13. Straff for diskriminering i fellesskap med andre
Etnisk diskriminering som skjer i samvirke mellom flere personer, enten i løse grupper eller i mer organiserte former, reiser særlige problemstillinger i forhold til utformingen av lovgivningen. FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har i lang tid kritisert Norge for ikke å sørge for et tilstrekkelig forbud mot rasistiske organisasjoner.
Norsk rett har ikke et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, men det finnes mer generelle forbud mot enkelte bestemte typer organisasjoner og forbund.
Departementet foreslår at grove overtredelser av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap (minst to andre personer), skal være straffbart. Skyldkravet er forsett, men det stilles ikke krav om rasistisk motivasjon. De alminnelige kravene til bevis i strafferetten gjelder, dvs. at tvil om et bestemt faktum foreligger skal komme tiltalte til gode. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre år.
Forslaget er dels begrunnet i at diskriminering som skjer i fellesskap mellom flere personer anses som særlig skadelig, og dels i Norges internasjonale forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK). Formålet med bestemmelsen er å styrke vernet mot diskriminering i organiserte former, uten at dette går på bekostning av organisasjonsfriheten. Departementet foreslår således ikke et forbud mot rasistiske organisasjoner. Forbudet rettes mot selve virksomheten som utøves av organisasjonen/fellesskapet, fremfor mot organisasjonen/fellesskapet som sådan.
Det kreves ikke noe strukturert fellesskap mellom overtrederne. Det er tilstrekkelig at overtrederne opptrer i samvirke, eller at flere medvirker til den straffbare handlingen. Hvis lovovertredelsen er ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, gjelder straffeloven §§ 162c og 60a. Sistnevnte bestemmelse medfører at strafferammen for brudd på lovutkastets § 15 blir høynet til inntil seks år.
Håndhevingen av straffebestemmelsen legges under det alminnelige strafferettsapparatet, dvs. politiet, påtalemyndigheten og domstolene. Det foreslås ubetinget offentlig påtale. Straffesanksjonen skal imidlertid være subsidiær i forhold til de sivilrettslige reaksjonene. Dette innebærer at påtalemyndigheten skal legge vekt på om administrative reaksjoner er tilstrekkelige ved vurderingen av om tiltale skal tas ut. Det vil utformes samarbeidsrutiner mellom politiet og Likestillings- og diskrimineringsombudet i saker som faller innenfor begge etaters ansvarsområder.
Departementet drøfter også forholdet til RDKs organisasjonsforbud, jf. artikkel 4 bokstav b. Departementet anser at lovforslaget som helhet vil medføre at det i praksis vil foreligge et reelt forbud mot foreninger og organisasjoner som har til formål å fremme og tilskynde til rasediskriminering. På denne bakgrunn anser departementet at lovforslaget oppfyller Norges forpliktelser etter RDK.
Komiteen viser til behandling av Innst. O. nr. 29 (2002-2003) der en enstemmig justiskomité gikk imot å innføre et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner. Komiteen tilrår at dette videreføres og støtter Regjeringens forslag til reaksjonsmuligheter rettet mot selve virksomheten som utøves av organisasjoner/fellesskap, framfor mot organisasjonen/fellesskapet i seg selv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til viktigheten av å følge opp internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert. Flertallet vil presisere at forslaget om straff for diskriminering i fellesskap med andre ikke er et forbud mot rasistiske organisasjoner. Det er viktig å styrke vernet mot diskriminering i organiserte former, uten at dette går på bekostning av organisasjonsfriheten. Flertallet vil fremheve at dette er formålet med denne bestemmelsen.
Flertallet støtter forslaget om at grove overtredelser av diskrimineringsforbudet som er begått i felleskap skal være straffbart og at håndhevingen av denne straffebestemmelsen skal skje i det alminnelige straffeapparatet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke viktigheten av at man får et vern og en lovgivning som faktisk lar seg anvende for de som har behov for dette, og at slikt vern ikke nødvendigvis kun sikres ved skjerping av strafferammer, men gjennom klare føringer, signaleffekt og praksis.