Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at Stortinget i 1997 ba Regjeringen om å vurdere behovet for endringer i sjøforklaringsinstituttet, etter at næringskomiteen hadde behandlet flere saker relatert til ulykker til sjøs. Komiteen viser videre til at næringskomiteens flertall uttalte følgende:

"Flertallet mener at med bakgrunn i den spesielle karakter og kompetansebehov sjømannsyrket har, er det viktig at sjøkyndige personer deltar i førsteinstans i kartleggingen av årsaker til ulykker til sjøs. En ser imidlertid ikke bort fra at sjøforklaringene i dag ikke er utviklet i takt med de utfordringer utviklingen i næringen og ulykkesfrekvensen for skip, stiller myndighetene overfor. Flertallet vil på denne bakgrunn be Regjeringen vurdere behovet for endringer i sjøforklaringsinstituttet."

Komiteen har merket seg at Regjeringen med bakgrunn i Stortingets vedtak gav Sjølovkomiteen i oppdrag å vurdere og revidere ordningen med sjøforklaring, og at Sjølovkomiteen la frem sin utredning i NOU 1999:30 Undersøkelser av Sjøulykker.

Komiteen vil understreke at den nye undersøkelsesmyndighetens oppgave skal være å foreta undersøkelse av sjøulykker ved å kartlegge hendelsesforløpet og årsaksfaktorer, og å utrede forhold av betydning for å forebygge sjøulykker og bedre sjøsikkerheten. Komiteen vil videre understreke at undersøkelsene skal munne ut i en rapport med havarikommisjonens konklusjoner og tilrådninger om tiltak som bør gjøres for å bedre sjøsikkerheten. Når rapporten er avgitt, vil havarikommisjonens oppgave være avsluttet. Komiteen peker på at det vil være de offentlige myndigheter som er ansvarlig for saksområdet, normalt Sjøfartsdirektoratet som tilsynsorgan for sjøfarten, som tar stilling til om og på hvilken måte undersøkelsesmyndighetens tilrådning skal følges opp.

Komiteen har under arbeidet med lovforslaget bl.a. fått forslag om at begrepet skadelidte bør presiseres i lovteksten, og det henvises i den forbindelse til kommuner ved et eventuelt miljøutslipp i forbindelse med en sjøulykke. Komiteen viser til at følgene av en sjøulykke ikke vil være havarikommisjonens ansvarsområde, men være ansvaret til de offentlige myndigheter som skal følge opp en eventuell rapport.

3.1 Forslaget om en fast havarikommisjon for sjøulykker

Komiteen er enig med Regjeringen i at reglene i sjøloven om sjøforklaring oppheves og erstattes med nye regler om undersøkelse av sjøulykker i en fast undersøkelsesmyndighet.

Komiteen er videre enig i at lovforslaget ikke identifiserer hvilket organ den faste undersøkelsesmyndigheten skal legges til, men overlater dette til Kongen.

Komiteen støtter også Regjeringen i at det etableres en felles havarikommisjon for ulykker innen luftfart, jernbane, sjøfart mv., og at undersøkelser av sjøulykker legges til en slik felles havarikommisjon.

Komiteen viser til at formålet med å opprette en fast havarikommisjon er å styrke arbeidet med undersøkelse av sjøulykker og at dette igjen vil kunne føre til økt ulykkesforebyggende sjøsikkerhetsarbeid.

3.2 Den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten

Komiteen støtter også Regjeringens forslag om å innlemme den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten i den nye havarikommisjonen, og er enig med Regjeringen i at dette vil innebære en styrking av undersøkelsene etter ulykker med fiskebåter. Komiteen har merket seg at fiskerinæringa støtter forslaget.

3.3 Undersøkelsenes formål - undersøkelsesmyndighetenes mandat

Komiteen er enig i at kartlegging av ulykkesårsakene bør stå i sentrum for de offentlige ulykkesundersøkelsene, og at formålet skal være at den innsikten en får i årsaksforholdene brukes gjennom det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet, slik at lignende ulykker kan unngås i fremtiden.

Komiteen viser i den forbindelse til prinsippet i artikkel 1 nr. 4 i IMO-koden om undersøkelser av sjøulykker, som sier at undersøkelse av ulykkesårsaken skal skje atskilt fra og uavhengig av enhver annen etterforskning knyttet til ulykker.

3.4 Hvilke sjøulykker som skal undersøkes

Komiteen støtter Regjeringens forslag om at en følger Sjølovkomiteens forslag til definisjon av sjøulykker. Dette vil etter hva komiteen forstår medføre at en del saker faller utenfor undersøkelsesmyndighetenes ansvarsområde som til nå har vært gjenstand for sjøforklaringer. Komiteen deler Regjeringens syn på at dette vil kunne frigjøre ressurser som igjen vil kunne gi rom for tilsvarende grundigere undersøkelser av mer alvorlige ulykker.

