12. Straffelovgivningens virkeområde
- 12.1 Saklig virkeområde for straffelovens alminnelige bestemmelser (Første del)
- 12.2 Saklig virkeområde - forholdet til folkeretten
- 12.3 Straffelovgivningens virkeområde i tid
- 12.4 Straffelovgivningens stedlige virkeområde
- 12.4.1 Sammendrag
- 12.4.2 Komiteens merknader
Straffelovens alminnelige del kommer som utgangspunkt til anvendelse også på handlinger som er straffbelagt gjennom spesiallovgivningen. Straffelovkommisjonen foreslår ikke endringer i det generelle virkeområdet for straffelovens alminnelige del.
Departementet slutter seg til den lovteknikk som er foreslått. Etter departementets oppfatning er det uheldig om forvaltningen gis en generell adgang til å fravike det alminnelig forsettskrav som etter den nye lov også skal gjelde for spesiallovgivningen. Avvikende regulering i forskrift bør ha materiell hjemmel i lov. Det må derfor fremgå eller følge av en naturlig tolking av hjemmelsloven at den både gir adgang til å gi bestemmelser av strafferettslig karakter og til å fravike bestemmelser i straffelovens alminnelige del. Departementet har endret teksten i § 1 slik at dette klarere fremgår.
Komiteen viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.
Gjeldende straffelov § 1 annet ledd regulerer forholdet til folkeretten: Straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomster med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse med samme innhold som gjeldende § 1 annet ledd. Virkningen av forslaget er at det på strafferettens område er gjennomført en begrenset "sektormonisme" mellom norsk strafferett og all folkerett. Bestemmelsen omfatter altså mer enn den inkorporeringen som følger av menneskerettsloven. Som i dag gjelder forslaget bare bestemmelser som er til den siktedes fordel.
Departementet mener fortsatt at folkerettslige bestemmelser som innbærer praktiske begrensninger i norsk straffekompetanse, bør innarbeides ved egne bestemmelser. Men det er behov for en sikkerhetsventil. På denne bakgrunn finner departementet det ubetenkelig å gå inn for at bestemmelsen videreføres som foreslått av Straffelovkommisjonen. Departementet er enig i at bestemmelsen skilles ut i en egen paragraf.
Komiteen vil understreke at folkerettslige bestemmelser som begrenser rekkevidden av norsk straffelovgivning, enten disse følger av konvensjoner som Norge er bundet av eller av folkerettslig sedvane, skal innarbeides ved egne bestemmelser. Komiteen mener likevel det fortsatt er behov for en sikkerhetsventil som løser motstridsspørsmål utenfor menneskerettslovens område, og slutter seg til departementets forslag om å videreføre dagens bestemmelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader om Norges folkerettslige forpliktelser under kap. 4.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil forbeholde seg muligheten til å si opp eller reservere seg mot folkerettslige bestemmelser hvor dette går mot det Stortinget ønsker. Disse medlemmer mener det skal meget til før man kan akseptere at folkerettslig sedvane skulle gå foran norsk lov. Disse medlemmer mener dog man må respektere de grunnleggende menneskerettigheter.
For "strafferettslige bestemmelser" er hovedregelen og utgangspunktet at handlingstidens lov skal anvendes. Nye "strafferettslige bestemmelser" som trer i kraft mellom handlingstidspunktet og avgjørelsen, skal legges til grunn hvis det leder til et gunstigere resultat for den siktede. Er strafferettslige bestemmelser blitt endret i skjerpende retning i en periode hvor et fortsatt straffbart forhold har pågått, er det i rettspraksis lagt til grunn at de skjerpende regler kommer til anvendelse på den del av forholdet som har funnet sted etter at de strengere regler trådte i kraft. For prosessuelle bestemmelser, bestemmelser om fullbyrdelsen og domstolskapt rett legges rettstilstanden ved avgjørelsen til grunn.
