17. Oversikt over de strafferettslige reaksjonene
- 17.1 Straffene
- 17.2 Andre strafferettslige reaksjoner
- 17.3 Forening av ulike strafferettslige reaksjoner
Straffelovkommisjonen definerer strafferettslige reaksjoner som reaksjoner som kan ilegges i en straffesak. Departementets definisjon er noe annerledes: Strafferettslige reaksjoner er straffene, samt andre reaksjoner som ilegges som følge av at det er begått et lovbrudd, og som skal ilegges i straffeprosessuelle former. Straffelovens system er at bare de reaksjoner som er listet opp i §§ 15 og 16, er straff i lovens forstand. Selv om en reaksjon etter straffeloven ikke betegnes som straff, kan det tenkes at den vil bli vurdert annerledes i forhold til straffebegrepet etter Grunnloven eller EMK.
Straffeloven inneholder en samlet oppregning av de strafferettslige reaksjonene som er straff, jf. §§ 15 og 16. Straffene er delt inn i hovedstraffer og tilleggsstraffer. Hovedstraffene kan idømmes alene, mens tilleggsstraffene bare kan idømmes sammen med en hovedstraff.
Straffelovkommisjonen foreslår to bestemmelser som samlet gir en oversikt over de strafferettslige reaksjonene. Innholdsmessig viderefører disse paragrafene i all hovedsak gjeldende rett. Hefte, som er gått ut av bruk, er ikke foreslått videreført. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve dagens skille mellom hoved- og tilleggsstraffer.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag om en egen paragraf som lister opp de ulike straffene. Departementet er også enig i at straffarten hefte bør avskaffes. Departementet støtter kommisjonen i at skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer ikke bør videreføres i den nye loven. Forslaget medfører at enkelte former for rettighetstap går fra å være tilleggsstraff til å kunne bli ilagt som eneste reaksjon.
Departementet er videre enig med Straffelovkommisjonen i at hjemlene for å idømme fengselsstraff og bot fortsatt bør finnes i det enkelte straffebudet, samtidig som det opplyses om dette i den alminnelige delen av loven. Departementet er også enig i at det for de andre straffene synes hensiktsmessig fortsatt å gi generelle hjemler i den alminnelige delen av loven. En uttømmende regulering av alle mulige straffer i det enkelte straffebudet ville ført til omfattende og tunge bestemmelser.
Departementet går inn for kommisjonens forslag om at adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre skal angis særskilt i tilknytning til den enkelte straffart.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve gjeldende § 26 i straffeloven, om at de nærmere regler om gjennomføringen av fengselsstraff, samfunnsstraff og strafferettslige særreaksjoner gis ved særskilt lov. Departementet er enig med kommisjonen i at denne bestemmelsen er overflødig og at den derfor kan utgå.
Komiteen er enig med departementet i at straffarten hefte bør avskaffes, og støtter også forslaget om at skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer ikke videreføres i ny straffelov. Komiteen viser for øvrig til sine merknader til kap. 18 til 23.
Verken straffeloven eller straffeprosessloven inneholder noen samlet oversikt over reaksjonene som ikke er straff. Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om at loven også bør inneholde en oversikt over de strafferettslige reaksjonene som ikke er straff, men som likevel kan - og skal - ilegges i forbindelse med en straffesak.
Departementet er videre enig i at "straffutmålingsutsettelse" er et mer dekkende begrep enn "domsutsettelse". Departementet foreslår en ny strafferettslig reaksjon som skal hete straffutmålingsfrafall og som tilsvarer straffutmålingsutsettelse uten vilkår. Denne reaksjonen bør med på listen.
Departementets kriterier for hva som bør regnes som en strafferettslig reaksjon, innebærer at tap av føreretten, sperrefrist for utstedelse av førerkort og tap av retten til å føre førerkortfri motorvogn, samt tap av retten til kjøreseddel etter yrkestransportloven, regnes som strafferettslige reaksjoner. Også disse reaksjonene bør føres på listen over de strafferettslige reaksjoner.
Komiteen viser til sine merknader til kap. 8 hva gjelder forslaget om å innføre en ny ordning kalt straffutmålingsfrafall. Hvorvidt dagens ordning med mortifikasjon bør bestå, vil komiteen ta stilling til under behandlingen av ærekrenkelsesbestemmelsene som hører hjemme i forslag til ny spesiell del i straffeloven. Komiteen viser for øvrig til sine merknader til kap. 19, 24 og 25.
To hovedstraffer kan kun kombineres dersom det finnes særskilt hjemmel for det. Unntakene fra denne regelen er imidlertid så mange og viktige at den reelle hovedregelen er den motsatte - at det i stor grad er en adgang til forening av straffer.
Departementet foreslår bare få endringer i gjeldende rett. Opphevingen av skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer medfører en viss utvidelse av adgangen til å idømme rettighetstap som eneste reaksjon. Dagens adgang til å kombinere de ulike straffene med hverandre foreslås videreført. På ett punkt foreslås det en utvidelse, nemlig når det gjelder adgangen til å kombinere rettighetstap og bot.
Adgangen til å kombinere andre strafferettslige reaksjoner med straff foreslås å skulle være som før, bortsett fra at straffutmålingsutsettelse og den nye reaksjonen straffutmålingsfrafall skal kunne gis sammen med ubetinget fengsel eller bot når flere lovbrudd pådømmes i samme sak.
Komiteen viser til sine merknader til de respektive kapitlene om de ulike reaksjonene senere i denne innstillingen.
Komiteen mener at det for straffedømte er behov for større fleksibilitet knyttet til å kombinere ubetinget fengselsstraff med overføring til behandling. Komiteen mener videre at det bør være mulighet i større grad til å kombinere samfunnsstraff med fengselsstraff, gjerne ved prøveløslatelse eller som en straffedoms siste del, som en bedre kontrollert forberedelse på å gjeninnta samfunnet.