Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Nærings- og handelsdepartementet legger med dette frem forslag til lov om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven). Loven gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 98/34/EF av 22. juni 1998 om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter, som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 98/48/EF av 20. juli 1998 (heretter omtalt som 98/34-direktivet). Lovforslaget implementerer 98/34-direktivets bestemmelser om notifisering av forslag til tekniske regler i sin helhet. Når det gjelder direktivets bestemmelser om notifisering av standarder, er disse ikke innarbeidet i loven, bl.a. på bakgrunn av at melding av standarder foregår via nasjonale og europeiske standardiseringsorganer til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og Europakommisjonen (Kommisjonen). Nærings- og handelsdepartementet legger likevel frem forslag til en forskriftshjemmel for det tilfellet at det senere viser seg at standardiseringsdelen av informasjonsprosedyren bør reguleres nærmere.

Lovforslaget stiller krav til statlige forvaltningsorgan om å informere ESA, og derigjennom Kommisjonen, andre EØS-stater (EU-statene og EØS/EFTA-statene) og Sveits om forslag til nye tekniske regler, inkludert regler om informasjonssamfunnstjenester. Plikten til å melde forslag til tekniske regler følger både av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen. Dette er bakgrunnen for at Sveits er part i ordningen.

Lovforslagets bestemmelser om meldeplikt mv. skal forhindre at det oppstår handelshindringer i strid med EØS-avtalen som følge av norske tekniske reg­ler. Gjennom informasjonsprosedyren vil Kommisjonen/ESA, EØS-statene og Sveits få mulighet til å komme med kommentarer til planlagte regler. EFTA-statene Island, Liechtenstein og Sveits samt ESA kan dessuten, i forhold til norske forslag til tekniske regler, fremme såkalte utførlige uttalelser om at det planlagte tiltaket kan skape hindringer for fri bevegelighet for varer eller tjenester, på samme måte som Kommisjonen og EU-statene kan fremme utførlige uttalelser til forslag fra EU-statene. Tilsvarende kan Norge avgi utførlige uttalelser om EFTA-statenes forslag og gi kommentarer til alle EFTA- og EU-statenes forslag.

Fra det tidspunkt ESA mottar melding om forslag til tekniske regler, starter en tre måneders stillstandsperiode før de tekniske reglene kan vedtas. Dersom en EØS-stat, Sveits eller ESA avgir en utførlig uttalelse, utsettes stillstandsperioden ytterligere en eller tre måneder, avhengig av hva slags tekniske regler det gjelder. Kommentarer som fremsettes fra Kommisjonen/ESA og andre EØS-stater eller Sveits i denne perioden, skal det, så langt det er mulig, tas hensyn til ved den videre forberedelse av de tekniske reglene. Slike kommentarer medfører ingen forlengelse av stillstandsperioden.

Stillstandsplikten gjelder ikke dersom vedkommende myndigheter av presserende årsaker må kunne vedta og iverksette tekniske regler på meget kort varsel for å verne menneskers eller dyrs liv eller helse, opprettholde den offentlige sikkerheten, mv.

Dersom lovens bestemmelser om meldeplikt ikke følges, kan de tekniske reglene i utgangspunktet ikke anvendes eller påberopes overfor borgerne. Det samme gjelder dersom tekniske regler vedtas før stillstandsperioden er utløpt. Tekniske regler som ikke er meldt til ESA, må stadfestes etter en prosedyre som er fastsatt i loven før de kan anvendes eller påberopes. Dette bygger på rettspraksis fra EF-domstolen.

Direktiv 83/189/EØF, som nå er erstattet av 98/34-direktivet, ble innlemmet i EØS-avtalen ved ikrafttredelsen. Direktivet ble ansett å inneholde bestemmelser som kun regulerte forholdet mellom EØS-statenes myndigheter og de internasjonale organer for EØS-samarbeidet. Norske myndigheter fant det derfor ikke nødvendig å gjennomføre direktivets bestemmelser ved lov eller forskrift, da et lands folkerettslige forpliktelser i henhold til slike direktivbestemmelser gjelder fullt ut uavhengig av nasjonal gjennomføringslovgivning.

