasser (...) Det vil i tilfelle knytte seg en del spørsmål til hvordan slike endringer best kan utformes og innpasses i de to pensjonslovene."
Det mindretalet i Banklovkommisjonen har teke til orde for i merknaden i pkt. 8.2.3, som det er sitert frå ovanfor, er difor, slik desse medlemene les det, ei vesentleg omlegging av eit hovudprinsipp som ligg til grunn i føretakspensjonslova og innskotspensjonslova om at ei pensjonsordning skal vere knytt til eitt føretak, eventuelt fleire føretak innan same konsern.
Eit anna spørsmål som er reist i samband med lovforslaget er om ei einskild pensjonskasse skal kunne administrere fleire pensjonsordningar for fleire uavhengige føretak. Hovudproblemstillinga i så måte er kvar ein skal trekke skiljet mellom eit livsforsikringsselskap og ein pensjonskasse. Spørsmålet har òg samanheng med framlegget om at fleire kommunar skal ha tilgang til å etablere såkalla interkommunal pensjonskasse.
I brev til komiteen ved saksordførar 27. april 2005 skriv departementet mellom anna følgjande:
"Spørsmålet om felles pensjonskasse for ulike pensjonsordningar for fleire private føretak, har vore vurdert i proposisjonen sitt avsnitt 4.5.4. Her vert det pekt på at ein slik felles pensjonskasse vil likne svært mykje på såkalla "livcaptives", som er små livsforsikringsselskap med ein avgrensa krets av kundar. I tillegg vert det lagt avgjørande vekt på at det innanfor private kollektive pensjonsordningar ikkje er høve til å opprette fellesordning for premieberekning, slik det er innanfor kommunale pensjonsordningar. Dei same omsyn gjer seg difor ikkje gjeldande overfor private føretak, som overfor kommunar. Vidare vil det vere enklare å opprette slike felles pensjonskasser for kommunar enn for private føretak. Blant anna vil kommunale pensjonsordningar, som følgje av krava i Hovudtariffavtala, vere standardiserte. Dette er ikkje tilfelle i privat sektor. Av kommunelova § 55 nr. 2 følgjer det vidare at kommunar ikkje kan takast under konkurshandsaming. Dette er forhold som vil bidra til å gjere reguleringa av forholdet mellom den einskilde arbeidsgivar (kommune) i den felles pensjonskassen enklare enn med private føretak som deltakarar i den felles pensjonskassen."
Desse medlemene vil i samband med dette peike på at eit "livcaptive" er eit livsforsikringsselskap som fell inn under nogjeldande forsikringsvirksomhetslov § 13-8 første ledd:
" ... forsikringsselskaper som ifølge sine vedtekter bare kan overta direkte forsikring for en nærmere krets av forsikringstakere ..."
Det er i § 13-8 fastsett at forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 om konsernforhold og § 5-1 første ledd om styre ikkje gjeld. Regelverket for livsforsikringsselskap gjeld òg for eit "livcaptive", men det er tilgang til å gjøre unntak frå "andre av lovens bestemmelser" med heimel i § 13-8 første ledd.
Desse medlemene vil òg peike på at skilnaden mellom regelverket for ein pensjonskasse og regelverket for eit livselskap for ein stor del nettopp skal ta omsyn til skilnaden som ligg i at medan ein pensjonskasse bare skal administrere pensjonsordning for eit føretak (eller fleire føretak innan same konsern), så skal eit livselskap administrere mange ulike pensjonsordningar for fleire uavhengige føretak.
Desse medlemene kan slutte seg til ei oppmoding om at det vert utreda moglegheit for felles pensjonskasse for fleire private verksemder, utan fellesordning for premieutrekning, etter mønster av ein interkommunal pensjonskasse, men finn likevel grunn til å peike på at eit eventuelt framlegg om regler som gjer pensjonskasse tilgang til å administrere mange ulike pensjonsordningar for fleire uavhengige føretak vil utfordre dei reguleringsmessige skilnadene ein nå har mellom pensjonskasser og livselskap.
