Dok. nr. 8:60 (2003 - 2004) - forslag fra stortingsrepresentantene Morten Lund og Magnhild Mel­tveit Kleppa om lovfesting av rett til 5. ferieuke

Jeg viser til brev fra Kommunalkomiteen 29. april 2004 med forespørsel om å vurdere ovennevnte dok. nr. 8 forslag.

I dok. nr. 8 forslaget vises det til at det ved lønnsoppgjøret i 2000 - 2001 var mange arbeidstakere som fikk tariffestet retten til en 5. ferieuke som en del av lønnsoppgjøret mellom partene. Dok. nr. 8 forslaget er begrunnet med at det i dag bare er et fåtall av arbeidstakere som ikke har rett til 5 ukers ferie. Det vises i denne sammenheng til at de fleste arbeidsplasser som ikke er dekket av tariffavtaler også har innført ferie på lik linje med det øvrige arbeidsliv. Det er således blitt en vanlig oppfatning at 5 ukers ferie er innført som en rettighet for alle arbeidstakere i Norge. Denne misoppfatningen kan gi grunnlag for uenighet og dårlig arbeidsmiljø på de få arbeidsplasser der ansatte ikke får lengre ferie enn det som er lovfestet. Forslagstillerne mener derfor det er naturlig å lovfeste retten til 5 ukers ferie.

Jeg mener det bør utvises varsomhet med å lovregulere forhold som avgjøres mellom partene i arbeidslivet, En 5. ferieuke er etter min vurdering et typisk velferdsgode som naturlig er og fortsatt bør være et forhandlingstema mellom partene i lønnsoppgjørene. På det nivået av velferd vi her snakker om må det blant annet være et viktig prinsipp at partene selv avveier på hvilken måte de vil prioritere å ta ut eventuell velferdsvekst som lønn, ferie, redusert daglig arbeidstid eller lignende. Det er for øvrig ingen grunn til å anta at de partene som har framforhandlet en slik ferieløsning, eventuelt på bekostning av andre goder, vil finne det rimelig at myndighetene umiddelbart skal gi tilsvarende rettigheter til de øvrige arbeidstakerne.

Forslagsstillerne peker på at det er blitt en vanlig oppfatning at 5 ukers ferie er innført som en rettighet for alle arbeidstakere i Norge. De viser til at denne misoppfatningen kan gi grunnlag for uenighet og dårlig arbeidsmiljø på de arbeidsplasser der ansatte ikke får lengre ferie enn det som er lovfestet. Jeg vil i denne sammenheng vise til at retten til den femte ferie­uken bare er en av flere rettigheter hvor pattene har fremforhandlet seg til bedre ordninger enn lovens. Også retten til 37 1/2 times arbeidsuke mot lovens 40 timer er en slik fremforhandlet rettighet som ikke har resultert i noen endring av loven. Arbeidslivslovutvalget, som nylig har avgitt sin innstilling med forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, har heller ikke foreslått endringer i den ukentlige arbeidstid selv om 37 1/2 times uke må sies å være den alminnelige arbeidstid for de fleste arbeidstakere i dag.

Det foreligger i dag ingen sikre tall på hvor mange arbeidstakere som har rett til 5 ukers ferie. Innenfor offentlig sektor vil i hovedsak alle arbeidstakerne ha rett til 5 ukers ferie, mens tallene er langt mer usik­re i privat sektor. Selv om det må antas at et stort flertall i privat sektor også har rett til 5 ukers ferie, vil det trolig fremdeles være en ikke ubetydelig andel av arbeidstakerne som ikke har rett til mer enn den lovfestede ferien på 4 uker og l dag. Det antas derfor at de økonomiske konsekvensene av å lovfeste retten til 5 ukers ferie, kan bli store innenfor den private sektor, Kostnadsnivået i konkurranseutsatt næringsliv er allerede høyt i forhold til land det er naturlig å sammenligne med. Dette gjelder spesielt prisen på arbeidskraft. Etter min vurdering bør det være opp til partene på den enkelte arbeidsplass å avtale innføring av en eventuell 5 ukers ferie.

Jeg mener på ovennevnte bakgrunn at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste retten til en 5. ferieuke.