Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. Departementets alminnelige merknader

Produktsikkerhetsdirektivet har et snevrere anvendelsesområde enn produktkontrolloven. Kun produkter som tilbys forbrukere omfattes av direktivet. Som forbrukerprodukter regnes også produkter som med rimelig sannsynlighet kan forventes brukt av forbrukere, selv om de i utgangspunktet ikke var ment for disse. På grunn av at det ikke er fullt samsvar mellom anvendelsesområdene, må det ved implementeringen tas stilling til om de endrede kravene i loven som følge av direktivet skal gjelde for alle produkter som faller inn under lovens anvendelsesområde, samt overfor forbrukertjenester, eller om de kun skal gjelde for forbrukerprodukter.

Når det gjelder de formål som skal ivaretas er det også forskjell mellom direktivet og loven. Spørsmålet blir da hvilke(t) formål endringsbestemmelsene som gjennomfører direktivets krav skal ha.

Når det gjelder produktsikkerhetsdirektivet mener Justisdepartementet at det her er tale om å gjennomføre regler som innholdsmessig hører sammen med de reglene som i dag finnes i produktkontrollloven. Departementet mener derfor at det er riktig å innarbeide direktivet i gjeldende lov.

Med bakgrunn i høringsuttalelsene går Justisdepartementet inn for å begrense de foreslåtte lovendringene til kun å omfatte forbrukerprodukter. Forslagene i høringsnotatet til endringer når det gjelder forbrukertjenester opprettholdes.

Av hensyn til fristen for gjennomføring av produktsikkerhetsdirektivet i norsk rett og for å sikre norske næringsaktører og forbrukere tilsvarende rammebetingelser og beskyttelse som i resten av EØS-området, foreslår departementet å begrense endringene til kun å omfatte forbrukerprodukter. Det vil ta tid å få full oversikt over kategorien "øvrige produkter" og å utrede eventuelle konsekvenser ved å la endringene i produktkontrolloven omfatte alle produkter. Melding av reglene i henhold til direktiv 98/34/EF vil også forsinke gjennomføringen av produktsikkerhetsdirektivet.

Utgangspunktet for produktkontrolloven er å beskytte den som har befatning med et produkt uansett om denne er forbruker eller ikke. Justisdepartementet ser at en innføring av særskilte krav til forbrukerprodukter vil kunne medføre uklarheter både for næringsaktører og tilsynsmyndigheter rundt hvilket regelsett som gjelder for det enkelte produkt og om hva som ligger i begrepet "forbrukerprodukt". På den annen side vil det utvikle seg en praksis innen EØS-området når det gjelder forståelsen av begrepet som vil være til hjelp for nasjonal tolkning og anvendelse av regelverket.

Forskjellen mellom direktivet og loven når det gjelder hvilke hensyn som skal ivaretas, innebærer at det som følge av implementeringen har vært nødvendig å ta stilling til hvilke formål de aktuelle reglene skal omfatte. For å gjøre dette mest mulig oversiktlig for bruker av loven, foreslås det å endre formålsbestemmelsen i § 1 ved å dele inn de forskjellige formål i bokstavene a til c. Ved en slik inndeling kan man i de øvrige bestemmelsene enkelt vise til de spesifikke formålene som bestemmelsen skal ivareta. At de nye bestemmelsene om forbrukerprodukter kun har til formål å sørge for at produktene er sikre fremgår av den enkelte paragraf.

Barne- og familiedepartementet ønsket høringsinstansenes syn på en eventuell endring av lovens navn fra "Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester" til "Lov om forebyggelse av helseskade og miljøforstyrrelser ved produkter og forbrukertjenester".

Justisdepartementet går inn for at lovens navn fortsatt skal være "Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester". Departementet mener at det er hensiktsmessig å ha en korttittel på loven. Med utgangspunkt i høringsnotatets forslag til nytt navn samt innkomne forslag, har departementet ikke funnet et navn og tilhørende korttittel som gjenpeiler lovens formål om både å forebygge helseskade og miljøforstyrrelse.

For gjennomføring av direktivets formål om sik­re produkter, foreslo Barne- og familiedepartementet i høringsnotatet å ta inn at loven har til formål å sørge for at produkter og forbrukertjenester er sikre. Det ble videre foreslått å omstrukturere og klargjøre bestemmelsen ved å dele de forskjellige hensyn inn under bokstavene a til d.