Straffelovkommisjonens forslag bygger på hovedprinsippene i gjeldende lov § 3. Når det gjelder enkelthetene, foreslår kommisjonen likevel betydelige endringer. Hovedregelen i Straffelovkommisjonens forslag er at straffelovgivningen på handlingstidspunktet skal anvendes. Lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen skal likevel anvendes når det fører til et mildere resultat for den siktede, og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes eller på bruken av strafferettslige reaksjoner.
Begrepet "strafferetslige Bestemmelser" i § 3 første ledd er i rettspraksis tolket slik at Anvendelse av handlingstidens lov selv om den er strengere, er først og fremst aktuelt for handlingsnormer som er foranlediget av en særskilt situasjon og som derfor gjerne har et tidsbegrenset preg.
Departementet slutter seg - i innhold og begrunnelse - til Straffelovkommisjonens forslag til regler om straffelovgivningens virkeområde i tid. I forhold til gjeldende straffelov § 3 vil forslaget først og fremst innebære endringer på to punkter: Avgjørelsen av når en siktet skal nyte godt av at en ny og mildere straffelovgivning har trådt i kraft etter handlingstidspunktet, skal bero på om "lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller et endret syn på bruken av strafferettslige reaksjoner". Departementet er enig i at dette gir en rimeligere og mer rettferdig avgrensning enn etter gjeldende rett.
Etter gjeldende rett nyter den siktede ikke godt av lovendringer som trer i kraft etter avgjørelsen i første instans, med mindre det er anvendt rettsmidlet fullstendig anke. Både i delutredning V og VII foreslår Straffelovkommisjonen enstemmig at ny og mildere strafferettslig lovgivning skal komme til anvendelse også når den trer i kraft i rettsmiddelomgangen. Departementet finner det naturlig og rimelig at grensen trekkes ved den avgjørelse som rettskraftig avgjør den side av saken som påvirkes av lovendringen.
Det er enighet i kommisjonen om at ny mildere straffelovgivning ikke skal ha innvirkning på adgangen til å få gjenopptakelse, mens det både i delutredning V og VII er dissens om ny og mildere lov skal komme til anvendelse ved ny avgjørelse etter at gjenopptakelse er besluttet på annet grunnlag. Flertallet i delutredning VII går inn for at en ny og mildere straffelov ikke skal komme til anvendelse ved en slik avgjørelse, og departementet er enig i dette. Det avgjørende for departementet har vært likhetsbetraktningene. I samsvar med det foranstående foreslår departementet at det i ny straffelov § 3 siste ledd inntas en bestemmelse som gjør unntak fra bestemmelsen om anvendelse av mildere lovgivning for saker som er gjenopptatt.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å lovfeste den løsning som er lagt til grunn i avgjørelsen i Rt. 1987 side 1049 i de tilfeller hvor lovgivningen endres i skjerpende retning mens et fortsatt straffbart forhold pågår. I disse tilfeller skal handlingstidspunktets lov anvendes på de deler av forholdet som faller på hver side av ikrafttredelsestidspunktet.
Foreldelsesfrister - både for å reise påtale og for å fullbyrde ilagt straff - er bestemmelser av en slik art at de i utgangspunktet ville blitt omfattet av første ledd. I likhet med Straffelovkommisjonen foreslår imidlertid departementet å videreføre ordningen i gjeldende straffelov, slik at nye og kortere frister ikke skal komme til anvendelse henholdsvis når den mistenkte er blitt siktet eller fullbyrdingen av reaksjonen er påbegynt. Heller ikke endring i påtalereglene slik at påtalen ikke lenger er ubetinget offentlig, kommer etter tredje ledd til anvendelse etter at den mistenkte har oppnådd status som siktet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementet foreslår en videreføring av dagens hovedregel om at straffelovgivningen på handlingstidspunket skal anvendes hvis det leder til et gunstigere resultat for siktede, og har ingen merknader til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener man bør følge prinsippet om at det er lovgivningen på tidspunktet for den kriminelle handlingen som skal legges til grunn ved straffeutmåling helt ut. Disse medlemmer er derfor ikke enig med flertallet i at man skal legge til grunn den straffeutmålingen som leder til et gunstigere resultat for siktede.