Departementet foreslår at det innføres konsesjonskrav for pensjonskasser. Et slikt konsesjonskrav vil delvis erstatte Kredittilsynets godkjenning av pensjonskassenes standardvedtekter, slik at disse vedtektene etter forslaget vil kunne få mindre generell betydning. Det stilles etter gjeldende regler krav om konsesjon for livsforsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner, og departementet mener at et konsesjonskrav også for pensjonskasser vil være et konkurransenøytralt styringsverktøy for myndighetene. Departementet mener videre at en slik forutgående konsesjonsbehandling i realiteten ikke vil være mer omfattende enn den forutgående godkjennelsesbehandlingen av pensjonskasser som Kredittilsynet foretar pr. i dag. Etter departementets vurdering bør konsesjonskravet også gjelde for allerede godkjente pensjonskasser. Et slikt krav vil bidra til å sikre at eksisterende pensjonskasser tilpasser seg det nye regelverket. Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens vurdering av denne problemstillingen i NOU 2004:24 Del I avsnitt 12.2, som departementet slutter seg til.
Departementet foreslår at pensjonskasser skal registreres i Foretaksregisteret. Det vises til at et tilsvarende krav gjelder for forsikringsselskaper i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 3-3 (som foreslås videreført i utkastet § 3-3). Departementet mener imidlertid at det bør fremgå av lovforslaget § 7-4 tredje ledd at § 3-3 første og annet ledd gjelder tilsvarende. Denne henvisningen innebærer at tidspunktet for registrering av pensjonskassen fremgår av bestemmelsen, samt Foretaksregisterets plikt til å kontrollere at tillatelse er blitt gitt samt at vedtektene er godkjent. Det vises til lovforslaget § 7-4 tredje ledd annet punktum.
Departementet viser til at spørsmålet om hvilke opplysninger som skal registreres i Foretaksregisteret når det gjelder forsikringsselskaper, ikke er regulert i forsikringsvirksomhetsloven. Slik regulering hører naturlig inn under foretaksregisterloven. Departementet legger til grunn at foretaksregisterloven § 3-6 kommer til anvendelse, i det pensjonskasser ser ut til å ville omfattes av begrepet "andre innretninger" i overskriften. Departementet legger videre til grunn at det ikke vil være nødvendig å fastsette krav i lovs form om at pensjonskassens grunnkapital skal oppgis i norske kroner i vedtektene. Departementet legger til grunn at dette vil være den naturlige måten å oppgi beløpet på i alle tilfeller.
Departementet foreslår at overgangsregler utover de som følger av lovforslagets del III, kan fastsettes i forskrift.
Departementet foreslår ikke regler som direkte gjennomfører pensjonskassedirektivets artikkel 20 om grensekryssende virksomhet. Departementet foreslår at nærmere regler kan fastsettes i forskrift, jf. utkastet § 7-3 fjerde ledd, og viser blant annet til at slike regler for forsikringsselskapers vedkommende er fastsatt i forskrift med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven, jf. for eksempel forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske og økonomiske samarbeidsområde m.m. For øvrig er det flere problemstillinger som må vurderes i forbindelse med utarbeidelse og vedtakelse av regler for grensekryssende virksomhet. Dette gjelder forholdet mellom pensjonskassedirektivets bestemmelser og det foreliggende lovforslaget. Direktivet er som nevnt innledningsvis et såkalt minimumsdirektiv. I den grad de norske reglene går lenger enn direktivets bestemmelser, må det vurderes om det foreligger hjemmel for å anvende disse reglene overfor utenlandske pensjonskasser. Når det gjelder norske pensjonskassers virksomhet i utlandet, må det vurderes hvilke regler som i henhold til nasjonal lovgivning skal gjelde for slike pensjonskasser. Departementet legger også til grunn at forholdet til pensjonslovene og deres anvendelse overfor utenlandske pensjonskasser, vil kunne måtte vurderes nærmere.
