Sammendrag

Av rettshjelpslovens forarbeider fremgår det at fri rettshjelp i utgangspunktet tar sikte på privatpersoner. Selv om det har vært uenighet om hvor grensene skal trekkes, synes det å ha vært bred politisk enighet om at det må være begrensninger i adgangen til å få fri rettshjelp. Fri rettshjelp gis i utgangspunktet bare til den som har formue og inntekt under gitte grenser. I tillegg til de økonomiske begrensningene, har det offentlige som hovedregel bare dekket bistand i tilfeller hvor saken er av åpenbar stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte.

I høringsbrevet foreslo departementet at det inntas en formålsbestemmelse i rettshjelpsloven som gir uttrykk for at den politiske målsetningen med loven er å være en sosial støtteordning. En slik bestemmelse vil være klargjørende for anvenderne av loven, og vil også være et hjelpemiddel i tolkningen av regelverket. Alle høringsinstanser som har uttalt seg har vært positive til at det tas inn en formålsbestemmelse i loven, og departementet opprettholder således forslaget om at det inntas en formålsbestemmelse i rettshjelpsloven.

Komiteens merknader

Komiteen er enig i at det inntas en formålsbestemmelse i loven. Dette kan virke klargjørende for anvenderne av loven og vil være et godt hjelpemiddel i tolkingen av regelverket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ordningen med fri rettshjelp alltid har tatt sikte på de grupper som ikke har økonomisk evne til selv å dekke utgifter til juridisk bistand. Selv om mange isolert sett oppfyller inntektsgrensen, vil flertallet presisere at hovedregelen uansett er at bistand i behovsprøvde saker forbeholdes de som ikke har økonomiske forutsetninger til å dekke utgiftene selv. Etter flertallets oppfatning er det riktig å betegne dette som en sosial innrettet ordning, som i utgangspunktet bare skal dekke saker som åpenbart har stor personlig eller velferdsmessig betydning for den enkelte. Flertallet støtter derfor departementets forslag til formålsbestemmelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener imidlertid at den foreslåtte formålsparagraf er for snever i sin utforming ettersom det etter loven også skal ytes rettshjelp uten behovsprøving.

Disse medlemmer vil videre anføre at det er en lite treffende beskrivelse av fri rettshjelpsordningen å bruke ordet "sosial" støtteordning, når over halvparten av landets befolkning faller inn under inntektsgrensen, og loven dessuten gir hjelp uten behovsprøving for spesielle typer saker.

Disse medlemmer ønsker at formålsparagrafen bør uttrykke et mål om at rettshjelpstilbudet skal være en del av velferdssystemet, og et redskap for å gjøre velferdslovgivningen effektiv.

Disse medlemmer foreslår følgende:

"I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m. gjøres følgende endring:

Ny § 1 skal lyde:

Fri rettshjelp etter denne lov er en støtteordning med formål å sikre nødvendig juridisk bistand til personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å kunne ivareta et rettshjelpsbehov av personlig og velferdsmessig betydning."