Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

9. Privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft

Nytt regelverk vedrørende privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft trådte i kraft 1. juli 2000. Formelle krav til virksomheter som driver arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft ble beholdt i sysselsettingsloven §§ 26 og 27. Det har i løpet av den tiden disse nye reglene har vært i kraft, vist seg å være behov for å gjøre visse endringer.

Det er i gjeldende lovtekst ikke gitt definisjoner av begrepene privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere. Med grunnlag i forarbeider, tidligere lovtekst og praksis er det imidlertid mulig å angi kjernen av disse begrepene. Av hensyn til informasjon og brukervennlighet foreslår departementet å ta inn definisjonene i lovteksten. Departementet foreslår dessuten at det gis forskriftshjemmel i bestemmelsen slik at det om nødvendig kan gis en ytterligere presisering av definisjonen, jf. § 25-1 tredje ledd.

Siden det kun er utleie av arbeidskraft som reguleres i denne loven, foreslås det at dette begrepet benyttes og at arbeidsleie ikke innføres som et nytt begrep i loven. I definisjonen av utleie vil imidlertid også definisjonen av innleie ligge implisitt.

Gjeldende krav om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller få stilt garanti, gjelder formidlingsvirksomheter unntatt statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner som er organisert på en annen måte. Ut­leie­virksomheter som har til formål å drive utleie må også oppfylle dette kravet.

Garantikravet medfører at det i praksis blir opp til banker og forsikringsselskap å vurdere hvilke formidlings- og utleievirksomheter som skal anses tilstrekkelig seriøse til å drive slik virksomhet. Ordningen sikrer trolig ikke likebehandling av virksomheter. Videre kan det stilles spørsmål ved om den vurderingen som gjøres av banker og forsikringsselskap i denne forbindelse er egnet til å sikre at det kun er de useriøse virksomhetene som hindres i å starte opp.

Dersom kravet om garanti fjernes, vil formidlings- og utleievirksomheter måtte organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Dette vil være en innsnevring i forhold til i dag, og vil etter departementets mening gi en for snever mulighet til å drive utleie- og innleievirksomhet. Dersom kravet om garanti fjernes, må derfor kravet om aksjeselskap eller allmennaksjeselskap etter departementets oppfatning også fjernes.

Departementet foreslår på bakgrunn av ovenstående at kravet om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller få stilt garanti oppheves. Dette vil innebære at det ikke stilles andre krav til organiseringen av formidlings- og utleievirksomheter enn andre virksomheter.

Departementet vil samtidig peke på at det om nødvendig i forskrift kan fastsettes nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings- og utleievirksomheter.

Departementet er gjort kjent med at utleier i enkelte tilfeller krever betaling fra innleier dersom sistnevnte har ønsket å ansette vedkommende som har vært innleid etter at innleieperioden er avsluttet.

Etter departementets oppfatning rammes slike tilfeller av gjeldende bestemmelse i sysselsettingsloven § 27 annet ledd nr. 1 om at virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, ikke kan begrense arbeidstakerens rett til å ta arbeid hos innleier når leieforholdet er avsluttet.

De foreslåtte endringene er derfor presiseringer i ordlyden for å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen. Av hensyn til at arbeidstaker ikke på noen måte skal hindres i å ansettes i en ordinær stilling hos innleier, finner departementet det riktig å foreta en presisering ved at "rett" endres til "mulighet".

For å ivareta hensynet til at også utleier skal kunne ha en forutsigbarhet og inntjeningsmulighet for sine arbeidstakere, opprettholder departementet også forslaget om å endre ordlyden til "ansettelsesforholdet hos utleier". Selv om tilsettingsforhold i praksis er noe annerledes i denne bransjen enn i andre, finner departementet at dette vil bidra til at utleiers rådighet over sine ansatte i utgangspunktet blir tilnærmet likestilt med andre arbeidsgivere.

Etter departementets oppfatning vil innholdet i ILO-konvensjon nr. 179 legge klare føringer på hvilke regler som må fastsettes i forskrift når det gjelder formidling av sjøfolk, slik at det ikke i særlig grad vil bli overlatt til forvaltningen å fastsette disse. Dette vil dessuten være såpass detaljerte bestemmelser at de også av rent lovtekniske grunner bør fastsettes i forskrift.

Det er på denne bakgrunn nødvendig å ta inn en bestemmelse i den nye loven som gir hjemmel til i forskrift å gi spesielle bestemmelser vedrørende formidling av sjøfolk slik ILO-konvensjon nr. 179 forutsetter.

De øvrige bestemmelsene i forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester gjelder Aetats virksomhet. De foreslåtte bestemmelsene om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft har ingen tilknytning til Aetats virksomhet og skal heller ikke håndheves av Aetat. Det er samtidig ikke andre steder i gjeldende lovverk hvor disse bestemmelsene passer bedre. Det er uaktuelt å vedta disse bestemmelsene i en egen lov.

