2. Lovens anvendelsesområde
Direktivet artikkel 1 nr. 1 stiller krav til nasjonale regler for hvordan fysiske og juridiske personer som er, eller ønsker å bli, etablert i en medlemsstat kan innlede og utøve forsikringsformidling. Direktivet gjelder videre all virksomhet der det formidles forsikring mot vederlag. Direktivet bruker begrepet "forsikringsmegling" om alle typer virksomhet som dekkes av direktivet.
Forsikringsformidling defineres i artikkel 2 nr. 3 første ledd som "virksomhet som består i å legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle".
Definisjonen av forsikringsmegling i direktivet omfatter flere typer aktører enn det som i dag regnes som forsikringsmegling etter norsk rett og reguleres av någjeldende forskrift om forsikringsmegling. I tillegg til det som etter gjeldende rett regnes som forsikringsmegling, skal gjenforsikringsmeglere, forsikringsrådgivere og agenter omfattes. Ettersom dette begrepet dekker mer enn det vi i norsk rett kjenner som forsikringsmegling, foreslår departementet å bruke begrepet "forsikringsformidling" som en samlebetegnelse på alle de ulike typer virksomhet som omfattes i forslaget om gjennomføring av direktivet i norsk rett. I avsnittene der det redegjøres for direktivet, vil imidlertid direktivets ordlyd brukes slik det er oversatt til norsk.
En definisjon som svarer til definisjonen av direktivets virkeområde er foreslått tatt inn i forslag til lov § 1-2 nr. 1.
Direktivet utvider begrepet "forsikringsmegling" i forhold til den virksomhet som nå omfattes av forskrift om forsikringsmegling, slik at også virksomhet som tidligere er ansett som forsikringsrådgivning, omfattes. Departementet mener at dette bør gjenspeiles i lovteksten ved at det tas inn en definisjon som dekker begge grupper.
Det forutsettes i direktivet at forsikringsmegler skal opptre som kundens uavhengige rådgiver, og megleren skal ikke være avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere selskap. Det er imidlertid ikke nødvendig at megleren gir råd på grunnlag av analyse av et stort antall tilgjengelige forsikringsavtaler. En forsikringsmegler kan også gi råd på basis av tilbud fra ett selskap, så lenge han ikke er avtalemessig bundet til å gi tilbud fra dette selskapet. Megleren vil likevel være engasjert av forsikringskjøper (oppdragsgiver), og skal ivareta kundens interesser.
Det kan imidlertid tenkes rådgivning i tilknytning til forsikringsmessige spørsmål som ikke anses som forsikringsmegling. Generell rådgivning om håndtering av risiko, herunder om det bør velges forsikringsløsning, omfattes ikke. For eksempel vil en vurdering av behovet for å opprette en pensjonsforsikring, eller vurderinger om en kunde bør opprette en pensjonskasse eller tjenestepensjonsforsikring i et forsikringsselskap, ikke omfattes, da dette ikke gjelder rådgivning knyttet til spørsmål om inngåelse av forsikringsavtale. Videre vil aktivitet som bare omfatter å formidle generell informasjon om forsikringsprodukter ikke omfattes av begrepet forsikringsmegling, se også lovutkastet § 1-1 nr. 3. Dette følger også av en avgrensning av lovforslaget § 1-2 nr. 1.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å ta inn en definisjon av forsikringsmegling i loven, jf. lovforslaget § 1-2 nr. 2.
Det er nytt i forhold til gjeldende rett at gjenforsikringsmeglere må ha tillatelse til å drive gjenforsikringsmegling. Gjenforsikringsmegling vil i hovedsak omfatte tilsvarende aktivitet som forsikringsmegling, men knyttet til gjenforsikringsavtaler, ikke forsikringsavtaler. Grensedragningene som nevnt under omtalen av forsikringsmegling vil bli de samme. Departementet foreslår å ta inn direktivets definisjon av gjenforsikringsmegling i loven, jf. lovforslaget § 1-2 nr. 3.
Ettersom forsikringsagenter tidligere ikke har vært omfattet av forsikringsmeglingsforskriften, anser departementet at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon av slik virksomhet. En forsikringsagent handler på vegne av ett eller flere selskap, og er dermed nært knyttet til forsikringsselskapet. Dette er det også viktig at kunden er klar over. Departementet foreslår derfor å ta inn en definisjon av forsikringsagentvirksomhet i loven, se lovforslaget § 1-2 nr.4.
Departementet foreslår å samle alle unntak fra lovens virkeområde i en bestemmelse. Dette vil gi en oversiktlig og brukervennlig lovstruktur.
I høringsforslaget § 1-1 nr. 3 foreslås å ta inn et unntak for formidling av generell informasjon dersom formålet med denne virksomheten ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale. Dette unntaket følger i utgangspunktet av en tolkning av ordlyden i lovutkastet § 1-2 første ledd nr. 1. Ordlyden i denne bestemmelsen tilsier at ren kontaktformidling mellom kunde og selskap faller utenfor loven, slik at det kreves en aktiv handling fra formidleren for at vedkommende skal være å anse som forsikringsformidler. Tilsvarende vil gjelde helt generell informasjon så lenge formålet ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale. Departementet vurderer det likevel slik at det er hensiktsmessig å presisere dette i unntaksbestemmelsene i lovteksten. Tilsvarende er, etter det departementet har fått opplyst, valgt i den danske gjennomføringsloven, og også lagt til grunn i det svenske forslaget til gjennomføring. Det vises til lovutkastet § 1-1 nr. 3.
