Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Regjeringen legger med dette frem forslag til de endringer i midlertidig lov om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning) og kommunehelsetjenesteloven som er nødvendige for å kunne gjennomføre de endringer som Stortingets flertall gikk inn for ved vedtakelsen av sprøyteromsloven.

I proposisjonen foreslås det endringer i sprøyteromsloven om unntak fra straffansvar slik at det er tillatt for personalet å gi brukerne individuell og konkret rådgivning i forbindelse med injiseringen av narkotika i sprøyterommet. Det skal også åpnes for at brukerne straffritt skal kunne bistå hverandre med å sette sprøyter.

Det foreslås også å definere sprøyteromsordningen som en kommunehelsetjeneste. Det er presisert at det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å søke om å etablere en slik tjeneste, og at tjenesten ikke er å anse som nødvendig helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven.

Bestemmelsen om vilkår for lovlig adgang til sprøyterommene er foreslått endret slik at det ikke lenger skal være et vilkår at en person ikke er inntatt i legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Kravet til bemanningen av tjenesten er foreslått endret slik at det stilles krav om at tjenesten skal bemannes med både sosial- og helsefaglig personell. Leder av sprøyterommene skal ha helsefaglig utdanning som tilsvarer minst høyskolenivå.

Sprøyteromstjenestens innhold er foreslått utvidet slik at tjenesten også skal inneholde tilbud om individuell helsehjelp. Som en konsekvens av dette, er kravene til tjenestens lokaler utvidet slik at det også stilles krav om tilgang til et egnet behandlingsrom for å gi slik helsehjelp.

Bestemmelsen om regler for opptreden i sprøyteromslokalene er foreslått endret slik at bistand fra en sprøyteromsbruker til å sette sprøyter på en annen person ikke nevnes som eksempel på en straffbar handling som skal føre til bortvisning.

Forslagene til endringer i sprøyteromsloven og kommunehelsetjenesteloven fremmes som en oppfølgning av Stortingets anmodningsvedtak nr. 544 av 17. juni 2004.

Sprøyteromsloven § 2 gjør det straffritt for den som har lovlig adgang til sprøyterommet å besitte eller bruke narkotika i et godkjent sprøyterom eller tilstøtende venterom eller samtalerom. Justiskomiteens innstilling og den etterfølgende debatten i Odelstinget, gjorde det klart at flertallet i Stortinget ønsker at brukerne av sprøyterommet skal kunne bistå hverandre med å sette sprøytene.

Etter legemiddelloven er det straffbart å medvirke til bruk av narkotika. En vanlig språklig forståelse av bestemmelsene tilsier imidlertid at i den utstrekning hovedgjerningen (egen bruk) ikke er straffbar, er heller ikke medvirkning til slik handling straffbar. Det er derfor ikke nødvendig å endre loven for å følge opp flertallets intensjon om at brukerne skal kunne bistå hverandre med sprøytesettingen. Straffeunntaket for brukernes medvirkning vil her bety at handlingen fortsatt er urettmessig, selv om den er straffri.

Departementet oppfatter flertallet i Stortinget slik at det ikke ønsker at personalet skal kunne medvirke fysisk til selve sprøytesettingen. Rådgivning skal derimot være tillatt. Generell rådgivning er uten videre straffritt. Mer konkret og individuell rådgivning kan imidlertid etter omstendighetene utgjøre psykisk medvirkning etter legemiddelloven. I motsetning til straffunntaket for brukernes medvirkning, er departementet av den oppfatning at straffunntaket for personalets konkrete rådgivning bør gis i form av en rettmessighetsgrunn og ikke en unnskyldningsgrunn. Dette vil innebære at personalets individuelle og konkrete rådgivning ikke bare er straffri, men også lovlig. Departementet vil derfor foreslå at det i § 2 tas inn et nytt annet ledd som uttrykkelig gjør det tillatt for personalet å gi individuell og konkret rådgivning.

Virksomheten ved sprøyterom, slik den var beskrevet i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004), ville ikke falle innunder verken sosialtjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven. Et flertall i justiskomiteen gikk inn for å kreve både helsefaglig og sosialfaglig bemanning i sprøyterommene. Flertallet gikk også inn for at sprøyteromsordningen skal inneholde tilbud til brukerne om individuell helsehjelp.

Dersom sprøyteromstjenesten bemannes med autorisert helsepersonell, men uten å anses som en helsetjeneste, vil ulike personellgrupper i tjenesten være underlagt ulikt regelverk. Departementet mener dette er uhensiktsmessig. For å unngå dette, foreslår departementet at sprøyteromstjenesten anses som en kommunehelsetjeneste. Dette er foreslått gjennomført ved en tilføyelse i kommunehelsetjenesteloven.

