20. Forvaring
- 20.1 Innledning
- 20.2 Vilkårene for å idømme forvaring
- 20.3 Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse
- 20.4 Forholdet mellom forvaring og andre straffer
- 20.5 Varigheten av forvaringen
- 20.6 Prøveløslatelse
Forvaring er en tidsubestemt frihetsstraff for særlig farlige tilregnelige lovbrytere. Straffen gjennomføres i en anstalt underlagt kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen foreslår en del endringer i bestemmelsene om forvaring, dels av materiell art, dels av mer lovteknisk karakter. Et mindretall i kommisjonen er imot forvaringsordningen og mener den bør oppheves.
I Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) varslet departementet at det skulle gjennomføres en grundig etterkontroll av de nye reglene om utilregnelighet og særreaksjoner etter at de hadde virket i fem år. I Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) supplerte departementet hva som skulle inngå i etterkontrollen. Justiskomiteen støttet planen om en etterkontroll, men ba om å få den i tide til at det følgende storting skulle få muligheten til å vurdere ordningen. Departementet har kommet til at etterkontrollen slik den er beskrevet i proposisjonene, bør utsettes. 1. januar 2005 vil reformen ha virket i tre år. Etter departementets syn er dette for kort tid for en omfattende etterkontroll.
Departementet finner heller ikke grunn til å gå inn på argumentene for og imot forvaringsstraffen, særlig siden denne lovsaken har vært grundig behandlet, og Stortinget vedtok straffarten for kort tid siden.
Tre vilkår må være oppfylt for å kunne idømme forvaring. For det første må fellesvilkåret om at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet være oppfylt. For det annet må det gjelde en nærmere angitt type av forbrytelser. For det tredje stilles det krav til gjentakelsesfare.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilke lovbruddskategorier som kan gi grunnlag for en forvaringsdom. Kommisjonen foreslår ikke endringer i kravene til graden av fare for tilbakefall til nye lovbrudd. Men den foreslår at tidligere begåtte lovbrudd blir et vilkår for idømming av forvaring også ved de alvorligste lovbruddene. Den foreslår videre at de momentene som skal tillegges vekt ved vurderingen av tilbakefallsfaren, skal gjelde generelt, og ikke som i dag bare knyttes til de alvorlige forbrytelsene.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at anvendelsesområdet for forvaring ikke bør endres. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for en forvaringsdom.
Departementet har vurdert hvilken eller hvilke betegnelser som bør brukes i stedet for "forbrytelser" i bestemmelsen om vilkårene for forvaring. Departementet har kommet til at uttrykket "lovbrudd" bør gjennomføres i hele bestemmelsen.
Departementet foreslår også, i likhet med Straffelovkommisjonen, å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilken grad av fare som skal kreves for tilbakefall av nye lovbrudd. Videre er departementet enig med kommisjonen i at momentene for vurderingen av tilbakefallsfaren bør gjelde generelt, og ikke som i dag knyttes til de alvorligste lovbruddene. Departementet støtter derfor kommisjonens forslag til en omredigering av skjønnsmomentene.
Forvaring kan bare idømmes når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Forvaring skal bare idømmes når retten antar at en fengselsstraff ikke vil gi god nok beskyttelse mot nye forbrytelser.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre fellesvilkåret, men den foreslår noen omformuleringer. For det første uttaler kommisjonen at uttrykket "å verne samfunnet" kan oppfattes som et krav om at selve samfunnsordenen må være truet. Kommisjonen foreslår i stedet uttrykket "å verne andres liv, helse eller frihet". For det annet peker kommisjonen på at begrepet "tidsbestemt straff" er tvetydig fordi også rettighetstap kan være tidsbegrenset. Kommisjonen foreslår også en bestemmelse om forening av forvaring med andre straffer.
Kommisjonen har videre foreslått et nytt element i fellesvilkåret. Etter gjeldende rett er fellesvilkåret formulert slik: "Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet,". Kommisjonen foreslår i tillegg et nødvendighetskriterium, og har formulert fellesvilkåret slik: "Når det anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet, og annen straff ikke ansees tilstrekkelig,".
