5. Hva er straffens formål og virkninger?
Departementet legger til grunn at straffens formål må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har således forebyggelse - prevensjon - som sitt formål. Prevensjonsformålet er dobbelt: å forebygge uønsket atferd og å forebygge sosial uro i kjølvannet av uønsket atferd som likevel måtte skje.
Straffens tilsiktede virkninger kan deles i tre hovedgrupper: Individualpreventive virkninger og allmennpreventive virkninger, samt å bidra til den sosiale ro. De individualpreventive virkninger av straffen kan igjen deles i tre: Det er straffens uskadeliggjørende (inkapasiterende), avskrekkende og forbedrende virkninger. Også de allmennpreventive virkninger er flere. En skiller gjerne mellom straffens avskrekkende virkning og den vanedannende og holdningsskapende virkning.
At handlingene blir gjenstand for strafforfølgning, og at den eller de skyldige ilegges straff, har en viktig mentalhygienisk virkning. Hos de fleste som er blitt utsatt for en direkte krenkelse mot person eller eiendeler, oppstår det et ønske om å ville ta igjen. Selv om kriminaliseringen og strafforfølgningen kan sies å ha en forankring i gjengjeldelsen, har den likevel et fremadskuende formål: Den skal legge forholdene til rette for et samfunn preget av åpenhet og trygghet og fri fra unyansert og uønsket privat rettshåndheving.
Komiteen vil fremheve at trygghet og rettssikkerhet er sentrale verdier i vårt samfunn. Straffelovgivningen skal verne om fellesskapsløsningene og sikre den enkelte borgers frihet og trygghet. Kriminalitet er etter komiteens oppfatning et uakseptabelt angrep på den enkeltes rett til frihet, trygghet og integritet.
Straff er den kriminelle handlingens motstykke. Komiteen vil fremheve at hovedformålet med bruk av straff er prevensjon: Samfunnet straffer for å hindre fremtidige uønskede handlinger og for å forebygge sosial uro i kjølvannet av uønsket adferd som likevel måtte skje.
Etter komiteens syn er straffens allmennpreventive virkning den viktigste grunn for bruk av straff. Kjennskap til de enkelte straffebud og viten om en mulig straff ved overtredelse virker adferdsstyrende i samfunnet. En slik virkning er viktig.
Det er imidlertid også av stor betydning at straffen har en individualpreventiv funksjon ved at den påvirker den enkelte lovovertreder til ikke å begå nye lovbrudd i fremtiden. Komiteen viser til at Stortinget i de senere år har lagt stadig større vekt på straffens forbedrende virkning. Det følger for eksempel av straffegjennomføringsloven § 3 første ledd at kriminalomsorgen ved gjennomføringen "skal legge forholdene til rette for at domfelte skal gjøre en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger". Komiteen vil påpeke at en kriminell løpebane kan avbrytes gjennom tiltale og dom. Straffen skal danne grunnlag for et liv fritt for kriminalitet. Dette innebærer et vidt og nyansert syn på straffen.
Straffens innhold og mål er rehabilitering til et verdig og samfunnsnyttig liv. Det er etter komiteens mening viktig at vi som samfunn og som enkeltpersoner gir lovbrytere mulighet til integrering på like vilkår etter endt soning. Skal målet om et kriminalitetsfritt liv etter endt soning oppfylles, må soningen fylles med et hensiktsmessig innhold. Komiteen mener at kriminalomsorgen må videreutvikles både med hensyn til metoder og ressurser.
Kriminalpolitikken skal etter komiteens oppfatning ikke kamuflere, men gi moderne tilsvar på samfunnets behov for å bevare den sosiale ro. Den utmålte straff må oppleves som rettferdig sett i forhold til det lovbrudd som er begått. Komiteen vil påpeke at den utmålte straff skal stå i forhold til den kriminelle handling. Dette er ikke minst viktig for ofrene for kriminalitet og for deres familie, venner og andre pårørende. Men først og fremst trengs kriminalpolitikkens fokus på kriminalitetsforebygging og rehabilitering av kriminelle.
Uten et forebyggende og fremtidsrettet perspektiv blir politikken hevngjerrig. Kriminalpolitikk er mer enn straff. Og straff er mer enn hevn. Det grunnleggende formålet med straff er som nevnt å hindre uønsket adferd og å styre borgernes adferd i ønsket retning.
I en rettsstat har lovbrudd en konsekvens. Komiteen viser til at fellesskapets reaksjon må stå i forhold til det rettsgodet som er krenket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener man i mye større grad i forhold til spørsmål om straffelovgivning må ha fokus på ofrene for kriminalitet. Det at en kriminell har skapt et offer som ufrivillig har fått sine egne rettigheter og rettsgoder krenket, er nettopp det viktigste grunnlag for at noe skal kriminaliseres. Straffen må også ha som mål at den som har blitt offer for kriminalitet føler at rettferdighet skjer.
Disse medlemmer mener videre at man må erkjenne at straffen har andre klare elementer ved seg. Det er blant annet innkapasitering og renovasjonshensyn. Det er faktisk en del som begår så grusomme handlinger eller begår så mange kriminelle handlinger at det i seg selv blir et mål å sikre samfunnet vern mot disse.
Disse medlemmer mener også at man ikke er ærlige dersom man ikke erkjenner at straff i noen grad er basert på en form for hevnmotiv, selv om dette ikke bør være det mest fremtredende ved bruken av straff.