Straffeloven § 12 har regler om straffelovgivningens stedlige virkeområde. Uomtvistet er det at en stats straffelovgivning kan anvendes på handlinger forøvet på det territorium som er undergitt statens suverenitet (territorialprinsippet). Straffelovgivningen kan gis anvendelse utenfor territoriet når handlingen er begått av personer som er statsborgere av eller bosatt i landet (nasjonalitetsprinsippet). Folkerettslig er det også akseptert at et land forfølger straffbare handlinger begått i utlandet av utlending når handlingen er rettet mot landets vitale interesser, som statens sikkerhet og selvstendighet (det kvalifiserte realprinsipp).
Hensynet til andre lands suverenitet tilsier at det bør vises tilbakeholdenhet med å strafforfølge i Norge handlinger som har funnet sted på andre lands territorium. På den annen side er det viktig at norsk straffelovgivning har et slikt virkeområde, slik at opphold i Norge ikke blir en måte å unndra seg straff på for handlinger forøvet i utlandet.
Ved utformingen av reglene har departementet særlig lagt vekt på følgende: Hovedreglene bør gå frem av to bestemmelser om virkeområdet for handlinger foretatt henholdsvis på område hvor Norge har hel eller særskilt suverenitet og i utlandet. Disse reglene bør suppleres av en bestemmelse om det universelle virkeområdet basert på folkerettslige forpliktelser til å forfølge bestemte handlinger.
Med de begrensninger som følger av folkerettslige regler, gjelder all norsk straffelovgivning "i riket", jf. § 12 første ledd. Riket omfatter først og fremst Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen, samt sjøområder ut til territorialgrensen og luftterritoriet over disse områder.
Straffeloven § 12 utvider det geografiske virkeområdet for norsk straffelovgivning til områder og installasjoner som det ikke er naturlig å regne som en del av riket. Bestemmelsene kan deles i to grupper: Straffelovgivningens anvendelse på virksomhet på kontinentalsokkelen, og straffelovgivningens anvendelse på handlinger om bord på norske sjø- og luftfartøy som befinner seg utenfor territoriet.
Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om straffelovgivningens geografiske virkeområde for Norge og det norske suverenitetsområdet fordeles på to paragrafer: Én bestemmelse om norsk territorium og en annen om kontinentalsokkelen, økonomisk sone og norske fartøy utenfor territoriet.
For virksomheten på norsk kontinentalsokkel foreslår kommisjonen at norsk straffelovgivning skal gjelde:
"på innretninger på norsk kontinentalsokkel for undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av undersjøiske naturforekomster, og på transportanlegg tilknyttet disse innretningene også når de ligger utenfor norsk kontinentalsokkel. Innretninger omfatter ikke forsynings- og hjelpefartøyer."
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag. Slik departementet ser det, gir det imidlertid en bedre systematikk om straffelovgivningens virkeområde angis i tre bestemmelser som regulerer anvendelsen: På område med norsk suverenitetsutøvelse, i utlandet og i samsvar med et særlig folkerettslig grunnlag.
Departementet er enig i at straffelovgivningen bør gjelde "i Norge". Av pedagogiske grunner bør det uttrykkelig fremgå at dette også omfatter Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å myke opp det gjeldende krav om at innretninger må være "plassert" på norsk sokkel for at norsk straffelovgivning skal gjelde. Det avgjørende bør i utgangspunktet være om innretningen befinner seg på sokkelen og er beregnet for undersøkelse, utnytting mv. av undersjøiske naturforekomster.
Lovutkastet inneholder ingen bestemmelse svarende til gjeldende lov § 12 første ledd nr. 1 bokstav c om sikkerhetssonen. Departementet er enig i at jurisdiksjonen for selve sonekrenkelsen kan reguleres i petroleumsloven.
Hensynet til at straffelovens alminnelig del bør være mest mulig fullstendig, tilsier at også den strafferettslige jurisdiksjon i de maritime soner er regulert i loven. Departementet er enig i Straffelovkommisjonens vurderinger om hvilke handlinger som bør omfattes av norsk strafferettslig jurisdiksjon innenfor det aktuelle området. Også her bør det gjelde et dobbelt krav: Dels at handlingen har funnet sted innenfor Norges økonomiske sone og at handlingen krenker interesser som den særlige norske jurisdiksjon skal ivareta.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke er behov for å endre innholdsmessig reglene om straffelovgivningens anvendelse om bord på norske fartøyer, boreplattformer eller lignende flyttbare innretninger.
