1.1 En ny og moderne straffelov

Regjeringen foreslår at dagens straffelov avløses av en ny og moderne straffelov. I proposisjonen her fremmes det forslag om den alminnelige del i en ny straffelov.

Departementet fremhever i proposisjonen et utgangspunkt om at bare handlinger som skader eller representerer en fare for skade på andre verdier, bør kriminaliseres. Straff bør også være et subsidiært virkemiddel. Mindre alvorlige lovbrudd bør derfor ikke gjøres straffbare hvis ønsket atferd kan sikres på annen måte.

Enkelte lovbrudd er så alvorlige at særlig hensynet til straffens preventive virkning og dens evne til å opprettholde sosial ro tilsier at straffen må være streng. Dette gjelder særlig graverende angrep på liv, helse, frihet og den seksuelle integritet, alvorlige anslag mot rettsstaten, og krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. For disse lovbruddene signaliserer proposisjonen at det alltid skal reageres strengt. Departementet viderefører Regjeringens arbeid for straffskjerping ved organisert kriminalitet, seriesaker og gjentatt kriminalitet. For andre typer av lovbrudd legger utkastet få begrensninger på domstolenes og påtalemyndighetens reaksjonsfastsettelse, og det foreslås et fleksibelt reaksjonssystem.

1.2 Proposisjonens del I - Innledning

Det er ikke gitt at grensene for hva som bør være straffbart, skal trekkes på samme måte i dag som i 1902. Relativt sett har straffeloven fått redusert betydning. Nå er det behov for å vurdere samlet om sentrale straffebestemmelser i spesiallovgivningen bør gis plass i straffeloven. Samfunnsutviklingen, endringer i lovgivningen og kriminalitetsutviklingen har dessuten gjort det påkrevd å samordne strafferammene i straffelovgivningen og vurdere nye reaksjonsformer.

Departementets hovedmålsetting er at den nye straffelovs spesielle del skal være det sentrale regelverk i straffelovgivningen. Straffbelagte normer som er av stor betydning for hele befolkningen og som leder til følbare straffereaksjoner, bør stå i straffeloven. Det samme gjelder straffbare handlinger med en strafferamme over et visst nivå. Når det kan utarbeides en felles straffetrussel for likeartede overtredelser, taler dette for å plassere bestemmelsen i straffeloven, selv om handlingsnormene for øvrig står i spesiallovgivningen.

Det foreslås at den gjeldende inndeling av lovbruddene i forbrytelser og forseelser ikke videreføres i den nye straffelov. Departementet foreslår også å oppheve ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede som formelt vilkår for å innlede strafforfølgning. I stedet foreslås det at alle lovbrudd skal være undergitt ubetinget offentlig påtale, men at påtale kan unnlates for handlinger med en strafferamme på 2 års fengsel eller lavere når ikke allmenne hensyn tilsier påtale.

1.3 Proposisjonens del II - Hvor mye straff?

Departementet bygger på den tradisjonelle definisjon om at straff er et onde som tilføyes lovbryteren i den hensikt at det skal føles som et onde. Som straffens formål og virkninger fremholder departementet de individualpreventive og allmennpreventive virkninger, samt straffens evne til å opprettholde den sosiale ro.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det sentrale for at en handling skal kriminaliseres, er at den kan føre til skade eller fare for skade på interesser som samfunnet bør beskytte. I tillegg bør straff bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke er tilstrekkelige eller tilgjengelige.

Som det konkrete innhold i skadefølgeprinsippet fremholder departementet blant annet at handlinger som ikke kan medføre skade, som hovedregel heller ikke bør kriminaliseres. Videre bør straff normalt ikke brukes alene for å verne moralske normer eller den enkeltes religiøse følelse. Departementet fremholder at lovgiveren bør ha bevisbyrden for at den handling som ønskes kriminalisert, kan medføre skade eller fare for skade.

Departementet konkluderer med at skyldformen forsett skal være den primære skyldform i all straffelovgivning, også i spesiallovgivningen. Departementet går inn for at det i større grad enn i dag skal være et krav om grov uaktsomhet når uaktsomhetsansvar anvendes. Etter en samlet vurdering foreslår departementet å oppheve skyldformen culpa levissima og de særlige strafferammer tilknyttet denne. Departementet presiserer at dette ikke skal lede til at den faktiske utmålte straff (innenfor den ordinære ramme) skal settes lavere.