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket "å verne samfunnet" rent språklig kan oppfattes som en henvisning til samfunnsordenen som sådan. Departementet har kommet til at kommisjonens forslag til omformulering bedre dekker den situasjonen uttrykket er ment å beskrive.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket "tidsbestemt straff" kan være tvetydig, idet også rettighetstap og samfunnsstraff kan være tidsbegrenset. Departementet har vært noe mer i tvil om det fortsatt bør stå "straff", eller om det i stedet bør stå "fengselsstraff". Det kan etter departementets syn vanskelig tenkes tilfeller der forvaring kan idømmes hvis ikke alternativet var å idømme fengsel, derfor foreslår departementet uttrykket "fengselsstraff".
Departementet viderefører ikke kommisjonens forslag om å utvide fellesvilkåret med et nødvendighetskriterium. Departementet legger til grunn at en vurdering av om forvaring er nødvendig for å verne andres liv, helse og frihet ligger implisitt i vurderingen av om annen straff er tilstrekkelig til å verne disse godene.
Departementet er enig i kommisjonens forslag til en bestemmelse om forening av forvaring med andre straffer.
Etter straffeloven § 39 c nr. 1 er det ikke et vilkår for å idømme forvaring at en lovbryter også tidligere har begått eller forsøkt å begå en slik alvorlig forbrytelse. Finnes lovbryteren skyldig i en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i § 39 c nr. 1, er det derimot et vilkår for å idømme forvaring at vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der.
Straffelovkommisjonens flertall foreslår å gjeninnføre et vilkår om at lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd for å kunne idømmes forvaring. Kommisjonen foreslår videre å gjeninnføre en regel om at flere lovbrudd begått ved flere handlinger, eller flere handlinger bedømt som ett fortsatt straffbart forhold, kan gi grunnlag for en forvaringsdom selv om det ikke foreligger gjentakelse.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett, og støtter dermed ikke kommisjonens forslag. Departementet viser til at Stortinget vedtok bestemmelsen så sent som våren 2001. Departementet fastholder at det er behov for å kunne reagere med forvaring også på bakgrunn av ett lovbrudd.
Gjeldende rett har ikke noe forbud mot å bruke forvaring overfor lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet. Det er heller ikke i loven gitt særregler for idømming av forvaring når lovbryteren var mellom 15 og 18 år.
Et flertall i kommisjonen foreslår at forvaring bare skal kunne idømmes lovbrytere over 18 år. Kommisjonens mindretall mener at det også bør være adgang til å idømme forvaring når gjerningspersonen var under 18 år på handlingstiden.
Departementet foreslår ikke å innføre et absolutt forbud mot å idømme unge lovbrytere forvaring, fordi det også i denne aldersgruppen kan finnes lovbrytere som utgjør en slik fare for andres liv, helse eller frihet at en tidsbestemt fengselsstraff ikke er tilstrekkelig. Departementet legger til grunn at vilkårene sjelden vil være oppfylt for denne gruppen, slik at få under 18 år vil bli idømt forvaring. På denne bakgrunn finner departementet at et absolutt forbud mot forvaring av unge lovbrytere ikke bør innføres.
De hensyn som taler imot forvaring av unge lovbrytere, har imidlertid fått departementet til å foreslå særlige regler for utmålingen av forvaring når lovbryteren var under 18 år på handlingstiden. Departementet foreslår at det innføres en tidsramme for forvaringen når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, som tilsvarer maksimumstiden for fengselsstraff for samme aldersgruppe, altså 15 år. Tidsrammen bør vanligvis ikke overstige 10 år. Departementet foreslår ikke særregler for fastsettelse av minstetiden når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.