Dette innebærer bl.a. at alle ansatte i sprøyteromsordningen som utfører handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, vil være å anse som helsepersonell etter helsepersonel­loven uavhengig av om de har autorisasjon som helsepersonell. De vil da være underlagt denne lovens regler om bl.a. taushetsplikt, journalføring, meldeplikter m.m. Dersom tjenesten defineres som en kommunehelsetjeneste, vil eventuelle skader som oppstår under ut­øvelsen av denne kunne regnes som pasientskader uavhengig av om skaden er voldt av autorisert helsepersonell eller av andre personellgrupper.

Sprøyteromsordningen skal være en prøveordning som det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å søke om godkjenning til å etablere. Departementet foreslår at det fremgår direkte av kommunehelsetjenesteloven at sprøyteromstjenesten ikke er en obligatorisk tjeneste for kommunene. Departementet foreslår også at det klargjøres at adgang til sprøyteromstjenesten ikke er en rettighet etter kommunehelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven, og at det ikke er adgang til å påklage en avgjørelse om adgang til ordningen.

Helsepersonell som arbeider i sprøyterom vil være underlagt plikt- og ansvarsreglene i helsepersonelloven og dens forskrifter, herunder kravet til forsvarlig virksomhet. I forbindelse med høringen av sprøyteromsloven, har det vært reist spørsmål om arbeid i sprøyterom kan være i strid med dette kravet.

Ettersom sprøyteromstjenesten reguleres i lov og forskrifter, og det er gjort de nødvendige unntak fra straff for brukerne og personalets virksomhet, mener departementet at det ikke kan ansees som uforsvarlig yrkesutøvelse i seg selv å utføre de oppgaver som etter dette regelverket er lagt til personalet i sprøyterom. Av pedagogiske grunner mener departementet likevel det bør fremgå klart av sprøyteromsloven at det er å anse som forsvarlig yrkesutøvelse for helsepersonell å utføre de oppgaver som etter regelverket er lagt til personalet i sprøyteromsordningen. Kravet til forsvarlig yrkesutøvelse gjelder fortsatt for helsepersonellets konkrete gjennomføring av de enkelte oppgavene.

Helsepersonelloven fastsetter en plikt for helsepersonell som yter helsehjelp, til å føre journal for den enkelte pasient. Departementet mener at det er viktig at sprøyteromsordningen skal kunne fungere som en lavterskeltjeneste. For å ivareta dette, mener departementet det er tilstrekkelig med en forenklet journalføring i sprøyteromstjenesten. Departementet foreslår derfor en tilføyelse i sprøyteromsloven § 6 som gir hjemmel til i forskrifter å bestemme at reglene i helsepersonelloven om journalføring helt eller delvis ikke skal gjelde for helsepersonell i sprøyteromsordningen.

I sprøyteromsloven § 4 er det gjort unntak fra taushetsplikten etter forvaltningsloven slik at personalet i sprøyteromslokalene skal kunne opplyse politiet om en person er registrert som lovlig bruker av sprøyterommet eller ikke. Dersom sprøyteromsordningen bemannes med autorisert helsepersonell og tjenesten ansees som en kommunehelsetjeneste, vil personalet være underlagt taushetsplikt også etter helsepersonellovens regler. Departementet foreslår derfor de nødvendige endringene i § 4 slik at unntaket også omfatter taushetsplikten etter helsepersonelloven.

Sprøyteromsloven gir kommuner som oppretter sprøyterom hjemmel til å føre register og å behandle personopplysninger etter personopplysningsloven i den grad det er nødvendig for å fylle reglene i sprøyteromsloven og forskrifter gitt med hjemmel i loven. Registreringen kan foretas uten samtykke fra den registrerte.

Dersom sprøyteromsordningen defineres som en kommunehelsetjeneste, vil slike registre være helseregistre regulert av helseregisterloven. For å få adgang til sprøyterommet må en rusmiddelmisbruker oppgi navnet sitt for å få lovlig tilgang til sprøyterommet og gi opplysninger om sin helsemessige situasjon ved at vedkommende bekrefter sitt rusmiddelmisbruk. Dette vil være taushetsbelagte opplysninger etter helsepersonelloven. Departementet foreslår derfor å endre bestemmelsen i sprøyteromsloven § 3 slik at kommunene gis hjemmel til å føre helseregistre og behandle helseopplysninger. For å unngå at helseregisterloven skal medføre at det oppstår et krav om samtykke fra den registrerte, foreslår departementet å endre bestemmelsen slik at det uttrykkelig fremgår at registreringen kan foretas uten samtykke fra den registrerte.

Etter sprøyteromsloven § 5 skal fylkesmannen føre tilsyn med kommunens virksomhet etter denne loven. Dersom det stilles krav om at sprøyterommene skal bemannes med helsepersonell og tjenesten defineres som en kommunehelsetjeneste, vil en konsekvens av dette være at både helsepersonellets virksomhet og den øvrige delen av sprøyteromstjenesten vil være omfattet av Statens helsetilsyns og Helsetilsynet i fylkets tilsyn med helsepersonell og helsetjenesten. Tilsynsansvaret overlapper derfor fylkesmannens tilsyn og bestemmelsen må oppheves.

