Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

7. Erverv av statsborgerskap etter søknad

Europarådskonvensjonen av 1997 bestemmer i artikkel 6 nr. 3 at hver statspart i sin nasjonale lovgivning skal gi anledning til erverv av statsborgerskap for personer med lovlig og fast bosted på dens territorium.

Vilkår for å få statsborgerskap fremgår av gjeldende lov § 6. Det fremgår ikke av gjeldende lov på hvilket tidspunkt vilkårene for statsborgerskap må være oppfylt.

Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om at alle vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad må være oppfylt på vedtakstidspunktet. Det betyr at dersom vilkårene var oppfylt på søknadstidspunktet, men ikke lenger er det når søknaden avgjøres, må søknaden avslås.

Komiteen støtter forslaget om at alle vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad må være oppfylt på vedtakstidspunktet.

Bestemmelsen om erverv av statsborgerskap etter søknad har i de tidligere statsborgerlovene vært utformet som en kan-regel. Det har vært forutsatt at de lovbestemte vilkårene var minimumsvilkår, og at det etter omstendighetene kunne stilles strengere krav eller krav av en annen art enn de som var fastsatt i lovteksten.

Departementet bemerker at lovutvalget har fremmet to forslag som henger nært sammen og derfor behandles i sammenheng. Når det gjelder forslaget om at søkeren skal ha rettskrav på tillatelse dersom vilkårene er oppfylt, slutter departementet seg til forslaget. Hensynene til forutberegnelighet for søkeren, effektiv saksbehandling og rettssikkerhet, derunder hensynet til likebehandling, tilsier at utlendingen gis et rettskrav på statsborgerskap når vilkårene er oppfylt. Departementet slutter seg derfor også til forslaget om at alle relevante kriterier for tillatelse skal fremgå direkte av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere utfylling i forskrift. Lovhjemling gir også større publikumsvennlighet. Hjemmel i lov innebærer også at vilkårene ikke kan endres uten ny stortingsbehandling, med den demokratiske kontroll det innebærer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at hensynet til forutberegnlighet, effektivitet og rettssikkerhet tilsier at det gis et rettskrav på statsborgerskap. Flertallet er enig i at alle relevante kriterier for tillatelse derfor må fremgå direkte av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere utfylling i forskrift.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at ifølge proposisjonen er norsk statsborgerskap en rett man har hvis man oppfyller de åtte krav som stilles i proposisjonens § 7, bokstavene a-h. Da dette innebærer et juridisk krav på norsk statsborgerskap, mener disse medlemmer at det er særdeles viktig at kravene i § 7 avspeiler den virkelighet som er i dag, og som er en ganske annen enn da den forrige loven om norsk statsborgerskap ble vedtatt i 1950. Disse medlemmer mener Norge fortsatt bør kunne vurdere statsborgerskap, uavhengig av hvorvidt den enkelte oppfyller definerte krav.

Loven bør etter departementets oppfatning, oppstille krav til søkerens identitet som uttrykkelig vilkår for statsborgerskap. Personer med uavklart identitet bør etter departementets oppfatning som utgangspunkt ikke gis mulighet til permanent opphold i Norge.

Departementet foreslår at vilkåret om identitet skal fremgå av loven som et krav om dokumentert eller på annen måte klarlagt identitet. Forslaget innebærer at det kreves fremlagt dokumenter som viser søkerens identitet. Dette vil først og fremst være pass og andre dokumenter utstedt av annet lands myndighet, med det formål å bekrefte identitet.

Et krav om dokumentert identitet kan ikke være absolutt. For enkelte vil det innebære en sikkerhetsrisiko å ha med seg identitetspapirer på flukt fra hjemlandet. Lite troverdige registre i søkerens opprinnelige hjemland kan heller ikke frata søkeren muligheten til noen gang å bli norsk. Utgangspunktet bør derfor være at dersom søkeren ikke kan dokumentere sin identitet, må vedkommende på annen måte klargjøre denne. Det vil etter departementets oppfatning være behov for å regulere kravene til identitet nærmere i forskrift. Det bør av forskriftene blant annet fremgå hvilke krav man skal stille til klarlegging av identitet overfor personer fra land med manglende eller lite troverdige offentlige registre over landets borgere. Etter departementets syn må det imidlertid ikke foreligge berettiget tvil om at opplyst identitet, herunder nasjonalitet, er korrekt, når statsborgerskap innvilges.

Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav a.

Komiteen viser til at statsborgerlovutvalget foreslo at det ikke bør reises nye dokumentasjonskrav på identitet hvis en innvandrer har fått bosettingstillatelse til tross for manglende dokumentasjon. Komiteen mener imidlertid at det bør tillegges stor vekt at en ved innvilgelse av statsborgerskap gir søkeren en ny identitet. Etter komiteens mening er det derfor av enda større viktighet at identiteten er klarlagt ved innvilgelse av statsborgerskap enn ved innvilgelse av bosettingstillatelse. Komiteen støtter derfor forslaget om at det i loven kreves at søker må ha "dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet" (§ 7 første ledd bokstav a). Komiteen mener at kravene til identitet må klargjøres nærmere i forskrift.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at da den forrige statsborgerskapsloven ble utformet i 1950, synes spørsmålet om rett identitet ikke å ha vært et aktuelt tema, så det er heller ikke formulert noe krav til rett identitet i lovteksten. I de senere år er spørsmålet blitt meget aktuelt på grunn av den store tilstrømningen til Norge av personer med uklar eller falsk identitet.

Disse medlemmer vil anta at grunnen til at folk oppgir feil identitet kan være mange, men det er ikke tvil om at dette utgjør et stort sikkerhetsmessig problem. Disse medlemmer finner det ikke riktig at det skal være norske myndigheters oppgave å utstyre eventuelle utenlandske kriminelle med ny identitet og norsk pass.

Disse medlemmer mener at teksten etter det foreliggende lovforslag kan aksepteres, forutsatt at den tolkes strengt, og at dette fremgår av forskriftene som må utarbeides når loven blir vedtatt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at mange flyktninger kommer fra land der det er vanskelig å skaffe dokumenter eller der det å skaffe reisedokumenter kan innebære risiko. Det er derfor viktig at dokumentasjonskravet til identitet ikke praktiseres på en slik måte at det blir umulig for flyktninger å oppnå norsk statsborgerskap. Utviklingen må følges nøye fra myndighetenes side.

Etter gjeldende lov må søkeren være minst 18 år, jf. § 6 første ledd nr. 1. Som hovedperson kan et barn få statsborgerskap dersom det dispenseres fra 18-årskravet.

Departementet har merket seg at svært mange høringsinstanser støtter utvalgets forslag om 12 års aldersgrense, og går dermed mot departementets forslag i høringsbrevet om å opprettholde gjeldende vilkår på 18 år. Departementet vedgår at det finnes vektige grunner til at statsborgerskap bør kunne innvilges før myndighetsalderen og har derfor besluttet å støtte utvalgets forslag om at barn kan erverve statsborgerskap uavhengig av om foreldrene er norske statsborgere eller søker om norsk statsborgerskap. Adgang til erverv av statsborgerskap for barn medfører at foreldre som ønsker å opprettholde sitt opprinnelige statsborgerskap ikke behøver å velge mellom hensynet til barnet og seg selv. En adgang til statsborgerskap på eget grunnlag er også av betydning for barn hvis foreldre av forskjellige årsaker ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. Departementet erkjenner også at det er en fordel for ungdom å kunne utdanne seg utenfor Norge uten frykt for at returen til Norge blir stengt fordi bosettingstillatelsen faller bort. Departementet antar at erverv av statsborgerskap på selvstendig grunnlag i ung alder også kan ha en positiv effekt på yngre personers deltakelse i samfunnet. Departementet mener at disse hensynene tilsier at barn bør kunne søke om norsk statsborgerskap på selvstendig grunnlag.

Forslaget om at barn som har fylt 12 år kan erverve statsborgerskap etter søknad, innebærer ikke at barnet kan søke på egen hånd. Det er foreldrene som må søke på barnets vegne som barnets verger.

Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav b.

Komiteen viser til at et barns behov for norsk statsborgerskap i mange tilfeller kan være sterkere enn de voksnes, og at et barn bosatt i Norge ofte har en sterkere tilknytning til landet enn sine foreldre. Komiteen er kjent med at barnets foreldres sterkere tilknytning til hjemlandet kan føre til at de ikke ønsker å søke om norsk statsborgerskap, men at de kan komme i en situasjon der en av dem må "ofre seg" og søke om statsborgerskap for at barnet skal kunne bli norsk. Komiteen viser videre til at det kan forekomme tilfeller der foreldre av ulike årsaker ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. Komiteen ser også at ungdom som velger å ta deler av utdannelsen utenfor Norge, vil ha et behov for å kunne bli statsborgere for å sikre at de kan returnere uten problemer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette ikke vil være en problemstilling dersom det gis mulighet for å inneha dobbelt statsborgerskap. Disse medlemmer viser til merknad og forslag om dette under avsnitt 3.1.2.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter derfor forslaget om at barn under myndighetsalder skal kunne erverve statsborgerskap uavhengig av om foreldrene er norske statsborgere eller søker om norsk statsborgerskap.

Flertallet støtter forslaget om at aldersgrensen settes til 12 år. Flertallet viser til at et barn ved 12-årsalder har fått erfaring med norsk skole. Flertallet viser også til at en slik aldersgrense stemmer godt med FNs barnekonvensjon. Flertallet vil understreke at det er barnets verge som må søke på vegne av barnet, og at barnet kan motsette seg dette dersom vedkommende ikke ønsker norsk statsborgerskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at i gjeldende lov er kravet for å få innvilget statsborgerskap 18 år, og det bør det etter disse medlemmers mening fortsatt være. Årsaken er bl.a. at mange kriminelle ungdommer starter sin kriminelle løpebane etter fylte 12 år. Med denne for disse medlemmer uforståelige liberalisering legges det opp til at kravet senkes til 12 år, og da kan unge kriminelle ende opp med norsk statsborgerskap i stedet for å bli utvist fra riket. I et kriminalpolitisk perspektiv er dette ikke ønskelig.