I forbindelse med at Stortinget får seg forelagt en evaluering av forvaringsordningen, ønsker komiteen en vurdering av forholdet mellom forvaringsordningen og psykiatrien. Den kontroll som skal og må utøves i en forvaringsinstitusjon, kan motvirke ønsket om rehabilitering og behandling. Komiteen er derfor særlig opptatt av å få vurdert om det er behov for en mer "åpen forvaringsanstalt" til bruk for forvaringsdømte som er i sluttfasen av forvaringsperioden. En slik institusjon vil for eksempel gi denne gruppen en hensiktsmessig mulighet for å lette noe på permisjonsregimet og dermed få en forbedret tilnærming til et liv i frihet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det vil være hensiktsmessig å vurdere en eventuell endring i forvaringsordningen i forbindelse med evalueringen av denne ordningen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er imidlertid enig med departementet i at momentene for vurdering av tilbakefallsfaren bør gjelde generelt, og ikke som i dag knyttes til de alvorligste lovbruddene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kritiske til at det skal foreligge et krav om tidligere begåtte eller forsøk på å begå alvorlige lovbrudd. Å basere tiltaket på faren for gjentagelse er altfor defensivt og vil bety at tilfeldige mennesker kan bli utsatt for kriminalitet som kunne vært unngått dersom gjentagelse ikke var et kriterium. En slik forutsetning tar etter disse medlemmers vurdering altfor stort hensyn til gjerningsmannen. Disse medlemmer mener at dette tiltaket er beregnet på å hensynta samfunnets behov for sikkerhet overfor mennesker som selv ikke makter å godta og overholde gjeldende regler som forefinnes.
Disse medlemmer viser til riksadvokaten som sier:
"Det er ingen uenighet om at gjentakelse m.m. er et viktig moment i vurderingen. Derimot kan det virke støtende om det skal finnes en absolutt grense i de (sjeldne) tilfelle der en handling sammenholdt med andre indikasjoner tilsier gjentakelsesfare. Hvis man først som kommisjonen mener at flere straffbare handlinger begått i konkurrens kan oppfylle grunnvilkåret til forvaring, kan det også tale for at det bør være mulig å idømme forvaring for et forhold som (av mer strafferettstekniske grunner) må betraktes som én handling.
Mot en endring taler uansett at reglene om forvaring er nye. Det bør vinnes mer erfaring før man foretar en etterkontroll av ordningen."
Disse medlemmer mener etter dette at det ikke skal være et ubetinget krav om fare for gjentagelse for bruk av forvaringsdom. Disse medlemmer mener hensynet til samfunnets behov for trygghet er viktigere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot forvaringsinstituttet da dette ble vedtatt i 1996. Dette medlem viser til justiskomiteens tidligere leder fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Holands, merknader i Innst. O. nr. 34 (1996-1997).
Dette medlem mener at innvendingene som ble reist den gang er like aktuelle i dag. Det er grunn til å framheve både de rettssikkerhetsmessige problemene og de sikkerhetsmessige følgene av tidsubestemtheten i forvaringsordningen. Tidsubestemt straff på grunnlag av fare for gjentakelse betyr i prinsippet at man straffer personer for handlinger de ikke har begått. Når personer anses som farlige for omgivelsene fordi de har begått alvorlig kriminalitet og har psykiske lidelser eller rusavhengighet som gjør at man mener det er grunn til å tro at de vil gjenta kriminaliteten, må vedkommende få nødvendig hjelp av det psykiske helsevernet og rusomsorgen. Videre må det etableres forsterka enheter/ressursavdelinger innen kriminalomsorgen, slik at personer med store psykiske problemer kan få hjelp. Når personer bedømmes som farlige på grunn av gjentatt kriminalitet, særlig alvorlig kriminalitet eller fordi vedkommende både har begått alvorlig kriminalitet og har tilhørighet til en voldsforherligende organisasjon, vil strengere straffer kunne være et bedre alternativ enn forvaring. På denne måten kan samfunnet beskytte seg selv.