Etter sprøyteromsloven § 6 kan det gis nærmere bestemmelser om krav til internkontroll med sprøyteromsordningen. Dersom tjenesten defineres som en kommunehelsetjeneste, vil virksomheten være pålagt å ha et internkontrollsystem etter tilsynsloven. Bestemmelsen i sprøyteromsloven § 6 bokstav i vil da være overflødig, og foreslås derfor opphevet.

Nedenfor omtales de endringer som er foretatt i utkastet til forskrifter i forhold til det foreløpige utkastet som var vedlagt Ot.prp. nr. 56 (2003-2004).

Kriteriene for å få lovlig adgang til sprøyteromsordningen ble i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) foreslått å være at vedkommende er en tungt belastet heroinmisbruker, over 18 år, som ikke var inntatt i legemiddel­assistert rehabilitering (LAR). Et flertall i justiskomiteen mente at sprøyteromspersonalet ikke skulle kontrollere om en person var inntatt i LAR. Utkast til forskrifter er derfor endret i tråd med dette.

Forslaget om å avgrense straffriheten til bare å gjelde heroin, fikk tilslutning fra et flertall i justiskomiteen. Departementet foreslår derfor å opprettholde kriteriet "tungt belastet heroinmisbruker". Kriteriene for lovlig adgang er etter dette at personen er en tungt belastet heroinmisbruker over 18 år. I vurderingen av om kriteriene er oppfylt, må personalet utvise skjønn. Det skal legges vesentlig vekt på om brukerne selv definerer seg som tungt belastede heroinmisbrukere.

Kriteriet "tungt belastet heroinmisbruker" medfører ikke at heroinmisbrukere som (også) er blandingsmisbruker, utelukkes fra adgang til sprøyteromsordningen. Men straffritt kan brukerne bare injisere heroin i sprøyterommet.

Etter utkastet til forskrifter kunne prøvekommunen i sprøyteromstjenesten registrere navn og kjønn, eventuelt kombinert med bilde på brukerne av sprøyteromstjenesten. Flertallet i justiskomiteen gikk imot forslaget til registreringsordning. Utkastet til forskrifter er derfor foreslått endret slik at hovedformålet med registreringen, nemlig evaluering av ordningen, kommer tydeligere frem.

For å kunne gjennomføre en effektiv evaluering av prøveordningen, er det etter departementets vurdering viktig at det registreres personentydige opplysninger over bruken av sprøyterommene. Departementet foreslår derfor å opprettholde muligheten for å registrere brukernes navn og kjønn, eventuelt kombinert med et bilde. Videre foreslås en tilføyelse i forskriften slik at kommunene også kan registrere tidspunktene for når den enkelte bruker benytter sprøyteromstjenesten. Dette vil være data av vesentlig betydning for en evaluering av prøveordningen. Data om bruksmønstre må være personentydige, men kan anonymiseres overfor de som skal foreta evalueringen. Departementet forslår også at brukernes alder skal registreres.

Etter forslaget i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) skulle det foretas en førstegangsregistrering av brukerne av sprøyterommene. I denne forbindelse skulle det utstedes et adgangsbevis som brukerne skulle kunne fremvise ved senere bruk av sprøyterommet. Det er imidlertid ikke avgjørende for å kunne gjennomføre adgangskontroll eller for evalueringen av ordningen at en benytter adgangskort. Departementet foreslår at det skal bli opp til den enkelte kommune å avgjøre om den som ledd i adgangskontrollen ønsker å benytte en ordning med adgangskort eller ikke.

Departementet forstår justiskomiteens flertall slik at personalet ved sprøyteromsordningen skal foreta en viss kontroll av at de som gis adgang til sprøyterommet ikke faller utenfor målgruppen. På bakgrunn av dette mener departementet at ønsket om en minst mulig byråkratisk ordning, med lavest mulig terskel, best ivaretas ved at personalet har en viss adgang til å benytte opplysningene i registeret i forbindelse med sin adgangskontroll. Departementet foreslår derfor at personalet kan kontrollere i registeret om en person er registrert som bruker av sprøyterommet eller ikke.

Et flertall i justiskomiteen gikk inn for at sprøyterom skulle bemannes med både helse- og sosialfaglig personell. Departementet forstår flertallet slik at det skal stilles krav både om at leder av sprøyterommene skal ha helsefaglig utdanning på høgskolenivå, og at tjenesten skal bemannes med både helse- og sosialfaglig personell. Departementet forstår videre flertallet slik at det i sprøyterommene i tillegg til sosialfaglig og helsefaglig personell, også kan benyttes ufaglært personell. Utkastet til forskrifter er endret i tråd med dette.