Et eksempel på formidling av kontakt mellom forsikringsselskap og kunde er opprettelse av egne sider på Internett. Slike nettportaler kan være omfattet av direktivet som forsikringsformidling, dersom virksomheten består i å "forelegge, foreslå eller utføre det innledende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler". Ren kontaktformidling vil imidlertid ikke omfattes. Det samme vil gjelde dersom siden bare inneholder generell informasjon om forsikringsprodukter og forhold det er viktig at kunden er oppmerksom på ved valg av forsikring. Det samme vil gjelde dersom siden begrenser seg til tekniske løsninger som gir muligheter for å rangere mottatte tilbud etter forskjellige parametere som kunden kan velge mellom. Det avgjørende er at formidlingen er passiv.
Flere foreninger forhandler seg frem til rammeavtaler med forsikringsselskap for sine medlemmer. Eksempler på dette kan være fagforeninger som forhandler frem gunstige innboforsikringer på vegne av sine medlemmer. Ettersom slik formidling av forsikring normalt ikke skjer mot vederlag, vil virksomheten normalt falle utenfor direktivet. Dersom en forening skulle motta vederlag for denne virksomheten, enten fra forsikringsselskapet eller medlemmene, vil det bero på en konkret vurdering hvor foreningens rolle i salget av produktene under rammeavtalen vil være avgjørende for om virksomheten omfattes av direktivet.
I høringsforslaget er det videre foreslått et unntak for ervervsmessig virksomhet som ivaretar administrasjonen av et forsikringsselskaps skadebehandling, eller taksering og sakkyndig vurdering av skader. Unntaket er foreslått begrenset til å gjelde bare dersom virksomheten ikke har fullmakt til å binde forsikringsselskapet i skadebehandlingen. Departementet anser imidlertid at en slik sondring ikke er hensiktsmessig. Etter departementets vurdering bør det ikke være avgjørende om det foreligger fullmakt eller ikke for hvorvidt virksomheten omfattes av loven. Det avgjørende må være hvilke oppgaver virksomheten utfører, og om disse innebærer å "legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle". Det vises for øvrig til at verken den danske loven om forsikringsformidling eller det svenske forslaget om gjennomføringslov innebærer noen sondring mellom fullmakt/ikke fullmakt i forhold til dette unntaket. Det vises til lovforslaget § 1-1 nr. 4.
Eiendomsmeglere formidler i enkelte tilfeller eierskifteforsikring og eiendomsforsikring. Eiendomsmeglere som formidler slike forsikringer vil være å anse som forsikringsformidlere dersom virksomheten består i å "legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle", jf. lovforslaget § 1-2 nr. 1. Det kan etter omstendighetene være at eiendomsmeglere faller utenfor lovens virkeområde etter loven § 1-1 nr. 3, dersom virksomheten består i ren kontaktformidling eller kun omfatter formidling av helt generell informasjon om slike typer forsikring. Det må i så fall forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir kjøper den nødvendige informasjon før kontraktsslutning skjer.
I lovutkastet foreslås at lov om forsikringsformidling ikke gjøres gjeldende for personer som utøver forsikringsformidling som aksessorisk virksomhet når visse uttrykkelige fastsatte vilkår er oppfylt, jf. lovforslaget § 1-1 tredje ledd. Alle vilkårene må være oppfylt for at unntaket skal komme til anvendelse. Et av vilkårene er at forsikringen som formidles ikke omfatter ansvarsforsikring, jf. § 1-1 tredje ledd nr. 3.
Bilforhandlere som formidler ansvarsforsikring vil etter dette være å anse som forsikringsformidler i lovens forstand dersom tjenestene som utføres faller inn under definisjonen av forsikringsformidling i § 1-2 nr. 1. Dersom bilforhandler kun formidler forsikringssøknad til forsikringsselskapet og forsikringsbevis til motorvognregisteret og utover det kun gir helt generell informasjon om forsikringsprodukter til bilkjøper, vil imidlertid bilforhandlere falle utenfor lovens virkeområde, jf. lovforslaget § 1-1 nr. 3. Det må i så fall forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir bilkjøper den nødvendige informasjon før kontraktslutningen skjer.
Et av vilkårene for unntaket i lovforslaget § 1-1 tredje ledd skal komme til anvendelse er at det ikke formidles ansvarsforsikring, jf. nr. 3. Reisebyråer formidler ofte reiseforsikring i forbindelse med salg av reiser. Slik reiseforsikring vil som regel omfatte ansvarsforsikring. Reisebyråers formidling av reiseforsikring vil likevel omfattes av unntaket dersom ansvarsforsikringen er underordnet i forhold forsikringens dekning av skade på eller tap av bagasje og andre risikoer i forbindelse med reisen, jf. lovforslaget § 1-1 tredje ledd nr. 5 ii.
Forholdet til speditører som tilbyr godsforsikring som dekker skade på og tap av gods under transport- og lagringsoppdrag som utføres av speditøren som tilleggstjeneste er ikke tatt opp særskilt, verken i direktivet eller i høringsnotatet.
Departementet viser til at dersom virksomheten til speditøren består i å "legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle" vil virksomheten falle innenfor lovens virkeområde, jf. lovforslaget § 1-2 nr. 1. Hvorvidt virksomheten er å anse som forsikringsformidling må derfor vurderes konkret. Dersom virksomheten består i ren kontaktformidling eller kun omfatter formidling av helt generell informasjon om slike typer forsikring, vil virksomheten ikke være å anse som forsikringsformidling. Det må i så fall forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir kjøper den nødvendige informasjon før kontraktsslutning skjer.
Departementet viser for øvrig til at speditører som formidler forsikringer som ikke innebærer ansvarsforsikring og ikke har en premie som overstiger et beløp som tilsvarer 500 euro, vil være unntatt fra loven etter lovforslaget § 1-1 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.