På bakgrunn av de innspill som er kommet under høringen, vil Justisdepartementet justere forslaget i høringsnotatet. Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at gjeldende formål i § 1 er i samsvar med direktivets formål om at kun sikre produkter skal på markedet. Justisdepartementet ønsker å opprettholde synliggjøringen av sikkerhet som formål i loven. Årsaken er hensynet til tilstrekkelig gjennomføring av direktivet samt å fremheve sikkerhet som en viktig del av lovens formål om å forebygge helseskade.

Det foreslås imidlertid en annen ordlyd i formålsbestemmelsen enn den som ble foreslått i høringen. Departementet ser at forslaget i høringen om å skille ut sikkerhet i et eget punkt kan forstås som en utvidelse av lovens formål, atskilt fra formålet om forebyggelse av helseskade. Departementet ønsker å klargjøre dette i selve bestemmelsen, kombinert med definisjoner av sikkert forbrukerprodukt og sikre forbrukertjenester. Det foreslås at sikkerhetsaspektet tas inn i forslag til bokstav a om forebyggelse av helseskade, slik at sikre forbrukerprodukter og forbrukertjenester synliggjøres som en del av dette formålet.

På bakgrunn av et ønske fra flertallet av høringsinstansene, vil departementet gi en nærmere beskrivelse i loven av hva som menes med sikkert forbrukerprodukt og sikker forbrukertjeneste.

Den viktigste endringen er klargjøringen av at produkter som i utgangspunktet var ment for yrkesmessig bruk, men som med tiden også anvendes av private forbrukere, omfattes av begrepet "forbrukerprodukt". Hvorvidt det foreligger en situasjon hvor produktet under rimelig forutsigbare betingelser kan forventes brukt av forbrukerne, selv om det ikke er ment for dem, beror på en konkret vurdering.

Forslag til definisjon av forbrukerprodukt blir:

"Med forbrukerprodukt menes ethvert produkt som er beregnet på forbrukere eller som med rimelighet kan forventes brukt av forbrukere."

Departementet mener at begrepet "forbruker" bør defineres i produktkontrolloven. Forslag til definisjon av forbruker blir:

"Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet."

Justisdepartementet finner at bruk av lovens "uakseptabel risiko" vil tilfredsstille det sikkerhetsnivå som direktivet krever. Begrepet uakseptabel risiko er en rettslig standard og innholdet i den skal utvikles gjennom forvaltningspraksis. Hva som skal anses som et tilstrekkelig sikkerhetsnivå, vil måtte avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Forslag til definisjon av et sikkert forbrukerprodukt blir etter dette:

"Med sikkert forbrukerprodukt menes et forbrukerprodukt som med utgangspunkt i normale bruksvilkår eller bruksvilkår som med rimelighet kan forventes, ikke medfører en uakseptabel risiko for helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt vernenivå for menneskers helse og sikkerhet."

Justisdepartementet foreslår at de særlige hensynene som direktivet oppstiller for forbrukerprodukter så langt det passer, skal gjøres gjeldende for forbrukertjenester.

Forslag til definisjon av forbrukertjeneste blir:

"Med sikker forbrukertjeneste menes en tjeneste som med utgangspunkt i normale vilkår for gjennomføring eller vilkår for gjennomføring som med rimelighet kan forventes, ikke medfører en uakseptabel risiko for helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt vernenivå for menneskers helse og sikkerhet."

Til hjelp for å vurdere om sikkerhetsnivået til et produkt er tilfredsstillende i det enkelte tilfellet er det i direktivet tatt inn en samsvarsbestemmelse. Ifølge samsvarsbestemmelsen står to produktkategorier i en særstilling; produkter som omfattes av nasjonal lovgivning, i fravær av særlige fellesskapsbestemmelser, og produkter som omfattes av harmoniserte standarder. Det ble i høringsnotatet foreslått å ta inn en tilsvarende samsvarsvurdering i produktkontrolloven § 3.

Endringsbestemmelsene ble foreslått begrenset til risikovurderinger i forhold til forebyggelse av helseskade, da miljøforstyrrelse ikke er omfattet av direktivet. Det ble videre ikke ansett å være praktisk å inkludere miljøhensyn, da det ikke foreligger, og foreløpig ikke planlegges utarbeidet, harmoniserte standarder på miljøområdet. Det ble foreslått å inkludere forbrukertjenester til tross for at disse faller utenfor direktivets anvendelsesområde.