Som nevnt ovenfor forstår departementet justiskomiteens flertall slik at personalet skal gi brukerne individuell og konkret rådgivning i forbindelse med selve injiseringen av narkotika i sprøyterommet. Dette er derfor foreslått tatt inn i utkast til forskrift. Videre tolker departementet flertallet slik at det skal gis tilbud om individuell helsehjelp i sprøyteromsordningen, også utover å gi hjelp i akutte situasjoner. Det stilles derfor i forskriftsutkastet krav om tilgang til behandlingsrom.

Etter departementets vurdering vil de fleste av oppgavene som utføres i sprøyteromsordningen være helsehjelp og i utgangspunktet medføre plikt til å føre journal etter helsepersonelloven. Departementet mener dette vil være en for omfattende journalføringsplikt, som vil kunne komme i konflikt med ønsket om at tjenesten skal ha en lavterskelkarakter. Departementet foreslår derfor at plikten til å føre journal begrenses noe for virksomheten i sprøyteromstjenesten. Det bør ikke være plikt til å føre journal når en bruker bare mottar rent brukerutstyr, informasjon og rådgivning, men ikke gis annen form for helsehjelp. Selve sprøytesettingen bør heller ikke være journalføringspliktig.

Dersom brukerne mottar enkel behandling som for eksempel sårstell, bør dette imidlertid journalføres. Det skal også føres journal når det gis øyeblikkelig hjelp.

Etter forslaget i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) var det ikke fastsatt eksplisitte krav til åpningstiden for sprøyterom. Etter forslaget var det krav om at sprøyteromsordningen skulle inneholde et samtalerom/rådgivningsrom i tillegg til venterom og et separat rom for injisering.

Departementet foreslår en bestemmelse i forskriftene der det stilles krav om at det ved fastsettelsen av åpningstider og ved utformingen av lokalene skal tas hensyn til brukernes behov. Departementet har ikke foreslått at åpningstiden fastsettes direkte i forskriften da det antas at behovet vil kunne variere fra kommune til kommune, og over tid. Det vil etter departementets vurdering være en for lite fleksibel løsning å fastsette sentrale krav til åpningstidene og det bør derfor overlates til den enkelte kommune å fastsette den konkrete åpningstiden.

Etter forslaget i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) skulle sprøyterommet samlokaliseres med lavterskel helsetjeneste. Med de endrede krav til bemanning og innhold i sprøyteromstjenesten, er det etter departementets vurdering ikke samme behov for et krav om samlokalisering for å sikre rask tilgang til helsehjelp for brukerne av sprøyterommene. En samlokalisering vil imidlertid gi brukerne lettere tilgang til ytterligere helsehjelp enn den som tilbys i sprøyteromstjenesten. Departementet foreslår derfor å opprettholde kravet om samlokalisering med lavterskel helsetjeneste. Departementet vil imidlertid ikke kreve at den samlokaliserte helsetjenesten skal ha samme åpningstid som sprøyterommet.

Som nevnt gikk et flertall i Stortinget inn for at brukerne skulle kunne bistå hverandre med å sette sprøyter. Utkastet til forskrifter er derfor endret slik at slik bistand ikke skal føre til bortvisning.

For å åpne for en praktisk tilnærming til blandingsmisbruk, foreslår departementet å fjerne bestemmelsen om bortvisning etter straffbare handlinger. Endringen innebærer at straffbare handlinger som for eksempel besittelse og bruk av annet stoff enn heroin i sprøyterommet kan føre til bortvisning, men at slike handlinger ikke automatisk skal føre til bortvisning. Etter departementets vurdering bør besittelse og bruk av annet stoff enn heroin i sprøyteromslokalene som regel føre til bortvisning. Endringen i forskriftsutkastet innebærer likevel at personalet i disse tilfellene gis anledning til å utvise en viss grad av skjønn.

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) fattet Stortinget et anmodningsvedtak om delfinansiering av sprøyteromsordningen.

Departementet legger til grunn at kostnader først og fremst vil være knyttet til drift av sprøyteromsordningen, samt til mulig utvidet åpningstid ved lavters­kel helsetiltaket. Departementet anslår at de samlede årlige kostnader for staten til delfinansiering av sprøyterom vil utgjøre 5 mill. kroner. Kostnader til evaluering av ordningen inngår i beløpet. I tillegg kommer kostnadene for den enkelte kommune som etablerer tjenesten.

Det er i statsbudsjettet for 2005, kap. 761 post 63, foreslått avsatt 5 mill. kroner til delfinansiering av forsøk med sprøyterom i 2005. Da det samlede ansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere legges til Helse- og omsorgsdepartementet, forankres videre forvaltningsansvar for sprøyteromsloven i dette departementet.

Neste kapittel