Disse medlemmer mener i tillegg at man i 12-årsalderen har begrenset innsikt i hva statsborgerskap innebærer, og uansett vil rettighetene til en person med oppholdstillatelse i Norge stort sett være de samme som for norske statsborgere, bortsett fra stemmerett og anledning til å bruke norsk pass ved reiser. Dette er fordeler som klart har større betydning for en 18-åring enn for en 12-åring, mener disse medlemmer.

Det er blitt argumentert med at man risikerer å få familier hvor foreldre og barn har forskjellig statsborgerskap, men disse medlemmer finner ikke at dette argumentet kan tillegges så mye vekt at det oppveier muligheten for å få utvist eventuelle kriminelle.

For øvrig hadde det standpunkt disse medlemmer forfekter støtte i departementet, som i en høringsuttalelse ønsket å fastholde en 18-årsgrense. Det er uklart hva som var grunnlaget for departementets standpunkt da dette ikke fremgår av proposisjonen. Disse medlemmer registrerer imidlertid at departementet nå støtter en grense på 12 år.

Departementet har altså endret sitt syn etter hvert, men disse medlemmer fastholder at en person bør være fylt 18 år før statsborgerskap innvilges, ikke 12 år, som det legges opp til i proposisjonen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 7 første ledd bokstav b skal lyde:

b) har fylt atten år,"

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at søkeren må ha bopel i Norge. En utlending som ikke er bosatt i Norge vil ikke ha tilstrekkelig tilknytning til landet. Departementet er også enig i at det tradisjonelle bopelsbegrepet bør legges til grunn, slik at det også kreves at søkeren har til hensikt å forbli boende i landet. Departementet foreslår at et krav om fortsatt bopel skal fremgå av loven.

Vilkåret om bopel og fortsatt bopelshensikt må være oppfylt på vedtakstidspunktet.

Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav c.

Komiteen mener at en søker som ikke er bosatt i Norge, ikke kan anses å ha sterk nok tilknytning til Norge for å kunne bli norsk statsborger. Komiteen støtter derfor forslaget om at bopel i Norge gjøres til et vilkår for erverv av statsborgerskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det også er grunn til å kreve at det foreligger en hensikt om at oppholdet i Norge skal være av en viss varighet. Flertallet stiller seg derfor bak forslaget om at det i forbindelse med søknadsprosessen bør stilles spørsmål om vedkommende har til hensikt å reise til utlandet for en periode og i hvilken forbindelse. Flertallet mener at fortsatt bopelshensikt må være oppfylt på vedtakstidspunktet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner ikke dette kravet kontroversielt. Det er et naturlig og rimelig krav at den som ønsker å bli norsk statsborger faktisk bor i Norge.

Riktignok finnes det folk av norsk avstamning i USA og andre steder som kunne tenke seg et norsk statsborgerskap i tillegg til sitt eget, men dette strider også mot kravet om kun ett statsborgerskap. Disse medlemmer støtter kravet om at søker skal være bosatt i riket, med det unntaket som tidligere er nevnt under henvisning til forslaget i proposisjonen § 4.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener kravet om bopelshensikt vil bli svært skjønnsmessig praktisert og vanskelig å dokumentere. Disse medlemmer mener kravet om bopelshensikt må fjernes. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 7 første ledd bokstav c skal lyde:

c) er bosatt i riket,"

Vilkårene for bosettingstillatelse fremgår av utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften §§ 43-45. En utlending som de siste tre årene har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger, har rett til bosettingstillatelse etter søknad, dersom det ikke foreligger en utvisningsgrunn som nevnt i utlendingsloven § 29 første ledd. Bosettingstillatelse gir et visst utvisningsvern.

Bosettingstillatelse er ikke oppstilt som vilkår for statsborgerskap i gjeldende lov.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at bosettingstillatelse skal være ett av vilkårene for norsk statsborgerskap. Bosettingstillatelse tilkjennegir en relativt sterk tilknytning til riket, og gir en berettiget forventning om varig opphold, i motsetning til opphold uten tillatelse eller tillatelse som er av midlertidig karakter. Sammenhengen med kravet om at søkeren må være bosatt i tradisjonell forstand tilsier at det stilles krav om bosettingstillatelse. Også sammenhengen med kravet om at oppholdstiden kan opptjenes i løpet av en 10-årsperiode, taler for et krav om bosettingstillatelse, fordi dette sikrer en viss kontinuitet i oppholdet.

I motsetning til utvalget foreslår departementet at det er tilstrekkelig at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. Det kreves altså ikke at tillatelsen faktisk er innvilget.

Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav d.

Komiteen viser til at en bosettingstillatelse innebærer at en søker har en berettiget forventning om å kunne oppholde seg i Norge på ubestemt tid. Komiteen er kjent med at det i dagens lovverk har vært mulig å komme opp i en situasjon der man i praksis har krav på norsk statsborgerskap uten å fylle vilkårene for bosettingstillatelse.

Komiteen mener at det ved søknad om statsborgerskap må stilles krav om at søker enten har bosettingstillatelse eller at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. Komiteen vil understreke at dette kravet ikke vil omfatte nordiske borgere og utlendinger som omfattes av EØS-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at bosettingstillatelse etter søknad kan gis til utlendinger som i de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger. Disse medlemmer viser til at dette normalt er en tillatelse som gis til dem som har asyl, oppholdstillatelse på humanitært grunnlag eller oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

Disse medlemmer viser videre til at reglene om bosettingstillatelse i utlendingsloven § 12 innebærer en utvidet beskyttelse mot å bli utvist fra riket, men har utover dette ingen funksjon. Disse medlemmer mener at regelen om bosettingstillatelse kunne ha vært fjernet fra utlendingsloven. Grunnen er at det ikke kan ses å være noe behov for å gi kriminelle et vern mot utvisning selv om de har noen års botid i Norge. Som et alternativ mener disse medlemmer at bosettingstillatelse etter utlendingsloven kan gis etter fem års sammenhengende botid i Norge, ikke tre år, som i dag.

Så lenge § 12 i utlendingsloven består finner disse medlemmer ikke grunnlag for å gå imot kravet til bosettingstillatelse.

Problemstillingen her er om det skal kreves bopelshensikt i hele den perioden som regnes som botid, eller om det skal være tilstrekkelig med faktisk opphold i landet. Det dreier seg med andre ord om hvilket prinsipp som skal legges til grunn for botidsberegningen; et oppholdsprinsipp eller et bopelsprinsipp. Forskjellen ligger i at et bopelsprinsipp forutsetter en subjektiv hensikt om at oppholdet skal være av en viss varighet.

Utvalget finner valget vanskelig, men foreslår et oppholdsprinsipp, dvs. at det er tilstrekkelig at personer som søker norsk statsborgerskap faktisk har oppholdt seg i Norge i et bestemt antall år.

Departementet slutter seg til forslaget om at faktisk opphold skal danne grunnlag for botidsberegningen, dvs. et oppholdsprinsipp. Det er faktisk opphold som gir den tilknytning som kan begrunne statsborgerskap. Valg av dette prinsippet innebærer en videreføring av gjeldende praksis. Dette innebærer at man unngår kompliserte vurderinger og bevisspørsmål om hvorvidt søkeren har hatt bosettingshensikt i hele botiden.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det må reguleres i forskrift hvilke faktiske opphold i utlandet som kan tillates, uten at det influerer på botidsberegningen.

Kravet om faktisk opphold er uttrykt i utkastet til § 7 første ledd bokstav e.

For å medregnes i botiden er det etter gjeldende rett i utgangspunktet et vilkår at det faktiske oppholdet i landet er lovlig.

Utvalget foreslår at bare opphold som er lovlig etter utlendingslovens regler regnes inn i botiden. Det vil gi en uønsket signaleffekt dersom ulovlig opphold i Norge kan medregnes. Praktiseringen av et krav om lovlig opphold kan imidlertid by på enkelte problemer.

Ved valg av hvilke opphold som skal medregnes i botiden må man ha regler som virker rasjonelle, fungerer rettferdig og som både er enkle å forstå og håndheve. Dette taler for regler som i minst mulig grad legger opp til skjønnsmessige avgjørelser. Departementet foreslår at kun opphold med tillatelse i en viss minimumsperiode bør regnes med som botid. Departementet foreslår at denne minimumstiden settes til ett år.

Departementet har vurdert om kun opphold på tillatelser som danner grunnlag for bosettingstillatelse bør medregnes, men har kommet til at også tillatelser som ikke kan danne grunnlag for varig opphold bør regnes med i botiden.

Søknadstidspunktet bør være utgangspunktet for botidsberegningen dersom søknaden om tillatelse etter utlendingsloven senere innvilges. Derved hindrer man at lang saksbehandlingstid gir urimelig resultat.

Kravet til oppholdsgrunnlag er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav e.

Til tross for ordlyden i lovens § 6 første ledd nr. 2 "har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra", kan botidskravet anses oppfylt selv om søkeren har hatt opphold utenlands i løpet av de siste syv årene. Praksis innebærer at kravet til sammenhengende botid har liten realitet.

Etter utvalgets syn bør botiden som utgangspunkt opptjenes i en periode som i tid ligger rett i forkant av søknaden, det bør bygges en viss fleksibilitet inn i regelverket.

