7. Straffansvarets yttergrenser - kriminalisering av medvirkning til, forsøk på og forberedelse av straffbare handlinger
- 7.1 Kriminalisering av medvirkning til straffbare handlinger
- 7.2 Kriminalisering av forsøk på straffbare handlinger
- 7.3 Kriminalisering av forberedelse til straffbare handlinger
Straffeloven inneholder ikke noen generell regel om når medvirkning er straffbart. Straffeloven § 58 gir generelle regler om straffutmålingen ved medvirkning, men bestemmelsen er først aktuell når det er klart at medvirkning kan straffes og sier lite om grensene for medvirkningsansvaret. Et flertall av straffebudene i straffeloven har et eget medvirkningstillegg. For straffebud som ikke har et særskilt medvirkningstillegg, må det tas stilling til om gjerningsbeskrivelsen er formulert så vidt at også bistandshandlingen rammes. Medvirkningsansvaret er et selvstendig straffansvar. Medvirkeren kan straffes selv om hovedgjerningspersonen ikke kan det.
Straffelovkommisjonen går inn for å innføre en generell regel om at medvirkning er straffbart. Dersom dette utgangspunktet skal fravikes, slik at medvirkning ikke skal være straffbart, må det i så fall bestemmes i det enkelte straffebudet.
For å kunne straffes for medvirkning er det etter gjeldende rett et vilkår at medvirkeren har vært delaktig i utføringen av den straffbare handlingen, enten i form av fysisk medvirkning eller psykisk medvirkning som har styrket hovedgjerningspersonens forsett. Departementet legger til grunn at dette fortsatt skal være et vilkår for å kunne straffes for medvirkning. Departementet slutter seg på denne bakgrunnen til forslaget om å innføre en generell bestemmelse som kriminaliserer medvirkning, kombinert med unntak i de straffebud der slik kriminalisering ikke er ønskelig. I samsvar med departementets grunnsyn på bruken av straff, må heller ikke medvirkning kriminaliseres unødig.
Komiteen er enig med departementet i at regler som er felles for alle eller de fleste straffebud, bør nedfelles i generelle bestemmelser. Både pedagogiske og lovtekniske hensyn taler for dette.
Dersom det først er grunnlag for å kriminalisere en handling, vil det normalt også være god grunn til å kriminalisere medvirkning. Komiteen støtter derfor forslaget om å innføre en generell bestemmelse som kriminaliserer medvirkning. En slik regel må imidlertid kombineres med unntak i de straffebud der det ikke er ønskelig at medvirkning skal være forbudt.
Kjernen i det rettslige begrepet forsøk er at skyldkravet er oppfylt, men ikke gjerningsinnholdet i straffebudet. På veien frem mot det fullbyrdede lovbrudd er to grenser av særlig betydning. Den første er grensen mellom den straffrie forberedelse og det straffbare forsøk (forsøkets nedre grense). Den andre sentrale skillelinjen er grensen mellom det straffbare forsøk og den fullbyrdede forbrytelse (forsøkets øvre grense). For å kunne straffes for forsøk må gjerningspersonen ha utvist fullbyrdelsesforsett. § 50 fastsetter at et forsøk ikke skal være straffbart dersom gjerningspersonen frivillig trer tilbake fra lovbruddet.
Kommisjonen legger til grunn at forsøk på mer alvorlige lovbrudd også bør være straffbelagt i en ny straffelov. Kommisjonen går inn for at forsøk på mindre alvorlige lovbrudd ikke bør være straffbart, slik hovedregelen også er etter gjeldende rett. Kommisjonen går inn for at forsøk som hovedregel skal være straffbart dersom den øvre strafferammen i straffebudet som blir forsøkt overtrådt, er høyere enn 6 måneder, dvs. 1 år eller mer.
Departementet er enig i at straffelovens alminnelige del fortsatt bør inneholde en generell bestemmelse om straff for den som forsøker å utføre en straffbar handling. Departementet er videre enig i at man på samme måte som i dag bør avgrense en generell forsøksbestemmelse til å gjelde for mer alvorlige straffbare handlinger. Departementet mener at kommisjonens forslag om å straffe forsøk på handlinger som kan straffes med fengsel i 1 år eller mer, gir et hensiktsmessig utgangspunkt.
Komiteen er enig med departementet i at straffelovens alminnelige del fortsatt bør inneholde en generell bestemmelse om straff for den som forsøker å utføre en straffbar handling.
Komiteen viser til at på det subjektive plan, i gjerningspersonens hode, er det lite som skiller et forsøk fra en fullbyrdet forbrytelse. Dette kan tale for å kriminalisere forsøk på et bredt spekter av lovbrudd. På den annen side vil det ved forsøk ikke ha skjedd noen konkret skade, noe som taler for å begrense forsøksbestemmelsens nedslagsfelt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at flere høringsinstanser anbefaler å kriminalisere forsøk på handlinger som har en strafferamme på mer enn seks måneder. Andre høringsinstanser, deriblant Riksadvokaten, ønsker å kriminalisere forsøk der strafferammen overstiger tre måneders fengsel. Departementet mener imidlertid at Straffelovkommisjonens forslag om å straffe forsøk på handlinger som kan straffes med fengsel i ett år eller mer, gir det mest hensiktsmessige utgangspunkt.