Departementet vil be Kredittilsynet om å utarbeide utkast til nærmere regler for grensekryssende virksomhet, som deretter vil sendes på høring.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-3 første og fjerde ledd samt § 7-4 tredje ledd.
Departementet mener at det bør være et mininumskrav til grunnkapital for pensjonskasser og at dette bør settes til et beløp tilsvarende 10 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Det vises til lovforslaget § 7-5 første ledd. Etter departementets vurdering bør kravet gjelde for alle pensjonskasser, også overfor eksisterende pensjonskasser som pr. i dag ikke oppfyller dette kravet. Etter departementets vurdering vil spørsmålet om en eventuell frist for å tilpasse seg dette kravet for disse pensjonskassene bli et spørsmål som må løses i forbindelse med utarbeidelsen av overgangsreglene. Det legges fra departementets side opp til å utarbeide hensiktsmessige og romslige overgangsregler for eksisterende pensjonskasser på dette punktet. Det vises til lovforslagets § 17-1 hvor det følger at slike regler kan fastsettes i forskrift.
Når det gjelder krav til ansvarlig kapital i forhold til aktiva, vil departementet vise til at det i Norge gjelder et krav om ansvarlig kapital på åtte prosent av vektet balanse for alle typer finansinstitusjoner. Like kapitalkrav for alle finansinstitusjoner sikrer at et engasjement behandles likt med hensyn på egenkapitaldekning uansett hvilken type finansinstitusjon som har engasjementet. Dette bidrar til like konkurransevilkår, og har dessuten en meget viktig soliditetsmessig side ved at en unngår at engasjementer kanaliseres til institusjoner med lave kapitalkrav.
Krav til ansvarlig kapital utgjør en meget viktig del av vårt soliditetssikringssystem ved at reguleringen sikrer at selskapenes risikoeksponering knyttet til kapitalforvaltningen står i forhold til selskapenes ansvarlige kapital, og dermed også til risikoen selskapene kan bære.
Virksom konkurranse mellom pensjonskasser og livsforsikringsselskaper fordrer at de to typene av pensjonsinnretninger behandles likt, med mindre det er særegne forhold som skulle tilsi ulik behandling. Slike særegne forhold er ikke tilstede i denne saken. Like soliditetsregler er svært viktig i forhold til insentiver og mulighetene for flytting av pensjonsordinger og fripoliser fra livsforsikringsselskaper til pensjonskasser, og omvendt, og sikring av disse. Departementet legger vekt på at de ulike typer av forvaltere av pensjonsordninger skal ha likeverdige rammevilkår.
Departementet viser til at det følger av lovforslaget § 7-7 første ledd at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen. Dette kravet følger opp pensjonskassedirektivet artikkel 8. Kravet gjelder generelt for alle pensjonskasser, både private og kommunale. Etter lovforslaget § 7-9 vil for eksempel en arbeidsgiver ha adgang, men ingen plikt, til å skyte inn kapital i pensjonskassen. Arbeidsgivers forpliktelser i forhold til arbeidstakerne vil for øvrig styres av avtale inngått mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, for eksempel Hovedtariffavtalen hva angår kommuner og kommunalt ansatte. Etter departementets vurdering er det imidlertid viktig at kravene til soliditeten styres av lovregler, og det bør i den sammenheng ikke være forskjell på private og kommunale pensjonskasser. Det er helt sentralt at en pensjonskasse som sådan er forsikringsteknisk oppbygget og at vi har betryggende lovregler om soliditet. Når premie er betalt inn, skal ytelsene være sikret.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-5 første ledd.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Senterpartiet, viser til at spørsmålet om å nytte premiefondet til òg å dekke tap for ordinære ytingar, samt at tilleggsavsetjingar til å dekke negativ avkastning, har vore handsama fleire gongar av komiteen. Bruk av premiefond til å dekke tap for ordinære ytingar er klart i strid med føresetnadane for skattefritak.
