19. Økonomiske og administrative konsekvenser
Nytten av en ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. vil bero på om loven virker som et effektivt verktøy for personer som utsettes for denne type diskriminering. Det vil imidlertid være vanskelig å måle den samfunnsøkonomiske nytten av et slikt tiltak ved bruk av tradisjonelle kost-nytteanalyser.
Forebygging av diskriminering i samfunnet, for eksempel på arbeids-, bolig- og utdanningsfeltet, vil ha stor økonomisk nytteeffekt for den enkelte. Tiltak for å bedre tilgangen til ulike samfunnsgoder vil ha positive virkninger for levekårene til personer med minoritetsbakgrunn, og derved en samfunnsøkonomisk nytte, selv om det er vanskelig å prissette dette mer eksakt.
Departementet antar at særlig opprettelsen av et eget håndhevingsapparat vil effektivisere også det eksisterende vernet mot diskriminering betraktelig. Forslaget antas dermed å få en samfunnsøkonomisk nytte, også på samfunnsområder hvor det allerede finnes et diskrimineringsforbud.
Lovforslaget vil ikke føre til endrede økonomiske konsekvenser på arbeidslivsområdet, ut over den effektiviseringen av håndhevingen som vil følge av det nye håndhevingsapparatet.
Heller ikke på boligmarkedet vil lovforslaget medføre vesentlige endringer i rettstilstanden.
For offentlig forvaltning, både stat og kommune, gjelder det i dag et ulovfestet prinsipp om likebehandling uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet. De materielle forpliktelsene som ligger i lovforslaget eksisterer derfor i all hovedsak fra før.
Opprettelsen av et nytt håndhevingsapparat som skal håndheve likestillingsloven, diskrimineringsloven, likebehandlingskapitlene i arbeidsmiljøloven og diskrimineringsforbudene i boliglovene (Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda) vil kreve ressurser. De økonomiske og administrative konsekvensene av det nye håndhevingsapparatet redegjøres det for i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, se kapittel 12.
Departementet antar imidlertid at dette ikke vil medføre en merbelastning på domstolene av et slikt omfang at det vil nødvendiggjøre økte ressurser. Det eventuelle økte tilfanget av saker vil bli dekket innenfor vedtatte rammer.
For næringslivet vil selve hovedtyngden av lovforslaget bare klargjøre og utdype plikten til å likebehandle. De materielle reglene til vern mot diskriminering vil bare få betydning for næringslivet dersom reglene ikke etterleves.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til vurderingene om at den viktigste samfunnsøkonomiske nytten vil bero på om loven virker som et effektivt verktøy mot diskriminering.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til behandlingen i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen for vurderinger av kostnader ved håndhevingsapparatet.
Dette flertallet viser til at aktivitetsplikt i prinsippet ikke medfører økte kostnader fordi det kun vil kreve at en i praksis gjør de tiltak som må til for å oppfylle loven. Kostnadene vil derfor følge av lovens påbud om ikke-diskriminering og ikke av aktivitetsplikten.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil bemerke at aktivitetsplikt og rapporteringsplikt vil bety økte administrative og økonomiske kostnader. Dette er ikke utredet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kapittel 1.2.