11. Reglene om hva fri sakførsel omfatter
Fri sakførsel omfatter hel eller delvis dekning av salær til prosessfullmektig. Dessuten dekkes gebyr og sideutgifter ved saken. Det kan også samtykkes i at partens egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning saken dekkes helt eller delvis. Det samme gjelder partens utgifter til bistand fra sakkyndige som ikke er oppnevnt. Det er fylkesmannen som tar stilling til om slike utgifter som knytter seg til en sak for domstolen skal dekkes eller ikke. Ordningen medfører at to instanser er involvert i en og samme sak.
En bevilling til fri sakførsel gjelder bare i én rettsinstans. Dette innebærer at den part som taper saken i første instans må søke om fri sakførsel på ny for å anke saken. Tilsvarende gjelder den part som har vunnet saken, når motparten anker. I dag er hovedregelen at idømte saksomkostninger ikke omfattes av en fri sakførselbevilling. I unntakstilfeller kan saksomkostningsansvar overfor motparten dekkes etter rettshjelpsloven. Bestemmelsen praktiseres restriktivt.
Departementet har i høringsbrevet foreslått at den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling også vurderer hvilke andre utgifter som skal dekkes utover salær til prosessfullmektig i fri sakførselssaker. Dette innebærer at fylkesmannen ikke lenger skal vurdere hvilke andre utgifter det offentlige skal dekke.
Det er videre foreslått å oppheve bestemmelsen om at reise- og oppholdsutgifter omfattes av en bevilling til fri sakførsel for en part som er pålagt utvidet møteplikt. Dette fordi den geografiske begrensningen av møteplikten er opphevet i tvistemålsloven. Det foreslås derfor at slike utgifter skal vurderes etter den generelle bestemmelsen om at partens egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning saken kan dekkes.
Det er videre foreslått at en fri sakførselsbevilling også skal omfatte sakens behandling i høyere rettsinstanser hvis ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående rettsinstans.
I forlengelse av forslaget om å endre innvilgelseskompetansen mellom domstol og fylkesmann, ble det blant annet foreslått at skiftesaker som skal behandles av retten og saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring vurderes etter reglene om fri sakførsel.
I høringsbrevet ble det også foreslått at rettshjelpsloven § 24 tredje ledd oppheves. Dette innebærer at den part som er tilkjent saksomkostningene, men som ikke har fått dekning av motparten, henvises til å søke etterbevilling av fri sakførsel.
Da det ikke har kommet nevneverdige innvendinger, opprettholder departementet forslaget om at den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling skal avgjøre hva fri sakførsel skal omfatte. Videre opprettholdes forslaget om at bevilling til fri sakførsel også omfatter behandling i høyere rettsinstanser hvis ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående rettsinstans. Også forslaget om å oppheve bestemmelsen om reise- og oppholdsutgifter opprettholdes, da regelen er ikke aktuell ettersom den geografiske begrensningen av møteplikten etter tvistemålsloven er opphevet.
Når det gjelder spørsmålet om det bør innføres stykkprisbetaling i saker om skifte, tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring, foreligger det ikke et tilstrekkelig grunnlagsmateriale for å ta standpunkt til spørsmålet nå.
Når det gjelder saksomkostningsansvar overfor motparten, ser departementet at det fortsatt er behov for en mulighet til å få dekket slike utgifter under en fri sakførselsbevilling. Dagens praksis om at det unntaksvis skal være en adgang for den som har fått innvilget fri sakførsel til også å få dekket slike utgifter, foreslås derfor opprettholdt.
Komiteen har merket seg at det foreslås at den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling også skal vurdere hvilke andre utgifter som skal dekkes utover salær til prosessfullmektig i fri sakførselssaker.
Komiteen har videre merket seg at det foreslås at en fri sakførselsbevilling også skal omfatte sakens behandling i høyere rettsinstanser hvis ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående instans. Loven vil dermed bedre gi uttrykk for den faktiske rettstilstanden.