Flertallet synes det er vanskelig å ta stilling til hvilken grense som er mest hensiktsmessig all den tid det foreløpig ikke foreligger noe konkret forslag til hvilke strafferammer som skal gjelde for de enkelte straffebud. Etter flertallets oppfatning kan det synes som om en grense på ett års fengsel er noe høyt, men dette kan avhjelpes ved at man i enkelte straffebud med en lavere strafferamme inntar et unntak fra hovedregelen om forsøkshandlinger. Med dette som bakgrunn gir flertallet sin foreløpige tilslutning til departementets anbefaling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter Riksadvokatens syn på at man bør kriminalisere forsøk der strafferammen overstiger 3 måneders fengsel. Disse medlemmer viser til at når forsøksstadiet er overtrådt, så har man utvist en forbrytersk vilje. Når man bevisst har tilsiktet en straffbar handling, bør man derfor kunne reagere mot disse i større grad enn det flertallet her legger opp til. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Straffeloven § 16 første ledd skal lyde:
Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 3 måneder eller mer, og som foretar seg noe som er ment å lede direkte til utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt."
Forberedelse til en straffbar handling er som regel straffritt etter norsk rett. Visse forberedelseshandlinger er imidlertid straffbare etter særskilte straffebud.
I stedet for en generell bestemmelse om straffansvar for handlinger som forbereder lovbrudd, går kommisjonen inn for at dagens kasuistiske tilnærming bør videreføres, slik at lovgiverne kriminaliserer forberedelseshandlinger som er spesielt samfunnsskadelige.
Departementet er enig i at det heller ikke i den alminnelige delen i en ny straffelov bør gis noen generell bestemmelse som kriminaliserer handlinger som forbereder lovbrudd. På den annen side er det etter departementets syn fortsatt behov for enkeltbestemmelser som rammer forberedelseshandlinger innenfor mer begrensede områder. Departementet vil fremheve at forberedelseshandlinger bare bør kriminaliseres når det er et særskilt behov for det. Departementet er enig i at det ikke er ønskelig å innføre et generelt forbud mot å avtale å begå straffbare handlinger.
Departementet er i utgangspunktet ikke like kritisk som kommisjonen til å kriminalisere forberedelseshandlinger for å kunne benytte tvangsmidler i straffeprosessloven. Men det er et spørsmål om det ikke er mer hensiktsmessig å åpne for bruk av metodene i rent forebyggende øyemed.
Komiteen støtter departementets anbefaling om at det ikke inntas en generell bestemmelse som kriminaliserer handlinger som forbereder lovbrudd i den generelle delen av en ny straffelov. Når handlingen er på forberedelsesstadiet, er avstanden til den fullbyrdede handling oftest større enn ved forsøk. Dette gjør forberedelseshandlingene mindre straffverdige. Komiteen vil for øvrig bemerke at ingen høringsinstanser har etterlyst et generelt forbud mot forberedelseshandlinger.
Komiteen mener imidlertid at det er behov for enkeltbestemmelser i den nye straffeloven som rammer forberedelseshandlinger innenfor mer begrensede områder.
Forberedelseshandlinger bør etter komiteens mening kun kriminaliseres når det er et særlig behov for det. En kriminalisering av forberedelseshandlinger bør utformes slik at straffebudet blir mest mulig målrettet og konkret. Komiteen mener dessuten at kriminalisering av forberedelseshandlinger i størst mulig grad bør rette seg mot forberedende handlinger som i det ytre bærer bud om å være nettopp det. Et eksempel på en slik handling er inngåelse av avtale om å begå alvorlig kriminalitet.
Komiteen viser til at Politiets sikkerhetstjeneste uttrykker behov for å kriminalisere forberedelseshandlinger til alvorlige forbrytelser. Komiteen er kjent med at visse forberedelseshandlinger per i dag er straffbare etter norsk rett. Komiteen ber på denne bakgrunn departementet i forbindelse med utarbeidelse av forslag til ny spesiell del i straffeloven, vurdere å videreføre disse. Det er etter komiteens mening særlig nødvendig å forby forberedelse av særlig alvorlig kriminalitet som for eksempel:
krigsforbrytelser
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten
høyforræderi
angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner
kapring
sabotasje mot infrastrukturen
grov frihetsberøvelse
avtale om slaveri, drap eller om betydelig legemsbeskadigelse
avtale om brannstiftelse, annen særlig farlig ødeleggelse eller avtale om ran.