8. Diverse bestemmelser
Departementet foreslår å lovfeste at statlige institusjoner som hovedregel ikke skal kunne ta egenbetaling fra studentene for studier som fører fram til en grad eller yrkesutdanning. Dette er i samsvar med dagens retningslinjer. En hjemmel foreslås inntatt i loven for å klargjøre nærmere hvilke studier institusjonene eventuelt skal kunne ta egenbetaling for. Dette vil gjelde visse etter- og videreutdanningstilbud og studier som er lagt ut som fleksible eller desentraliserte løsninger. Størrelsen på egenbetaling foreslås ikke lovregulert for private institusjoner. Departementet foreslår i stedet å lovfeste prinsippet om at det ikke skal tas ut økonomisk utbytte av virksomheten, og at tilskudd fra staten og egenbetaling fra studenter skal komme studentene til gode. Departementet foreslår også å lovfeste den hjemmelen som i dag fremmes i de årlige budsjettproposisjoner, til å fastsette nærmere regler om institusjonenes adgang til å ta betalt for kopier og enkelte andre utgifter knyttet til studiet.
Departementet foreslår i det vesentlige å videreføre gjeldende lov når det gjelder beskyttelse av universiteter og høyskolers egennavn. Private institusjoner fastsetter selv sitt eget navn, mens Kongen som i dag fastsetter de statlige institusjonenes navn. Det lovfestes at betegnelsen høyskole bare kan benyttes av institusjoner som er akkreditert som høyskole eller for enkeltstudier etter loven. Departementet kan ved forskrift eller enkeltvedtak forby institusjonsnavn som er egnet til å forveksles med beskyttet betegnelse. Ny er bestemmelsen om at departementet skal bestemme hvilke oversettelser til andre språk som skal gjelde for de beskyttede kategorinavnene høyskole, vitenskapelig høyskole og universitet.
Departementet viser til at statlige institusjoner, når tilknytningsformen ikke er endret, vil ha samme forholdet til annen lovgivning, dvs. forvaltningsloven, offentlighetsloven, målloven, likestillingsloven og arkivloven. Når det gjelder private institusjoner og forholdet til annen lovgivning, foreslås gjeldende bestemmelser i privathøyskolen videreført i det vesentlige. En rekke avgjørelser skal imidlertid regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Departementet foreslår å lovfeste at alle universiteter og høyskoler skal regnes som offentlige organer etter likestillingsloven. Dette vil gjelde både styret og øvrige styringsorgan og utvalg ved private institusjoner. Likestillingslovens krav vil gjelde for styret uavhengig av om medlemmene er valgt eller oppnevnt, og uansett hvilken instans som foretar oppnevningen.
Departementet mener at den nasjonale samordningen av lærerutdanningen vil være tilfredsstillende ivaretatt i rammeplanene med forskrifter. Det er derfor ikke videreført særskilte bestemmelser om formål og innhold for lærerutdanning i lovforslaget.
Komiteens flertall , alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen, er fornøyd med at det lovfestes et prinsipp for de private institusjonene om at det ikke skal tas økonomisk utbytte av virksomheten og at egenbetaling fra studenter skal komme studentene til gode.
Flertallet merker seg lovforslaget fra departementet om at statlige institusjoner som hovedregel ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for utdanninger som fører fram til en grad eller yrkesutdanning.
Flertallet vil understreke at høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle. Flertallet er derfor enig med departementet i at det er nødvendig å lovfeste gratisprinsippet, og mener i den forbindelse at det er behov for en tydelig definering av rammene for muligheten til å ta egenbetaling.
Flertallet merker seg at departementet med sitt forslag ønsker å videreføre eksisterende regelverk og praksis.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre , slutter seg til departementets intensjon med at en lovfesting av gratisprinsippet er en videreføring av dagens regelverk og praksis, med de unntak som er klargjort av de påfølgende merknader.
Dette flertallet mener imidlertid at det må tydeliggjøres i lovteksten at denne ikke gir grunnlag for nye former for egenbetaling, for eksempel studieavgifter for grad eller yrkesutdanning fra studenter som skal gis et ordinært studietilbud ved statlige universiteter og høyskoler. Det må samtidig gis hjemmel for unntak knyttet til etter- og videreutdanning som kan videreføre dagens regelverk og praksis.
Dette flertallet foreslår på dette grunnlag følgende ordlyd i § 7-1 (1): "Statlige universiteter og høyskoler kan ikke kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører fram til en grad eller yrkesutdanning. Departementet kan i særskilte tilfeller, etter søknad, godkjenne unntak fra denne bestemmelse."
