3. Straffelovgivningens oppbygging og terminologi
All moderne straffelovgivning har en alminnelig del med fellesvilkår for å straffe (ansvarslæren) og fellesbestemmelser om hvordan det straffes (reaksjonslæren) som gjelder for alle straffbare handlinger. Departementets forslag følger samme mønster. Departementet går også inn for å videreføre ordningen med at straffebudene dels er plassert i straffeloven, dels i spesiallovgivningen.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at handlingens alvorlighet, saklig sammenheng, lovmiljø av betydning for tolkingen og muligheten for å etablere en felles straffetrussel for flere likeartede overtredelser, er de sentrale momenter når det skal tas standpunkt til hvilke straffebestemmelser som skal stå i straffeloven og hvilke i spesiallovgivningen.
For så vidt gjelder det allmenne, finner departementet det naturlig at en "alminnelig straffelov" i størst mulig utstrekning inneholder de straffebud som i praksis regulerer livsutfoldelsen til hele befolkningen. Når det gjelder alvorligheten, er departementet enig i at handlinger med en øvre strafferamme på 6 år eller mer, som hovedregel bør stå i den alminnelige straffelovs spesielle del.
Den andre sentrale målsettingen er at straffelovgivningen skal ha en logisk oppbygging hvor normer med en saklig sammenheng også er plassert sammen. I en strafferettslig sammenheng gir det ofte et fruktbart utgangspunkt å stille spørsmål om hvilken generell interesse straffebudet skal beskytte.
Under høringen har det særlig kommet innvendinger mot forslag om å skille saklig likeartede overtredelser, slik at de grove overtredelser reguleres i straffeloven, mens liten og ordinær overtredelse blir stående i spesiallovgivningen. Departementet er enig i at dette krever særlige argumenter, men vil ikke avvise en slik ordning.
Straffeloven deler lovbruddene inn i forbrytelser og forseelser. I straffeloven følger skillet av hvor bestemmelsene er plassert. Utenfor straffeloven er skillet knyttet til strafferammen.
Straffelovkommisjonen går inn for å oppheve skillet. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det i dag verken er hensiktsmessig eller påkrevd å operere med skillet mellom forbrytelser og forseelser. Det er ikke tungtveiende strafferettslige eller prosessuelle grunner til å opprettholde skillet. Heller ikke straffeprosessuelt er betydningen av skillet mellom forbrytelser og forseelser lenger så vesentlig at det gir grunn til å opprettholde det.
Departementet går på denne bakgrunnen inn for å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser. Det må da etableres en ny fellesbetegnelse. Som Straffelovkommisjonen fremholder, er alternativene "straffbar handling" eller "lovbrudd". Departementet har i proposisjonen valgt den siste formuleringen for også å fange opp de tilfeller hvor bestemmelsene overtres av utilregnelige.
Straffeloven har ofte egne strafferammer når handlingen generelt er forøvet under særdeles skjerpende eller formildende omstendigheter. At et lovbrudd får følger som lovbryteren kunne forutse (culpa levissima), bidrar til å skjerpe handlingens straffverdighet. I en rekke tilfeller har straffeloven også delt inn lovbruddene i ordinære og grove overtredelser, eventuelt også i liten, ordinær og grov overtredelse.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve den gradering som følger av skillet mellom forbrytelse og forseelse, og graderingen som følger av straffskjerpelse ved uforsettlige følger som lovbryteren kunne innse. Straffelovkommisjonen foreslår også å oppheve de særskilte strafferammene som knyttes til om det foreligger særdeles formildende eller skjerpende omstendigheter. Kommisjonens forslag er at straffebudene først og fremst skal graderes ved at handlingene deles inn i liten, vanlig og grov overtredelse.
Departementet er enig i Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve egne strafferammer knyttet til kriteriene "særdeles skjerpende eller formildende" omstendigheter. Når det er naturlig og hensiktsmessig å gradere straffebudene etter alvorlighet, gir departementet sin tilslutning til at den sentrale gradering skal fremgå av inndelingen liten, vanlig eller grov overtredelse. En slutter seg også til at det i bestemmelsene angis de sentrale momenter av både objektiv og subjektiv karakter som er avgjørende for at handlingen graderes ned eller opp.
I gjeldende straffelov er hovedregelen at lovbrudd er undergitt ubetinget offentlig påtale. For flere overtredelser finner strafforfølgning likevel bare sted når det er begjært fra den fornærmede og/eller det foreligger allmenne hensyn.