Med unntak av reaksjonen straffutmålingsfrafall foreslås ikke nye reaksjoner i forhold til gjeldende rett. Departementet går inn for at strafferammene bør fastsettes som et produkt av tre omstendigheter: hvilken interesse som er angrepet, resultatet eller virkning av handlingen og lovbryterens utviste skyld.

For handlinger hvor det foreligger en viss straff­utmålingspraksis, legger departementet til grunn at strafferammen bør fastsettes med utgangspunkt i det gjeldende straffenivået, men med et påslag som gjør at man også kan fange opp straffverdigheten av de mest alvorlige overtredeler av lovbruddstypen.

Departementet går i proposisjonen inn for at minste­straff bare brukes på krenkelser av enkeltpersoners liv og alvorlige krenkelser av den seksuelle integritet eller av rettsstaten.

Departementet foreslår at maksimumsstraffen heves til 30 år for de mest graverende tilfeller av krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Departementet holder det også åpent om en strafferamme på 30 år bør settes for de mest graverende former for terrorhandlinger. For andre grove lovbrudd går departementet ikke inn for å heve lengste­straffen. Departementet går imidlertid inn for endringer i ordningen med prøveløslatelse for handlinger med en strafferamme på 21 år for å ha mulighet til å kunne gjøre 21-årsstraffen reell.

1.4 Proposisjonen del III - Alminnelige motiver

Hovedregelen skal fortsatt være at handlingstidens lov skal anvendes. Men en ny lov skal vanligvis anvendes når den fører til et gunstigere resultat for den siktede.

I reglene om norsk straffelovgivnings anvendelse på handlinger som er forøvet i utlandet foreslås det forholdsvis omfattende endringer i forhold til gjeldende straffelov. Skillet mellom personer med norsk statsborgerskap og personer som er bosatt her på den ene side, og personer som ikke er bosatt i Norge på den andre, videreføres. Det er foreslått et grunnvilkår om dobbel straffbarhet for å strafforfølge.

Departementet går inn for å lovfeste vilkåret om at en handling bare kan straffes dersom den rammes av en lovbestemmelse. Departementet foreslår å videreføre straffrihetsgrunnene i dagens straffelov. En endring av betydning er at retten skal ha adgang til å frita for straff dersom handlingen overskrider de grensene loven setter.

Nytt i forhold til den gjeldende straffeloven er forslaget om å lovfeste en regel om når det kan handles i nødverge for å forsvare seg mot offentlig myndighetsutøvelse. Nytt er også forslaget om å lovfeste selvtekt som straffrihetsgrunn. I dag regnes selvtekt som en ulovfestet straffrihetsgrunn. Departementet går inn for å kodifisere regelen.

I kapitlet om betinget dom gir departementet en nærmere beskrivelse av den nye reaksjonen straffutmålingsfrafall (vilkårsløs straffutmålingsutsettelse). Regelen gir retten adgang til å frafalle utmåling av straffen. Bestemmelsen er ment å være en snever unntaksregel. Domskonklusjonen vil være at den siktede finnes skyldig, men at straff ikke fastsettes.

Det foreslås nye bestemmelser om rettighetstap. Departementet ønsker ikke å videreføre særregelen om tap av offentlig stilling i gjeldende straffelov. Etter departementets forslag er reglene om tap av stilling de samme for offentlig ansatte som for andre arbeidstakere. Departementets forslag åpner for å fradømme lovbryteren retten til å utøve en bestemt "aktivitet" i fremtiden. Departementet foreslår at rettighetstap skal kunne begrenses til forbud mot å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til påbud om å utøve den aktuelle virksomheten eller aktiviteten på bestemte vilkår. Departementet er kommet til at tiden nå er moden for å oppheve dagens særbestemmelser om tap av verneretten og stemmeretten. En viktig utvidelse ligger i departementets lovutkast om kontaktforbud.

Det foreslås at domstolene skal gis adgang til å frita helt for straff i to typesituasjoner: Når det skadelige resultat er forbygget eller gjenopprettet og ved overskridelse av straffrihetsreglene.