Komiteen viser i den forbindelse til at Sjøfartsdirektoratet selv kan foreta sine egne ulykkesundersøkelser, ved hendelser som faller utenfor Havarikommisjonens ansvarsområde eller hvis den velger ikke å iverksette undersøkelse.

Komiteen har under sitt arbeid med lovforslaget fått henvendelse om at en bør ha adgang til å foreta undersøkelse av/utrede alle sjøulykker hvor norske interesser er sterkt berørt. Komiteen viser i den forbindelse til IMO-koden punkt 6.3. som sier at en stat som ansees som en "særlig berørt stat" i forbindelse med ulykker, for eksempel på grunn av nasjonaliteten til skipets mannskap, passasjerer eller andre personer, skal inviteres til å delta i undersøkelsene. Komiteen viser til at IMO-koden er basert på gjeldende folkerettslige prinsipper.

3.5 Opplysningsplikten overfor undersøkelsesmyndigheten

Komiteen støtter Regjeringens vurderinger i at det er selvsagt at hovedreglene skal være at enhver har opplysningsplikt for Havarikommisjonen, men at denne kombineres med en bestemmelse om at forklaringene bare kan brukes til sjøsikkerhetsmessige formål, og ikke tillates brukt i en seinere straffesak som bevis mot den som har avgitt forklaring.

3.6 Undersøkelsesmyndighetenes taushetsplikt

Komiteen støtter Regjeringens forslag om at det ikke foreslås en generell regel om at det skal gjelde en særskilt taushetsplikt for undersøkelsesmyndigheten, men isteden "regler som med enkelte unntak gir en tilsvarende streng taushetsplikt for opplysninger som er undergitt en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven".

3.7 Rettigheter under saksbehandlingen for dem som saken angår

Komiteen støtter forslaget om at utkastet til rapport fra undersøkelsesmyndigheten ikke skal være offentlig, men at de som ønsker å motta utkastet til rapport må anmode om det. Komiteen er også enig i at de kun kan få utlevert de deler av rapporten som knytter seg til forhold som vedkommende har særskilte forutsetninger til å uttale seg om.

3.8 Meldeplikt

Komiteen er enig i at regler om meldeplikt ved sjøulykker er viktig fordi et fungerende varslingssystem er en nødvendig forutsetning for at myndighetene skal komme raskt til ulykkesstedet, og at meldeplikten derfor bør fremgå av loven.

Komiteen støtter også forslag til en ny straffebestemmelse i straffeloven § 414 annet ledd.

3.9 Særlig om internasjonale undersøkelser

Komiteen understreker viktigheten av å ha den nødvendige ekspertise og erfaring i forbindelse med undersøkelse av ulykker til sjøs. Komiteen er derfor enig med Regjeringen i at en overfører undersøkelser av sjøulykker i utlandet til undersøkelsesmyndighetene, men slik at de samarbeider med norske utenriksstasjoner.

3.10 Bør regler om sjøforklaring beholdes som et supplement til en særskilt undersøkelseskommisjon?

Komiteen er enig i at reglene om sjøforklaring oppheves i sin helhet og at det i stedet foreslås regler som gir undersøkelsesmyndighetene rett til å kreve bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven.

Komiteen er videre enig i at det er viktig å opprettholde en fellesnordisk adgang til å kreve bevisopptak i forbindelse med sjøulykker.

3.11 Sjøfartsdirektoratets rolle ved under­søkelse av sjøulykker

Komiteen vil understreke nødvendigheten av at undersøkelsesmyndigheten skal ha en frittstående og uavhengig stilling og at dette er viktig for at den skal oppnå tillit og respekt for sitt arbeid.

Komiteen er videre opptatt av at Sjøfartsdirektoratet kan fortsette sitt viktige arbeid med det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet, og at de derfor får adgang til nødvendig informasjon om sjøulykker og hendelser til sjøs, da mye av det arbeidet de gjør bygger på kunnskaper de tilegner seg ved å gjennomgå hendelsesforløp o.l.

Komiteen er derfor enig i at Sjøfartsdirektoratet, etter godkjenning fra undersøkelsesmyndighetene, kan gis anledning til å foreta egne undersøkelser i en sak som undersøkelsesmyndigheten har til behandling.

3.12 Endringer i ordningen med sjøfarts­inspektører - overføring av deres oppgaver til politiet

Komiteen støtter forslaget om å overføre de funksjoner sjøfartsinspektørene i dag ivaretar i kraft av sin politi- og påtalemyndighet, til politiet, men at dette må vurderes nærmere før ikraftsetting av lovendringene.

3.13 Forholdet mellom politiets etterforskning og undersøkelsesmyndighetens undersøkelser

Komiteen er enig i at det ikke etableres noen begrensninger i politiets adgang til etterforskning.

3.14 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen er enig i at Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane blir utvidet til å omfatte en egen enhet for sjøulykker, og at det opprettes fire til seks nye faste stillinger i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane for undersøkelse av ulykker.