11. Legaldefinisjoner
Straffelovkommisjonen foreslår at den nye straffeloven skal inneholde fem generelle definisjonsbestemmelser. Etter utkastet defineres "de nærmeste", "offentlig sted og offentlig handling", "betydelig skade på legeme og helse" og "gjenstand", og kommisjonen foreslår dessuten en bestemmelse om beregning av lovbestemte frister. De gjeldende definisjoner av begrepene forseelse og forbrytelse, handling, krigstid og trykt skrift foreslås følgelig ikke videreført. Gjeldende straffelov § 4 gir uttrykk for at overalt hvor loven bruker begrepet handling, skal også unnlatelse omfattes med mindre annet er sagt eller fremgår. Bestemmelsen foreslås opphevet som unødvendig og intetsigende.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om hvilke generelle definisjoner loven bør inneholde. Opphevingen av definisjonen av forbrytelse og forseelse er en naturlig konsekvens av forslaget om at straffelovgivningen ikke lenger skal baseres på dette skillet. Departementet er også enig med Straffelovkommisjonen når den fremholder at definisjonen av "handling" ikke er nødvendig. Departementet er også enig i at det ikke er grunn til å videreføre en definisjon av "krigstid" i straffeloven. Departementet slutter seg også til forslaget om ikke å innta noen generell definisjon av "trykt skrift" i straffeloven.
I strafferettslig sammenheng har behovet for å definere og avgrense begrepet "den fornærmede" særlig vært knyttet til spørsmålet om hvem som må eller er berettiget til å inngi påtalebegjæring. Når det nå foreslås at adgangen til å forfølge straffbare handlinger ikke lenger skal baseres på en slik begjæring, er departementet enig i at det ikke er behov for noen generell definisjon av begrepet i straffeloven. Departementet slutter seg også til Straffelovkommisjonens forslag om ikke å definere begrepet "offentlig tjenestemann".
Straffeloven § 5 definerer hvem som i loven regnes som "de nærmeste". Straffelovkommisjonen går i alt vesentlig inn for å videreføre gjeldende rett, men foreslår noen mindre utvidelser og en klarere utforming. Utvidelsene består i at "fosterbesteforeldre" og fostersøsken omfattes. I tillegg foreslås en klargjøring og en utvidelse når ekteskap, partnerskap og samboerskap er oppløst.
Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens forslag om i store trekk å videreføre gjeldende rett. Heller ikke til Straffelovkommisjonens forslag om hvilken krets som skal regnes som "de nærmeste", har departementet mange bemerkninger.
Departementet er enig i de forslag til klargjøring av svogerskapsvirkningene som Straffelovkommisjonen foreslår, og særlig i at "lige nær besvogrede" erstattes av en positiv angivelse av hvilken personkrets i "svigerfamilien" som regnes som "de nærmeste". På ett punkt er imidlertid den foreslåtte regulering ikke tilfredsstillende. Ingen av formuleringene i utkastet fanger opp at ektefellenes særkullsbarn anses som hverandres nærmeste. Departementet går derfor inn for at det i utkastet § 9 første ledd føyes til en ny bokstav d med ordlyden: "stesøsken og deres ektefeller".
Departementet er kommet til at "forlovede" bør beholdes i definisjonen av "de nærmeste". Både for forlovelse og samboerforhold er forholdets varighet og stabilitet avgjørende. Er disse vilkår oppfylt, er det ingen grunn til å sondre etter om partene bor sammen eller ikke.
Et offentlig sted er definert som et sted som er bestemt for alminnelig ferdsel eller sted hvor slik ferdsel rent faktisk finner sted. Straffelovkommisjonen foreslår å beholde en definisjon av offentlig og offentlig handling. Definisjonen av offentlig sted er innholdsmessig den samme som i gjeldende rett. Kommisjonens utkast til definisjon av "offentlig" representerer større endring i forhold til gjeldende rett. To av tre alternativer foreslås videreført uten realitetsendringer. Alternativet om at handlingen er foretatt offentlig når den er foretatt ved trykt skrift er imidlertid ikke videreført. Til erstatning for dette alternativet foreslår Straffelovkommisjonen et alternativ om at en handling er offentlig når den består i å fremsette "et budskap"og "budskapet er fremsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer".
Også departementet slutter seg til forslaget som i det alt vesentlige innebærer å videreføre gjeldende rett. Departementet foreslår imidlertid å omredigere bestemmelsens annet ledd noe. Bortsett fra alternativet "trykt skrift", som ikke videreføres, er det verken i praksis eller gjennom høringen avdekket behov for å endre definisjonen av offentlig sted eller offentlig handling.
