23. Rettighetstap
- 23.1 Innledning
- 23.2 Bør rettighetstap etter straffeloven være straff?
- 23.3 Tap av retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet
- 23.4 Kontaktforbud
- 23.5 Tap av stemmeretten og verneretten
- 23.6 Varighet, endring og oppheving av rettighetstap
- 23.7 Bør det kunne reageres med rettighetstap overfor utilregnelige?
- 23.8 Adgangen til å ilegge rettighetstap alene eller i forening med andre straffer
- 23.9 Adgang til å ilegge rettighetstap ved forelegg
- 23.10 Plikt til å vurdere rettighetstap ved domfellelse for bestemte forbrytelser
En person som blir funnet skyldig i en straffbar handling, kan på bestemte vilkår fradømmes retten til å utøve ulike rettigheter. Rettighetstapet vil normalt bestå i tap av stilling vedkommende har på domstiden, tap av retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet i fremtiden eller tap av retten til å oppholde seg på et bestemt sted.
Etter gjeldende rett er rettighetstap etter straffeloven §§ 29-33 å anse som straff. Straffelovkommisjonen legger ikke opp til å endre dette.
Departementet antar, i likhet med kommisjonen, at rettighetstap ofte oppleves som en straff av den reaksjonen retter seg mot. Når det idømmes et tidsbegrenset rettighetstap for handlinger og aktiviteter som alle kan foreta, får reaksjonene også et klart preg av et atferdsregulerende "onde". Departementet mener derfor at rettighetstap som idømmes etter en generell bestemmelse i straffeloven, fortsatt bør være straff.
Rettighetstap oppleves ofte som en straff av den reaksjonen retter seg mot og er betinget av at noen er funnet skyldig i en straffbar handling. Komiteen er derfor enig med departementet i at rettighetstap som idømmes etter en generell bestemmelse i straffeloven, fortsatt bør være å anse som straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er kjent med at det kan tenkes situasjoner der det er behov for å frata utilregnelige personer retten til å utøve bestemte former for virksomhet eller aktivitet. Så lenge rettighetstapet regnes som straff, vil imidlertid en bestemmelse om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap, bryte med det grunnleggende prinsippet om at utilregnelige ikke er straffeansvarlige.
Flertallet vil påpeke at behovet for å kunne ilegge utilregnelige rettighetstap, er lite. Dette skyldes at det allerede på flere områder finnes regler om offentlige godkjenningsordninger mv. som på en tilfredsstillende måte ivaretar samfunnets beskyttelsesbehov.
En regel om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap, vil etter flertallets mening neppe ha stor praktisk betydning. Dette skyldes at det ikke vil være adgang til å reagere med strafferettslige reaksjoner overfor adferd i strid med rettighetstapet.
Flertallet viser for øvrig at besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a kan pålegges av påtalemyndigheten uavhengig av om vedkommende er strafferettslig tilregnelig. Et besøksforbud etter straffeprosessloven gir i realiteten tilsvarende beskyttelse som kontaktforbud i ny straffelov, jf. § 57.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at rettighetstap skal regnes som straff. Disse medlemmer vil likevel ikke med det avskjære muligheten til å bruke dette mot de som er strafferettslig utilregnelige, dersom grunnlaget er en ellers straffbar handling.
Disse medlemmer mener derfor at rettighetstap og oppholdsforbud også skal kunne idømmes overfor personer som er underlagt psykiatrien eller har psykiske problemer og derfor ikke kan straffes. Disse medlemmer mener dermed at de som er sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller av andre grunner er dømt til andre reaksjoner enn straff, også bør kunne få ilagt besøksforbud og rettighetstap. Det bør derfor være mulig med en slik reaksjon i de tilfeller hvor man har slått fast at det har skjedd en ellers straffbar handling.
Den sentrale bestemmelsen om rettighetstap i dagens straffelov er § 29. Bestemmelsens nr. 1 åpner for å fradømme lovbryteren en offentlig stilling, mens nr. 2 hjemler fradømmelse av retten til i fremtiden å ha en stilling eller å utøve bestemte former for virksomhet. Rettighetstap kan bare idømmes "[d]en som kjennes skyldig i en straffbar handling". Rettighetstap etter § 29 "kan" idømmes når "almene hensyn krever det".
Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre dagens regler. På noen punkter foreslår kommisjonen imidlertid endringer i forhold til gjeldende rett. Kommisjonen legger opp til en fullstendig likestilling av offentlige og private stillinger med hensyn til reglene om rettighetstap. Kommisjonen går inn for at rettighetstap skal kunne begrenses til forbud mot å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til påbud om å utøve virksomheten på bestemte vilkår. Det foreslås en noe mer vidtrekkende omgåelsesregel enn den som i dag finnes i straffeloven § 29.
Som kommisjonen mener departementet at det er hensiktsmessig å operere med like vilkår for tap av stilling og tap av retten til for fremtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet.
Etter departementets syn bør virkeområdet for den alminnelige hjemmelen for rettighetstap utvides noe. I lovutkastet legges det derfor opp til at et rettighetstap også skal kunne knytte seg til retten til å utøve en "aktivitet" i fremtiden. Dette er nytt i forhold til kommisjonens forslag. Forslaget åpner for å forby former for atferd som det ikke er naturlig å karakterisere som en "virksomhet" eller "beskjeftigelse" og som derfor ikke kan forbys etter gjeldende straffelov.
Departementet slutter seg til at adgangen til å ilegge rettighetstapet fortsatt bør være skjønnsmessig. Vilkårene bør være at allmenne hensyn tilsier en slik reaksjon og at lovbryterens straffbare handling viser at han "er uskikket til eller kan misbruke" stillingen, virksomheten eller aktiviteten. De foreslåtte endringene tar ikke sikte på en generell heving eller senking av dagens terskel for å reagere med rettighetstap.
Departementet mener at det ikke er grunn til å opprettholde et formelt skille mellom offentlige og private stillinger. Departementet kan ikke se at det uten videre vil være i strid med ytringsfrihetens prinsipper om for eksempel en redaktør fradømmes sin stilling.
Departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag om at rettighetstap skal kunne begrenses til forbud mot å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til påbud om å utøve virksomheten eller aktiviteten på bestemte vilkår.
Departementet tiltrer kommisjonens forslag om en noe mer vidtrekkende omgåelsesregel. Den som er fratatt retten til å utøve en virksomhet, skal derfor heller ikke kunne forestå slik virksomhet for andre eller la andre forestå slik virksomhet for seg.
Departementet går inn for at rettighetstap ikke skal kunne ilegges som eneste straff for en handling med en minstestraff på 1 år eller mer, slik tilfellet er etter gjeldende rett for rettighetstap som er hovedstraff.
Komiteen er enig med departementet i at dagens regler om rettighetstap langt på vei er tilfredsstillende, men at det er behov for visse endringer. Det er for eksempel hensiktsmessig å operere med like vilkår for tap av stilling og tap av for fremtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet. Dagens skille mellom offentlige og private stillinger bør videre oppheves. Komiteen tiltrer for øvrig de vurderinger og forslag som følger av proposisjonens pkt. 24.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til å utvide bruken av rettighetstap, herunder retten til å ha en stilling eller utøve virksomhet eller aktivitet.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet blant annet flere ganger har fremmet forslag om at sexdømte skal miste retten til å undervise barn mv.
Etter straffeloven § 33 kan den som har begått en straffbar handling, ved dom forbys å oppholde seg i bestemte områder. Slikt forbud kan nedlegges hvis den straffbare handlingen viser at vedkommendes opphold i de aktuelle områdene kan være til særlig fare eller plage for andre. Bestemmelsen tar særlig sikte på å beskytte de fornærmede i kvinnemishandlings- og familievoldssaker.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre straffeloven § 33, likevel slik at bestemmelsene om varighet, endring og oppheving av oppholdsforbud foreslås skilt ut i en egen generell bestemmelse.
Departementet foreslår at bestemmelsen om oppholdsforbud i dagens straffelov erstattes av en mer vidtrekkende bestemmelse om kontaktforbud. Foruten navneendringen innebærer departementets forslag justeringer av vilkårene for å gripe inn med denne formen for rettighetstap. Den viktigste endringen består likevel i at den foreslåtte bestemmelsen om kontaktforbud åpner for å forby flere former for truende og plagsom atferd enn gjeldende straffelov § 33.