Fleirtalet viser òg til at om ein opnar for å bruke tilleggsavsetjingar til å dekke tap, slik mindretalet tar til orde for, vil dette vere ei omlegging av risikofordelinga mellom kunden og finansinstitusjonen. Dette gjeld anten det er snakk om livselskap eller pensjonskasse. Fleirtalet viser til brev frå Finansdepartementet til Sosialistisk Venstreparti av 27. april 2005, der det står:
"I lovgivinga skil ein mellom pensjonsinnretninga sitt ansvar for opptent pensjon, og føretaket si plikt til å betale etter kvart som pensjonsrettar er tent opp. På same viset er det viktig at ein har ein ryddig avgrensing av kunde- og eigarkapitalen i pensjonsinnretninga. Til slutt nemner eg at det er eigarkapitalen i form av ansvarleg kapital - som alle finansinstitusjonar er pliktige til å ha ( kravet til ansvarleg kapital er generelt åtte prosent av berekningsgrunnlaget) - som skal kunne dekkje tap. Det er viktig at skattefrie avsetjingar, som dessutan her skal nyttast til fordel for kundane, ikkje overtar rolla til den ansvarlege kapitalen. Dette ville vere eit brot både på den prinsipielle delinga av risiko mellom kunde og selskap, og på bruk av skattefrie avsetjingar, både i høve til livselskap og pensjonskasser."
Fleirtalet sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til høringsuttalelse fra Norske Pensjonskassers Forening, som tar til orde for at pensjonskassene bør få anledning til å benytte premiefondet til å dekke tap også for ordinære ytelsesordninger.
Disse medlemmer viser til at dette, kombinert med en adgang til å kunne benytte tilleggsavsetningene til å dekke negativ avkastning, vil øke pensjonskassenes bufferkapital og risikobærende evne og følgelig gi grunnlag for høyere avkastning over tid og derved redusere pensjonskostnader.
Disse medlemmer viser til at det er hensynet til konkurranselikhet mellom livselskapene og pensjonskassene som begrunner dagens regler. I livselskaper kan det være god grunn til å skille kundenes midler fra aksjonærenes midler, og derfor ikke tillate at premiefondet og tilleggsavsetningene kan benyttes til å dekke tap. I pensjonskasser finnes imidlertid ingen interessekonflikt mellom aksjonærer og kunder, rett og slett fordi det ikke finnes aksjonærer. Det er kundene selv som eier kassen. Det er derfor vanskelig å se at det er hensynet til konkurranselikhet som kan begrunne at pensjonskasser ikke kan benytte premiefondet og tilleggsavsetningene til dekning av underskudd i forbindelse med forvaltningen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om de nødvendige lovendringer, eller i forskrifts form gi anledning til at pensjonskasser tillates å anvende premiefondet og tilleggsavsetningene til å dekke tap."
Disse medlemmer viser videre til at kapitaldekningskravet i forslaget til forsikringslovens § 6-3 virker overflødig sett i sammenheng med forslag til samme lovs § 6-4 vedrørende krav til solvensmarginkapital og de krav til bufferkapital som allerede finnes.
Disse medlemmer går derfor imot forslagets § 6-3.
Når det gjelder kravet om rettslig atskillelse mellom pensjonskassen og "sponsorforetaket" (dvs. det foretaket som har opprettet pensjonskassen og som betaler inn premie for sine ansatte), foreslår departementet en (institusjonell) bestemmelse som regulerer organisering av virksomheten. Departementet foreslår at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen. Det vises i den forbindelse til at et slikt krav vil gjennomføre pensjonskassedirektivet artikkel 8. Et slikt lovkrav vil etter departementets vurdering også føre til at skillet mellom det oppdragsgivende foretaket og pensjonskassen som institusjon blir synliggjort. Det vises til lovforslaget § 7-7 første ledd.