For norske statsborgere eller personer som er bosatt i Norge, har § 12 nr. 3 bokstav a en oppregning av en rekke kapitler og bestemmelser i straffeloven som kommer til anvendelse selv om handlingen er forøvet i utlandet. Som en sammenfatning kan en si at langt de fleste av straffelovens forbrytelser som det er praktisk å overtre i utlandet og som er av en viss alvorlighet, kan forfølges her i riket når de er forøvet av norske borgere eller personer bosatt i riket. De fleste forseelser som er forøvet i utlandet, kan ikke straffes i Norge uten at de er straffbare der de er begått.
For personer som verken er norske statsborgere eller bosatt her, reguleres straffelovgivningens anvendelse på handlinger foretatt i utlandet av § 12 nr. 4, som regner opp en rekke bestemmelser i straffeloven som kan anvendes selv om handlinger er forøvet av utlending i utlandet (universalprinsippet).
Straffelovkommisjonen har foreslått et primært krav om dobbelt straffbarhet som vilkår for å straffe nordmenn for handlinger begått i utlandet. Særreglene om handlinger rettet mot den norske stat og handlinger begått i områder hvor ingen stater har suverenitet, foreslås opprettholdt. Kommisjonen foreslår videre å gjøre unntak fra kravet om dobbelt straffbarhet for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Kommisjonen foreslår også en regel om at det ved forfølgning i Norge ikke skal kunne idømmes strengere straff enn det som maksimalt kunne vært idømt på handlingsstedet.
For adgangen til å anvende norsk straffelovgivning på utlendingers handlinger i utlandet, foreslår Straffelovkommisjonen at det er krav om at handlingen i Norge har en strafferamme på fengsel i mer enn 1 år. For handlinger foretatt av utlending i utlandet og som er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, foreslås det ikke krav om dobbel straffbarhet.
Departementet foreslår en omredigering av bestemmelsene. I departementets utkast til § 5 reguleres i første ledd i hvilke tilfeller nordmenns handlinger i utlandet kan forfølges etter norsk straffelovgivning. Annet ledd angir de grupper som likestilles med nordmenn når handlingen er forøvet i utlandet. Tredje ledd angir i hvilken grad reguleringen i første ledd også gjelder for utlendinger i utlandet.
Departementet er enig i at kompetansen til å beslutte påtale for handlinger som er forøvet av en utlending i utlandet, bør flyttes fra Kongen i statsråd til riksadvokaten.
Departementet gir også sin tilslutning til Straffelovkommisjonens forslag om at handlinger forøvet i utlandet av en utlending, bør være av en viss alvorlighet før de bør forfølges i Norge. Kommisjonen foreslår at bare handlinger med en ordinær strafferamme på mer enn 1 år bør omfattes. Departementet er enig i dette.
Departementet foreslår at reglene om når norsk straffelovgivning skal gjelde for handlinger forøvet i utlandet, bygges på kravet om dobbel straffbarhet som et generelt og grunnleggende prinsipp. Det sentrale spørsmål blir derfor hvilke unntak som skal gjøres fra kravet.
Et krav om dobbel straffbarhet er meningsløst når handlingen er begått på områder hvor ingen stat har høyhetsrett. Kommisjonen har foreslått at handlinger forøvet på slike områder for nordmenn skal være straffbare når de kan medføre strengere straff enn bot, mens det for utlendinger kreves at handlingen har en straff ut over det laveres sjikt, dvs. fengsel i mer enn 1 år. Departementet finner kommisjonens avgrensning hensiktsmessig, og slutter seg til forslaget.
Også Straffelovkommisjonens forslag om og begrunnelse for å la overtredelse av bestemmelsene om krigsforbrytelser mv. gjelde i utlandet uten krav om dobbel straffbarhet, har fått tilslutning under høringen. Departementet er enig i dette, men har likevel som forutsetning at det bare er aktuelt å la unntak omfatte krigsforbrytelser mv. som utgjør universelt anerkjente lovbrudd.