Straffelovkommisjonen foreslår ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede - med ytterst få unntak - opphevet. I stedet foreslås en ordning hvor lovbrudd med en lengstestraff på fengsel i mer enn to år er undergitt ubetinget offentlig påtale, mens påtale for lovbrudd med en strafferamme på inntil to års fengsel er avhengig av at det foreligger allmenne hensyn. Den fornærmede vil etter forslaget fortsatt ha betydelig faktisk innflytelse på hvorvidt et lovbrudd blir strafforfulgt eller ikke.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede som formelt vilkår for å strafforfølge. Slik departementet ser det, er det i dagens situasjon den omstendighet at man lar strafforfølgningen være avhengig av den fornærmedes begjæring, som krever en særskilt begrunnelse. Det er departementets syn at de grunner som taler for en slik ordning, ikke er sterke nok.
Departementet er enig i at grensen mellom de handlinger som undergis ubetinget offentlig påtale, og de hvor påtale kan unnlates fordi allmenne hensyn ikke tilsier påtale, settes ved handlinger med en strafferamme over fengsel i 2 år. Departementet slutter seg også til Straffelovkommisjonens oppregning av hvilke momenter det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om allmenne hensyn tilsier påtale.
Komiteen viser til at siden straffeloven ble vedtatt i 1902 har det vokst frem en omfattende spesiallovgivning som inneholder straffetrusler på ulike livsområder. Komiteen er enig med departementet i at det ikke er naturlig eller ønskelig å samle alle straffebud i én lov. Komiteen vil imidlertid understreke at straffebud av alvorligere karakter bør stå i straffeloven.
På den annen side bør straffebudene av pedagogiske hensyn, så langt det er mulig, deles inn slik at man får en saklig sammenheng i regelverket. Komiteen har merket seg at departementet åpner for at det kan bli et skille mellom saklig likeartede overtredelser, slik at de grove overtredelser reguleres i straffeloven og ordinære overtredelser i spesiallovgivningen. Komiteen mener i likhet med departementet at det er for tidlig å ta endelig stilling til dette spørsmålet, men vil allerede nå fremheve at pedagogiske hensyn må veie tungt ved vurderingen.
Komiteen viser til at departementet foreslår å oppheve den gjeldende inndeling av lovbruddene i forbrytelser og forseelser, og slutter seg til dette. Komiteen viser til at formålet med dette skillet var å skille mindre alvorlige lovbrudd fra mer alvorlige. Komiteen antar at det for folk flest har liten betydning om et lovbrudd kalles forbrytelse eller forseelse, og tror strafferammer og straffeutmåling vil være utslagsgivende for hvor alvorlig et lovbrudd blir ansett for å være.
Komiteen gir også sin tilslutning til en gradering av lovbruddene i liten, vanlig eller grov overtredelse, og at det i bestemmelsene angis de sentrale momenter av objektiv og subjektiv karakter som er avgjørende for at handlingen graderes ned eller opp. Komiteen mener dette sikrer forutberegnelighet og er viktig ut ifra et prevensjonssynspunkt.
Komiteen støtter departementets forslag om å oppheve ordningen med påtalebegjæring fra fornærmede som formelt krav for å innlede straffeforfølgning.
Komiteen mener det er viktig at regelverket fremmer en rask og effektiv strafforfølgning. Reglene om påtalebegjæring fra fornærmede er kompliserte og kan føre til forsinkelse av forfølgning. Å la det være opp til fornærmede hvorvidt man skal stilles til ansvar for et lovbrudd kan bidra til å svekke rettshåndhevelsens effektivitet, og er betenkelig i forhold til kravet om likebehandling. Komiteen er særlig bekymret for at fornærmede gjennom press eller tvang kan hindres fra å kreve strafforfølgelse, særlig i tilfeller der fornærmede og gjerningsmannen er nærstående.
Komiteen vil understreke at den fornærmede etter forslaget fremdeles vil ha faktisk innflytelse på avgjørelsen om et lovbrudd skal forfølges eller ikke, ved at det ved vurderingen av om det foreligger allmenne hensyn skal tas hensyn til om fornærmede ønsker strafforfølgning eller ikke.
Vedrørende terminologi viser komiteen til proposisjonens punkt 4.2, og har ingen ytterligere merknader.