For å sikre at 98/34-direktivets bestemmelser skal kunne håndheves nasjonalt og gi borgerne mulighet til å påberope seg direktivets bestemmelser, besluttet Nærings- og handelsdepartementet høsten 2001, bl.a. etter diskusjon med ESA og på bakgrunn av EF-domstolens praksis, å foreslå å gjennomføre 98/34-direktivet ved lov. Nærings- og handelsdepartementet sendte forslag til lov om europeisk meldeplikt for tekniske regler på høring 8. juli 2003 med høringsfrist 3. oktober 2003. Av høringsinstansene har 33 svart, hvorav 22 har avgitt realitetsuttalelse.

Formålet med 98/34-direktivet er å forhindre at det oppstår ulovlige hindringer for den frie bevegeligheten av varer eller hindringer for den frie bevegeligheten av eller etableringsadgangen for informasjonssamfunnstjenester på det indre marked. Gjennom informasjonsprosedyren vil Kommisjonen, ESA, EØS-statene og Sveits bli orientert om og få mulighet til å komme med kommentarer eller utførlige uttalelser til planlagte tekniske regler. Videre skal Kommisjonen/ESA og nasjonale og europeiske standardiseringsorganer underrettes dersom et nasjonalt standardiseringsorgan beslutter å vedta eller endre en standard.

Informasjonsprosedyren etter 98/34-direktivet omfatter både standarder og tekniske regler. I proposisjonen beskrives informasjonsprosedyren for henholdsvis forslag til standarder og forslag til tekniske regler.

En standard er et dokument som gir felles retningslinjer for hvilke krav som skal settes til et produkt eller en arbeidsprosess. Eksempelvis kan standarder beskrive hvordan produkter bør fremstilles. I motsetning til hva som gjelder for en teknisk regel er det frivillig om man vil følge en standard. En standard kan falle inn under en av tre kategorier; internasjonal, europeisk eller nasjonal standard, avhengig av hva slags type standardiseringsorgan som har vedtatt standarden.

I Norge er det tre standardiseringsorganer som i henhold til EØS-avtalen er å regne som nasjonale standardiseringsorganer. Dette er Standard Norge, NEK (Norsk Elektroteknisk Komité) og PT (Post- og teletilsynet). Disse tre norske standardiseringsorganene er medlemmer i henholdsvis CEN (European Committee for Standardization ), CENELEC (European Committee for Electrotechnical Standardization) og ETSI (European Telecommunications Standards Institute). Som medlemmer av disse europeiske standardiseringsorganene er nasjonale standardiseringsorganer forpliktet til å implementere alle europeiske standarder og fastsette dem som nasjonale standarder. I realiteten er det kun Standard Norge som via CEN sender melding om norske forslag til standarder. Alle forslag til standarder, både europeiske og nasjonale, skal gjøres tilgjengelige på nasjonalt plan, slik at næringsdrivende og andre interesserte kan kommentere forslagene og eventuelt delta i arbeidet med å utarbeide standardene.

En teknisk regel ("teknisk forskrift") defineres i 98/34-direktivet artikkel 1 nr. 11. 98/34-direktivet stiller følgende prosedyrekrav i forbindelse med tekniske regler:

"Medlemsstatene skal sende over alle forslag til tekniske regler til Kommisjonen, og Kommisjonen skal umiddelbart underrette de øvrige medlemsstatene om disse forslagene."

Medlemsstatene skal utsette vedtakelsen av forslag til tekniske regler i tre måneder etter at Kommisjonen har mottatt forslaget. Dersom Kommisjonen eller en EU-stat innen tre-månedersperioden fremmer en utførlig uttalelse om at det planlagte tiltaket kan skape hindringer for den frie bevegeligheten for varer eller tjenester, skal vedtakelsen av forslag til teknisk regel utsettes ytterligere tre måneder.