Slik departementet ser det, står en tilbake med tre lovbruddstyper hvor det kan være aktuelt å gjøre unntak fra kravet om dobbel straffbarhet. Det er terrorhandlinger, overtredelse av bestemmelsene om tvangs- og barneekteskap og kjønnslemlestelse. Etter departementets oppfatning kan en for utførelse av terrorhandlinger basere seg på hovedregelen om dobbel straffbarhet.
Departementet foreslår imidlertid en særregel både for barneekteskap og tvangsekteskap. Departementet foreslår at overtredelse av bestemmelsene om barneekteskap skal være straffbare i Norge også når de er overtrådt av nordmenn i utlandet. Er overtredelse av reglene om barneekteskap begått av utlending i utlandet, bør derimot det gjeldende kravet om dobbel straffbarhet etter departementets syn videreføres.
Tvangsekteskap vil ofte være straffbart også i det landet det er inngått. Departementet foreslår likevel at det tas inn i loven en særhjemmel for å strafforfølge tvangsekteskap som er begått i utlandet av en norsk statsborger eller annen person som er bosatt her. Dermed vil man fange opp tilfeller hvor tvangsekteskap likevel ikke er straffbart i vedkommende land. Departementet foreslår derimot ikke å videreføre adgangen til å straffe for tvangsekteskap i Norge dersom handlingen er begått av en utlending i utlandet og kravet om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt.
Skal lovgivningen om kjønnslemlestelse få den ønskede effektivitet, må kjønnslemlestelse også i en ny straffelov være straffbar iallfall når handlingen er forøvet eller medvirket til av nordmenn i utlandet. Departementet kan i all hovedsak slutte seg til disse synspunkter. Er handlingen begått av en utlending i utlandet, bør kravet om dobbel straffbarhet derimot videreføres.
På bakgrunn av høringen er departementet enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke bør foreslås et særskilt unntak for kravet om dobbel straffbarhet for FN-styrker. En vesentlig grunn til ikke å innføre en egen regel for norsk FN-personell er at behovet kan løses gjennom anvendelse av militær straffelov § 77.
Inntil videre går departementet inn for å opprettholde skillet mellom nordmenn og utlendinger, slik at det stilles strengere krav for å strafforfølge en utlending for en handling begått i utlandet enn for å strafforfølge en nordmann for en slik handling.
Med en slik konklusjon må det også etter den nye straffelov avgjøres når en person med utenlandsk bakgrunn likevel skal behandles etter reglene som skal gjelde for nordmenn. Straffelovkommisjonen har foreslått at det avgjørende tidspunkt for hvilket regelsett som skal anvendes, skal være om den mistenkte er borger eller bosatt her når det treffes endelig påtalevedtak i saken. Etter departementets syn er dette ikke et hensiktsmessig skjæringspunkt. Departementet mener at det avgjørende for når en handling kan forfølges etter reglene om "nordmenn i utlandet", bør være om den mistenkte er bosatt her eller blitt norsk statsborger på det tidspunkt strafforfølgningen innledes.
Velger en å la statsborger- eller bosettingsforholdet når etterforskingen iverksettes være avgjørende, bør det samme tidspunkt etter departementets syn også være avgjørende for når utlendinger må oppholde seg i riket for at norsk straffelovgivning skal komme til anvendelse på handlinger de har forøvet i utlandet. Straffelovkommisjonen har her foreslått at tidspunktet for siktelse skal være avgjørende.
Straffeloven inneholder ingen generell bestemmelse om straffelovgivningens virkeområde når det foreligger en folkerettslig plikt til å strafforfølge. Først når den folkerettslige plikt er knyttet til handlinger som ikke fanges opp av oppregningen i § 12, har det i gjeldende rett vært nødvendig å gi særskilte bestemmelser.
Underutvalget foreslo en bestemmelse om at handlinger foretatt i utlandet kunne forfølges etter norsk straffelovgivning når "Norge ved overenskomst er folkerettslig forpliktet til å forfølge dem".
