2. Statsborgerskapets betydning
Statsborgerskapet kan sees på som en formalisering av den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom stat og borger. Departementet mener at det norske statsborgerskapet, symbolsk og faktisk, markerer at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene som det politiske fellesskapet bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Departementet ønsker derfor at personer som bor permanent i riket blir norske statsborgere.
Europarådskonvensjonen av 1997 definerer statsborgerskap som det rettslige båndet mellom en person og en stat. Dette båndet består av en rekke plikter og rettigheter. De fleste rettigheter og plikter i det norske samfunnet er imidlertid ikke knyttet til norsk statsborgerskap. Utlendinger som oppholder seg innenfor landets grenser er i utgangspunktet underlagt de samme lover og regler som norske statsborgere. Etter en rekke rettsregler er det av avgjørende betydning om de er bosatt i Norge. Eksempler på dette er skatte- og folketrygdlovgivningen. Skal utlendinger ha rett til å stemme ved lokalvalg må de ha vært registrert i folkeregisteret som bosatt i Norge de siste tre år. Andre rettigheter og plikter er knyttet til om utlendingen har lovlig opphold i riket. Retten til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er et eksempel på dette. Atter andre regler er knyttet til faktisk opphold i riket over en viss tid, slik som plikten og retten til grunnskoleopplæring.
I proposisjonen gis en kort oversikt over de mest sentrale bestemmelsene der statsborgerskapet er avgjørende for rettigheter og plikter:
En av de sentrale rettighetene som er forbeholdt norske statsborgere, er retten til å stemme ved valg til Stortinget, samt retten og plikten til å stille til valg som stortingsrepresentant.
Ubetinget rett til opphold i Norge er for mange den viktigste konsekvensen av statsborgerskapet.
En norsk statsborger kan ikke utvises fra Norge.
Også innen rettspleien stilles det i enkelte sammenhenger krav om norsk statsborgerskap for å kunne bli utnevnt til visse stillinger.
Utsendte utenrikstjenestemenn og utsendt administrativt personell må være norske statsborgere.
En norsk borger kan ikke utleveres til annet land.
Statsborgerskapet har også betydning for muligheten til å representere Norge i idrett, og som hovedregel for retten til utdanningsstøtte fra Statens lånekasse for utdanning.
Norge har et spesielt rettsinstitutt som betegnes som innfødsrett. Norsk innfødsrett har personer som enten er født i riket av foreldre som på fødselstidspunktet var norske statsborgere (undersaatter), eller er født i utlandet av norske foreldre som på fødselstidspunket ikke var statsborgere av en fremmed stat, jf. Grunnloven § 92 bokstav a og b. I tillegg kan Stortinget gi personer innfødsrett ved særskilt vedtak etter Grunnloven § 75 bokstav m, jf. § 92 bokstav d. Erverv av innfødsrett ved stortingsvedtak betegnes "naturalisasjon".
I dag er det bare for å kunne utnevnes til embeter i staten at innfødsrett oppstilles som vilkår. Etter Grunnloven § 92 kan bare norske borgere utnevnes til slike embeter. I tillegg må man ha norsk innfødsrett, jf. bestemmelsens bokstav a, b og d.
Et velfungerende demokratisk samfunn forutsetter at innbyggerne deltar aktivt i samfunnslivet. Etter departementets vurdering kan det være mer hensiktsmessig å benytte begrepet deltakelse fremfor begrepet integrering ved en diskusjon av ervervsvilkår for statsborgerskap.
Utviklingen har gått i retning av at statsborgerskapet får stadig mindre å si for individets rettigheter og plikter i samfunnet. Dette innebærer at man på den ene siden kan leve hele sitt liv i Norge og delta aktivt i samfunnslivet som utenlandsk statsborger. På den annen side representerer statsborgerskapet den sterkeste og mest fullstendige form for tilknytning til staten.
Antallet personer som har ervervet norsk statsborgerskap ved søknad eller melding har de siste 15-20 år økt sterkt. Statistisk sentralbyrå (SSB) har statistikk som viser slikt erverv siden 1977. De første ti årene i perioden var det omtrent 2 000 som årlig fikk norsk statsborgerskap. Antallet holdt seg stabilt, selv om det gjennom perioden var et økende antall som fylte ervervskriteriene. Fra 1987 til midt på 1990-tallet ble antallet fire-femdoblet, til 10-12 000 årlig. De siste årene har antallet vært noe lavere, 9 000 i 2002 og 7 900 i 2003.
Den store økningen i antallet nye statsborgere etter søknad eller melding de siste 15-20 årene synes å ha direkte sammenheng med den sterke økningen i innvandring fra ikke-vestlige land i det samme tidsrommet.
Motivene for å søke norsk statsborgerskap synes blant annet å bero på hvilket land søkeren kommer fra. For innvandrere fra land utenfor EØS-området kan det av politiske, sikkerhetsmessige eller velferdsmessige grunner være uaktuelt å reetablere seg i opprinnelseslandet. For disse gir norsk statsborgerskap en trygg forankring, et pass som innebærer visumfrihet til mange land, og en garanti om diplomatisk beskyttelse ved reise til andre land.
Det er en overordnet målsetting for myndighetene at innvandrere som skal bo i Norge kan forsørge seg selv og delta aktivt i samfunnslivet. Idealet om like politiske rettigheter og plikter for innbyggerne tilsier også at det er ønskelig at innvandrere som blir permanent boende i Norge blir norske statsborgere.
Oppfatningen om at en søknad om norsk statsborgerskap innebærer en vilje og et ønske om å tilslutte seg prinsippene som ligger til grunn for det norske politiske fellesskapet, kan tilsi at statsborgerskap bør innvilges etter svært kort botid i landet og uten at det knyttes til andre vilkår enn vandel og botid. Etter departementets oppfatning bør det imidlertid kreves noe mer enn kun kort botid. Botidskravet bør sees i sammenheng med den retten norske statsborgere har til å stemme ved stortingsvalg. Den som deltar ved stortingsvalg bør ha et visst kjennskap til det norske samfunnet, og det vil vanligvis ta noe tid før en slik innsikt er oppnådd. Det er først og fremst de som tar sikte på varig opphold i Norge som bør inviteres til å bli norske statsborgere, og på den måten få innflytelse på viktige demokratiske beslutningsprosesser som er forbeholdt norske statsborgere.
Komiteen viser til at norsk statsborgerskap har en viktig symbolsk betydning ved at det markerer en tilhørighet til det norske samfunnet og dets grunnleggende verdier. Komiteen viser også til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og plikter som har betydning for innbyggernes deltakelse i det norske samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, stiller seg derfor bak Regjeringens ønske om at flest mulig innvandrere som blir permanent boende i Norge blir norske statsborgere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det ikke som noe mål for norsk innvandringspolitikk at flest mulig utlendinger skal bli norske statsborgere.
Komiteen viser til vedlagte brev av 4. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet der departementet gjør det klart at det ikke har blitt gjort nøyaktige analyser av antallet som skifter statsborgerskap sett i forhold til antallet som oppfyller kravet til syv års botid. Komiteen viser videre til at Norges rapport av desember 2004 til SOPEMI, OECDs rapporteringssystem om migrasjon, viser at andelen som velger å søke om statsborgerskap varierer sterkt ut fra hvilket land utlendingene kommer fra.