Kommisjonen og EU-statene kan i stedet for en utførlig uttalelse gi kommentarer til meldte forslag til tekniske regler. Slike kommentarer skal det så langt det er mulig tas hensyn til, men de forlenger ikke stillstandsperioden.

Det er opprettet en fast komité hvor bl.a. uenigheter mellom medlemsstatene i forbindelse med nye tekniske direktiver eller standarder kan diskuteres.

98/34-direktivet stiller krav om at forslag til tekniske regler skal meldes, og inneholder bestemmelser om stillstandsplikt mv. Det fremgår ikke av direktivet hvilke konsekvenser brudd på disse bestemmelsene får. Rettsvirkningene av manglende melding av tekniske regler og manglende etterlevelse av stillstandsplikten er imidlertid fastslått og utviklet gjennom flere avgjørelser av EF-domstolen.

Som et utgangspunkt kan det sies at en teknisk regel som ikke er blitt meldt i henhold til direktivet ikke vil kunne anvendes av nasjonale myndigheter eller domstoler. EF-domstolen fastslår at manglende overholdelse av stillstandsplikten vil være å anse som manglende overholdelse av meldeplikten, og at også manglende overholdelse av stillstandsplikten vil føre til at de aktuelle tekniske reglene blir uanvendelige.

Definisjonene som brukes i loven er i hovedsak en bearbeidelse av definisjonene i 98/34-direktivet. 98/34-direktivet stiller krav om at tekniske spesifikasjoner eller andre krav til produkter eller regler om informasjonssamfunnstjenester skal gjelde i hele eller i en større del av en medlemsstat. I tillegg må ytterligere to vilkår være oppfylt for at det vil være snakk om en "teknisk regel". For det første skal de tekniske spesifikasjonene mv. være påbudt å overholde (ufravikelige). Dette vilkåret utgjør den vesentligste forskjellen mellom tekniske regler og tekniske standarder, ved at tekniske standarder utarbeides av private aktører og det er frivillig om man vil anvende en standard eller ikke. For det andre må de ha innflytelse på markedsføringen eller bruken av det aktuelle produktet. Tekniske spesifikasjoner mv. kan gjøres ufravikelige på to måter; rettslig eller faktisk.

I tillegg til de tekniske spesifikasjonene er også regler som forbyr produksjon, import, markedsføring eller bruk av et produkt å regne som tekniske regler. Det samme gjelder regler som forbyr ytelse eller bruk av en informasjonstjeneste eller etablering av tjenesteyter.

Ingen av høringsinstansene hadde noen kommentar til bruken av begrepet tekniske regler, men flere uttalte at bl.a. rekkevidden av begrepet var uklart. Departementet har i merknadene til lovforslaget § 3 nummer 1 bokstav a foretatt presiseringer og forklaringer av begrepet. Det vises også til lovforslaget § 2 som begrenser lovens virkeområde til å gjelde tekniske regler gitt av statlige forvaltningsorganer.

98/34-direktivet omfatter melding av utkast til tekniske regler knyttet til alle industriprodukter og landbruksprodukter, herunder fiskerivarer. I høringsnotatet ble det foreslått at den norske loven skal gjelde for det samme produktområdet som direktivet.

Når det gjelder forslaget om å la loven omfatte også landbruksprodukter og fiskerivarer i tillegg til industriprodukter, har Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet gitt fyldige kommentarer.

Fiskeridepartementet konkluderer med at:

"notifikasjonsprosedyren som omhandlet i 98/34-direktivet ikke har anvendelse overfor teknisk regelverk fastsatt innenfor ressurs- og fiskerireguleringsområdet. Dette området faller utenfor EØS-avtalen og reguleres gjennom våre ulike internasjonale avtaler på området. Gjennom disse er det også fastsatt egne notifikasjonsprosedyrer.