Formålet med den nye bestemmelsen er å beskytte fornærmede og andre berørte, særlig i saker som involverer vold eller seksuallovbrudd, mot alle former for uønsket oppmerksomhet fra gjerningspersonen. Straffeloven § 33 åpner bare for å forby fysisk opphold på bestemte steder. Ofte vil det eksistere et beskyttelsesbehov som går ut over dette, for eksempel hvor det er grunn til å frykte truende eller plagsomme brev, telefoner, tekstmeldinger via mobiltelefon eller e-poster fra gjerningspersonen. Etter departementets syn bør domstolene gis anledning til å sette en stopper også for slike former for uønsket oppmerksomhet, og ikke bare fysiske tilnærmelser. Departementet går inn for at også kontaktforbud skal kunne begrenses på nærmere angitte vilkår.
Departementet foreslår at også vilkårene for å ilegge kontaktforbud endres noe i forhold til gjeldende straffelov. Forslaget går ut på at kontaktforbud skal kunne ilegges når det er "grunn til å tro" at lovbryteren ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, eller på annet vis krenke en annens fred.
Departementets forslag åpner for at lovbryteren også skal kunne forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Slike forbud er særlig inngripende og skal derfor bare kunne ilegges når det er "nærliggende fare for" at lovbryteren ellers vil begå en ny straffbar handling overfor den fornærmede eller andre. Heller ikke kontaktforbud skal kunne ilegges for en periode på mer enn 1 år.
Saker som gjelder kontaktforbud som knytter seg til lovbryterens eget hjem, vil normalt være av så stor betydning for de berørte at både den forbudet retter seg mot og den det skal beskytte, bør gis rett til advokatbistand. Departementet foreslår derfor å endre straffeprosessloven §§ 100b og 107a. Endringene går ut på at bestemmelsene om rett til forsvarer og bistandsadvokat i saker om besøksforbud i eget hjem, kommer tilsvarende til anvendelse i saker om kontaktforbud i eget hjem.
Overtredelse av kontaktforbud er straffbart. Etter departementets syn bør den fornærmede i saker om overtredelse av kontaktforbud ha rett til bistandsadvokat, uten hensyn til om kontaktforbudet knytter seg til eget hjem.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår å erstatte dagens bestemmelse om oppholdsforbud med en mer vidtrekkende bestemmelse om kontaktforbud i den nye straffeloven. Ordning med kontaktforbud åpner for å forby flere former for truende og plagsom adferd enn det som er mulig etter gjeldende rett. Det vil for eksempel kunne være behov for beskyttelse i tilfeller hvor det er grunn til å frykte truende eller plagsomme brev, telefoner, SMS-meldinger eller e-poster. Bestemmelsen om kontaktforbud muliggjør slik beskyttelse. Etter komiteens mening bør domstolene gis anledning til å sette en stopper også for denne type uønsket oppmerksomhet, og ikke bare ha anledning til å stoppe uønskede fysiske tilnærmelser.
Det er etter komiteens mening behov for en ytterligere styrking av fornærmedes rettsstilling særlig i saker som gjelder voldshandlinger og/eller seksuallovbrudd. Den nye bestemmelsen om kontaktforbud åpner etter komiteens mening for en mer effektiv beskyttelse av fornærmede og andre.
Komiteen forventer at kontaktforbud vurderes og ilegges i flere saker enn hva tilfellet i dag er med bestemmelsen om oppholdsforbud. Komiteen ber domstolene være spesielt oppmerksomme på barns behov.
Et kontaktforbud kan knytte seg til en persons eget hjem. Komiteen viser til at et slikt forbud normalt vil være av stor betydning både for den forbudet retter seg mot og den det skal beskytte. På denne bakgrunn støtter komiteen forslagene til endring i straffeprosessloven §§ 100b og 107a.
Komiteen mener at offeret skal ha rett til å bli varslet og til å uttale seg når en ordning med kontaktforbud opphører. Komiteen ber departementet innta nødvendige bestemmelser i påtaleinstruksen for å sikre dette.
Komiteen synes det er positivt at departementet foreslår en egen bestemmelse om kontaktforbud.
Komiteen synes videre det er positivt at man i forhold til oppholdsforbud i eget hjem skal kunne tilkjennes bistandsadvokat.
Etter komiteens mening taler gode grunner for at domstolen skal ha en selvstendig plikt til å vurdere oppholdsforbud i en rekke saker, for eksempel i saker som gjelder vold i nære relasjoner og i saker som gjelder seksuallovbrudd. Komiteen ber departementet vurdere å lovfeste en slik plikt i straffeprosessloven og melde tilbake til Stortinget på egnet måte.