Dette flertallet mener at institusjonene fortsatt skal kunne ta egenbetaling for etter- og videreutdanning, for eksempel organisert som desentralisert utdanningstilbud og opplegg basert på fjernundervisning. Egenbetalingsstudier skal ikke gå på bekostning av den ordinære utdanningsvirksomheten, men komme i tillegg til den statlig finansierte virksomheten. Slik vil en kunne ivareta forpliktelsene som ligger i oppfølgingen av Kompetansereformen.
Dette flertallet mener at egenbetaling fortsatt kan tas fra privatister, men vil understreke at disse kostnadene ikke skal være større enn de reelle ekstra utgiftene som institusjonene har med gjennomføring av privatisteksamen.
Dette flertallet mener at institusjonene må tilby studieinformasjon kostnadsfritt for studentene. Når det gjelder kopi- og papirpenger, mener dette flertallet at institusjonene skal kunne ta betaling for utgifter utover det som er knyttet til forventet forbruk, der eksamen og obligatoriske innleveringer er inkludert. Dette flertallet er enig i at kopi-/papirpenger utover et minstenivå kun kan kreves for reelle ytelser og at disse må kunne identifiseres og kontrolleres.
Komiteens flertall , alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til brev fra statsråd Clemet av 11. januar 2005, hvor det opplyses at departementet for tiden gjør forarbeider til forskrift om egenbetaling.
Flertallet merker seg at det i den forbindelse legges vekt på å sikre omfanget av kostnadsfri etter- og videreutdanning for studentene, men samtidig gir institusjonene rom for å opprettholde et fleksibelt etter- og videreutdanningstilbud der det kan tas egenbetaling.
Flertallet mener at etter- og videreutdanningstilbud er viktig i oppfølging av Kompetansereformen, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak på egnet måte om omfanget av etter- og videreutdanningstilbud som gis ved universiteter og høyskoler, om kostnader knyttet til tilbudene, hvordan disse finansieres, samt hva som er kostnadsfrie tilbud sett i forhold til tilbud der det tas egenbetaling."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at gratis høyere utdanning er en grunnmur for velferdssamfunnet. Disse medlemmer mener at prinsippet må lovfestes på en måte som ikke skaper tvil om tolkningen. Disse medlemmer mener at når man i forslaget bruker formuleringen "som hovedregel", så er dette med på å åpne for ulik praksis.
Disse medlemmer mener at all høyere utdanning som inngår, eller kan inngå, i en grad og som tilbys i kunnskapsallmenningen, skal være gratis. Det betyr at det ikke skal være anledning til å kreve studieavgift av studentene. Måten utdanningen blir distribuert på er uten betydning for om institusjonen kan kreve egenandeler eller ikke. Det betyr at om et kurs blir tilbudt på nettet eller om det inngår som et ordinært kurs på campus, så skal studentene ikke betale avgift. Uansett om en student velger å være ordinær student på campus, velger nettundervisning, velger et desentralisert tilbud eller velger å være privatist, så skal det ikke kreves avgift så lenge kurset tilbys i kunnskapsallmenningen.
Disse medlemmer mener at skreddersydde utdanningstilbud utviklet på oppdrag, skal det kreves avgift for. Dette er uavhengig av om kurset kan inngå som del av en grad.
Disse medlemmer vil understreke at avlagte studiepoeng for utdanninger som det ikke kan kreves studieavgift for, skal gi institusjonene kompensasjon etter finansieringsmodellen.
Disse medlemmer vil slå fast og lovfeste gratisprinsippet for offentlig utdanning som fører fram til grad eller yrkesutdanning. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 7-1 første ledd skal lyde:
Statlige universiteter og høyskoler kan ikke kreve egenbetaling fra studenter for utdanning som fører fram til en grad eller en yrkesutdanning."
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen forberede forskrift til universitets- og høyskoleloven som trekker grensene mellom tilbud som skal være gratis, og etterutdanningstilbud som det vil være anledning til å kreve betaling for. Spørsmålet forutsettes gitt en drøfting og lagt fram for Stortinget på egnet måte."
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen viser til at lovforslagets § 3-10 (4) gir adgang til å kreve vederlag fra eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter. Disse medlemmer mener hovedregelen om ikke å kreve egenbetaling derved fravikes. Disse medlemmer mener det er viktig å videreføre og sikre privatistretten innenfor høyere utdanning, og mener det offentlige finansieringsansvaret også bør omfatte privatister.