Justisdepartementet går inn for å skille ut en samsvarsvurdering som oppstilt i direktivet i forslag til ny § 3b. På bakgrunn av innspillene fra høringsinstansene foreslås enkelte justeringer i lovteksten i forhold til den teksten som ble foreslått i høringen. Blant annet foreslår departementet at forslaget til ny § 3b får tittelen "Kriterier for vurdering av sikkerheten ved forbrukerprodukter og forbrukertjenester".

Departementet er enig i at en samsvarsbestemmelse ikke bør plasseres i § 3 om aktsomhetsplikt. Bestemmelsen er ingen pliktbestemmelse, men oppstiller kriterier som skal ligge til grunn ved vurderingen av om det alminnelige sikkerhetskravet er oppfylt. Departementet foreslår derfor å plassere bestemmelsen i ny § 3b.

Statens forurensningstilsyn sier i sin høringsuttalelse at bestemmelsen bør gjelde for hele lovens anvendelsesområde. Direktivet regulerer kun produktenes helseskadelige aspekter. De standardene som ventes harmonisert på dette området vil derfor være utarbeidet med sikkerhet for liv og helse som formål, og slik departementet ser det, bør derfor bestemmelsen ikke omfatte miljøforstyrrelser.

I høringsnotatet ble det foreslått at produkter innenfor "harmonisert område" skulle vurderes etter samsvarsbestemmelsen. Justisdepartementet foreslår å ta ut begrepet "harmonisert område" i forslaget til § 3b og i stedet angi bestemmelsens anvendelsesområde ut fra det formål som skal ivaretas, nemlig å sørge for at forbrukerprodukter er sikre.

Justisdepartementet ønsker for øvrig å videreføre forslaget i høringen om at forbrukertjenester skal omfattes av samsvarsvurderingen selv om disse faller utenfor direktivets område. Dette for å fange opp eventuelle fremtidige harmoniserte standarder på dette området.

Forslaget til ny § 3b første ledd går ut på at forbrukerprodukter og forbrukertjenester skal anses sik­re mot helseskadelige virkninger dersom kravene i de harmoniserte standardene er oppfylt.

Det foreslås videre å foreta enkelte justeringer av høringsnotatets forslag om andre relevante anerkjente normer. Denne bestemmelsen kommer til anvendelse på områder hvor det ikke foreligger lov, forskrift eller harmoniserte standarder som regulerer det aktuelle forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten. Kriteriene det vises til skal inngå i en helhetsvurdering av om det alminnelige sikkerhetsnivået er oppfylt. Justisdepartementet foreslår å legge lovteksten tett opp mot direktivet ved å liste opp de kriteriene som fremgår der. De kriteriene som listes opp er: andre nasjonale standarder enn de som gjennomfører harmoniserte standarder, kommisjonsrekommandasjoner, regler for god bransjepraksis, det gjeldende tekniske utviklingsnivå, og det sikkerhetsnivå som brukeren med rimelighet kan forvente seg.

I forslag til ny § 3b fjerde ledd fremgår det at tilsynsmyndigheten kan gripe inn overfor forbrukerprodukter og forbrukertjenester til tross for at de er i overensstemmelse med det som fremgår av forslag til § 3b første og annet ledd. Departementet vurderer denne "sikkerhetsklausulen" som svært viktig for å sikre at fagmyndighetene fortsatt skal ha anledning til å foreta en konkret vurdering knyttet opp mot å forebygge at forbrukerprodukter og forbrukertjenester medfører helseskade.

Samsvarsbestemmelsen i § 3b er ikke til hinder for myndighetenes adgang til å gi særskilte regler for et bestemt forbrukerprodukt.

Direktivet sier i artikkel 1 at direktivets krav viker for eventuelle krav til produkter som fremgår av særdirektiver som regulerer det aktuelle produktet. Produktkontrolloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsnotatet å ikke endre loven, da spesialitets­prinsippets status og vekt i norsk rett er tilstrekkelig for å ivareta direktivets krav.

Spesialitetsprinsippet er lovfestet i produktkontrolloven når det gjelder forbrukertjenester. Det ble i høringsnotatet foreslått at denne bestemmelsen oppheves. Barne- og familiedepartementets begrunnelse for dette forslaget var at det kan være uheldig og lite konsekvent med en lovfesting av prinsippet når det gjelder forbrukertjenester, men ikke når det gjelder produkter.