Videre er det grunn til å ta på alvor problemene som knytter seg til spørsmålet om farlighetsvurderinger: Det er vanskelig å forutsi farlighet langt fram i tid, i andre omgivelser og med andre utfordringer og problemer enn det fengselstilværelsen innebærer. Dette medlem vil videre framheve følgende merknad fra justiskomiteens tidligere leder fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Holand:
"Dette medlem viser i den forbindelse til at flere høringsinstanser har støttet forslaget under forutsetning av en betydelig ressurstilførsel når det gjelder innholdet i soningen. Etter dette medlems oppfatning er det i tillegg til økte ressurser dessuten viktig å bygge ut et mer effektivt ettervernsopplegg for denne gruppen, der kriminalomsorg i frihet og psykiatrien i fellesskap kan sette inn de tiltak som anses mest hensiktsmessige. Dette medlem vil peke på at samarbeidet mellom disse instansene er vesentlig bedret de siste årene, og at det nå er et godt grunnlag for å arbeide videre for å bedre oppfølgingen av de som anses å være farlige."
Et flertall i Straffelovkommisjonen foreslår at forvaring ikke skal kunne idømmes lovbrytere under 18 år. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har grundig vurdert dette forslaget og mener at det må sees i sammenheng med forslaget om å begrense den maksimale strafferamme til åtte år for lovbrytere som var under 18 år på gjerningstidspunktet. Flertallet viser i den forbindelse til merknadene til kap. 18 vedrørende bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere.
Flertallet viser videre til at det kan finnes lovbrytere under 18 år som utgjør en slik fare for andres liv, helse eller frihet at en tidsbegrenset fengselsstraff ikke er tilstrekkelig. På denne bakgrunn mener flertallet at det ikke bør innføres et absolutt forbud mot forvaring av lovbrytere under 18 år.
Flertallet er imidlertid enig med departementet i at forvaringsstraff kan være særlig tyngende for unge lovbrytere, og mener derfor at forvaring ikke bør ilegges unge lovbrytere med mindre dette er tvingende nødvendig av hensyn til å verne andres liv, helse eller frihet. Flertallet vil bemerke at innsatte på forvaringsdom skal tilbys et særlig godt tilrettelagt soningsopphold. Flertallet vil i den forbindelse presisere at dersom forvaring ilegges en person under 18 år, så skal forvaringen i særlig grad imøtekomme den dømtes behov.
Flertallet støtter for øvrig departementets forslag om særlige regler for utmåling av forvaring når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Straffelovkommisjonens flertall som foreslår at forvaring bare skal idømmes lovbrytere over 18 år.
Disse medlemmer vil vise til sine merknader hvor det foreslås en maksimumsgrense på 8 års fengsel for denne aldersgruppen. De samme forhold som begrunner begrensninger i fengselsstraffen, tilsier også begrensninger i adgangen i bruken av en tidsubegrenset straff.
Disse medlemmer vil også fremheve at grunnlaget for å bruke forvaring er vurdering av framtidig farlighet. For denne gruppen vil vurderingen være særlig usikker ut fra mulighet for modning og endring. Dessuten vil det være særlig belastende for så unge mennesker å sitte på tidsubegrenset straff.
Disse medlemmer mener ungdomskontrakter må ha et anvendelsesområde som plasserer det logisk i forhold til andre reaksjonsformer som særlig konfliktråd og samfunnsstraff. Disse medlemmer viser til Rapport om forsøk med ungdomskontrakter PHS forskning 2004:1. Disse medlemmer vil også vise til sine merknader om unge lovbrytere under kap. 18.3.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Straffeloven § 40 nytt siste ledd skal lyde:
Den som var under 18 år på handlingstidspunktene, kan ikke idømmes forvaring."
Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede. Retten kan beslutte at den siktede i stedet underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse når det er aktuelt å avsi en dom på forvaring.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å videreføre gjeldende rett om personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse. Departementet er dessuten enig i kommisjonens forslag til lovtekniske endringer, og slutter seg til dens begrunnelse. Departementet antar at det ofte vil være behov for både en personundersøkelse og en rettspsykiatrisk undersøkelse, men fastholder at bare personundersøkelsen bør være obligatorisk.