For slike eksamenskandidater forutsetter disse medlemmer at det etableres eget tillegg i finansieringsmodellen innenfor den studentbaserte finansieringen.
Disse medlemmer går derfor imot § 3-10 (4) og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innarbeide i finansieringsmodellen for høyere utdanning en ordning der institusjonene også får en godtgjørelse for gjennomført eksamen for privatister."
Disse medlemmer understreker at staten har ansvar for finansiering av høyere utdanning som er offentlig godkjent. Derfor bør det ikke kreves egenbetaling fra studenter. Disse medlemmer legger til grunn at prinsippet gjelder alle studenter som søker og får opptak som student ved en institusjon og som følger institusjonens alminnelige undervisning i emner som inngår i institusjonens tilbud om gradsutdanning eller yrkesutdanning. Disse medlemmer viser til at bestemmelser om adgang til å ta egenbetaling fra studenter hittil ikke har vært regulert i lov. Disse medlemmer understreker at det etter Fremskrittspartiets syn er viktig å tydeliggjøre og understreke gratisprinsippet og at prinsippet bør gjelde gjennom hele utdanningskjeden. Etter Fremskrittspartiets syn er det viktig å videreføre og videreutvikle gratisprinsippet for alle offentlig godkjente høyere utdanninger, uavhengig av hvem som eier institusjonen og uavhengig av hvem som tar utdanningen eller hva utdanningen brukes til når dette skjer innenfor institusjonens eget, ordinære utdanningstilbud. Disse medlemmer peker på at det fortsatt er store ulikheter i offentlig finansiering av institusjoner innenfor høyere utdanning som må utlignes over tid. Disse medlemmer understreker at inntil slik utligning er gjennomført, legger Fremskrittspartiet til grunn at private institusjoner kan kreve egenbetaling fra studenter for studier innenfor offentlig godkjente utdanninger. Nærmere regler om dette bør, slik disse medlemmer ser det, legges inn i lovens del II om private universitet og høyskoler. Disse medlemmer ønsker gratisprinsippet tydelig fastslått i lovteksten samt prinsippet om at statlig driftstilskudd skal komme studentene til gode. Disse medlemmer viser likevel til at et slikt tydeliggjort og forsterket prinsipp ikke vil være til hinder for at institusjonene kan kreve egenbetaling for kopiering av læremateriell som inngår i studieopplegget og tilbud om tekniske tjenester. Disse medlemmer legger til grunn at den enkelte institusjon kan legge opp fond for å sikre kvalitet i undervisningen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 7-1 skal lyde:
(1) Universiteter og høyskoler kan ikke kreve egenbetaling fra studenter for utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Unntak fra denne bestemmelsen fremgår av Del II § 8-3 (1).
(2) Statlige driftstilskudd skal komme studentene til gode.
(3) Departementet kan fastsette forskrift om universiteter og høyskolers adgang til å kreve inn andre utgifter knyttet til studiene."
Komiteens medlem representanten Evje har merket seg at den videreutdanning som det kan tas betalt for og den videreutdanning som er en del av en høyere grads utdanning, og som følgelig er gratis, har uklare skillelinjer. Ordinær opplæring som institusjonen benytter i sitt generelle tilbud knyttet til gradsstudier, kan ikke ansees å være gjenstand for egenbetaling. Når det gjelder øvrige tilbud, må en foreta en nærmere avklaring. Det forutsettes videre at også disse tilbudene som blir knyttet opp til egenbetaling, får tilfredsstillende og likeverdige betingelser for eksempel i Statens lånekasse for utdanning.
Komiteen slutter seg til departementets forslag om at Kongen fortsatt skal fastsette de statlige institusjonenes navn, og at betegnelsen høyskole bare kan benyttes av institusjoner som er akkreditert som høyskole eller akkreditert for å tilby enkeltstudier.
Komiteen er enig i departementets vurdering av private institusjoners forhold til annen lovgivning som skal ivareta viktige interesser for studenter, andre enkeltpersoner og samfunnet for øvrig. Dette er interesser private institusjoner som gir utdanning godkjent av staten eller som får statlig tilskudd til sin drift, også bør ivareta.
Komiteens flertall , alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen, viser her for eksempel til likestillingslovens bestemmelser om offentlige utvalg, hvor det samme krav til representasjon av begge kjønn i styret og andre utvalg må stilles til både statlige og private institusjoner.
Komiteen er enig i at det ikke er behov for særskilte bestemmelser om lærerutdanningen i ny felles lov, men at lærerutdanningens formål og innhold på lik linje med andre utdanninger blir ivaretatt i rammeplanene med forskrifter.