På bakgrunn av det som kom frem under høringen, vil Justisdepartementet opprettholde de forslagene som ble fremmet i høringsnotatet samt de vurderingene som ble lagt til grunn for disse.

Barne- og familiedepartementet foreslo i høringen å innføre en aktsomhetsplikt i loven for de som deltar i en forbrukertjeneste.

På bakgrunn av det som kom frem under høringen, vil Justisdepartementet opprettholde forslaget i høringsnotatet om å lovfeste en aktsomhetsplikt for de som deltar på en forbrukertjeneste. Departementet finner imidlertid at "den som deltar på en forbrukertjeneste" språklig sett ikke er et like godt begrep i alle sammenhenger. Departementet finner at "mottaker av en forbrukertjeneste" er mer anvendelig og dekkende for denne gruppen uavhengig av tjenestetype. Det foreslås på denne bakgrunn at dette begrepet brukes i lovteksten.

Det ble i høringen forslått å endre lovens aktsomhetsplikt ved å tilføye et eksempel på rimelig tiltak som kan treffes for å forebygge helseskade eller miljøforstyrrelse. Tiltaket som ble foreslått var tilrettelegging av virksomhetene for slik å unngå at produkter medfører helseskade eller miljøforstyrrelse.

Justisdepartementet foreslår å ikke videreføre høringsnotatets forslag om å foreta tilføyelser i aktsomhetsplikten. Departementet antar at direktivets artikkel 5 punkt 1 og 2 er tilstrekkelig ivaretatt gjennom den gjeldende aktsomhetsplikten i produktkontrollloven generelt og i internkontrollforskriften spesielt. Behovet for lovendring må derfor veies opp mot de ulemper dette innebærer. Departementet er på bakgrunn av dette kommet til at det ikke er ønskelig å gjøre endringer på dette punkt.

Det ble i høringsnotatet foreslått å lovfeste en plikt for tilvirker og importør av produkter til aktivt å informere brukere om risiko for helseskade ved bruk av produktet med mindre risikoen klart fremgår uten slik informasjon. Tilsvarende plikt ble foreslått overfor eier/leder av virksomhet som tilbyr forbrukertjenester.

Justisdepartementet ønsker å videreføre høringsnotatets forslag til aktiv informasjonsplikt, men med enkelte tilføyelser og justeringer. Departementet foreslår at bestemmelsen om aktiv informasjonsplikt kun skal gjelde forbrukerprodukter og forbrukertjenester. Departementet ønsker derfor å tilføye i bestemmelsen at brukeren også skal gis informasjon om hvordan han kan sikre seg mot at forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten medfører fare.

Justisdepartementet ser at det kan reises spørsmål ved om et absolutt språkkrav kan anses som handelshindrende og være i strid med Norges EØS-forpliktelser. Departementet foreslår derfor å ta ut kravet til norsk språk. Det foreslås i stedet å ta inn i bestemmelsen at informasjonen skal gis på en slik måte at den er tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens behov.

Den åpenbare risiko anses akseptabel etter loven, og det vil her være uforholdsmessig å kreve at brukeren skal informeres om slik risiko og hvordan han eller hun sikres mot helseskadelig virkning. Det foreslås derfor å videreføre høringens forslag om at informasjonsplikten ikke skal gjelde i forhold til den åpenbare risiko.

I de tilfellene tilsynsmyndighetene finner at informasjonen ikke er tilstrekkelig, kan de fatte vedtak om merking av produktet og om advarsels- og sikkerhetsinformasjon ved forbrukertjenester.

Et annet spørsmål er hvem som skal være pliktsubjekt. Direktivet pålegger denne plikten kun til produsenter og importører av produkter. Det ble i høringen foreslått å innføre denne plikten bare for produsent og importør av produkter samt for eier og leder av virksomhet som tilbyr forbrukertjenester i produktkontrolloven. Justisdepartementet foreslår å videreføre dette forslaget til tross for at enkelte høringsinstanser mener at plikten bør pålegges flere aktører. Overfor produkter innenfor direktivets anvendelsesområde, vil det være å gå for langt å pålegge andre aktører, som for eksempel detaljhandlere, et slikt informasjonskrav.