Departementet slutter seg til forslaget om at det bygges inn noe fleksibilitet i botidsberegningen, slik at botidskravet kan oppfylles, selv om botiden er spredt over flere perioder. En slik ordning innebærer en mellomløsning mellom gjeldende praksis og gjeldende lovs ordlyd. At søkeren kan godskrives faktisk opphold i søknadsperioden som botid flere ganger i løpet av en periode, mener departementet også taler for at denne perioden bør begrenses til ti år.

Departementets forslag om i hvilket tidsrom et opphold må finne sted for å medregnes som botid er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav e.

Etter dagens praksis anses botidsvilkåret som oppfylt, dersom syv års botid foreligger etter den beregningen som Justisdepartementets rundskriv G-28/99 gir anvisning på.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at botidens lengde settes til syv år. Hvor lang botid som bør kreves, og om denne bør være sammenhengende, eller kunne opptjenes over flere perioder, bør sees i sammenheng med prinsippene for botidsberegning. Departementet antar at med en adgang til å legge sammen botiden i flere perioder, samt å regne den perioden en søknad er til behandling som botid, må forslaget om syv års botid kunne anses som gjennomsnittlig i europeisk sammenheng. Med den bevegelse over landegrensene som høringsinstansene viser til, vil hurtig erverv av statsborgerskap føre til stadige skifter av statsborgerskap, noe som også vil få betydning for den enkeltes identitet, og som neppe synes hensiktsmessig.

Departementets forslag til botidens lengde er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav e.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en i vurderingen av hvilke opphold som skal medregnes i botiden må legge vekt på at reglene må virke rasjonelle, fungere rettferdig og være enkle å forstå og håndheve. Flertallet viser til at både kriteriet "lovlig opphold" og "faktisk opphold" vil kunne gi opphav til mange vanskelige bevisspørsmål.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er derfor enig i at kun opphold med tillatelse i en viss minimumsperiode bør regnes med som botid. Dette flertallet mener at en slik minimumstid bør settes til ett år. Dette flertallet viser til at tillatelse med kortere varighet sjelden vil gi forventning om varig opphold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det ved visumopphold med visum til Schengen-området ikke lar seg kontrollere om oppholdet faktisk har vært i Norge.

Flertallet mener at også opphold på tillatelse som ikke danner grunnlag for varig opphold, for eksempel opphold som student i Norge, gir søkeren en tilknytning til landet. Etter flertallets mening er det derfor naturlig at denne tiden regnes med i botiden.

Flertallet støtter forslaget om at søknadstidspunktet bør være utgangspunktet for botidsberegningen. Flertallet vil understreke at forslaget om at kun opphold med tillatelse i minimum ett år skal medregnes i botiden, innebærer at faktisk opphold mellom utløpet av en tillatelse og frem til det fremsettes en ny som senere innvilges, ikke skal medregnes i botiden.

Flertallet mener at det bør legges til rette for at botidskravet kan oppfylles selv om botiden er spredt over flere perioder. Studier, arbeid og feriereiser kan i mange tilfeller føre til at man tilbringer perioder i utlandet. Flertallet støtter derfor forslaget om at botiden kan opptjenes over en periode på ti år.

Flertallet viser til at Europarådskonvensjonen av 1997 slår fast at botidskravet ikke skal overstige ti år. Flertallet mener på den andre siden at den tilknytning som det bør kreves av en som ønsker å bli norsk statsborger, ikke vil kunne anses som oppfylt uten en viss botid.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er uheldig dersom for raskt erverv av statsborgerskap fører til at det blir mulig å stadig bytte statsborgerskap. Dette flertallet vil derfor slutte seg til forslaget om at botidens lengde settes til syv år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det har vært mye snakk om å redusere denne grensen til fem år, og det ble allerede i 1992 foreslått i et høringsnotat fra Justisdepartementet. Disse medlemmer viser til at det i andre land, så varierer kravet til botid sterkt, fra to år i Australia til tolv år i Sveits. I Sverige er kravet fem år, mens det i Danmark er blitt forlenget til ni år.

Disse medlemmer viser til at tendensen i de land som har et sterkt innvandringspress er å heve kravet til botid. Det er verd å merke seg at Australia ellers har en meget streng innvandringspolitikk, og tar i dag i praksis knapt imot asylsøkere.

Disse medlemmer viser til at i Fremskrittspartiets forslag til nytt program for perioden 2005-2009 er det foreslått et krav på ti års botid, regnet fra tidspunktet for innvilgelse av oppholdstillatelse. Disse medlemmer anser dette forslaget for å være mer realistisk enn Regjeringens forslag, verdenssituasjonen og innvandringspresset tatt i betraktning.

Disse medlemmer går følgelig inn for en botid i Norge på ti år før statsborgerskap innvilges, regnet fra tidspunktet for innvilgelse av oppholdstillatelse.

Disse medlemmer mener at etter over ti år i Norge burde en utlending ha ervervet seg gode kunnskaper i norsk og dessuten ha fått en forståelse av hvordan det norske samfunn fungerer. Det må antas at man er bedre integrert etter ti år enn etter syv.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 7 første ledd bokstav e skal lyde:

e) har til sammen ti års oppholdstid i riket, regnet fra det tidspunkt første tillatelse til varig opphold ble gitt. I prinsippet skal oppholdstiden være sammenhengende. Fravær fra riket i mer enn seks måneder regnes ikke som oppholdstid."

Disse medlemmer ser ingen stor kontrast mellom begrepene "lovlig opphold" og "faktisk opphold" og mener at begge begreper er relevante i denne sammenheng.

"Lovlig opphold" er det som primært må legges til grunn når det gjelder beregningen av botid. Disse medlemmer mener at botiden må regnes fra det tidspunkt første oppholdstillatelse ble gitt, og vel og merke oppholdstillatelse av en art som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Eksempler på dette er oppholdstillatelse gitt i familiegjenforeningsøyemed og oppholdstillatelse gitt på humanitært grunnlag. Tidsbegrensete oppholdstillatelser, som oppholdstillatelse i studieøyemed eller ikke varige arbeidstillatelser, regnes ikke med.

Etter utlendingsloven har en asylsøker ikke et lovlig opphold i Norge, men et tolerert opphold. Det samme gjelder asylsøkere som har fått endelig avslag på sin søknad om asyl, men hvor uttransport av forskjellige grunner ikke lar seg gjennomføre. Dette er altså faktiske opphold, men ikke lovlige opphold. Opphold av denne art kan ikke medregnes i botid.

Faktisk opphold har også en annen betydning. Svært ofte viser det seg at utlendinger som har fått innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag velger å oppholde seg utenfor Norge i lange perioder, ikke sjelden i det landet de angivelig skal ha flyktet fra.

Et faktisk opphold betinger at man beviselig oppholder seg i Norge. Derfor mener disse medlemmer at både faktisk og lovlig opphold er relevante for beregningen av botid, og at begge må legges til grunn. Lovlig opphold er lett å kontrollere. Faktisk opphold må søkeren selv bevise.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at botidskravet er senket fra syv til fem år i Sverige. I Canada er botidskravet tre år. Hvilke krav man bør stille til botid er avhengig av skjønn. Disse medlemmer har vært med på å heve kravene til å få bosetningstillatelse etter tre år ved å innføre plikt til norskopplæring og introduksjonsprogram for flyktninger. Dette sammen med ønsket om raskere integrasjon taler for at kravet om botid bør senkes. Disse medlemmer mener kravet til botid bør senkes til fem år. Dette vil ha gjennomgående konsekvenser for opparbeidelse av botid i flere tilfeller.

Disse medlemmer mener at kortere midlertidige tillatelser også må telle med ved beregning av botid. Slike tillatelser gis i mange tilfeller som følge av lang saksbehandlingstid i UDI. Disse medlemmer viser til vedlagte brev av 12. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 7 første ledd bokstav e skal lyde:

e) har til sammen fem års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser, opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i syvårsperioden, jf. fjerde ledd,

Statsborgerlovutvalget drøfter muligheten av å innføre ferdigheter i norsk språk som vilkår for statsborgerskap. Flertallet konkluderer med at det ikke er oppstilt vilkår om språktest.

Språkkrav er ikke oppstilt som vilkår i 1950-loven. I Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) om lov om endringer i introduksjonsloven mv. er det imidlertid forelått å innføre et krav om gjennomført norskopplæring i statsborgerloven § 6 første ledd nr. 5. Forslaget går ut på at den som søker statsborgerskap må ha gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring, eller kunne dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.

I Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) foreslås det også å endre utlendingsloven, slik at oppfylt språkkrav etter introduksjonsloven blir et vilkår for å få innvilget bosettingstillatelse etter utlendingsloven.

Departementet foreslår at vilkåret om 300 timer gjennomført norskopplæring som foreslås inntatt i 1950-loven, også inntas i ny statsborgerlov. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om endringer i introduksjonsloven mv., vil et vilkår om gjennomført norskopplæring, etter departementets oppfatning, bidra til å understreke viktigheten av at innvandrere lærer seg norsk.

Som i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004), innebærer forslaget at 50 av de 300 timene skal være opplæring i samfunnskunnskap. Departementet foreslår at vilkåret om norskopplæring først får virkning for søknader som fremmes etter 1. september 2008. På dette tidspunktet vil retten og plikten til norskopplæring etter introduksjonsloven etter planen ha vært i kraft i tre år.