Straffeloven § 30 inneholder bestemmelser om tap av retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt (verneretten), mens § 31 hjemler tap av stemmeretten. Lovbryteren kan fradømmes verneretten når det på grunn av hans straffbare opptreden "må antas at det vil være i strid med forsvarets interesser om han gjør tjeneste". Den som dømmes for forbrytelser som nevnt i straffelovens kapittel 8, 9 eller 10 (blant annet landssvik og valgfusk), kan fradømmes stemmeretten ved offentlige valg. Slikt rettighetstap kan bare idømmes når allmenne hensyn krever det, og bare for en tid av inntil 10 år.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen egen regel om tap av verneretten i straffeloven. Kommisjonen gir uttrykk for at tiden nå er moden for å oppheve hjemmelen for tap av stemmeretten. Ifølge kommisjonen har bestemmelsen neppe særlig preventiv effekt ved siden av straffetruslene som uansett vil gjelde for de aktuelle overtredelsene.
Departementet foreslår ikke å innta en bestemmelse om tap av verneretten i den nye straffeloven. I praksis har det vist seg at behovet for en alminnelig bestemmelse om tap av verneretten er høyst begrenset, ved siden av den mer spesialtilpassede hjemmelen i militær straffelov.
Departementet kan heller ikke se at det er behov for å innta en egen bestemmelse om tap av stemmeretten i den nye straffeloven. Behovet er ikke stort nok til å begrunne videreføring av en egen paragraf om tap av stemmeretten. Departementet har også lagt en viss vekt på at Grunnloven § 53 fremdeles hjemler tap av stemmeretten for den som uten regjeringens samtykke går i en fremmed makts tjeneste.
Komiteen er enig med departementet i at bestemmelser om tap av verneretten og tap av stemmeretten ikke bør videreføres i ny straffelov. Komiteen tiltrer den begrunnelse som gis for dette i proposisjonen.
Et rettighetstap skal enten gjelde for en periode av inntil 5 år eller for alltid. Både den domfelte og påtalemyndigheten kan be om at tingretten ved kjennelse opphever forbudet før tiden.
Departementet antar at det er hensiktsmessig med felles regler om varigheten av og retten til ny prøving av rettighetstap. Etter departementets syn bør et rettighetstap, om det gjøres tidsbegrenset, ikke vare i mer enn 5 år. Departementets forslag åpner for at det i særlige tilfeller skal kunne reageres med rettighetstap på ubestemt tid. Etter utkastet skal rettighetstap bare ilegges på ubestemt tid når "særlige grunner" tilsier det. Departementet tar ikke sikte på å heve terskelen for å gripe inn med rettighetstap på ubestemt tid. Verv som medlem av kommunestyre, fylkesting eller Stortinget, bør bare kunne fratas for valgperioden.
Departementet foreslår at kontaktforbud også skal kunne utformes slik at lovbryteren forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. I disse sakene bør det gjelde særlig strenge regler om forbudets varighet, et forbud mot opphold i eget hjem bør aldri kunne idømmes for mer enn 1 år.
Departementet er enig i at det bør åpnes for å få prøvet rettighetstapet på ny etter at en viss tid er gått. En slik adgang bør etter departementets syn også stå åpen i saker hvor det er reagert med et langvarig tidsbegrenset rettighetstap. Etter departementets utkast skal ny prøving kunne skje etter at 3 år er gått. Dersom resultatet av den rettslige prøvingen blir at rettighetstapet opprettholdes helt eller delvis, kan ny begjæring ikke fremsettes før det er gått nye 3 år.
Det er etter komiteens oppfatning hensiktsmessig med felles regler om varigheten av og retten til ny prøving av rettighetstapet uavhengig av om tapet gjelder stilling, virksomhet eller aktivitet, eller om det gjelder kontaktforbud.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser for øvrig til de vurderinger og forslag som følger av proposisjonens pkt. 24.6, og slutter seg til disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener man må ha et langt større fokus på den oppholdsforbudet eller rettighetstapet er satt til å beskytte.
Disse medlemmer mener derfor det må stilles store krav til prosessen i forhold til når oppholdsforbud eventuelt skal opphøre, eller om man skal fornye et oppholdsforbud. Disse medlemmer mener det skal være slik at den som forbudet ønsker å beskytte skal få uttale seg i saken, og at dette avgjøres i domstolen etter at både fornærmede (den oppholdsforbudet er ilagt for å beskytte) og den som er ilagt oppholdsforbud har fått uttalt seg.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som sikrer at den som et oppholdsforbud er satt til å beskytte blir hørt når det er snakk om å oppheve eller forlenge et oppholdsforbud."