Videre er departementet enig i at det bør innføres et nytt alternativ som erstatter alternativet "trykt skrift" i gjeldende rett. Alternativet skal etter forslaget gjelde for alle typer av budskap uansett innhold og formidlingsform. Slike budskap vil være offentlige når de er fremsatt på en måte som gjør dem egnet til å nå et større antall personer. I tillegg til å være nøytral i forhold til formidlingsformen, er definisjonen også medienøytral.
I gjeldende rett defineres betydelig skade i straffeloven § 9. Som betydelig skade regnes tap eller vesentlig svekkelse av syn, hørsel eller taleevnen. Andre sanser, som smak og lukt, er ikke omfattet. Også tap eller vesentlig svekkelse av forplantningsevnen anses som betydelig skade. Er resultatet av handlingen at den rammede blir påført en alvorlig psykisk skade, anses skaden betydelig. Påføres en gravid kvinne skade med det resultat at fosteret dør eller blir skadet, anses skaden alltid som betydelig. Selv om skaden ikke omfattes av disse alternativene, anses den som betydelig hvis den resulterer i livsfarlig eller langvarig sykdom.
Straffelovkommisjonen foreslår i det alt vesentlige å videreføre den gjeldende definisjonen i ny språkdrakt, men går inn for en viss utvidelse. Kommisjonen foreslår at tap eller vesentlig svekkelse av alle sanser skal anses for en betydelig skade. Likeledes foreslås tap eller vesentlig svekkelse av et viktig organ eller en viktig legemsdel å være en betydelig skade. Også tap eller vesentlig svekkelse av viktige organer som ikke leder til invaliditet, gjør skaden betydelig. Og leder skaden til vansirethet, skal den anses som betydelig.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag til definisjon av betydelig skade.
Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse som definerer hva som omfattes av begrepet gjenstand. Heller ikke Straffelovkommisjonen foreslår noen alminnelig definisjon av hva som regnes som gjenstand. Den nøyer seg med å gi en definisjon som gjør det klart at elektrisk energi og andre energiformer også regnes som gjenstand.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag. På bakgrunn av den uklarhet som har vært knyttet til definisjonen i gjeldende straffelov § 6, finner departementet det hensiktsmessig at det klargjøres at gjenstand omfatter alle energiformer, også de som benyttes til å formidle lyd og bilder. Informasjon i datasystemer mv. skal fortsatt ikke regnes som gjenstand.
Gjeldende straffelov § 11 forklarer i første ledd hva som menes med en måned og hva som menes med en dag. Bestemmelsens annet ledd bestemmer at domstolloven §§ 148 annet ledd og 149 første ledd får tilsvarende anvendelse på lovbestemte frister i straffelovgivningen. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve bestemmelsen i § 11 første ledd som unødvendig, men opprettholder annet ledd.
Departementet er enig i at bestemmelsen i gjeldende lov § 11 første ledd er unødvendig og kan oppheves, mens annet ledd bør videreføres.
Komiteen vil understreke at det bør være enkelte retningsgivende kriterier for om en legaldefinisjon skal tas inn i loven. Uttrykket som defineres bør gå igjen et visst antall ganger med samme betydning. Det er etter komiteens oppfatning også nødvendig med en lovfestet definisjon i de tilfeller uttrykket forekommer med den samme eller en annen betydning utenfor strafferettens område. En klargjørende definisjon i disse tilfellene er særlig viktig av pedagogiske hensyn og bidrar til å gjøre loven mer oversiktlig og forutsigbar.
Mange av definisjonene i dagens straffelov har liten eller ingen betydning fordi det foreligger en sikker og langvarig praksis. Det er etter komiteens mening derfor grunn til å redusere noe på antallet legaldefinisjoner i straffeloven. Komiteen slutter seg til departementets forslag til definisjoner som bør videreføres og de presiseringer som foreslås inntatt i loven. Komiteen har merket seg at departementet varsler endringer i dette dersom arbeidet med straffelovens spesielle del avdekker behov for ytterligere legaldefinisjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det blir feil å fjerne for mange av legaldefinisjonene. Selv om deres innhold har utviklet seg gjennom langvarig praksis, vil ordlyden alltid gi visse rammer og skranker. Disse medlemmer mener videre at mye av rettspraksisen blir satt til side idet lovgiver vedtar en ny alminnelig straffelov. Det er derfor lovgivers forståelse og målsetninger domstolene skal følge. Der man beholder definisjonene uten ønske om realitetsendringer, er det derimot naturlig å se på tidligere rettspraksis. Disse medlemmer vil komme nærmere inn på dette ved behandlingen av den spesielle delen av straffeloven.