Departementet slutter seg i utgangspunktet til Straffelovkommisjonens forslag, og foreslår at det inntas en bestemmelse som gjør norsk straffelovgivning anvendelig på handlinger forøvet i utlandet når Norge er folkerettslig forpliktet til å la straffelovgivningen gjelde for dem. Departementet finner heller ikke grunn til å endre den foreslåtte bestemmelsen slik at den omfatter flere tilfeller. Men departementet foreslår at det skal være adgang til å straffe i Norge handlinger forøvet i utlandet, uten krav om dobbel straffbarhet, når det i overenskomst med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig foreligger en rett til å forfølge handlingen.
Komiteen slutter seg i utgangspunktet til det såkalte dobbeltstraffprinsippet. Dobbeltstraffprinsippet innebærer at norsk straffelovgivning som hovedregel kun skal gjelde for handlinger forøvet i utlandet når disse også er forbudt etter gjerningsstedets rett.
Komiteen mener imidlertid gode grunner taler for særregler for tvangsekteskap. Mange tvangsekteskap blir gjennomført i utlandet og det vil fremdeles være tilfeller hvor tvangsekteskap ikke er straffbart i vedkommende land. Prevensjonshensyn og hensynet til at dette forbudet får den ønskede effekt, taler for en særlig hjemmel for å strafforfølge tvangsekteskap som er begått i utlandet av en norsk statsborger eller en annen person som er bosatt i Norge. Tilsvarende vurderinger gjør seg gjeldende for overtredelse av bestemmelsene om kjønnslemlestelse. Komiteen mener dessuten det er nødvendig å gjøre unntak fra det såkalte dobbeltstraffprinsippet for terrorhandlinger.
Komiteen er kjent med at ikke alle land har et godt strafferettslig regelverk vedrørende seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn er etter komiteens oppfatning en særlig alvorlig form for kriminalitet som det bør være adgang til å forfølge uavhengig av kravet om dobbel straffbarhet. Komiteen viser i den forbindelse til at forslag til ny straffelov § 6, uavhengig av kravet om dobbel straffbarhet, gir adgang til å forfølge "handlinger som Norge etter overenskomster med fremmede stater eller etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge".
Barnekonvensjonen artikkel 34 krever at:
"Partene påtar seg å beskytte barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. For dette formål skal partene særlig treffe alle egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre at noen:
a. tilskynder eller tvinger et barn til å delta i enhver form for ulovlig seksuell aktivitet,
b. utnytter barn ved å bruke dem til prostitusjon eller andre ulovlige seksuelle handlinger
c. utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske opptredener eller i pornografisk materiale.
"
Komiteen legger til grunn at Barnekonvensjonen artikkel 34 gir Norge både mulighet og rett til å straffeforfølge grove seksuelle overgrep mot barn forøvet i Norge og i utlandet, uavhengig av om overgrepet er kriminalisert på stedet hvor overgrep fant sted.
Komiteen ber imidlertid departementet fortløpende vurdere om det er hensiktsmessig at det gjøres et eksplisitt unntak fra dobbeltstraffprinsippet for grove seksuelle overgrep mot barn i ny straffelov § 5.
Komiteen mener for øvrig at det bør gjøres unntak fra hovedregelen om dobbeltstraff for alvorlige brudd på krigens folkerett. Det vises til proposisjonens gjengivelse av Røde Kors´ synspunkter som begrunnelse for dette. Komiteen foreslår på denne bakgrunn en endring i forslag til ny straffelov § 5 første ledd:
"Straffeloven § 5 første ledd skal lyde:
Utenfor virkeområdet etter § 4 gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt
a) av en norsk statsborger,
b) av en person med bosted i Norge, eller
c) på vegne av et foretak registrert i Norge,
når handlingene:
1. er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt,
2. anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten,
3. anses som brudd på krigens folkerett,
4. anses som barneekteskap eller tvangsekteskap,
5. anses som kjønnslemlestelse,
6. er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, eller
7. er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan straffes med fengsel."