I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmelsen om aktiv informasjonsplikt skal ha virkning kun i forhold til informasjon om helseskadelig risiko. Statens forurensningstilsyn (SFT) mener dette er uheldig da det vil skape tolkningstvil i forhold til hva som gjelder ved informasjonsplikt om miljøforstyrrende virkninger, og videre at regelen kan gi inntrykk av en nedprioritering av plikten til å informere om miljøforstyrrende virkninger. Ved utarbeidelsen av høringsnotatet ble denne problemstillingen diskutert mellom Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet. Det ble ikke ansett ønskelig å ta inn en aktiv informasjonsplikt i forhold til miljøforstyrrende virkninger i denne omgang.

Det ble i lovens § 6b foreslått å erstatte begrepet "produsent" med "tilvirker". Markedsføringsbegrepet ble foreslått endret til "har gjort tilgjengelig for bruker". Det ble foreslått å senke terskelen for når meldeplikten inntrer, fra ved "betydelig risiko for helse- og miljøskade" til "en risiko for helse- og miljøskade".

Etter gjeldende rett går meldeplikten ut på at det skal meldes fra til produktkontrollmyndighetene når produsent, importør eller distributør får opplysninger som tilsier at produkter en markedsfører utgjør en betydelig risiko for helse- og miljøskade. For gjennomføring av direktivets krav ble det foreslått å utvide meldeplikten til også å omfatte de tiltak som vedkommende har iverksatt. Det ble foreslått at importør og distributør også skulle ha en meldeplikt overfor produsenten der produktet medførte en risiko for helse- eller miljøskade.

Det ble videre foreslått å innføre en forskriftshjemmel for fastsettelse av nærmere regler om meldeplikten. Direktivet oppstiller et krav om at distributører av produkter skal oppbevare og sørge for dokumentasjon som er nødvendig for å spore produktenes opprinnelse. Det ble i høringsnotatet foreslått å ta inn følgende bestemmelse:

"Enhver som distribuerer produkter skal ha tilgjengelig opplysninger som er nødvendig for å kunne spesifisere og spore produktenes opprinnelse."

Barne- og familiedepartementet (BFD) mente det ville være vanskelig å praktisere denne regelen uten at det ble oppstilt en minste periode for oppbevaring, og foreslo 10 år.

Justisdepartementet foreslår å ikke videreføre forslaget i høringen om å erstatte "produsent" med "tilvirker". Departementet går inn for at "produsent" og "produksjon" skal benyttes konsekvent i loven. Departementet går inn for å videreføre forslaget i høringen om at begrepet "markedsfører" erstattes med "gjort tilgjengelig for bruker".

Justisdepartementet ser ut fra høringsrunden at høringsnotatet kan være noe uklart med tanke på hvilken risiko som skal utløse meldeplikten, samt at forslaget til ordlyd kan tolkes slik at plikten inntrer ved all form for risiko. Departementet foreslår derfor å endre vilkåret for meldeplikt fra "risiko" til der produktet eller forbrukertjenesten utgjør en uakseptabel risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse.

Det foreslås å knytte meldeplikten til de tilfellene der pliktsubjektene vet eller burde vite at produktet eller tjenesten kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse. I direktivet inntrer meldeplikten overfor den "[...] som får opplysninger som tilsier at produktet vedkommende markedsfører utgjør en betydelig risiko [...]." En naturlig forståelse antas å være at plikten inntrer når vedkommende har positiv kunnskap om risikoen. Ut fra en slik tolkning, vil ordlyden i endringsforslaget innbære en utvidelse av meldeplikten ved at "burde vite" inkluderes.

Departementet finner for øvrig at dette ikke innebærer en realitetsendring når gjeldende regel ses i sammenheng med aktsomhetsplikten, som også innebærer en kunnskapsplikt.

Departementet foreslår å skille ut kravet om meldeplikt om selvregulerende tiltak i et nytt § 6b annet ledd:

"Ved melding av forbrukerprodukter som ikke er sikre, skal informasjonen til tilsynsmyndighetene også inneholde opplysninger om de tiltak som er iverksatt for å forhindre at produktet medfører en uakseptabel risiko for forbruker."

Endringene legger til rette for at tilsynsmyndighetene skal få en bedre oversikt over de potensielt farlige produktene som til enhver tid befinner seg på markedet, samtidig som de får mulighet til å vurdere om tiltakene som er truffet ved selvregulering er tilstrekkelige for å forhindre uønskede virkninger ved forbrukerprodukter. I tillegg må det antas at den utvidede varslingsplikten gir tilsynsmyndigheten et bedre grunnlag for å undersøke andre tilsvarende produkter på markedet for den aktuelle risiko for uønskede virkninger.