Komiteen er enig med departementet i at gjeldende rett om personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse bør videreføres, og støtter de lovtekniske endringer som fremkommer av proposisjonen. Komiteen ber departementet komme tilbake med en vurdering av om friomsorgen bør gis rett til å anmode retten om at det foretas en rettspsykiatrisk undersøkelse når forvaring vurderes som reaksjon. Det er naturlig at en slik vurdering forelegges Stortinget i forbindelse med evalueringen av forvaringsordningen.
Straffeloven § 26a gir en generell hjemmel til å kombinere frihetsstraff og bot. Selv om bestemmelsen etter ordlyden også dekker tilfeller hvor det idømmes forvaring, er det tvilsomt om den gir hjemmel for å kumulere forvaring og bot. Forvaring og samfunnsstraff kan ikke idømmes sammen. Tilleggsstraffene rettighetstap og oppholdsforbud kan idømmes sammen med forvaring. Også inndragning kan fastsettes sammen med forvaring.
Paragraf § 39e tredje ledd regulerer bortfall av tidligere idømt fengselsstraff i forvaringssaker. Slik straff faller bort når forvaring idømmes. En tidligere ilagt bot blir i prinsippet stående. Det blir også rettighetstap og inndragning
Straffelovkommisjonen viderefører prinsippet om at forvaring ikke skal kunne idømmes sammen med fengsel. Det foreslås at bare rettighetstap skal kunne idømmes sammen med forvaring. Kommisjonen foreslår å videreføre en bestemmelse om at idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett om at forvaring ikke skal kunne idømmes sammen med fengselsstraff. Departementet slutter seg til forslaget om å ha en egen bestemmelse om forening av forvaringsstraff og andre straffer.
Departementet har særlig vurdert om kommisjonens forslag om at forvaring ikke skal kunne forenes med bot, bør videreføres. Departementet har lagt avgjørende vekt på at det neppe er et stort behov for å idømme bot sammen med forvaring, og viderefører kommisjonens forslag. Inndragning bør derimot fortsatt kunne fastsettes sammen med forvaring.
Som kommisjonen foreslår departementet å videreføre gjeldende rett om at idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes. I tillegg foreslår departementet at også tidligere idømt samfunnsstraff faller bort når forvaring idømmes. Departementet har vurdert om også tidligere idømt bot bør falle bort. Departementet har imidlertid blitt stående ved at det ikke er så store betenkeligheter ved at en tidligere ilagt bot opprettholdes selv om forvaring idømmes. Også et tidligere idømt inndragningskrav bør bli stående.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet i at forvaring ikke skal kunne idømmes sammen med fengselsstraff. Idømt fengselsstraff og/eller samfunnsstraff bør falle bort når forvaring idømmes. Rettighetstap og inndragning bør imidlertid kunne idømmes sammen med forvaring.
Det eksisterer neppe et stort behov for å kunne kombinere bot og forvaring, og derfor bør en slik mulighet ikke hjemles i den nye straffeloven. Flertallet er imidlertid enig med departementet i at tidligere idømt bot bør opprettholdes selv om forvaring idømmes på et senere tidspunkt for et annet straffbart forhold. Også et tidligere idømt inndragningskrav bør etter flertallets oppfatning bli stående.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 20.2.2.1.
I en forvaringsdom skal det fastsettes en tidsramme som ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år. Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen, som ikke må overstige 10 år.
Departementet foreslår i likhet med Straffelovkommisjonen å videreføre gjeldende rett med hensyn til de tidsrammene og den minstetiden som skal gjelde for forvaringen. Etter departementets syn vil det fortsatt være slik at jo lengre den alternative fengselsstraffen ville vært, desto mindre er behovet for en tidsubestemt straff. Departementet antar derfor at forvaring i hovedsak er mest aktuelt der alternativet er en middels lang fengselsstraff. Departementet fastholder at forvaring også kan brukes ved kriminalitet som kvalifiserer til meget lang fengselsstraff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, ønsker å videreføre gjeldende rett med hensyn til de tidsrammene og den minstetiden som skal gjelde for forvaringen. Flertallet vil komme tilbake til om det er behov for endringer på disse punktene i forbindelse med den varslede evalueringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 20.2.2.1.