Notifikasjonsprosedyren som her er foreslått i utkast til ny lov om informasjonsprosedyre for forslag til tekniske regler, vil ha meget store og til dels uforutsette konsekvenser for norsk fiskeriforvaltning dersom den legges til grunn overfor regelverkfastsettelse innenfor ressursforvaltningsområdet."

Landbruksdepartementet uttaler i sitt høringssvar at jordbruksprodukter ikke skal omfattes av lovforslagets virkeområde. Landbruksdepartementet skriver bl.a. følgende:

"Når jordbruksproduktene med få unntak, samt de fleste andre områder i landbrukssektoren, er unntatt fra EØS-avtalen, er det Landbruksdepartementets klare oppfatning at dette også må gjelde den generelle politikken og regelverksutformingen for landbrukssektoren. Landbruksdepartementet legger til grunn at man fra norsk side innenfor denne kontekst har grunnlag for å fastsette avgrensingene for unntaket for norsk landbrukspolitikk i artikkel 8 i EØS-avtalen.

Informasjonsplikten i direktiv 98/34/EF på landbruksområdet, vil med grunnlag i det overnevnte bare kunne oppstå for regelverk som gjelder produkter på områder som er eksplisitt tatt inn i EØS-avtalen. På øvrige områder må det være fritt spillerom til å fastsette regelverk, uten at dette forhåndsmeldes til EØS-området."

Landbruksdepartementet oppsummerer slik:

"Lovforlaget må presisere at på områder som faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, er det ingen meldingsplikt for utkast til teknisk regelverk. Dette innebærer at bestemmelsen om at regelverk som ikke er forhåndsmeldt blir uanvendelig overfor borgerne, heller ikke gjelder på disse områdene."

Tilpasningsteksten til 98/34-direktivet gjør ikke unntak for fiskeri- og landbruksprodukter utenfor EØS-avtalens virkeområde. ESA har derfor fremholdt at tekniske regler om nevnte produkter ikke kan unntas meldeplikten. Siden produktene ikke omfattes av EØS-avtalen, vil melding av tekniske regler knyttet til slike produkter etter departementets vurdering ikke gi grunnlag for uttalelse, men kun tjene som informasjon til ESA, Kommisjonen og EØS-landene.

Både landbrukspolitikken og fiskeripolitikken faller utenfor EØS-avtalens anvendelsesområde. Begrunnelsen for meldeplikten, nemlig å sikre seg mot innføring av ulovlige handelshindringer i EØS, slår følgelig ikke til. Minstefristen på tre måneder før vedtakelse av de tekniske reglene vil direkte motvirke og endog umuliggjøre reguleringene.

Regelverk som setter krav til industriprodukter/utstyr, og som ikke er reguleringsbestemmelser eller bestemmelser gitt med bakgrunn i markeds- og næringshensyn, bør omfattes av lovforslaget. Departementet foreslår på denne bakgrunn at loven kun skal gjelde for tekniske regler om industriprodukter innen fiskeri- og landbrukssektoren så lenge de ikke er å anse som reguleringsbestemmelser, eller bestemmelser gitt med bakgrunn i markeds- og næringshensyn. Teknisk regelverk vedrørende landbruks- og fiskeriprodukter omfattes av loven i den utstrekning området dekkes av EØS-avtalen.

Formålet med lovforslaget er å bringe norsk rett på linje med rettstilstanden i EU, for dermed å sikre borgerne deres rettigheter. Det ble på denne bakgrunn foreslått en ordning som innebærer at prinsippet om uanvendelighet for ikke-meldte tekniske reg­ler skal gjelde både i forhold til lover og forskrifter. En alternativ gjennomføringsmåte av 98/34-direktivet i norsk rett kan være å innføre EF-domstolens fastslåtte prinsipp om uanvendelighet bare i forhold til forskrifter, og ikke i forhold til lover. Dette kan for eksempel gjøres gjennom en endring av forvaltningsloven. Høringsinstansene ble bedt om å kommentere dette forslaget, samt departementets forslag om å gjennomføre 98/34-direktivet i en egen lov og ikke gjennom en endring av forvaltningsloven.

