Bakgrunnen for proposisjonen er Samerettsutvalgets arbeid med å avklare og sikre samenes rettsstilling i Norge. Utvalget ble oppnevnt i 1980 som følge av striden om inngrep i tradisjonelle samiske bruksområder i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Utvalget la frem sin første utredning i 1984. Utredningen var utgangspunktet for vedtakelsen av sameloven i 1987 og vedtakelsen av Grunnloven § 110 a om den samiske folkegruppe i Norge i 1988.

Utvalget arbeidet videre med hovedvekt på rettsforholdene og arealbruken i Finnmark og la i 1997 frem utredningen NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Utredningen var på høring frem til høsten 1999, og utredningen samt høringsinstansenes uttalelser har vært utgangspunktet for arbeidet med proposisjonen.

Høringsuttalelsene kan grovt sett deles i tre. Den første gruppen ønsker styrkede samiske rettigheter og består av Sametinget, de samiske kommunene og samiske organer. Den neste gruppen utgjøres av Finnmark fylkesting, kystkommunene og andre offentlige organer som jevnt over er imot en styrking av samiske rettigheter, men likevel er positive til økt lokalt selvstyre. Den siste gruppen bestående av departementer og andre statlige organer er opptatt av at staten, uansett løsning, ikke må miste kontrollen over grunnen i Finnmark mv. I tillegg til disse tre hovedgruppene, har enkelte interesse- og miljøvernorganisasjoner uttalt seg. Disse høringsinstansene er stort sett positive til flertallets forslag, men få av dem har gått særlig i detalj. Mange ser likevel noen betenkeligheter ved forslagene, men her er det lite samsvar.

Sametinget og Finnmark fylkesting har stått i en særstilling i forhold til å delta underveis i prosessen frem til fremleggelsen av proposisjonen.