Etter gjeldende rett kan det verken reageres med rettighetstap eller annen straff overfor utilregnelige. Straffelovkommisjonen går ikke inn for en generell regel om at det skal være anledning til å reagere med rettighetstap overfor utilregnelige, men opprettholder forslag om en fakultativ straffritaksregel for personer med alvorlige psykiske lidelser, men som ikke er utilregnelige.
Så lenge rettighetstap regnes som straff, vil en regel om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap, bryte med den grunnleggende regelen om at utilregnelige ikke er straffansvarlige. Departementet er etter dette kommet til at det ikke er ønskelig å gå videre med forslaget om å åpne for rettighetstap overfor utilregnelige.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at rettighetstap regnes som straff. En regel om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap, vil derfor bryte med det grunnleggende prinsipp om at utilregnelige ikke er straffansvarlige. I de fleste tilfeller hvor det kunne ha vært aktuelt å reagere med rettighetstap overfor utilregnelige, finnes det allerede sivilrettslige regler som på en tilfredsstillende måte ivaretar samfunnets behov for beskyttelse. Dersom det påvises behov for ytterligere lovgivning på området, mener flertallet at dette må besvares gjennom endringer i spesiallovgivningen. På denne bakgrunn støtter flertallet departementets anbefaling om å ikke gjøre straffelovens bestemmelser om rettighetstap anvendelige for utilregnelige lovbrytere.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader om strafferettslige reaksjoner overfor utilregnelige, i innstillingens kap. 23.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil som tidligere nevnt at rettighetstap og oppholdsforbud også skal kunne idømmes overfor personer som er underlagt psykiatrien eller har psykiske problemer og derfor ikke kan straffes. Disse medlemmer mener dermed at de som er sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller av andre grunner er dømt til andre reaksjoner enn straff, også bør kunne få ilagt besøksforbud og rettighetstap. Det bør derfor være mulig med slike reaksjoner i de tilfeller hvor man har slått fast at det har skjedd en ellers straffbar handling.
Etter gjeldende rett er rettighetstap etter straffeloven § 29 en hovedstraff. Rettighetstap etter gjeldende straffelov §§ 30, 31 og 33 er tilleggsstraffer som bare idømmes i kombinasjon med en hovedstraff.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer. Ut over at rettighetstap skal kunne ilegges alene, legges det opp til at rettighetstap skal kunne kombineres med fengselsstraff, samfunnsstraff, bot og forvaring.
Departementet støtter kommisjonens forslag til regler om forening av rettighetstap med andre straffer. Departementet slutter seg også til forslaget om ikke å videreføre et formelt skille mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer. Forslaget innebærer en viss utvidelse av adgangen til alene å idømme de former for rettighetstap som i dag er å anse som tilleggsstraffer. Departementet støtter en slik utvidelse, men går likevel inn for en noe mindre vidtrekkende endring enn den Straffelovkommisjonen foreslår.
Fordi bestemmelsene om tap av verneretten og stemmeretten foreslås opphevet, blir den praktiske konsekvensen av opphevingen at domstolene for fremtiden kan anvende kontaktforbud som eneste straff for en straffbar handling. Departementet antar likevel at det ikke ofte vil være aktuelt å ilegge kontaktforbud alene.
På ett punkt avviker departementets forslag fra Straffelovkommisjonens, for så vidt gjelder adgangen til å idømme rettighetstap som eneste reaksjon. Regelen i gjeldende straffelov § 15 tredje ledd om at rettighetstap ikke kan idømmes som eneste straff for handlinger med en minstestraff på 1 år eller mer, foreslås ikke videreført av Straffelovkommisjonen. Departementet ønsker å beholde regelen. I saker som gjelder straffbare forhold med en minstestraff på 1 år eller mer, mener departementet derfor at rettighetstap også rent formelt bør være avskåret som eneste straff. I andre saker vil det etter departementets forslag være anledning til å reagere med rettighetstap som eneste straff.
Komiteen støtter departementets vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å ilegge rettighetstap ved forelegg.