Dersom søkeren kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk, bør vilkåret om gjennomført norskopplæring være oppfylt. Hva som er tilstrekkelige norskkunnskaper bør tilsvare det som er tilstrekkelig for å bli fritatt fra plikten til norskopplæring etter forslaget til endringer i introduksjonsloven. Det samme bør gjelde samiskkunnskaper. Det foreslås også at adgangen til å gjøre unntak fra vilkåret om norskopplæring inntas i ny lov og i forskrifter til ny lov. Kravet om norskopplæring ved søknad om statsborgerskap vil i mange tilfeller være oppfylt som følge av kravet om bosettingstillatelse etter utlendingsloven.

Nærmere regler om unntak for øvrig fra kravet om gjennomført norskopplæring forutsettes gitt ved forskrift til loven.

Departementet foreslår at vilkåret om norskopplæring skal gjelde søkere mellom 18 og 55 år, tilsvarende forslaget i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004).

Utlendinger som ikke omfattes av forslagene om rett og plikt til norskopplæring i introduksjonsloven må skaffe seg slik opplæring på egenhånd for å fylle kravet i statsborgerloven om gjennomført norskopplæring. Etter departementets oppfatning er det også i forhold til disse gruppene rimelig at vilkåret om norskopplæring etter statsborgerloven ikke stilles før de har blitt myndige, dvs. har fylt 18 år.

Departementets forslag til bestemmelse om norskopplæring som vilkår for erverv av statsborgerskap fremgår av utkastet til § 7 første ledd bokstav f, jf. utkastet til § 8.

Gjeldende lov stiller ikke krav om at den som søker norsk statsborgerskap skal ha bestemte kunnskaper om det norske samfunnet. Utvalgets flertall mener at det ikke bør stilles krav om kjennskap til det norske politiske systemet.

Departementet støtter utvalgets flertall. Vurderingen av om et slikt vilkår anses oppfylt vil være svært skjønnsmessig, og derfor vanskelig å praktisere. Som nevnt inngår det 50 timer samfunnskunnskap i forslaget til norskopplæringen. Etter departementets oppfatning er det dermed unødvendig å oppstille et eget vilkår i loven om "andre ferdighetskrav" eller lignende.

Komiteen vil understreke viktigheten av at alle innvandrere lærer seg norsk. Komiteen viser til Innst. O. nr. 18 (2004-2005) der en enstemmig komité mente at

"det er riktig å kreve norskopplæring eller tilsvarende kunnskap oppnådd på annen måte, for innvilgelse av bosettingstillatelse eller norsk statsborgerskap."

Komiteen er derfor tilfreds med at det nå foreslås at vilkåret om 300 timer gjennomført norskopplæring nå foreslås inntatt i ny statsborgerlov.

Vilkåret må etter komiteens mening anses å være oppfylt dersom søkeren kan dokumentere tilstrekkelig kunnskaper i norsk eller samisk. Komiteen er enig i at dette bør tilsvare det som er tilstrekkelig for å bli fritatt fra plikten til norskopplæring i introduksjonsloven. Komiteen stiller seg bak forslaget om at kravet for øvrig som hovedregel ikke skal gjelde for dem som fritas etter introduksjonsloven.

Komiteen viser til at det for tidligere norske borgere, nordiske borgere eller borgere som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen ikke stilles krav om bosettingstillatelse for å få innvilget statsborgerskap.

Komiteen mener at det også for disse gruppene må stilles krav om gjennomført norskopplæring for å få norsk statsborgerskap ved søknad. Komiteen viser til at den nordiske avtalen om statsborgerskap tilsier at dette kravet ikke skal gjelde for nordiske borgere som erverver norsk statsborgerskap ved melding.

Komiteen viser til at aldersgrensen for å søke om statsborgerskap foreslås satt til 12 år. Komiteen mener likevel det er tilstrekkelig at kravet til gjennomført norskopplæring blir gjeldende for personer mellom 18 og 55 år, slik tilfellet er i introduksjonsloven. Komiteen viser til at alle barn i Norge har skoleplikt, og at de dermed vil være sikret opplæring i norsk.

Komiteen mener det er viktig at personer som ønsker å bli norske statsborgere, har en grunnleggende kjennskap til det norske samfunnet. Komiteen viser til at det inngår 50 timer samfunnsfag i forslaget til norskopplæring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner grunn til å reagere på at lovforslaget legger opp til krav til norskopplæring, ikke krav til kunnskaper i norsk. På denne måten skyves ansvaret (kravet) over på norske myndigheter (skattebetalerne), som må organisere og betale opplæringen.

Disse medlemmer registrerer at mange av dem som søker om statsborgerskap vil ha gjennomgått 300 timers opplæring i norsk som en følge av introduksjonsloven, som ble vedtatt av Stortinget høsten 2004.

Disse medlemmer mener imidlertid problemet er at det er fullt mulig å slumre seg gjennom 300 timers opplæring i norsk, uten å lære norsk. Disse medlemmer mener derfor at den enkeltes kunnskaper i norsk må testes, og at en eksamen i norsk må være bestått før statsborgerskap kan innvilges.

Disse medlemmer støtter at kravet til norskopplæring faller bort hvis søker kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk (eller samisk), dette bør imidlertid dokumenteres i form av en tilsvarende test.

For øvrig vises det til lovforslagets § 8 annet punktum, hvor søkere under 18 år og over 55 år kan unntas fra kravet om opplæring i norsk (eller samisk). Disse medlemmer finner ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for å unnta søkergrupper fra kravet om opplæring i norsk, og mener derfor at § 8 annet punktum er overflødig og kan sløyfes. Utgangspunktet må være at alle norske statsborgere, nesten uansett alder, bør beherske norsk.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 7 første ledd bokstav f skal lyde:

f) fyller kravet om norskopplæring og norskkunnskaper etter § 8,

§ 8 skal lyde:

For søknader som fremmes etter 1. september 2008 er det et krav at søkere har gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring og har bestått eksamen i norsk. Kravet til norskopplæring frafalles hvis søkeren kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet om gjennomført norskopplæring og eksamen i norsk, herunder unntak for dem som har tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at alle som kommer til Norge med arbeids- og oppholdstillatelse på ett år eller lenger må gis tilbud om gratis norskopplæring. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti var det eneste partiet som foreslo dette under behandlingen av den nye introduksjonsloven. Disse medlemmer vil vise til at alle hadde slikt tilbud frem til 1. januar 2004. Konsekvensen av dagens ordning er at arbeidsinnvandrere til Norge ikke får tilbud om norskopplæring, men får plikt til å ha tatt denne opplæringen hvis de ønsker bosetningstillatelse eller statsborgerskap. I tillegg hemmer det kampen mot sosial dumping at utenlandske arbeidere ikke kan norsk. Disse medlemmer viser til egne merknader og forslag i forbindelse med behandling av statsbudsjettet for 2005 der disse medlemmer fremmet forslag om gjeninnføring av norskopplæring for arbeidsinnvandrere.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at tilbudet om norskopplæring for arbeidsinnvandrere var tilgjengelig fram til 1. januar 2004. Disse medlemmer mener Regjeringen bør evaluere bortfallet av dette tilbudet etter en 2-årsperiode.

Etter 1950-loven praktiserte man opprinnelig en karenstid ved straffbare handlinger som innebar at statsborgerskap ikke kunne innvilges før karenstiden var utløpt. Systemet med karenstid ble avløst av gjeldende retningslinjer om tilleggstid, jf. Justisdepartementets rundskriv G-28/99 av 11. mars 1999 avsnitt VII punkt 7.

Departementet mener at ilagt straff i utgangspunktet bør få konsekvenser for retten til norsk statsborgerskap. Dette er ordningen etter gjeldende rett også i alle andre vestlige land. Det må anses som rimelig at det at man har brutt landets lover og regler kan få konsekvenser for adgangen til statsborgerskap. Slike konsekvenser kan bidra til å forebygge straffbare forhold.

Alle former for ilagt straff bør kunne få konsekvenser for søknad om statsborgerskap, uansett om den ilagte straff er forelegg, betinget eller ubetinget fengsel, forvaring eller andre reaksjonsformer som defineres som straff. Også andre ilagte reaksjoner i medhold av straffelovgivningen som ikke anses som straff, bør etter departementets oppfatning få konsekvenser for retten til statsborgerskap. Det vises til straffeloven § 39 til 39b om tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Det bør komme tydelig frem i loven at reaksjon for straffbare forhold får betydning for retten til statsborgerskap. Departementet foreslår at loven skal definere vandelskravet konkret, og kravet bør komme til uttrykk sammen med de øvrige vilkårene for statsborgerskap etter søknad.

Departementet foreslår på den annen side at man skal kunne sette strek over bagatellmessige reaksjoner. Dette vil først og fremst gjelde straffereaksjoner i form av mindre bøter.

På grunn av hensynet til forutsigbarhet bør det i minst mulig grad må være opp til forvaltningens skjønn å bestemme om ilagte reaksjoner skal anses som bagatellmessige eller lite graverende. Det foreslås derfor en hjemmel til ved forskrift å fastsette bestemmelser om karenstid.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at kun straffbare forhold skal få betydning for søknad om statsborgerskap. Dette betyr at klanderverdig opptreden som ikke dekkes av noe straffebud ikke skal vektlegges. Departementets forslag til ny statsborgerlov vil ikke stenge for at personer som lever i lovlige bigame forhold innvilges norsk statsborgerskap. I forbindelse med oppfølgingen av NOU 2004:20 Ny utlendingslov vil departementet se nærmere på om det er behov for et mer restriktivt regelverk for oppholds- og arbeidstillatelse til personer som er gift med flere. Departementet vil etter en slik gjennomgang se på om det eventuelt bør gjøres endringer i ny lov om statsborgerskap når det gjelder vilkårene for å få statsborgerskap etter søknad for personer som er gift med flere.

Dersom den som søker statsborgerskap ilegges straff etter straffeloven § 220, vil det kunne medføre utvisning etter utlendingsloven eller ileggelse av karenstid.