Departementet ser ulempene med et prinsipp om at forslag til tekniske regler som ikke er meldt til ESA, ikke kan anvendes. På bakgrunn av EF-domstolens praksis holder imidlertid departementet ut fra en totalvurdering likevel fast ved at prinsippet om uanvendelighet skal gjelde for både lover og forskrifter.

Det ble i høringsnotatet foreslått at lovforslaget skulle omfatte tekniske regler vedtatt av både statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter.

Departementet har etter en nærmere vurdering av direktivets virkeområde samt informasjon om praksis i andre EØS-stater kommet frem til at lovforslaget bør begrenses til tekniske regler som utarbeides og vedtas av statlige forvaltningsorganer.

Høringsnotatet la til grunn at rettsvirkninger av manglende melding skulle reguleres i tråd med EF-domstolens praksis, slik at ikke-meldte tekniske reg­ler ikke kan anvendes eller påberopes overfor borgerne. Det ble i høringsnotatet foreslått å lovfeste et stadfestingssystem som går ut på at vedtatte tekniske regler som ikke er meldt til ESA umiddelbart skal meldes, og etter stillstandsperiodens utløp, stadfestes på ny. Lover kan etter en slik ordning stadfestes ved kongelig resolusjon. Forskrifter kan stadfestes av det organ som har fastsatt forskriften. På denne måten unngår man et system der man må vedta en ny lov eller forskrift uten annet innhold enn det opprinnelige. Bakgrunnen for forslaget var å unngå at ikke-meldt regelverk måtte vedtas på nytt etter melding til ESA. Med en slik løsning vil det være viktig at forvaltningen aktivt informerer om at stillstandsperioden er utløpt og kunngjør stadfestelsen av de aktuelle tekniske reglene i Norsk Lovtidend, på lik linje med nye lover og forskrifter.

Departementet har etter en nærmere vurdering funnet det hensiktsmessig å regulere virkningene av manglende melding til ESA ved å ta inn en konkret bestemmelse om dette i lovforslaget. En slik lovbestemmelse må reflektere EF-domstolens eksisterende praksis samtidig som den bør kunne ta høyde for eventuelle fremtidige endringer i rettspraksis. Dette betyr bl.a. at det ved utforming av en slik bestemmelse må tas hensyn til at omfanget av rettsvirkningene ved manglende melding skal ses i sammenheng med omfanget av stillstandsplikten. Dette betyr i utgangspunktet at det kun er de tekniske reglene i et innsendt forslag til ESA som blir uanvendelige. Departementet opprettholder forslaget om et stadfestingssystem, slik at man unngår å måtte vedta det samme regelverket på nytt etter melding til ESA.

Blant annet fordi meldeplikten for forslag til tekniske regler tidligere har vært lite kjent i forvaltningen, er det sannsynlig at en rekke forslag til tekniske regler ikke har vært meldt til ESA i samsvar med 98/34-direktivet. For å unngå en situasjon med betydelig rettsusikkerhet foreslås det at det skal tas inn en overgangsbestemmelse om at denne loven ikke skal gjelde for tekniske regler som allerede er vedtatt. Loven skal ikke gjelde for tekniske regler som er vedtatt før denne loven trer i kraft.