I delutredning I gir Straffelovkommisjonen uttrykk for at rettighetstap er en så alvorlig reaksjon at det ikke bør kunne vedtas ved forelegg. Kommisjonen som avga delutredning V, så annerledes på dette spørsmålet. Straffelovkommisjonen mener at rettighetstap som har svært inngripende konsekvenser for den det gjelder, bør være gjenstand for domstolsbehandling. Det er derfor gjort enkelte unntak fra foreleggsordningen som foreslås. Tap av stilling er et inngrep av en slik betydning for den enkelte at kommisjonen mener forelegg ikke bør kunne benyttes. Kommisjonen mener at heller ikke tap av retten til å drive næringsvirksomhet bør kunne fratas ved vedtakelse av forelegg. Etter kommisjonens oppfatning bør også rettighetstap for en lengre periode enn 3 år unntas fra foreleggsordningen.
Departementet stiller seg bak kommisjonens forslag om å åpne for ileggelse av enkelte former for rettighetstap ved forelegg. Departementet tiltrer begrunnelsen som er gitt for forslaget, og deler også kommisjonens oppfatning om hvilke grenser som bør gjelde for adgangen til å ilegge rettighetstap ved forelegg.
Departementet har vurdert om også rettighetstap i form av tap av retten til å oppholde seg i eget hjem bør unntas fra foreleggsordningen. Departementet er imidlertid kommet til at også slikt rettighetstap bør kunne vedtas ved forelegg, selv om rettighetstapet kan fremstå som inngripende for den det retter seg mot.
Komiteen er enig med departementet i at det bør åpnes for at enkelte former for rettighetstap kan ilegges ved forelegg, og tiltrer de vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonens pkt. 24.9.
Rettighetstap kan idømmes selv om det ikke er påstått fra påtalemyndighetens side. Dersom gjerningspersonen kjennes skyldig i bestemte seksuallovbrudd som involverer barn, plikter retten av eget tiltak å vurdere om rettighetstap etter § 29 skal idømmes. Dette følger av straffeloven § 207.
Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre regelen som i dag er nedfelt i straffeloven § 207. I den grad rettighetstap ikke påstås og vurderes i saker hvor dette burde ha skjedd, bør problemet etter kommisjonens syn løses ved at overordnet påtalemyndighet innskjerper praksis. Behovet for lovregulering oppstår først hvis rettighetstapet skal være obligatorisk. Fordi en ordning med automatisk rettighetstap vil kunne føre til urimelige resultater, går kommisjonen imidlertid ikke inn for en slik lovendring.
Straffeloven § 207 ble vedtatt så sent som ved lov 11. august 2000 nr. 76. Departementet kan ikke se at det siden lovvedtaket har skjedd endringer som setter spørsmålet om plikt for retten til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn i en annen stilling og mener derfor at domstolene fortsatt bør ha en slik plikt.
Etter departementets syn bør det fortsatt være opp til rettens skjønn å bestemme om rettighetstap bør idømmes eller ikke i hver enkelt sak. En regel om automatisk rettighetstap i bestemte saker kunne lett ha resultert i svært urimelige enkeltavgjørelser. Departementet finner heller ikke å kunne anbefale en bestemmelse om at domstolene som hovedregel skal beslutte rettighetstap i saker som involverer seksuelle overgrep mot barn.
Seksuelle overgrep mot barn er en særlig alvorlig form for kriminalitet, og det er maktpåliggende å forebygge at nye overgrep skjer. Etter komiteens oppfatning er det derfor særlig viktig å vurdere rettighetstap i saker vedrørende seksuelle overgrep mot barn. Som et ledd i forebyggingen av seksuelle overgrep mot barn skal rettighetstap alltid vurderes i saker av denne type, jf. straffeloven § 207. En slik plikt stiller ikke minst krav til at påtalemyndigheten forbereder saken med sikte på dette. Komiteen viser for øvrig til departementets vurderinger i proposisjonens pkt. 24.10, og har ikke ytterligere merknader.
Det er særlig viktig at straffeloven utformes slik at den blir forståelig også for dem som ikke arbeider med strafferett til daglig. Det kan derfor være hensiktsmessig å innta bestemmelser om at rettighetstap er en mulig strafferettslig reaksjon også i lovens spesielle del. Komiteen vil ta konkret stilling til hvilken lovteknisk løsning som er best når forslag til ny spesiell del i straffeloven kommer til behandling.