Departementet mener at straffbar overtredelse av utlendingsloven eller statsborgerloven må ha resultert i ilagt straff for at forholdet skal ha betydning for statsborgersøknaden. Departementet legger med andre ord til grunn at det ikke bør sondres mellom overtredelser av utlendingsloven eller statsborgerloven og overtredelser av annen lovgivning.

Departementet mener at et vandelskrav bør innebære at personer som er under etterforskning for straffbare forhold ikke kan innvilges statsborgerskap før straffesaken er avgjort.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjeninnføre en ordning med karenstid som gjaldt frem til gjeldende retningslinjer ble gitt i 1999. Karenstid blir en form for sperretid som innebærer at mindre alvorlige forhold begått for lang tid siden ikke får faktisk konsekvens for søknaden om statsborgerskap. Dersom utlendingen forblir i landet i karenstiden, fungerer karenstiden også som en prøvetid.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at handlingens grovhet vil være et sentralt element ved fastsettelse av karenstid.

Departementet vil i forslag til forskrifter legge opp til at systemet med karenstid ikke skal innebære at betydningen av straffbare forhold tillegges mindre vekt enn etter dagens system med tilleggstid.

Utlending som soner i fengsel og som ikke utvises fra riket, vil kunne søke statsborgerskap. Dersom vedkommende hadde bosettingstillatelse ved domfellelse, og den ikke blir tilbakekalt, vil oppholdet i fengsel også være med tillatelse, og dermed regnes som botid. Departementet vil i forslag til forskrifter foreslå at det for fengselsstraff fastsettes en relativt lang karenstid.

Når det gjelder straffbare forhold begått i utlandet både før og etter ankomst til landet, mener departementet at disse bør få betydning ved spørsmålet om vandel. Men slik at det kun legges vekt på forhold som er straffbare i Norge, og som det er ilagt straff eller annen reaksjon for.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at vandelskravet skal gjelde for alle barn som er over den kriminelle lavalder.

Departementets forslag til bestemmelse om krav til vandel som vilkår for statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 7 første ledd bokstav g, jf. utkastet til § 9.

Komiteen viser til brev av 12. mai 2005 fra kommunal- og regionalministeren som er vedlagt innstillingen. I brevet bes det om at begrepet "annen strafferettslig reaksjon" i lovforslaget § 7 første ledd bokstav g og § 9 annet ledd erstattes med begrepet "strafferettslig særreaksjon". Komiteen tar dette til etterretning og har endret lovforslaget i tråd med dette.

Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at ilagt straff bør få konsekvenser for søknad om statsborgerskap. Et vandelskrav vil bidra til å hindre at kriminelle personer slår rot i Norge, og komiteen støtter derfor forslaget om at vandelskrav kommer til uttrykk i loven sammen med de andre vilkårene for statsborgerskap etter søknad.

Komiteen er videre enig i at alle former for straff eller reaksjoner i medhold av straffelovgivningen som ikke anses som straff, bør kunne få betydning for retten til statsborgerskap. Komiteen støtter forslaget om at det kun er straffbare forhold som det er blitt ilagt straff eller annen reaksjon for, som skal få betydning. Komiteen er også enig i at for personer som er under etterforskning for straffbare forhold skal behandlingen av søknaden stilles i bero til straffesaken er avgjort. Komiteen slutter seg til forslaget om at straffbare handlinger begått i utlandet som også er straffbare i Norge og som det er ilagt straff eller annen reaksjonsform for, også skal ha betydning for vandel.

Komiteen mener at det ikke er ønskelig å innføre et absolutt hinder for statsborgerskap, men at det i forskrift fastsettes bestemmelser om karenstid.

Komiteen mener det er lite logisk å la en slik prøvetid løpe mens man soner. Komiteen støtter derfor forslaget om at karenstiden ved utbetinget fengselsstraff løper fra soningens opphør, og at man ved betinget straff bør ta utgangspunkt i prøvetidens opphør. I øvrige tilfeller mener komiteen at handlingstidspunktet bør være utgangspunktet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter forslaget om at karenstidens lengde bør fastsettes i forskrift og at lengden settes etter nivået på reaksjonen som er ilagt.

Flertallet mener at vandelskravet også skal gjelde for barn over den kriminelle lavalder. Flertallet viser imidlertid til at barn under 18 år normalt får mildere straff og at de dermed i praksis vil få kortere karenstid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at det i lovforslaget kreves at søkeren ikke er ilagt straff eller annen strafferettslig reaksjon, eller har utholdt karenstid, og at det presiseres at karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte reaksjonen.

Disse medlemmer viser til at det i utlendingsloven § 29 første ledd punkt c) står at utvisning kan skje "når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff".

Disse medlemmer finner det noe uklart hvordan dette skal forstås i forhold til forslaget til ny lov om statsborgerskap, men disse medlemmer mener det ikke bør være lettere å bli norsk statsborger enn det er å bli utvist fra riket.

Disse medlemmer mener derfor at på dette punkt bør reglene av kriminalpolitiske hensyn være svært strenge. Disse medlemmer mener, av preventive hensyn, så burde i prinsippet alle utlendinger som begår alvorlige straffbare handlinger bli utvist fra riket. Når dette allikevel ikke skjer, og det er mange eksempler på dette, ikke minst i tilfelle der en person har sterk familiemessig tilknytning til Norge, så burde vedkommende i hvert fall ikke bli norsk statsborger.

Tatt i betraktning at Fremskrittspartiet ønsker klart strengere reaksjoner overfor kriminelle enn det som er praksis, og mener at terskelen for utvisning av utenlandske kriminelle må være klart lavere enn den er i dag, så mener disse medlemmer at krav om karenstid kan virke overflødig. Disse medlemmer vil derfor gå imot lovforslagets § 9.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 7 første ledd bokstav g skal lyde:

g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon,"

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det må være et krav for erverv av statsborgerskap ved søknad at søkeren kan forsørge seg selv.

Disse medlemmer ønsker derfor en tilføyelse i § 7 første ledd, ved å foreslå ny bokstav i:

"§ 7 første ledd bokstav i skal lyde:

i) forsørger seg selv. Søkeren må dokumentere at hun eller han ikke har mottatt sosialhjelp i løpet av de siste fem årene, regnet fra tidspunktet for søknaden om statsborgerskap."

Et hovedprinsipp om kun ett statsborgerskap, nødvendiggjør regler som sikrer at den som erverver nytt statsborgerskap ikke beholder annet statsborgerskap. Kommer vedkommende fra et land som også anvender prinsippet om ett statsborgerskap, vil landet ofte ha bestemmelser om at statsborgerskapet tapes automatisk når annet lands statsborgerskap erverves etter søknad. I slike tilfeller er det ikke nødvendig med løsningsregler. I andre tilfeller må det kreves at den som søker nytt statsborgerskap søker sitt hjemlands myndigheter om å bli løst fra sitt statsborgerskap. Noen har mer enn ett statsborgerskap når de søker om å bli norske borgere. Kravet om løsning innebærer i utgangspunktet at søkeren må bli løst fra alle tidligere statsborgerskap.

Vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap, når det søkes norsk statsborgerskap, står i statsborgerloven § 6 tredje ledd.

Som følge av at utvalget foreslo å forlate prinsippet om ett statsborgerskap, har det ikke foreslått løsningskrav som vilkår for statsborgerskap.

Som følge av utvalgets forslag om dobbelt statsborgerskap, har ingen høringsinstanser kommentert problemstillingene knyttet til løsning fra tidligere statsborgerskap ved erverv av nytt.

Departementet legger til grunn at gjeldende praksis skal videreføres for borgere som kan løses fra annet statsborgerskap før norsk statsborgerskap innvilges. Dette innebærer at norsk statsborgerskap ikke blir innvilget dersom forutgående løsning ikke dokumenteres. Det problematiske er håndteringen av løsningskravet når forutgående løsning ikke er mulig. I de fleste tilfeller vil den som søker sitt annet statsborgerland om løsning etter at norsk statsborgerskap er innvilget, faktisk bli løst. Departementet foreslår derfor at gjeldende ordning, med krav om løsning innen et nærmere bestemt tidsrom, videreføres i ny lov.

Departementet foreslår at de særlige meldingsreglene for nordiske borgere, jf. lovens § 10, i hovedsak videreføres i ny lov. Det foreslås imidlertid at det i disse meldingsbestemmelsene inntas et krav om løsning fra annet statsborgerskap. Det foreslås videre at barn av nordiske borgere som erverver norsk statsborgerskap ved melding, på nærmere bestemte vilkår skal erverve norsk statsborgerskap automatisk som følge av foreldrenes erverv. Dette er også en videreføring av gjeldende rett. I motsetning til gjeldende rett foreslås det imidlertid at disse barna må løses fra annet statsborgerskap. Det antas at slikt automatisk erverv vil gjelde et lite antall barn pr. år.

Når barn unntaksvis erverver norsk statsborgerskap før fylte 18 år på selvstendig grunnlag, er utgangspunktet at det også for dem stilles krav om løsning. Det må på prinsipielt grunnlag tas stilling til om det skal oppstilles krav om løsning for barna. Departementets utgangspunkt er at det skal gjøres færrest mulige unntak fra prinsippet om ett statsborgerskap, samt at barn og foreldre bør behandles mest mulig likt i statsborgerrettslig sammenheng. Dette tilsier løsningskrav også for barna. Dersom foreldrene ønsker at barna skal beholde sitt opprinnelige statsborgerskap, bør de heller unnlate å søke norsk statsborgerskap for barnet.

