Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til forslaget om EUs direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF) som er innlemmet i EØS-avtalen og skal gjennomføres i norsk rett. Begrepet finansielle tjenester favner vidt, og dekker blant annet forsikring og individuelle pensjonsavtaler, tradisjonelle banktjenester som kontoavtaler, avtaler om betalingskort og betalingsformidling, samt investeringstjenester, som avtaler knyttet til kjøp og salg av fondsandeler og aksjer. Definisjonen er ikke uttømmende, slik at direktivet også vil fange opp nye produkter som utvik­les og tilbys forbrukerne i fremtiden.

Komiteen viser til at forslaget tar sikte på å gjennomføre direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF) av 23. september 2002 ved endringer i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Direktivet regulerer fjernsalg av finansielle tjenester, dvs. avtaler som inngås uten at partene møtes, som f.eks. ved telefon, Internett eller ved innsending av svarkupong i markedsføringsmateriell.

Komiteen viser til at angrerettloven, som blant annet gjennomfører det generelle fjernsalgsdirektivet (97/7/EF), trådte i kraft 1. mai 2001. De to hovedelementene i angrerettloven er opplysningsplikt før og i forbindelse med avtaleinngåelse og angrerett. Finansielle tjenester er i begrenset grad omfattet av loven i dag.

Komiteen konstaterer at for å gjennomføre EU-direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester, må angrerettloven endres slik at det i større grad gjelder regler om opplysningsplikt og angrerett også ved fjernsalg av finansielle tjenester. Reglene blir ufravikelige, dvs. at de ikke kan fravikes til skade for forbrukeren.

Komiteen viser til at reglene vil gjelde avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende. I tillegg til å gjelde for vanlige banker, forsikringsselskap mv., vil de også gjelde når offentlige institusjoner yter finansielle tjenester, som f.eks. Statens Pensjonskasse, Den Norske Stats Husbank og Statens lånekasse for utdanning.

Komiteen viser til at reglene om opplysningsplikt gjelder for alle typer finansielle tjenester. Før avtale inngås, skal tjenesteyteren gi forbrukerne opplysninger om blant annet tjenesteyter, den finansielle tjenesten og fjernsalgsavtalen. Det stilles også krav om at forbrukerne skal motta opplysningene på et varig medium, dvs. skriftlig, pr. e post eller på papir. Informasjonskravene vil gjelde i tillegg til andre informasjonskrav som følger av spesiallovgivningen, for eksempel finansavtaleloven.

Komiteen viser til at angrerett som utgangspunkt vil gjelde for alt fjernsalg av finansielle tjenester, ikke bare telefonsalg som i dag, men det foreslås en rekke unntak og begrensninger:

• unntak for forsikringer med varighet mindre enn en måned (for eksempel reiseforsikringer)

• unntak for tjenester der prisen er avhengig av svingninger i finansmarkedet (for eksempel kjøp av aksjer og fondsandeler og avtaler om fastrentelån)

• unntak for lån sikret med pant i fast eiendom eller i andre rettigheter knyttet til fast eiendom

• bortfall av angreretten der avtalen er fullt ut oppfylt fra begge parters side

• plikt til å betale for den tjenesten man har mottatt (for eksempel etableringsgebyr og renter for lån i perioden inntil man angrer).

Komiteen slutter seg til disse unntak og begrensninger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, deler proposisjonens syn om at tvister bør behandles i Bankklagenemnda, Forsikringsskadenemnda, Lånekassens klagenemnd eller Klagenemnda for Husbanken. Det foreslås derfor at Forbrukertvistutvalgets kompetanse begrenses til tvister som ikke kan behandles i en av disse nemndene.