Kollektiv livsforsikringsvirksomhet reguleres av kapittel 8a i forsikringsvirksomhetsloven, jf. § 8a-1 første ledd. Pensjonskassers virksomhet reguleres av bestemmelsene i kapittel 8a (lovforslaget kapittel 9) i den grad pensjonskasser tilbyr kollektiv livsforsikring. Også etter gjeldende rett er pensjonskasser i all hovedsak regulert av de regler som gjelder for livsforsikringsselskaper. Departementets forslag på dette punktet er således en videreføring av de prinsipper som ligger til grunn for gjeldende rett.
For øvrig slutter departementet seg til Banklovkommisjonens vurdering i NOU 2004:24 Del I kapittel 10, jf. avsnitt 6.2.1, og mener at pensjonskasser skal underlegges de samme regler som livsforsikringsselskapene.
Departementet ser ikke at det skulle gjøre seg gjeldende hensyn som tilsier at pensjonskasser ikke skal underlegges disse virksomhetsreglene.
Det har vært reist spørsmål ved om anvendelsen av kapittel 8a på pensjonskasser vil være i samsvar med pensjonskassedirektivets bestemmelser. Banklovkommisjonen har lagt til grunn at lovutkastet gjennomfører pensjonskassedirektivet. Norske Pensjonskassers Forening og De selvstendige kommunale pensjonskasser, er imidlertid av den oppfatning at anvendelse av kapittel 8a på pensjonskasser vil kunne være i strid med direktivets bestemmelser. Disse høringsinstansene har særlig pekt på direktivets regler om kapitalforvaltning og avsetninger.
Banklovkommisjonen har i NOU 2004:24 Del I avsnitt 5.5 gjennomgått direktivets bestemmelser om virksomhetsregler. Departementet slutter seg til denne fremstillingen. For øvrig vil departementet vise til at direktivet er et såkalt minimumsdirektiv og at hjemstaten med hjemmel i direktivets artikkel 9 nr. 3, 15 nr. 5, 17 nr. 3 og 18 nr. 5 kan pålegge andre og strengere krav til institusjonene.
Etter departementets vurdering bør pensjonskasser, som nevnt ovenfor, underlegges de samme virksomhetsreglene som livsforsikringsselskapene, fordi disse to typene av institusjoner opererer innenfor det samme markedet for kollektive tjenestepensjonsordninger. De virksomhetsreglene som her foreslås gjort gjeldende for pensjonskasser, det vil si eksisterende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8a, er videre særlig tilpasset kollektiv livsforsikring. Dette tilsier etter departementets vurdering at pensjonskassene og livsforsikringsselskapene underlegges i hovedsak det samme rammeregelverket.
Etter lovforslaget § 7-10 fjerde ledd kan Kongen gi nærmere regler om virksomheten til pensjonskasser, herunder nærmere regler om gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i paragrafen. Dette innebærer at det blant annet kan fastsettes særlige regler for kapitalforvaltning og avsetninger for pensjonskasser, hvis dette skulle vise seg å være nødvendig. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at det foreliggende lovutkastet gjennomfører direktivets bestemmelser. Det vises til lovforslaget § 7-10.
I henhold til pensjonskasseforskriften § 2 og § 22 er gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 7-2 første og annet ledd om forbud mot eierandeler og innflytelse i andre selskaper gjort tilsvarende gjeldende for pensjonskasser. Banklovkommisjonen har imidlertid i utkastet § 7-10 første ledd foreslått at også bestemmelsens tredje ledd skal gjøres gjeldende. Denne utvidelsen i forhold til gjeldende rett er ikke begrunnet nærmere. Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett på dette punktet, jf. lovforslaget § 7-10 første ledd.
Norske Pensjonskassers Forening har bedt departementet vurdere om det kan innføres fritak for merverdiavgift på administrative tjenester for pensjonskasser. Departementet viser til at regulering av merverdiavgift ikke omfattes av virksomhetsregelverket verken for livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser. Etter departementets vurdering er det ikke aktuelt å vurdere denne problemstillingen i tilknytning til dette lovforslaget.