I høringsnotatet var departementets oppfatning at det ikke er nødvendig å gjennomføre 98/34-direktivets bestemmelser om standarder i lovforslaget. Hovedbegrunnelsen er at direktivets krav på dette området allerede er ivaretatt ved den ordning som eksisterer mellom norske og europeiske standardiseringsorganer, på den ene siden, og Kommisjonen/EFTA-sekretariatet, på den andre. Videre ble det i høringsnotatet vist til at heller ikke de øvrige nordiske landene har funnet det påkrevd ved lov eller forskrift å regulere 98/34-direktivets krav med hensyn til standarder. De norske standardiseringsorganisasjonene Norsk Elektroteknisk Komité, Post- og teletilsynet og Standard Norge har påtatt seg å ivareta 98/34-direktivets bestemmelser om melding av standarder ved avtale med de respektive europeiske standardiseringsorganisasjonene, se kapittel 4.2. i proposisjonen. Departementet opprettholder forslaget om å ikke lov- eller forskriftsfeste en plikt til notifisering av standarder, men foreslår i stedet en forskriftshjemmel for en eventuell senere regulering av standardiseringsdelen av 98/34-direktivet.

Et viktig prinsipp på det ikke-harmoniserte vareområdet er prinsippet om gjensidig godkjenning. Prinsippet innebærer at et produkt som er lovlig produsert i en EØS-stat, som hovedregel skal tillates markedsført i de øvrige EØS-statene uten ytterligere prøving eller kontroll. Prinsippet skal sikre den frie bevegeligheten av varer og begrense mulighetene for diskriminerende importreguleringer. Prinsippet ble første gang slått fast i den kjente Cassis de Dijon-saken.

Prinsippet gjelder ikke ubetinget. Nasjonale myndigheter kan ta forholdsregler ved å forby eller begrense importen av et produkt dersom det er nødvendig for å beskytte forbrukerne, miljøet, mv.

Kommisjonen sørger for at gjensidige godkjenningsklausuler inntas i alle nye utkast til nasjonale tekniske regler gjennom informasjonsprosedyren. Departementet foreslår ingen regulering i dette lovforslaget om krav til en gjensidig godkjenningsklausul i nasjonalt teknisk regelverk. Nærmere regulering avventes inntil EU eventuelt velger å stille et slikt krav.

I forvaltningsloven § 38 stilles det krav om form og kunngjøring av forskrifter. Denne loven vil påvirke disse formkravene. Det er derfor foreslått å endre forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav a, slik at det ved kunngjøring av forskrifter som innholder tekniske regler henvises til 98/34-direktivet og gjennomføringsloven, jf. lovforslaget § 12.

Det er sannsynlig at antallet meldinger om forslag til norske tekniske regler vil øke noe ved gjennomføring av lovforslaget, som en følge av at prosedyren nå blir mer kjent.

Loven medfører ingen nye forpliktelser for forvaltningen. Forvaltningen er allerede i dag pålagt å følge de meldingsprosedyrer som gjelder for forslag til tekniske regler. Formålet med denne loven er i hovedsak å bringe norsk rett på linje med rettstilstanden i EU, ved å fastsette et prinsipp om at tekniske regler som ikke er meldt i henhold til lovens krav, ikke kan anvendes eller påberopes overfor borgerne.

Den foreslåtte stadfestingsordningen pålegger lovgivende myndighet å melde vedtatte tekniske reg­ler til ESA, og deretter stadfeste reglene, med de administrative og økonomiske konsekvenser dette innebærer.

Lovforslaget vil medføre at Lovdata vil få noe økt arbeidsbyrde ved at det foreslåtte stadfestingssystemet innebærer to ekstra runder med kunngjøring i Norsk Lovtidend.

Manglende melding av tekniske regler kan føre til rettstomme rom. Hvis meldingsplikten blir oversett, kan det føre til at regelverk ikke kan påberopes før melding er gjennomført og regelverket er stadfestet. Det kan ikke utelukkes at forvaltningen i gitte situasjoner kan bli erstatningsansvarlig dersom den vedtar tekniske regler uten å melde dem i tråd med lovens bestemmelser.

Neste kapittel