Når en forvaringsdømt løslates før tidsrammen går ut, skjer det på prøve med en prøvetid fra 1 til 5 år. Begjærer den domfelte eller kriminalomsorgen løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten. Samtykker påtalemyndigheten i prøveløslatelse, kan løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen viderefører i hovedsak gjeldende rett. Kommisjonen foreslår enkelte språklige og redaksjonelle endringer. Kommisjonen foreslår at påtalemyndigheten får en plikt til å orientere kriminalomsorgen om en dom om prøveløslatelse.
Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag til språklige og redaksjonelle endringer. Departementet viderefører forslaget om å pålegge påtalemyndigheten å varsle kriminalomsorgen når retten har satt som vilkår for prøveløslatelse at kriminalomsorgen følger opp den forvaringsdømte, og kriminalomsorgen ikke var til stede da dommen ble avsagt. Departementet er kjent med at kriminalomsorgen ikke alltid har fått informasjon om vilkår om at kriminalomsorgen skal følge opp en prøveløslatt forvaringsdømt. Departementet legger vekt på at kriminalomsorgen har et behov for informasjon om alle vilkår som innebærer at den skal bidra og har derfor presisert at underretningsplikten gjelder i alle tilfeller der kriminalomsorgen skal ha en rolle i prøvetiden.
Straffeloven § 39 g regulerer hvilke vilkår som kan settes ved prøveløslatelse. Retten kan sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår, mens kriminalomsorgens kompetanse er begrenset til de oppregnete særvilkårene. Videre har retten kompetanse til å sette som vilkår at den domfelte skal oppholde seg i en institusjon eller en kommunal boenhet ut over ett år. Både retten og kriminalomsorgen kan sette som vilkår at den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre gjeldende rett. Kommisjonen foreslår at retten og kriminalomsorgen skal ha lik kompetanse til å sette vilkår. Etter kommisjonens oppfatning er det ikke naturlig å anse hjemmelen til å sette som vilkår at en forvaringsdømt tar opphold i en institusjon eller en kommunal boenhet, som en prøveløslatelse. Kommisjonen foreslår derfor at hjemmelen flyttes til straffegjennomføringsloven kapittel 3. Kommisjonen foreslår videre at kriminalomsorgen skal få uttale seg før retten fastsetter vilkårene for prøveløslatelse.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre gjeldende rett om vilkår ved løslatelse på prøve fra forvaring. Departementet er enig med kommisjonen i at vilkårsbrudd bør reguleres i en egen bestemmelse.
Departementet har kommet til at retten fortsatt bør ha en videre kompetanse enn kriminalomsorgen til å sette vilkår ved løslatelse på prøve fra forvaring, og følger dermed ikke opp kommisjonens forslag på dette punktet. Mens kriminalomsorgen kan beslutte alle de nevnte særvilkårene, kan retten i tillegg fastsette ethvert saklig begrunnet særvilkår.
Også gjeldende rett om at retten kan sette som vilkår at den forvaringsdømte i prøveløslatelsesperioden tar opphold i en kommunal boenhet eller institusjon i over 1 år bør videreføres. Departementet er et stykke på vei enig med kommisjonen i at det ikke er helt treffende å anse slike tiltak som løslatelse på prøve. Likevel er målet at de prøveløslatte etter en tid skal kunne mestre et liv i frihet. Det at avgjørelsen skal treffes av retten, er også et moment som trekker i retning av at hjemmelen bør beholdes i straffeloven, og ikke flyttes til straffegjennomføringsloven. Departementet foreslår derfor ikke en slik overføring nå.
Departementet viderefører kommisjonens forslag om at kriminalomsorgen alltid skal få adgang til å uttale seg før retten fastsetter vilkår.
Departementet går inn for å videreføre reglene om endring og oppheving av vilkår og forlengelse av prøvetid. Departementet foreslår i en ny § 100c i straffeprosessloven at den domfelte får en uttrykkelig rett til forsvarer i saker der den domfelte har begjært endring eller oppheving av det inngripende vilkåret om opphold i institusjon/kommunal boenhet.