AktuarKonsulenters Forum har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at kollektivporteføljen bør tilhøre forsikringstakeren i relasjon til skattereglene, og at porteføljen ikke skal være underlagt skatteplikt på forsikringstakerens hånd. Innledningsvis vises det til at det er lagt til grunn at skattereglene for gjensidige livsforsikringsselskaper får tilsvarende anvendelse på skattepliktige pensjonskasser. Departementet viser til at AktuarKonsulenters Forums forslag ikke vil være i samsvar med gjeldende skattelovgivning, og at forslaget vil bety et endelig skattefritak for eiendeler som inngår i kollektivporteføljen. Etter departementets vurdering tilsier hensynet til likebehandling i skattereglene mellom ulike bransjer og selskaper at skattelovens alminnelige prinsipper ikke bør fravikes. Det foreslås således ingen endringer i gjeldende regler på dette området.
Departementet viser videre til at det gis skattemessig fradrag for avsetning til forsikringsfond eller annet fond som er nødvendig for å dekke eller sikre kontraktsmessige overtatte forpliktelser overfor de forsikrede. Etter departementets syn må det foretas en konkret vurdering av om avsetningen reelt sett skal sikre selskapets fremtidige forpliktelser. Det foreslås på denne bakgrunn ikke endringer i skattereglene på dette punktet.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-7 første ledd og § 7-10.
Banklovkommisjonen har i NOU 2004:24 Del I avsnitt 9.4 drøftet behovet for og utkast til regler om styre og daglig leder i pensjonskasser.
I utkastet § 7-6 har Banklovkommisjonen foreslått regler om krav til styret og daglig leder. Pensjonskasser som har en forvaltningskapital på under 100 mill. kroner, skal ha et styre på minst tre medlemmer. Dersom forvaltningskapitalen er 100 mill. kroner eller mer skal pensjonskassens styre bestå av minst fem medlemmer. Et flertall i Banklovkommisjonen har foreslått at minst ett styremedlem skal være uten tilknytning til pensjonskassen eller til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon med pensjonsordning i pensjonskassen. Banklovkommisjonen foreslår videre at medlemmene i pensjonsordningen(e) skal være representert i styret.
Banklovkommisjonen foreslår også at pensjonskassen skal ha daglig leder. Daglig leder skal være utpekt av styret, og kan ikke være medlem av styret. Banklovkommisjonen har foreslått en bestemmelse om at nærmere angitte bestemmelser i aksjeloven om styret og daglig leders oppgaver og ansvar får tilsvarende anvendelse. Et flertall i Banklovkommisjonen har foreslått at det innføres krav om at revisor og ansvarshavende aktuar i pensjonskassen skal møte samtidig i minimum to styremøter i året. For øvrig har Banklovkommisjonen foreslått enkelte bestemmelser om styrets ansvar og oppgaver, bl.a. at styret skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten. Det presiseres at i dette ligger det et krav om å sørge for at det foreligger systemer for internkontroll. Banklovkommisjonen foreslår at styret kan inngå avtale med tjenesteyter om utførelse av følgende oppgaver: 1) forsikringstekniske beregninger, 2) registrering av medlemmer og rettigheter, 3) andre særskilte arbeidsoppgaver som omfattes av den daglige ledelse av virksomheten. Når det gjelder avtale om kapitalforvaltning, foreslår Banklovkommisjonen at slik avtale bare kan inngås med bank eller livsforsikringsselskap som har adgang til å drive virksomhet her i riket. Slik avtale kan imidlertid også inngås med verdipapirforetak med adgang til å drive aktiv forvaltning her i riket.