Foreslått adgang til å søke norsk statsborgerskap uavhengig av foreldrene vil innebære at en del barn ikke kan løses fra annet statsborgerskap. Etter departementets oppfatning bør ikke det hindre at disse barna innvilges norsk statsborgerskap. Det bør imidlertid kreves at de løser seg fra annet statsborgerskap på et senere tidspunkt dersom det er mulig. Som regel vil løsning være mulig etter at en viss alder er oppnådd, som regel myndighetsalderen i opprinnelig hjemland. Departementet foreslår derfor at det i disse tilfellene kreves at løsning dokumenteres innen ett år etter at denne alderen er oppnådd.

Selv om departementets utgangspunkt er at dobbelt statsborgerskap skal hindres når statsborgerskap erverves etter søknad, vil det oppstå tilfeller hvor valget står mellom å nekte statsborgerskap, eller å dispensere fra løsningskravet. Departementet legger til grunn at det også etter ny lov må gjøres unntak fra løsningskravet, blant annet når det kan være en sikkerhetsrisiko for søkeren å ta kontakt med myndighetene i hjemlandet, når det kreves ekstraordinært høye løsningsgebyrer, det tar urimelig lang tid å få svar på en løsningsanmodning eller hjemlandet overhodet ikke gir løsning. Departementet foreslår at det nedfelles i loven at det gjøres unntak fra løsningskravet når dette ikke er rettslig eller praktisk mulig. Det foreslås at unntak fra løsningskravet reguleres nærmere i forskrift.

Departementets forslag til bestemmelse om løsning som vilkår for statsborgerskap fremgår av utkastet til § 7 første ledd bokstav h, jf. utkastet til § 10.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at prinsippet om ett statsborgerskap gjør det nødvendig å sikre at den som erverver norsk statsborgerskap ikke beholder det gamle statsborgerskapet. Flertallet støtter derfor at kravet om løsning innen et bestemt tidsrom videreføres i ny lov.

Flertallet er enig i at det bør gjøres færrest mulig unntak fra prinsippet om ett statsborgerskap, og at løsningskravet derfor må gjelde også for barn som søker om norsk statsborgerskap. For barn fra land som ikke løser egne borgere før en viss alder er oppnådd, støtter flertallet forslaget om at løsning må dokumenteres innen ett år etter at denne alderen er oppnådd.

Flertallet er kjent med at det kan oppstå situasjoner der et løsningskrav i praksis betyr at søker ikke kan få statsborgerskap. Flertallet støtter derfor forslaget om at det gjøres unntak fra løsningskravet når dette ikke er rettslig eller praktisk mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om at det ikke skal være anledning til dobbelt statsborgerskap.

Disse medlemmer legger vekt på at det er vanskelig for Norge å ivareta interessene til personer med dobbelt statsborgerskap, særlig når de besøker det andre landet de er statsborger i. Disse medlemmer legger videre vekt på at lojaliteten til riket blir større når man ikke også har et statsborgerskap i et annet land. Dette har betydning for eksempel ved militærtjeneste.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag under kapittel 3.1.2 hvor løsningskravet foreslås fjernet.

Den som søker statsborgerskap etter gjeldende lov har ikke rett til statsborgerskap, selv om lovens vilkår er oppfylt. Antas en søker å være en fare for rikets sikkerhet, eller utenrikspolitiske hensyn taler mot en innvilgelse, kan søknaden avslås. Avslaget må imidlertid være i overensstemmelse med eventuell praksis for slike saker.

Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig med en egen bestemmelse om sikkerhetskontroll i statsborgerloven. Utvalget mener bestemmelsene i utlendingsloven kan brukes når det søkes statsborgerskap.

Utvalget legger til grunn at bestemmelsene i utlendingsloven, adgangen til å stille søknadsbehandlingen i bero og adgangen til å trekke statsborgerskap tilbake, gjør et ervervsvilkår om hensynet til rikets sikkerhet overflødig. Departementet er enig i at i mange tilfeller vil man, ved å stille behandlingen av søknad om statsborgerskap i bero, få avklart om det er aktuelt å treffe vedtak etter utlendingsloven fordi vedkommende anses som en fare for rikets sikkerhet. Departementet foreslår likevel at det inntas en bestemmelse i loven om at søkeren ikke skal ha rett til norsk statsborgerskap dersom hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn taler mot.

Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 annet ledd.

Komiteen støtter forslaget om at det inntas en bestemmelse i loven om at søkeren ikke skal ha rett til norsk statsborgerskap dersom hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn taler imot det.

Utvalget foreslår at bestemmelsen om bidragsgjeld ikke videreføres i ny lov. Det virker tilfeldig at bidragsgjeld er satt i en særstilling i statsborgerloven.

Departementet er enig i utvalgets forslag. Ved mislighold av bidragsplikt er det andre sanksjoner som er mer hensiktsmessige enn avslag på søknad om norsk statsborgerskap. Dersom misligholdet fører til en straffereaksjon vil dette kunne få betydning for vandelsvurderingen, og dermed medføre karenstid.

Departementet støtter utvalgets forslag om at annen gjeld, til det offentlige eller til private, ikke skal være relevant i forbindelse med søknader om statsborgerskap. Et generelt vilkår knyttet til gjeld vil være ressurskrevende ved at søkerens opplysninger om gjeldsforpliktelser vil måtte kontrolleres.

Komiteen støtter forslaget om at bidragsgjeld og annen gjeld til det private eller offentlige, ikke skal være relevant for behandlingen av søknad om statsborgerskap.

Utvalget foreslår ingen særregler for personer født i riket eller ankommet før myndighetsalderen.

Departementet foreslår kortere botid for personer ankommet før fylte 18 år. Botidskravet foreslås satt til 5 år i løpet av de siste 7 årene. Kombinert med forslaget om 12 års alderskrav, innebærer forslaget om kortere botid at det blir enklere for barn å få statsborgerskap mens de fortsatt er barn. Kortere botidskrav for barn og personer ankommet som barn støttes av de høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget, med unntak av Politidirektoratet. Departementet kan ikke se at forslaget om kortere botid medfører at regelverket blir unødig komplisert. Kortere botidskrav for personer ankommet som barn er også i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4.

En bestemmelse om kortere krav til botid for personer ankommet som barn skal også ivareta hensynet til personer født i riket. Barn født i riket av utenlandske foreldre, og som har blitt boende i riket slik at botidskravet fylles, vil dermed kunne få statsborgerskap etter egen søknad ved fylte 12 år. Etter departementets syn er dette en rimelig ordning. Departementets forslag om kortere krav til botid bygger videre på en antagelse om at personer ankommet tidlig i livet vil ha lettere for å tilpasse seg norske forhold enn personer som ankommer på et senere tidspunkt.

Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet til § 11.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at barn som regel vil ha lettere for å tilpasse seg norske forhold enn personer som ankommer landet på et senere tidspunkt. Flertallet viser videre til at Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 1997 bestemmer at en skal lette adgangen til erverv av statsborgerskap for personer som er født i landet eller som har lovlig og fast bosted på statens territorium påbegynt før fylte 18 år.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil derfor støtte forslaget om at det kun stilles krav om 5 års botid i løpet av en 7-årsperiode for barn som har ankommet riket før fylte 18 år.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil som følge av innføring av kortere krav til botid fremme forslag om at det kun stilles krav til tre års botid i løpet av en femårsperiode for barn som har ankommet riket før fylte 18 år.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 11 annet punktum skal lyde:

Søkeren må likevel til sammen ha tre års opphold i riket i løpet av de siste fem årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet bestrider ikke at barn normalt er mer tilpasningsdyktige enn voksne, og disse medlemmer har merket seg Europarådskonvensjonens anbefaling, men finner likevel ikke å kunne innrømme en særrettighet til barn født i Norge av utenlandske foreldre, eller barn eller ungdom som har lovlig og fast bosted på norsk territorium før fylte 18 år.

Disse medlemmer går inn for en 18-årsgrense for innvilgelse av statsborgerskap og 10 års botid i Norge. Disse medlemmer betrakter barn og unge som selvstendige individer som må kunne treffe egne valg, noe de er bedre kvalifisert til som 18-åring enn som 12-åring. Disse medlemmer vil derfor stemme imot forslaget til § 11.

Etter utvalgets syn er det fortsatt ønskelig med lempinger i botidskravet for utlendinger som er gift eller samboende med norsk statsborger.

Departementet støtter utvalgets forslag om å videreføre lempinger i botidskravet for personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk borger, og at dette skal fremgå i loven.

Bakgrunnen for en regel om kortere botidskrav for ektefeller til norske statsborgere enn andre som søker norsk statsborgerskap, er at de norskgifte har en tilknytning til Norge som gjør det rimelig med forkortet botidskrav. Denne begrunnelsen tilsier at skal regler om kortere botidskrav komme til anvendelse, så må den forutsatte tilknytningen være reell. Dette innebærer etter departementets syn at en søker ikke kan få medregnet botid som norskgift før ektefellen ble norsk. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag her, som også er en videreføring av gjeldende rett. Argumentet om reell tilknytning tilsier også at ektefellene må bo sammen i tradisjonell forstand for at særreglen skal komme til anvendelse.

Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for norskgifte er inntatt i utkastet til § 12.

Komiteen viser til at norskgifte personer har en tilknytning til Norge som gjør det rimelig med forkortet botidskrav.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter derfor forslaget om at det for norskgifte stilles krav om at samlet botid og ekteskapstid skal tilsvare lovens hovedregel på sju år. Flertallet er enig i at botid som norskgift før ektefellen ble norsk, ikke skal medregnes, og at ektefellene må bo sammen i tradisjonell forstand for at reglen skal komme til anvendelse.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter at det i forslaget stilles krav om at samlet botid og ekteskapstid skal tilsvare disse medlemmers forslag om en hovedregel på fem år.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 12 fjerde punktum skal lyde:

Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre minst fem år."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det bør være lempninger i botidskravet for norskgifte utlendinger, men disse medlemmer vil understreke at lovens hovedregel bør være ti års botid før statsborgerskap kan innvilges. For norskgifte mener disse medlemmer at botidskravet bør være fem år.