Etter en nærmere vurdering av direktivet finner departementet at det ikke kan utledes en meldeplikt for distributør og importør til produsent der et produkt viser seg å ikke være sikkert. På denne bakgrunn foreslås det å ta ut høringens forslag til § 6b første ledd annet punktum.

Distributørenes særskilte plikter følger av direktivets artikkel 5 punkt 2. Det fremgår blant annet her at distributørene innenfor rammen av sin virksomhet skal medvirke til produsentens og myndighetenes kontroll med sikkerheten ved produkter ved særlig å formidle produktrisiko. Departementet legger til grunn at det ikke er nødvendig å foreta en lovendring for gjennomføring av denne delen av direktivet.

Justisdepartementet foreslår å videreføre høringens forslag til en regel om plikt til oppbevaring av opplysninger om produkter, men foreslår en annen plassering i loven samt å korte ned minsteperioden for oppbevaringen og å begrense plikten til kun å gjelde forbrukerprodukter.

Et viktig spørsmål blir hvem denne plikten skal gjelde for. I henhold til direktivet er det distributørene som faller direkte inn under denne plikten. Departementet legger til grunn at enhver i omsetningskjeden, bortsett fra produsent og sluttbruker, omfattes av formuleringen, da formålet med regelen er at farlige forbrukerprodukter skal kunne spores tilbake til produsenten.

Flere instanser reagerte på høringens forslag om en oppbevaringsperiode på 10 år. Departementet ønsker å legge vekt på innvendingene om at bestemmelsen ikke skal være uforholdsmessig for næringsaktørene. Departementet antar at en 5 års periode her vil være tilstrekkelig i de fleste tilfeller.

Lovens § 6a gir myndighetene hjemmel til å fatte vedtak når det foreligger en uakseptabel risiko for at et produkt medfører helseskade eller miljøforstyrrelse, eller det foreligger en uakseptabel risiko for at en forbrukertjeneste medfører helseskade. Det ble i høringen foreslått å endre bestemmelsen for å oppnå større samsvar med direktivet. Endringsforslaget gikk ut på å knytte vedtaksvilkåret opp mot formålsbestemmelsen, slik at myndighetene kan treffe vedtak når det anses nødvendig for oppfyllelse av lovens formål.

Direktivets vilkår for myndighetens vedtak i artikkel 8 må ses i sammenheng med hvordan sikkert produkt defineres i direktivet. Justisdepartementet har etter en nærmere tolking av denne definisjonen kommet til at vilkåret for å fatte vedtak ikke bør endres. Det vil si at vilkåret for å fatte vedtak fortsatt skal være ved uakseptabel risiko for helseskade, herunder å sørge for at forbrukerprodukter og forbrukertjenester er sikre, og ved uakseptabel risiko for miljøforstyrrelse.

Det foreligger etter gjeldende § 6a hjemmel for myndighetene til å forby eksport av produkter som utgjør en uakseptabel risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse. Ved forbrukertjenester er det ikke tatt inn en tilsvarende regel. Et slikt forbud ble foreslått i høringsnotatet.

Justisdepartementet ønsker å videreføre forslaget i høringsnotatet.

I direktivet fremgår det at når myndighetene treffer vedtak, skal det handles i samsvar med EF-traktatens artikkel 28 og 30. Det vil si at det skal tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet og til prinsippet om føre-var. Høringsinstansene ble bedt om å gi tilbakemelding på om det er behov for å lovfeste forholdsmessighetsprinsippet direkte i produktkontrolloven. Barne- og familiedepartementet ga i høringsnotatet uttrykk for at føre-var-prinsippet antas å være dekket gjennom produktkontrolloven § 6, og at det ikke var nødvendig med en nærmere lovfesting av prinsippet.

På bakgrunn av høringsinstansenes synspunkter, ser Justisdepartementet ikke behov for å lovfeste forholdsmessighetsprinsippet i produktkontrolloven. Direktivets krav om at dette prinsippet skal gjelde ved myndighetsutøvelsen, følger i dag i norsk rett både av forpliktelsene etter EØS-avtalen og av ulovfestet forvaltningsrett.

I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at føre-var-prinsippet er tilstrekkelig synliggjort i lovens § 6. Departementet finner at det ikke er kommet frem noe under høringen som tilsier at det er behov for en endring på dette punktet.

Forrige kapittelNeste kapittel