Banklovkommisjonen foreslår at styret skal sørge for at det foreligger skriftlig fastsatte retningslinjer for forsvarlig kapitalforvaltning. Dette kravet gjelder etter utkastet til enhver tid. Styret skal også drøfte disse retningslinjene minst hvert år. Videre skal det også utarbeides en redegjørelse for investeringsstrategien som omfatter metoder for måling og styring av investeringsrisiko, samt allokering av eiendeler sett i forhold til pensjonsforpliktelsenes art og varighet.
Når det gjelder spørsmålet om det skal stilles krav om at styret i en pensjonskasse skal ha (minst) ett eksternt styremedlem, viser departementet til at et slik krav for det første vil kunne bidra til å øke kompetansen i styret. For det andre vil et slikt krav kunne bidra til å øke uavhengigheten til foretaket. Uavhengighet til foretaket er et sentralt element både i direktivet og i departementets lovforslag, jf. lovforslaget § 7-7 første ledd. Departementet slutter seg til flertallet i Banklovkommisjonen sitt utkast, jf. lovforslaget § 7-6 første ledd.
Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens forslag om at revisor og ansvarshavende aktuar skal møte samtidig i styremøte minst to ganger i året. Etter departementets vurdering vil også en slik bestemmelse kunne bidra til økt kompetanse i styret. Et slikt krav vil også kunne bidra til et tettere samarbeid mellom pensjonskassens organer, noe som etter departementets vurdering vil være gunstig. Det vises til lovforslaget § 7-6 fjerde ledd.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-6 første og fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til høringsuttalelsene fra Norges Rederiforbund, Norske Pensjonskassers Forening, NHO og KS som tar til orde for å fjerne kravet til eksternt styremedlem og å fjerne kravet om at ansvarshavende aktuar og revisor skal møte sammen to ganger pr. år i styremøte. Disse medlemmer kan ikke se at det er grunn til å detaljregulere styrets sammensetning og kan heller ikke se at vesentlig hensyn sikres ivaretatt på noen måte ved å kreve at aktuar og revisor nødvendigvis har pliktig fremmøte et bestemt antall ganger i styremøter.
Disse medlemmer viser til at en pensjonskasses styre vil ha representanter fra foretakene som står bak pensjonskassen og fra medlemmer av pensjonsordningen. Alle parter som har interesser i pensjonskassens virksomhet er dermed representert. Det fremstår ikke som godt begrunnet at eksterne styrerepresentanter vil være nødvendig for å tilføre styrearbeidet et bedre innhold.
Disse medlemmer viser videre til at pensjonskasser i egen interesse og av nødvendighet for virksomheten som drives, vil være avhengig av å innkalle revisor og aktuar etter behov. Disse medlemmer finner det derfor verken rimelig eller nødvendig å lovfeste et pliktig fremmøte.
Når det gjelder en pensjonskasses vedtekter, har Banklovkommisjonen foreslått at disse bare skal inneholde selskapsrettslige bestemmelser. Det vises til utkastet § 7-4 og omtale ovenfor under punkt 3.6. Banklovkommisjonen har videre lagt til grunn at innholdet i forsikringsvilkårene fastsettes i pensjonsordningens regelverk, og innenfor de rammer som pensjonslovgivningen for øvrig fastsetter. Dette er foreslått i utkastet § 7-8 første ledd. I utkastet til denne bestemmelsen fremgår det uttrykkelig at regelverket for en pensjonsordning skal fastsettes ved avtale mellom pensjonskassen og arbeidsgiveren. I utkastet § 7-8 første ledd annet punktum presiseres det hva "arbeidsgiver" omfatter. Bestemmelsen er for øvrig nærmere omtalt i NOU 2004:24 Del I avsnitt 9.3.2.
Dersom pensjonsordningen skal forvaltes som egen investeringsportefølje, foreslår Banklovkommisjonen i utkastet § 7-8 tredje ledd enkelte nærmere bestemmelser om hva som i så fall skal fremgå av avtalen.