Påtalemyndigheten kan bringe spørsmålet om gjeninnsettelse inn for retten hvis den prøveløslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter de fastsatte vilkårene. Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen 3 måneder etter utløpet av prøvetiden. Det er vist til straffeprosessloven kapittel 9 og 14 for å klargjøre at den prøveløslatte forvaringsdømte kan varetektsfengsles hvis det er skjellig grunn til mistanke om vilkårsbrudd, samt at den forvaringsdømte har krav på forsvarer ved varetektsfengsling og i en sak om gjeninnsettelse.
Straffelovkommisjonen går i hovedsak inn for å videreføre gjeldende rett om brudd på vilkår. Kommisjonen foreslår en annen beregning av tremånedersfristen for gjeninnsettelse enn etter gjeldende rett; det skal være tilstrekkelig at påtalemyndighetens begjæring om gjeninnsettelse er brakt inn for retten innen det samme tidspunktet.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre gjeldende rett. Departementet foreslår at alvorlig eller gjentatt vilkårsbrudd fortsatt skal kunne lede til gjeninnsettelse. Det bør være adgang til å gjeninnsette etter ett alvorlig vilkårsbrudd. Departementet støtter kommisjonens forslag til ny fristregel. Departementet foreslår at det tas inn en regel om at den domfelte så vidt mulig skal få uttale seg.
Departementet har særlig vurdert om henvisningene til straffeprosesslovens bestemmelser om forsvarer og varetektsfengsling skal videreføres. Det er i tråd med den generelle lovstrukturen i departementets utkast til ny straffelov å regulere straffeprosessuelle spørsmål i straffeprosessloven. Departementet har derfor kommet til at retten til forsvarer bør reguleres der. For det annet bør også regler om pågripelse og fengsling i saker om vilkårsbrudd stå i straffeprosessloven.
Departementet foreslår en endring i forhold til gjeldende rett og kommisjonens forslag om situasjonen der den forvaringsdømte begår nye lovbrudd i prøvetiden. Departementet har kommet til at det bør gjelde samme regel når en forvaringsdømt begår en straffbar handling i prøvetiden som når en domfelt som har fått en betinget dom eller samfunnsstraff, begår en straffbar handling i prøvetiden eller gjennomføringstiden for disse reaksjonene. Departementet foreslår derfor i utkastet § 46 en slik regel.
Særlige spørsmål oppstår når en forvaringsdømt begår en straffbar handling i prøvetiden. Gir den nye handlingen ikke grunnlag for forvaring, kan det spørres om retten bør fastsette en annen straff for forholdet, eller om en gjeninnsettelse til forvaring vil "konsumere" en reaksjon på det nye straffbare forholdet. Departementet foreslår at retten får hjemmel til å fastsette enten en samlet dom for begge handlingene, eller en særskilt dom for den nye handlingen. Dersom han har vært løslatt i lang tid, og begår et mindre alvorlig lovbrudd - av en annen art enn dem som kan gi forvaring - kan det være grunn til å idømme en fengselsstraff i stedet for å gjeninnsette til forvaring.
Det er etter komiteens mening særlig viktig at det er etablert et opplegg for ettervern for den enkelte ved prøveløslatelse fra forvaring. Komiteen er kjent med at dette kan være vanskelig der kriminalomsorgen innstiller på fortsatt soning, mens retten beslutter løslatelse. Komiteen ber departementet snarest påse at det foretas nødvendig klargjørende tiltak for å sikre et opplegg for ettervern også i denne type tilfeller.
Komiteen mener det er et paradoks at de som løslates fra forvaring før makstida er utholdt, følges opp av Friomsorgen gjennom ulike typer vilkår, mens forvaringsdømte som anses som så farlige for samfunnet at de sitter tida ut, ikke følges opp. Dette må rettes opp snarest ved at det gis pålegg om oppfølging uansett. Komiteen ber departementet utrede dette og komme tilbake til Stortinget snarest mulig.