Komiteen viser til at kravet om bosettingstillatelse også skal gjelde for denne gruppen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter derfor forslaget om at det skal kreves minst tre års botid.

Komiteen er enig i at også ektefeller må være bosatt i Norge når søknaden om statsborgerskap innvilges.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter opp om forslaget om at ekteskap, registrert partnerskap og samboerskap skal være likestilt og at dette skal fremgå av loven.

Utvalget mener det fortsatt bør stilles lempeligere botidskrav til nordiske borgere enn til øvrige søkere, og at dette bør komme til uttrykk direkte i loven.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det stilles lempeligere botidskrav for nordiske borgere, at kravet settes lik to års sammenhengende botid, og at det ikke stilles krav om bosettingstillatelse. Forslaget begrunnes med nordisk tradisjon og språklig nærhet.

Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for nordiske borgere er inntatt i utkastet til § 13.

Komiteen viser til at det er lang tradisjon for at det gjøres lettere for å få statsborgerskap for søkere fra nordiske land, begrunnet i felles nordisk kultur og språklig nærhet. Komiteen støtter derfor forslaget om at det stilles krav om to års sammenhengende botid for at nordiske borgere skal få norsk statsborgerskap etter søknad.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det for personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen gjøres unntak fra kravet om bosettingstillatelse. Departementet slutter seg videre til forslaget om at disse må ha tilbrakt de siste tre årene i Norge på en fem års tillatelse etter reglene for personer som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. Forslaget innebærer at personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan få statsborgerskap uten å gå veien om oppholds- eller arbeidstillatelse etter det ordinære regelverket. Rimelighetshensyn tilsier at det formelle grunnlaget for søkerens tidligere opphold ikke bør være avgjørende for spørsmålet om statsborgerskap, såfremt kravet til botid og kravet om tre års opphold på fem års tillatelse uten begrensning er oppfylt.

De øvrige ervervsvilkårene for statsborgerskap etter søknad vil gjelde også for personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, derunder kravet om deltakelse i godkjent norskopplæring, se utkastet til § 7.

Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen er inntatt i utkastet til § 14.

Komiteen viser til at utlendingsloven gir rett til bosettingstillatelse til utlending som de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger. Komiteen viser videre til at personer som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen som får opphold etter de særlige reglene i utlendingslovens kapittel 8, i alminnelighet får opphold for fem år med mulighet for fornyelse for nye fem år, og at disse derfor ikke har muligheten til å få bosettingstillatelse. Komiteen mener derfor at det for personer som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, må gjøres unntak fra kravet om bosettingstillatelse for å kunne få statsborgerskap. Komiteen støtter forslaget om at disse må ha tilbrakt de siste tre årene i Norge på en femårstillatelse, etter reglene som gjelder for personer som omfattes av disse avtalene.

Gjenervervsreglene følger dels av loven selv ved gjenerverv ved melding, og dels av praksis ved gjenerverv etter søknad.

Bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap forutsetter at den som tidligere har vært norsk statsborger kan få lovlig opphold i riket og at oppholdet har den nødvendige varighet.

Departementet støtter utvalgets forslag om at man i ny lov inntar regler om gjenerverv for tidligere norske borgere. Departementet støtter også forslaget om at gjeldende regler forenkles, og at det ikke skal være særregler for tidligere borgere som er født norsk i Norge i forhold til tidligere norskfødte borgere som er født i utlandet, eller norske borgere som har ervervet statsborgerskapet på annen måte enn ved nedstamning. De samme reglene skal også gjelde uansett hvordan og når norsk statsborgerskap ble tapt, og uavhengig av når den tidligere norske borgeren forlot Norge, dersom vedkommende noen gang har bodd her. Den foreslåtte regelen vil innebære at en person som er født norsk, men som aldri har vært i Norge, og som mister statsborgerskapet som følge av regelen om tap ved manglende bopel i Norge kan gjenerverve statsborgerskapet etter to år.

Departementet støtter forslaget om at gjenerverv skal skje etter søknad og at botidskravet for alle tidligere norske borgere settes til to år.

Departementet foreslår at de øvrige generelle ervervsvilkårene skal gjelde i gjenervervstilfellene, med unntak av kravet om bosettingstillatelse. Dette innebærer blant annet at det fortsatt skal gjelde et løsningskrav.

Departementet har så langt ikke funnet grunn til å foreslå endringer i utlendingslovgivningen når det gjelder tidligere norske borgere. Problemstillingen vil imidlertid bli fulgt opp i forbindelse med departementets forslag til ny utlendingslov.

Departementets forslag til bestemmelse om gjenerverv av statsborgerskap for tidligere norske borgere er inntatt i utkastet til § 15.

Komiteen støtter forslaget om at man for tidligere norske statsborgere stiller krav om to års botid for å gjenerverve norsk statsborgerskap etter søknad.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg også til at de samme reglene skal gjelde uavhengig av hvordan og når statsborgerskapet ble tapt. Komiteen er enig i at de øvrige generelle ervervsvilkårene skal gjelde også for disse, med unntak av kravet om bosettingstillatelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at bestemmelsen om to års botid for tidligere norske borgere som ønsker å gjenerverve norsk statsborgerskap, ikke bør gjelde for dem som har fått sitt statsborgerskap tilbakekalt etter § 26 annet ledd, jf. forvaltningsloven § 35. Disse medlemmer mener at krav til botid da bør være ti år, regnet fra det tidspunkt statsborgerskapet ble tilbakekalt.

En person er statsløs når vedkommende ikke har statsborgerskap i noe land. I noen tilfeller kan dette skyldes vedkommende selv. Han eller hun kan ha frasagt seg sitt statsborgerskap eller ha unnlatt å ta nødvendige skritt som gjør at det opprettholdes.

Statsborgerloven § 3, den eneste av lovens bestemmelser som særskilt nevner de statsløse, har i første ledd annet punktum en bestemmelse om erverv av statsborgerskap for statsløse dersom han eller hun er mellom 18 år og 23 år. Statsborgerskapet erverves ved melding, og det kreves til sammen 10 års botid, hvorav sammenhengende botid de siste 5 år.

Departementet støtter forslaget fra utvalget om at vilkårene for statsløse skal fremgå direkte av loven. Departementet slutter seg videre til forslaget om at personer som er selvforskyldt statsløse, eller som ved enkel handling, for eksempel ensidig erklæring, kan få statsborgerskap i annet land, ikke skal behandles etter de gunstigere ervervsvilkårene som foreslås for statsløse. I denne sammenhengen er det av mindre betydning at antallet statsløse er lite. Hensynet bak gunstige ervervsregler for statsløse er at det anses som belastende å være statsløs. Dette hensynet tilsier ikke at søkere som frivillig er statsløse bør behandles gunstigere enn andre søkere.

Departementet foreslår at botidens lengde for statsløse settes til tre år.

Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for statsløse voksne er inntatt i utkastet til § 16.

Komiteen viser til at det er et internasjonalt anerkjent prinsipp at statsløshet bør unngås. Komiteen viser videre til at Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 1997 fastslår at ervervsvilkårene for statsløse skal lettes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er derfor enig i at kravet til botidens lengde for statsløse settes til tre sammenhengende år. Flertallet slutter seg til at dette ikke skal gjelde for personer som er selvforskyldte statsløse, eller som ved enkel handling kan få statsborgerskap i annet land.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil presisere at norsk statsborgerskap ikke må gis til personer hvor det er berettiget tvil om nasjonalitet og/eller identitet. Disse medlemmer mener at dette også må omfatte påståtte eller reelle statsløse.

Et barn vil bli statsløst ved fødselen når det ikke erverver statsborgerskap etter foreldrene, og heller ikke får statsborgerskap i det landet hvor det blir født.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at loven bør regulere ervervsvilkårene for statsløse barn, og at det ikke stilles alderskrav som vilkår for statsborgerskap. Departementet slutter seg videre til forslaget om at statsløse barn ikke bør få norsk statsborgerskap ved fødsel i Norge. Departementet støtter forslaget om at statsløse barn kan få norsk statsborgerskap etter søknad.

Departementet foreslår at man utelater et krav om botid for statsløse barn, uansett om de er født i riket eller ikke. Vilkårene for statsborgerskap vil da som regel være oppfylt når vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. Barn født i riket av foreldre som oppholder seg i riket, vil i visse tilfelle kunne få bosettingstillatelse uten forutgående oppholdstid, jf. utlendingsforskriften § 43 femte ledd. For barn over den kriminelle lavalder vil det gjelde et vandelskrav.

Departementet legger til grunn at barnekonvensjonens krav i forhold til statsløse barn dekkes av kravene i Europarådskonvensjonen av 1997, og at departementets forslag er i tråd med denne.

Departementets forslag til regulering av ervervsvilkår for statsløse barn fremgår av utkastet til § 16.

Komiteen stiller seg bak forslaget om at det for statsløse barn ikke skal stilles alderskrav som vilkår for statsborgerskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter også forslaget om at det ikke stilles krav om botid for statsløse barn, uavhengig av om de er født i riket eller ikke. Flertallet viser til at vilkårene for statsborgerskap da som regel vil være oppfylt når vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. Flertallet vil videre vise til at barn født i riket av foreldre som oppholder seg i riket, i visse tilfeller vil få bosettingstillatelse uten forutgående oppholdstid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det bør stilles krav om botid også for statsløse barn. Disse medlemmer mener at kravet bør være fem års lovlig, sammenhengende opphold i Norge. Disse medlemmer mener at det bør være en klar forskjell på krav når det gjelder innvilgelse av bosettingstillatelse og innvilgelse av statsborgerskap.