I henhold til utkastet § 7-4 fjerde ledd skal reglene i forsikringsavtaleloven for kollektive kontrakter gjelde tilsvarende så langt de passer.
Banklovkommisjonen har også foreslått at utkast til regelverk skal forelegges pensjonskassens aktuar til uttalelse før avtalen inngås. Det vises til utkast til § 7-4 annet ledd.
Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens forslag, med enkelte justeringer, jf. lovforslaget § 7-8.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-8.
Departementet antar at direktivets krav om informasjon ikke er særlig strengt, og at det vil kunne oppfylles gjennom nasjonale regler med krav om at hvert enkelt medlem og pensjonist årlig skal motta informasjon om det som må anses for å være opptjent. Utgangspunktet må tas i de opplysninger som må anses for å være relevante for den enkelte. Etter departementets vurdering vil dette typisk være hvilke endringer som har funnet sted siden forrige gang medlemmet/pensjonisten fikk informasjon (herunder opptjening i løpet av året).
Departementet viser til at utkastet § 7-11 tar sikte på å gjennomføre direktivets bestemmelser om informasjon til medlemmer og pensjonister.
Med hensyn til spørsmålet om direktivets krav om informasjon til medlemmene bare skal gjelde ved overføring av midler, viser departementet til at det følger klart av direktivet artikkel 11 nr. 4 annet ledd at kravet til informasjon til medlemmet gjelder årlig, jf. "hvert år" ("every year" i den engelske versjonen).
Banklovkommisjonen har foreslått å benytte ordlyden "nivået på opptjente rettigheter". Dette må ses i forhold til hva som vil være relevant informasjon for den enkelte pensjonsordning. For øvrig vises det til at det er lagt opp til at det kan gis nærmere regler i forskrift.
Departementet viser avslutningsvis til at medlemmets rett til informasjon om regnskapet for egen pensjonsordning etter lovforslaget § 7-11 tredje ledd annet punktum, ikke vil omfattes av personopplysningsloven. Retten innebærer en rett til å få tilsendt regnskapet for en kollektiv pensjonsordning man omfattes av, dersom det er flere slike kollektive ordninger i pensjonskassen.
Det vises til lovforslaget § 7-11.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-11.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at lovforslagets § 7-11 gir pålegg om at pensjonskasser skal gi informasjon til medlemmene om "nivået på opptjente rettigheter" hvert år. Disse medlemmer viser videre til at FNH i sin høringsuttalelse påpeker at denne ordlyden er lite egnet i forhold til innskuddspensjonsordninger og kommunale pensjonsordninger fordi det i disse ordninger ikke kan foreligge noen eksakt informasjon om et slikt nivå. Begrepet "opptjent pensjon" eller "opptjente rettigheter" finnes ikke i disse ordninger.
Disse medlemmer understreker at forskriftsadgangen må benyttes til å klargjøre at informasjon om "opptjente rettigheter" ikke kan foreligge i ordninger hvor disse rettigheter ikke klart kan defineres.
Pensjonskasser er i motsetning til forsikringsselskap, bare delvis underlagt bestemmelsene i aksjeloven. Aksjeloven har blant annet regler om at vedtak om for eksempel fusjon og fisjon skal meldes til Foretaksregisteret. Departementet antar at det bør gjelde et tilsvarende krav om å melde sammenslåing, deling og opphør av pensjonskasse til Foretaksregisteret.
For øvrig viser departementet til at Kongen etter lovforslaget § 7-12 annet jf. første ledd har hjemmel til å sette vilkår for sitt samtykke til sammenslåing osv. Dette innebærer at en pensjonskasse ikke uten videre kan avvikles, slås sammen eller deles. Etter departementets vurdering innebærer dette en tilstrekkelig regulering av disse tilfellene. Det foreslås likevel en adgang for Kongen til å gi nærmere regler om sammenslåing, deling og opphør av en pensjonskasse.
Det vises til lovforslaget § 7-12.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til forsikringslova § 7-12.