Flertallet støtter hovedlinjene i proposisjonen, med de fremlagte begrensninger og unntak.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til høringsuttalelser fra Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget, og går imot endringen av § 14 i lov 28. april 1978 om behandling av forbrukertvister. Disse medlemmer mener at Forbrukertvistutvalget bør behandle tvister vedrørende opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg av finansielle tjenester på lik linje med tvister etter andre avtaler som faller inn under angrerettlovens virkeområde. Forbrukertvistutvalgets vedtak får virkning som en dom, og forbrukeren får således tvangsgrunnlag for eventuelle krav mot tjenesteyteren. Disse medlemmer peker på at dette er en klar fordel for forbrukeren i forhold til nemndsvedtak i Bankklagenemnda eller forsikringsklagenemndene som kun er rådgivende.

Disse medlemmer mener at det heller ikke er noen grunn til å unnta tvister om angrerett på avtaler om finansielle tjenester fra behandling i Forbrukertvistutvalget bare fordi det finnes klagenemnder innenfor bransjen. Dette er i dag situasjonen for flere andre bransjer, hvor forbrukeren kan klage til Forbrukertvistutvalget selv om det finnes en bransjenemnd, eksempler er eiendomsmeglingstjenester eller hvitevarer.

Komiteen ser det som en styrkning av forbrukernes stilling innenfor feltet - uten å føre til vesentlige hinder for de næringsdrivende. Komiteen er her enig med departementet som i proposisjonen bemerker:

"(…) at selv om det norske regelverket knyttet til markedsføring og omsetning av finansielle tjenester allerede i dag er godt og ivaretar viktige forbrukerhensyn, så vil forslaget medføre en ytterligere styrking på noen områder."

Komiteen har merket seg at fjernsalg, og kanskje særlig netthandel, er en kostnadseffektiv og konkurransedyktig distribusjonskanal for finansielle tjenester som brukerne slutter opp om. Det er av generell interesse at det innføres fellesregler i EØS-området for fjernsalg av finansielle tjenester, både av hensyn til konkurransesituasjonen og av hensyn til at brukeren skal få den nødvendige tillit til tilbud, forhandlinger og avtaleslutning ved hjelp av denne distribusjonsmåten.

Komiteen har merket seg at det er foretatt en grundig høring i saken og at høringsinstansene i all hovedsak støtter forslaget. Komiteen vil imidlertid si seg enig med Finansnæringens Hovedorganisasjon som har understreket at de er opptatt av at det norske regelverket legger til rette for like konkurransevilkår i de nordiske land, og ber departementet være oppmerksom på dette hensynet i det videre implementeringsarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti er også enig med Finansieringsselskapenes Forening som uttaler at:

"Opplysningspliktreglene vil med de foreslåtte reglene, sett i sammenheng med hva som allerede eksisterer i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven, få et omfang som ikke er lett håndterbart i praksis. Dette har sammenheng med at krav som følger av EU-direktivene gjerne blir lagt i tillegg til de krav som allerede eksisterer etter norsk tradisjon uten at man noen gang går i gjennom for å se om noe av dette kan forenkles. Resultatet blir en informasjonsflyt der man på ulike måter sier tilnærmet det samme. Dette skaper mer forvirring enn forklaring. Vi vil derfor på det sterkeste anmode om at man snarest setter i gang med en total gjennomgang av opplysningspliktreglene for de ulike aktører innenfor finansiell sektor slik at dette blir forenklet og samordnet."

Disse medlemmer vil på denne basis ta opp forslag om at:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak der man gjennomgår opplysningspliktreglene, sett i sammenheng med hva som allerede eksisterer i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven, med sikte på at disse blir forenklet og samordnet, uten at endringene reduserer forbrukervernet."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har forståelse for at spørsmålet om samordning og forenkling reises, men mener det vil være lite hensiktsmessig å igangsette et slikt arbeid nå. Flertallet vil peke på at bakgrunnen for dette særlig er at kontraktslovgivningen i EU for tiden er i betydelig utvikling og at en gjennomgang bør finne sted når det aktuelle EU-regelverket er på plass. Flertallet viser forøvrig til brev fra statsråd Laila Dåvøy datert 8. februar 2005 (vedlegg).