For øvrig mener disse medlemmer at statsløse barn bør innvilges bosettingstillatelse etter vanlige regler, det vil si krav om tre års botid i Norge.

I gjeldende statsborgerlov er det ordinære botidskravet for norsk statsborgerskap syv år. Dette botidskravet gjelder også for personer med flyktningstatus i henhold til utlendingsloven § 16.

Statsborgerlovutvalget har ikke foreslått særregler for flyktninger, verken voksne eller barn. Ingen høringsinstanser har hatt bemerkninger til dette.

Departementet slutter seg til utvalgets implisitte forslag om at det ikke oppstilles særvilkår for flyktninger.

Komiteen slutter seg til forslaget om at det ikke oppstilles særvilkår for flyktninger.

Med hjemmel i statsborgerloven § 6 annet ledd har det utviklet seg en praksis som fraviker vilkårene i § 6 første ledd for enkelte grupper av søkere. Praksis er nedfelt i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 5.5, 5.6 og 6. Blant annet er botidskravet for "Kola-nordmenn" satt til to år.

Ovennevnte rundskriv gir anvisning på at det kan gis noe reduksjon i botidskravet dersom norsk statsborgerskap er helt avgjørende for en idrettsutøvers deltakelse i stort internasjonalt mesterskap. Botiden må minst være 6 år. I sjeldne tilfeller kan det også innvilges statsborgerskap til søker som ikke er bosatt i Norge, såfremt søkeren har en særlig tilknytning til Norge. I praksis er dette aktuelt for adoptivbarn som lever sammen med norske adoptivforeldre i utlandet, og norske utenrikstjenestemenns husstandsmedlemmer. Norsk statsborgerskap er også innvilget i enkelte andre tilfeller hvor søkeren er bosatt i utlandet, og det anses å foreligge sterke velferdsgrunner.

I tillegg til særreglene for enkelte grupper i selve loven, foreslår utvalget en hjemmel til i forskrift å gi regler om kortere oppholdstid for bestemte søkergrupper.

Erfaring fra gjeldende rett viser at det i praksis dukker opp tilfeller hvor det kan være ønskelig med særbehandling av søkere. Departementet støtter utvalgets syn om at det ikke er ønskelig å anvende den foreslåtte dispensasjonshjemmelen når det gjelder grupper av søkere. For å sikre likebehandling, samt synliggjøre praksis, bør lempeligere regler for grupper av søkere forskriftsfestes. I motsetning til utvalget mener departementet at forskriftshjemmelen ikke bare bør gi adgang til å lempe på det alminnelige vilkåret om oppholdstid, men også på lovens øvrige ervervsvilkår, fordi dette i gitte tilfeller kan være rimelig.

En generell hjemmel til å forskriftsregulere vilkårene for grupper av søkere etter hvert som behov oppstår, vil gi fleksibilitet. Kompetansen til å gi slike forskriftsbestemmelser foreslås lagt til Kongen i statsråd, slik at kompetansen ikke kan delegeres.

For øvrig må det vurderes, i forbindelse med utarbeidelse av forskrifter til loven, hvilke grupper det bør gjelde særlige ervervsregler for, og hvordan disse ervervsreglene bør være.

Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 18.

Komiteen viser til at det kan dukke opp tilfeller hvor det kan være ønskelig med særbehandling av enkelte søkere. Komiteen støtter derfor forslaget om at det gis adgang til i forskrift å gjøre unntak fra ervervsreglene for særlige grupper. Komiteen vil peke på at dette unntaket, i tillegg til de grupper departementet nevner i proposisjonen, også kan gjelde personer med internasjonale yrker, for eksempel artister og kunstnere som ønsker norsk statsborgerskap. Komiteen vil understreke at adgangen kun skal kunne benyttes til å gi begunstigende unntak, og ikke til å sette strengere eller ytterligere vilkår. Komiteen støtter forslaget om at kompetansen til å gi slike forskriftsbestemmelser gis til Kongen i statsråd, slik at kompetansen ikke kan delegeres.

Etter gjeldende norsk rett kan barn få norsk statsborgerskap samtidig med foreldrene på to forskjellige måter. Den ene er automatisk erverv, jf. lovens § 5, når foreldrene får norsk statsborgerskap ved melding etter lovens § 3 eller 4. Den andre ervervsmåten er som biperson til foreldrene, når disse søker statsborgerskap etter lovens § 6. Blir barnet ikke norsk samtidig med foreldrene, kan det få norsk statsborgerskap ved at det i ettertid fremmes søknad. I slike tilfeller stilles i praksis lempeligere botidskrav enn det ordinære vilkåret i § 6 første ledd nr. 2.

Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om at loven skal ha bestemmelser om barn som bipersoner, at bestemmelsene skal fremgå av én paragraf, og at ervervsvilkårene som biperson skal være lempeligere enn de alminnelige vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad. Departementet slutter seg også til forslaget om at vilkårene for slikt erverv skal være de samme, uansett om barnets mor eller far allerede har blitt, eller blir norsk samtidig med barnet. Forslaget forutsetter at barnet ikke automatisk får norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at foreldrene må ta konkret standpunkt til om barnet skal omfattes av deres søknad om statsborgerskap, tilsvarende gjeldende rett når foreldrene erverver statsborgerskap etter søknad. Hensynet til familiens statsborgerrettslige enhet har etter departementets oppfatning begrenset betydning her. Departementets syn henger også sammen med løsningskravet, jf. punkt 8.10. Som følge av prinsippet om ett statsborgerskap bør erverv som ikke skjer ved nedstamning eller adopsjon som utgangspunkt medføre et løsningskrav. Ved erverv etter søknad for barnet, isteden for automatisk erverv, sikres det at barnets statsborgerskap avgjøres etter et bevisst valg. I enkelte tilfeller vil barnets annet statsborgerskap bortfalle automatisk ved erverv av norsk statsborgerskap, selv om ervervet skjer automatisk ved foreldrenes erverv.

Departementet støtter forslaget om at bestemmelsen om barn som bipersoner skal avgrenses til ugifte barn under 18 år.

Utvalgets forslag om at erverv som biperson skal skje etter søknad, innebærer at alle lovens alminnelige vilkår må være oppfylt, med mindre det er gjort unntak. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at et vandelsvilkår skal gjelde også for barn som bipersoner.

Departementet slutter seg videre til forslaget om at barnet må være bosatt i riket.

Departementet foreslår et generelt botidskrav på 2 år for barn som bipersoner. For barn som ikke er statsborger i annet nordisk land, må oppholdet være med tillatelser etter utlendingsloven av minst ett års varighet.

Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for barn som bipersoner er inntatt i utkastet til § 17.

Komiteen støtter forslaget om at loven skal ha bestemmelser om barn som bipersoner, at bestemmelsene skal fremgå av én paragraf, og at ervervsvilkårene som biperson skal være lempeligere enn de alminnelige vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad. Komiteen er enig i at vilkårene for slikt erverv skal være de samme, uansett om barnets mor eller far allerede har blitt, eller blir norsk samtidig med barnet.

Komiteen er enig i at barnet ikke automatisk skal få norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, men at foreldrene må ta konkret standpunkt til om barnet skal omfattes av deres søknad om statsborgerskap.

Komiteen er enig i at et vandelsvilkår også skal gjelde for barn som bipersoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at det må gjøres unntak fra bestemmelsen om bosettelsestillatelse, og at det bør settes et generelt botidskrav på to år for barn som bipersoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at botidskravet for innvilgelse av statsborgerskap bør være fem år for barn som bipersoner. Det vises til at komiteen fastholder at vandelsvilkår også skal gjelde for barn som bipersoner.

Statsborgerloven § 6 annet ledd gir adgang til å innvilge statsborgerskap, selv om vilkårene i § 6 første ledd ikke er oppfylt.

Unntak kan gjøres etter en konkret vurdering, som gir spillerom for skjønn. I praksis har det utviklet seg nærmere vilkår for innvilgelse av statsborgerskap for de gruppene som er nevnt i § 6 annet ledd, dvs. tidligere norske borgere, norskgifte og nordiske borgere. Gjennom praksis er det også utformet ervervsregler for barn, adoptivbarn, statsløse, søkere over 18 år med norskfødt mor, studenter, idrettsutøvere og "Kola-nordmenn". Foruten ovennevnte tilfeller, kan det dispenseres fra lovens ervervsvilkår dersom det antas å foreligge sterke velferdsgrunner, som for eksempel sterkt behov for norsk statsborgerskap av sosiale, humanitære eller personlige grunner, for eksempel av hensyn til utdanning eller arbeid i Norge.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at loven må ha en dispensasjonshjemmel. En slik bestemmelse skal etter departementets syn fungere som en sikkerhetsventil for de svært sjeldne og spesielle tilfeller, der lovens vilkår ikke er oppfylt, og det likevel vil være urimelig at søkeren ikke får norsk statsborgerskap. Departementet foreslår at det må foreligge "særlig sterke grunner" for å gjøre unntak fra loven. Det samme må gjelde dispensasjon fra vilkår i forskrift gitt i medhold av loven.

Departementets forslag til dispensasjonsbestemmelse er inntatt i utkastet til § 19.

Komiteen slutter seg til forslaget om at loven får en dispensasjonshjemmel. Komiteen er enig i at denne kun må gjelde der det er "særlig sterke grunner" for å gjøre unntak fra loven.

Forrige kapittelNeste kapittel