For å markere at bestemmelsene om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere er forskjellig fra resten av loven, vil departementet foreslå at de plasseres i et eget kapittel til sist i loven og at bestemmelser om definisjoner og virkeområde i tilknytning til formidling og utleie plasseres i dette kapittelet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til merknader under andre punkter om viktigheten av skjerpet innsats mot sosial dumping. Flertallet viser til at både arbeidstakerorganisasjoner, UDI og Servicebedriftenes Landsforeninger er uenige i at alle krav til firmaer som driver privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft nå faller bort og påpeker behovet for tiltak for å sikre seriøsitet i bransjen. Flertallet viser til opphevelsen av forskriften vedrørende registrering mv. av slike virksomheter og at dette nå brukes som begrunnelse for også å fjerne garantikravet. Flertallet vil påpeke at garantikravet på ingen måte kan sies å representere noe fullgodt instrument for å sikre seriøsitet i bransjen, men vil inntil andre og bedre ordninger er på plass, gå imot å oppheve kravet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om retningslinjer, godkjenningsordninger eller andre krav som er egnet til å sikre seriøsitet i arbeidsutleiebransjen."

"§ 26 første ledd skal lyde:

Virksomhet som vil drive formidling av arbeidskraft må stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap."

Proposisjonens forslag til § 26 første ledd blir annet ledd og skal lyde:

"Virksomhet som nevnt i første ledd, kan ikke kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten."

"§ 27 første ledd skal lyde:

Virksomhet som har til formål å drive utleie av arbeidstakere må stille garanti fra bank eller forsik­ringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at en ikke bør opprettholde garantikravet til utleie- og formidlingsvirksomheter når dette ikke anses som et egnet tiltak for å sikre seriøsitet i bransjen. Garantikravet går ikke ut på annet enn at den enkelte virksomhet må stille bankgaranti, eventuelt forsikringsgaranti, tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Kravet ble innført med formål å sikre seriøsitet i utleie- og formidlingsbransjen, men etter erfaringer som er gjort, er det tvilsomt om det fungerer etter formålet. I praksis er det dessuten problemer knyttet til å få stilt garanti. Bankene er ikke villige til å stille åpne garantier, dvs. garantier hvor det ikke er nærmere spesifisert hvem de er rettet mot. Det er i dag verken noen offentlig instans garantien kan rettes mot eller som kan kontrollere at garantien faktisk er stilt. I lovforslaget foreslås en hjemmel til å fastsettes nærmere vilkår i forskrift for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings- og utleievirksomheter. Bestemmelsen er for eksempel hjemmel for en eventuell gjeninnføring av registreringsordningen for utleie- og formidlingsvirksomheter eller for å stille krav om for eksempel organisering og drift av slike virksomheter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

"§ 26 annet ledd skal lyde:

Virksomhet som driver privat arbeidsformidling, kan ikke kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten."

Disse medlemmer vil stemme imot innstillingens forslag til § 27 første ledd. Innstillingens forslag til § 27 annet og tredje ledd blir første og annet ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å forenkle retten til å drive privat arbeidsformidling og utleie i mest mulig grad.

Disse medlemmer vil derfor oppheve det gjeldende garantikravet til utleie- og formidlingsvirksomhet.

Disse medlemmer ser det heller ikke som nødvendig med lovreguleringer som begrenser private arbeidsformidleres rett til å ta betalt for formidlingstjenester fra arbeidssøkere som de yter tjenester. I et mest mulig selvregulerende arbeidsmarked vil lovfestede begrensninger mot å kunne kreve betalt for formidlingstjenester kunne virke begrensende på antall aktører som tilbyr slike formidlingstjenester mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Disse medlemmer mener også at det ikke bør være noen tidsbegrensninger for når en utleier kan leie ut en arbeidstaker til dennes tidligere arbeidsgiver etter at arbeidstaker avsluttet sitt ansettelsesforhold hos sin tidligere arbeidsgiver.

Disse medlemmer går derfor imot at det innføres en 6 måneders karantenetid i loven før en arbeidstaker kan leies ut til sin tidligere arbeidsgiver etter avsluttet arbeidsforhold hos denne.

Disse medlemmer er også av den oppfattning at det er unødvendig å lovfeste at aktører som leier ut arbeidskraft ikke skal kunne nekte de som arbeider for utleier å ta fast arbeid hos oppdragsgiver. I et fritt arbeidsmarked bør retten til å eventuelt ta fast arbeid hos oppdragsgiver/inneleier fullt ut overlates til individuelle arbeidsavtaler mellom arbeidstaker og utleier.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme imot innstillingens forslag til §§ 26 og 27.

Disse medlemmer vil også advare mot å fremstille det slik at de foreslåtte endringene for privat formidling og utleie vil medføre at det blir enklere for useriøse firma å leie ut arbeidstakere.

Komiteen har for øvrig ingen kommentarer og slutter seg til forslaget i proposisjonen.

Forrige kapittelNeste kapittel